Nord-Aurdal prestegjeld

Fra Norges Kirker

Hopp til: navigasjon, søk


Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.



Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

Bakgrunn

Fra middelalderen er det kjente kirkesogn i Aurdal, Skrautvål, Svenes og Ulnes innenfor dagens prestegjeld. Aurdal kirke nevnes i Pavelige nuntiers regnskaps-og dagbøker (1327-28).[1] Videre er prestene «Hælghi Huatz son, Bergulvar Thordarson og Haraldar Wifsson» i Aurdal omtalt i DN henholdsvis i 1346, 1358 og 1375.[2] I et diplom fra 1403 omtales "Aurdaals kirkiu sokn j sydræ lutanum a Valdrese".[3] I et diplom fra 1380 heter det at det ble inngått et forlik ”j Skrutuals kirkiu sokn a sydera lutta a Valdresse”.[4] I et diplom fra 1358 inngår ”Suenes kirkiu sokn a sydra luta a Valdrese”.[5] I 1404 ble det nedtegnet et brev ”j Vlfsnes kirkiu sokn”.[6]

En annen betegnelse på Aurdal sogn var Lund.[7] I et brev som er skrevet i Slidre i 1524 er "Lwnd sokn" omtalt.[8] Opplysninger om ”Vinea kirkiu sokn” fra 1372 og ”Winner kirkiu sonk a Waldrese” fra 1374-75 er tolket som en mulig annen betegnelse på Ulnes sogn.[9]

Etter reformasjonen ble Aurdal kirke hovedkirke med Hedalen, Reinli, Bruflat, Skrautvål, Strand og Ulnes som annekssogn. I forbindelse med kirkesalget ble både hovedkirken og annekskirkene solgt i 1722 til "Ringsagers Almue Paa Hedemarchen, og af dem siden Transporterede til Sl : Prousten Morland, [..]".[10] Omkring 1735 synes kirkene å ha kommet i menighetenes eie.[11] Da Bagn kirke ble innviet i 1736, inngikk den i Reinli annekssogn. I Bings Norges-beskrivelse fra 1796 heter det at ”Ourdals Præstegield og Tinglaug i Valdres Fogd., Toten og Valders Provstie, Christians Amt, bestaar af [..] Ourdals Hoveds. og Annexerne Svennes, Udnæs eller Ulnæs, Reenlie, Hedalen, Skroutvold og Brustad eller Etnedal, hvilke alle haver behagelige Situationer, især Udnæs og Svennes Sogne.”[12]

I 1805 ble Aurdal prestegjeld delt.[13] Aurdal kirke ble hovedkirke for Nord-Aurdal prestegjeld med Svenes, Ulnes og Skrautvål som annekssogn. I Sør-Aurdal prestegjeld ble Bagn hovedkirke. I 1854 ble Bruflat kirke skilt ut og ble hovedkirke i det nye Etnedal prestegjeld.[14]

Tisleidalen kirke ble innviet i 1958, som kapelldistrikt under Aurdal kirke. Etter at betegnelsen ”kapelldistrikt” ble avskaffet i 1995, ble det satt frem forslag om å slå Tisleidalen sammen med Aurdal kirkesogn. Forslaget ble imidlertid avvist, og Tisleidalen ble eget kirkesogn.[15] Da Tingnes kirke ble innviet i 1972, ble det opprettet et eget kapelldistrikt under Skrautvål sogn.[16] Tingnes har vært eget kirkesogn fra 1998.[17]

Nord Aurdal prestegjeld omfatter nå Aurdal eller Nord-Aurdal kirke, Tisleidalen kirke, Strand eller Svenes kirke, Ulnes kirke, Skrautvål kirke og Tingnes kirke. I tillegg kommer Aurdal fjellkirke som ble innviet i 1966 og som er en egen stiftelse.

Utrykte kilder

  1. Statsarkivet i Hamar. Aurdals Kallsbok 1731-1794.

Trykte kilder

  1. DN – PNR – L. Hess Bing, Beskrivelse over Kongeriget Norge [..], Kbh. 1796.
  2. F.A. Wessel Berg, Kongelige Rescripter [..] 1660-1813, bd. 4, Chra. 1845.
  3. O. Rygh, Norske Gaardnavne, bd. IV, Kra. 1900.
  4. A. Helland, Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kristians Amt, bd. 4, Kra. 1913.
  5. I.K. Haug, Bruflat kyrkje, Valdres 1975.
  6. J.B. Jahnsen, Bygget av levende Stene… Middelalderens kirkelige forhold i Valdres, Aurdal 1983.
  7. I. Aars, ”Tingnes kirke”, Årbok for Valdres 1994, 1994.
  8. Årbok for Den norske kirke 1998, Oslo 1998.


  1. PNR, s. 24.
  2. DN X 46 (1346), DN II 280 (1358), DN IX 173 (1375).
  3. DN IV 535.
  4. DN I 466.
  5. DN II 344.
  6. DN II 577.
  7. Jahnsen 1983, s. 124 f.
  8. DN IX 528.
  9. Rygh 1900, s. 277.
  10. Aurdals kallsbok 1731-1794. I, 2.
  11. Helland 1913, s. 330.
  12. Hess Bing 1796, s. 519.
  13. Wessel Berg 1845, s. 564.
  14. Haug 1975, s. 37.
  15. Aars 1998, s. 168.
  16. Aars 1994, s. 162.
  17. Årbok for Den norske kirke 1998, s. 163.