Forskningsprosjekt om norske kirker

    Ullensaker kirke

    Fra Norges Kirker

    Hopp til: navigasjon, søk
    Ullensaker kirke
    FylkeAkershus fylke
    KommuneUllensaker kommune
    ProstiØvre Romerike
    BispedømmeBorg bispedømme
    Koordinater60.083868,11.164634
    FellesrådUllensaker kirkelige fellesråd
    Kirke-id023500401
    Soknekatalognr05090103
    BygningsgruppeKirke etter kirkeloven (§ 17)
    VernestatusListeført (etter 1850)


    Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.


    Sigrid Marie Christie, Håkon Christie

    Bakgrunn

    Ullensaker kirke ble viet døperen Johannes, St. Olav og martyrene den 4. jan. I middelalderen kaltes den Ullinshof kirke og var fylkeskirke for Ullinshof tridung (A. Taranger, s. 348) og sognekirke for sydvestre del av bygden, som kaltes Vesong (O. Rygh, s. 334).

    Kirkens tiende ble, etter ansøkning fra sgpr. Kjeld Stub, bevilget ham 1651 mot å holde kirken «veed hæfd oc biugning». Ved hans død 1663 ble «magister (og professor i København) Jacob Henrich Paulii dermed Naadigst Benneficered, I mod Kierkernes ved Ligeholdelsse, Menns Landschylden hafver altid Imidlertid fuldt Kierchenn». Kjeld Stubs enke fikk beholde inntektene ett år etter at hennes «nådsens år» var utløpet. Likeledes skulle sgpr. Tellermanns enke få den samme bevilgning (Norske kongebrev 1664). I 1675 omtales «Monsr Tausen der Nu Kirchens Indkombster aller Naadte er benaadet». Han kalles 1690 «Secreteren Claus Tausan» og var sekretær i Det danske kanselli.

    Kirken ble kjøpt av biskop Deichmann 1723. Senere eiere: 1735 Haagen Nielsen i Christiania, 1749 stabssekretær Jørgen Bjørn, senere atter i fam. Nielsens eie, 1765 oberst Fr. W. Sehested og kaptein Harboe, 1767 prokurator Jochum Werner og løytnant Hans Ingier. Werners part ble senere kjøpt av major Christopher Ingier. I 1834 ble kirkesanger Wennevold eier av en halvpart, og 1843 var lensmann Johnsen parthaver. Kirken ble kommunens eiendom 1848.

    Kallsboken fra 1732 omtaler kirken som «en gamel Træbygning af opreist og samenpløyed tømmer, effter mine tanker sidst i det 15de Seculo, som er bygt istæden for den grundmurede Kirke bedækt med blye, der har staaet ned ved Tangen og er udtagen med ett Jordfald af den lille bæk Hynnen, som løber bag Præstegaarden, i hvilken endnu findes store blye Plader af taget. . . Des foruden findes et brev paa Nannestad Præstegaard, bekræftet af 6 Laugrettsmænd og dateret 1552, Søndagen næst etter Hellig 3 Kongers, hvorudj de tilstaar at have hørt af Mænd oc Qvinder at Ullensager Kirke bortløb af een stoer vandflod». Jordfallet er fremdeles synlig et par hundre meter nord for den nåværende kirke ved plassen Tangen. Brevet fra 1552 med henvisning til gamle folks beretning om jordfallet kan tyde på at det fant sted i slutten av 1400-årene. Før denne tid kaltes kirken Ullinshof, mens den fra første halvdel av 1500årene av har hett Ullensaker, og O. Rygh tenker seg (s. 310) «at der her har været fra gammel Tid et Sted Ullinsaker ved Siden af Ullinshof, og at Skiftningen af Navn kunde være en Følge af en Flytning af Præstegaarden til dette Ullinsaker. Denne Flytning kunde være fremkaldt ved det ovenfor omtalte Jordfald, som engang i 15de Aarh. ødelagde den gamle Kirke».

    Den eldste kjente kirke var en stenkirke, som ble tatt av jordfallet i 1400-årene. En stavkirke ble bygget opp noen hundre meter sønnenfor. Den ble utvidet til korskirke ca. 1650 og revet 1768, da en ny tømret korskirke ble reist på samme sted. Denne brente ned 1952, og en kirke ble oppført i betong på den nedbrentes tomt og innviet 1958.

    Kirken og prestegården ligger på en bakkerygg øst for bekken Hynna og ca. 2 km øst for Kløfta st. Kirkegården er utvidet syd for veien til prestegården, og her er oppført et gravkapell.

    Stenkirken†

    Beretningen om den eldste kjente kirken har sgpr. Jonas Rist nedtegnet i kallsboken i 1730-årene. Den omtales her, som tidligere nevnt, som «den grundmurede Kirke bedækt med blye», og for denne betegnelse refererer han til at det er funnet bygningssten og blyplater i leiren fra jordraset, som gikk ut i bekken Hynna en gang i 1400-årene. Kirkeeieren har 1819 gitt omtrent samme beretning i kirkens regnskapsprotokoll: «Ullensager Kirke har i de katholske Tider og for omtrent 3 à 400 Aar siden, staaende i mellem Gaarden Hauger og Løcken, været bygget af hugne og dannede Steen, og gledet ud med Pladsen Tangen i Hyndebekken, hvor man har til forskjellige Tider, forrige og dette Seculum, fundet hugne Stene af omtrent 1 qvadrat Alen, baade ved Præstegaarden og andre Steder, deels ogsaa Blyplader af Taget ligesom og at Kalken sammesteds wære funden og solgt». Det later altså til at stenkirken har vært oppført med bruk av firhugne kvadre, og at takene har vært blytekket.

    Kirken var, i likhet med de øvrige tridungskirker, usedvanlig rik på jordgods, og dens rikdom kommer bl.a. til uttrykk ved at den var tekket med bly, og at den, av bevarte gjenstander og beretninger å dømme, hadde et uvanlig rikt utstyr. Selv om det er mulig at de kan være overført fra bygdens mange nedlagte kirker, gir de fleste av gjenstandene inntrykk av å ha tilhørt hovedkirken. Noen av dem går tilbake til 1100-årene og gir kanskje en antydning om stenkirkens alder. De bevarte dørringer av smijern taler for at stenkirken har vært av de portalrike, og bruken av kvader tyder på at den har tilhørt en av de større romanske kirketyper. Dette har forøvrig vært tilfelle med fylkes- og tridungskirkene i denne del av landet, men kjennskapet til stenkirken i Ullensaker er for begrenset til at dens utseende kan fastlegges, og Johan Meyers teori om at den forsvunne stenkirke var en basilika (innberetn. 1927, s. l) må stå ubekreftet.

    Det later til at en av stenkirkens dører var blitt overført til stavkirken. Sgpr. Jonas Rist meddeler nemlig i kallsboken i 1730-årene: «Den Store Væstre Dør, holder Jeg fore at have hængt for den store Steen-Kirke ved Tangen som udfaldt, hvilket jeg dømmer deraf, efftersom der var 3 Dør hængsler, og 2 Kroge, indtil 1726, da den 3die blev tilsadt, dernest kiendes paa Døren, at den har været meget større tilforne, og i forrige bygning, effterdj meget er afskaaren.»

    Foruten døren er det andre gjenstander som synes å være reddet ut fra den utraste stenkirken og overført til dens etterfølgere. Av smijern finnes foruten dørringene også gangjern og beslag. Dessuten tilhører døpefonten, røkelseskaret, en av klokkene og den utskårne kisten stenkirkens tid (se under den nye kirken. Inventar), og skal man tro kirkeeierens beretning fra 1819, var kalken funnet i Hynna. Av Røde Bok fremgår det at Oslo-bispen Salomon en gang i annen fjerdedel av 1300-årene har lagt gods til prestebolet for at prestene skulle sørge for å «pryde kirken som best, vel og sømmelig, og vedlikeholde de viede bygninger som man fra gammel tid av hadde vært vant til, messeklærne og alle de andre klær som tilhører kirken, med tvætt og søm og all annen røkt, og la alle dens mindre og større bøker innbinde som best og ha omsorg for dem, vedlikeholde spenner og remmer» (etter Anders Bugge).

    Stavkirken†

    Det er mest sannsynlig at menigheten begynte å reise stavkirken straks etter at stenkirken var tatt av jordraset i annen del av 1400-årene, men det kan også tenkes at stavkirkebyggingen først fant sted i 1520-årene. På denne tid synes nemlig sognets navneskifte fra Ullinshof til Ullensaker å ha funnet sted, hvilket kan ha sammenheng med at et nytt kirkested ble tatt i bruk. I 1521 ble den skogrike gården Ås i Kisa testamentert til kirken, og det kan ha sammenheng med at stavkirken ble bygget. Uten kirke har menigheten ikke vært i mellomtiden, for ikke langt øst for hovedkirken lå 2 andre kirker. Holt og Lund. At det har vært ansett ønskelig å flytte kirkestedet østover i bygden, fremgår av overveielsene i forbindelse med bygging av ny kirke, da stavkirken var revet 1768. Stavkirken må i alle fall ha vært godt og vel ferdig 1552, da presten i Nannestad, på grunnlag av de 6 lagrettemenns utsagn, gjorde krav på at Holter kirke skulle få tilbake den fjerdedel av tienden som var utlånt til bygging av den nye kirken i Ullensaker («endskiønt Kirchen war igen den tiid wel opbygget, var dog den laante Tiende icke kommen tilbage til Præsten». Jfr. Ullensaker I, s. 108).

    Bygningen

    Stavkirken kjennes bare gjennom skriftlige opplysninger og regnskapene, som er bevart fra 1616. Den hadde da rektangulært skip. Koret var ant. lavere og smalere enn skipet, hvis gavl må ha gått opp over kortaket, for 1688 heter det: «Udj gaulen jmellem Kierchen og Choret Er Indhugget 6 Nye Bielcher». Koret var innvendig skilt fra skipet med et korskille. Utvendig var det reist skråstøtter mot veggene. Midt på kirketaket satt en stor takrytter, som ble understøttet av stolper fra kirkegulvet. Foran vestportalen sto et våpenhus. Kirken var skrøpelig i 1600-årene, men gjennomgikk omfattende reparasjoner. Midt i århundret ble det føyet til 2 tverrvinger, slik at kirken fikk korsform. I annen halvdel av århundret omtales et sakristi øst for koret. Tross stadige reparasjoner ble kirken 1768 ansett å være så dårlig at den ble revet.

    Veggene besto ifølge kallsboken «af reisse-Tømmer, som før er meldet er sammenpløjet, som i gl: tiid brugel: var, men nu fast ingenstedz er at finde». Når byggemåten dessuten beskrives som «opreist og sammenpløyed tømmer», må det oppfattes som reisverk med loddrett stillede tiler sammenføyet med not og fjær innbyrdes og til stolpene. Detaljutformningen av bygningens enkelte ledd, som kunne karakterisere den, fremgår ikke klart av de forholdsvis rike skriftlige kilder. Veggene må imidlertid ha hatt hjørnestolper, og «En Stoer Pille inden wdi Kierchen, ved Søndre Ving», som ble reparert 1665 fordi den var gammel og råtten, kan tyde på at bygningen har vært fagdelt med stolper i langveggene, hvis det da ikke siktes til sydøstre hjørnestolpe eller en av stolpene som bar takrytteren. Det er rimelig å vente at en såvidt sen stavkirke har hatt fagdelte vegger, og at den har hatt den forenklede konstruksjon og det mindre omhyggelige avbindingssystem som er vanlig i senmiddelalderens reisverksbygg, synes å fremgå av reparasjonen 1625. Da ble «Kirkenn paa Begge sidder og for enderne med 14 store og 4 smaa støtter opstøtted, som storligenn fornødenn giordis». Det later altså til at veggene på denne tid fikk 14 lange og 4 kortere skråstøtter eller skorder fra bakken av samme type som bl.a. kjennes fra Kvernes og Rødven stavkirker i erkestiftet. Støttene «Rund Omkring» kirken omtales av presten Kjeld Stub 1648 og må delvis være beholdt også etter at tverrvingene ble bygget til straks deretter, for 1686 omtales «Kirchen som er af træbiugning oc med Støter runden om bestyrchet». Senere omtales støttene ikke. Kjeld Stub nevner dessuten 1648 at han har «de Inderste Støtters Grundvold meget och aff Nye, met mere, forbedret». Det er uklart om det med de innerste støtter siktes til veggenes stolper, stolpene som understøttet takrytteren, eller om kirken har hatt en indre reisning av takbærende stolper. Grunnmursreparasjonen 1688 omfattet også «langmuren Imellem pillerne», som kan oppfattes som muren under den indre reisnings stolperekke, men det kan også siktes til stolpene som bar takrytteren. Hvis kirken hadde hatt indre reisning med stolperekker, ville det vel kommet tydeligere frem i annen forbindelse.

    Veggstolpene må ha båret en stavlegje og har dessuten hvilt på en svill, slik at en vegg dannet en fast ramme. Dette synes å fremgå av den reparasjon som «Jens bøggemester» foretok 1616, da han oppveiet kirken «som war gandsche nedersunckenn, sampt nye bielcher indsatt, som en part nær alle ware wdschrehenn». Det er uklart om det var veggsviller eller gulvbjelker som ble utskiftet, likesom det heller ikke er klart om Kjeld Stubs reparasjon av «de Inderste Støtters Grundvold» omfattet svillene eller muren under dem. Ved reparasjon av kirken 1688 ble det imidlertid «lagt 13 Nye Sviler I Steden for de forraadnede».

    Kjeld Stubs skrivelse fra 1648 gir inntrykk av at kirken var i elendig forfatning. Han sier at den har «med Støtter Rund Omkring imod it Endeligt fald veret Oprettet Men icke desz mindre formedelst det forrodnede Fundaments affvigelse, henger nu saa gandsche till den Søndre Side, att Deres Excell. Sig Selff forgangen forundrede, Att mand der udj Torde holde Guds Tieniste, och Ingen Bygmester Tør Sig Understaa Kierchen enten at opveje och Rette eller med Vinger paa Siderne (huor till Jeg ellers Tømmer paa Steden haffuer ladet fremføre) at fast giøre». Han må imidlertid ha fått en byggmester til å påta seg byggingen av de prosjekterte tverrvinger innen han døde 1663, for 1665 omtales «begge de Nye vinger, eller Korszkirchen som den Sal: Mand M: Kjeld Stub aff nye loed opbyge». Det fremgår ikke klart om tverrvingene var oppført i reisverk, som resten av kirken, eller om de var laftet opp av tømmer, som slike tilbygg pleide å bli på den tiden; men siden kirken under ett i 1700-årene beskrives som en reisverksbygning, er det vel mest sannsynlig at tverrvingene også var av reisverk med sviller, tiler, stolper og stavlegjer.

    Det var tydeligvis Kjeld Stubs mening at tverrvingene skulle støtte opp den falleferdige stavkirke. men de har åpenbart vært så dårlig bygget og fundamentert at de har virket mot sin hensikt. Allerede 1686 måtte «Byggmesteren Anders Hanszen. . . opweye dend Nordere Ving, som fra Kirchen wed 1½ qtr war afwiged og samme Igien till Rette dreven, med tømmer og Steen Underlagt». 2 år senere ble så den dyktige byggmester Ole Iversen Heimen tilkalt, og under hans ledelse gjennomgikk hele bygningen en omfattende reparasjon 1688. «Kirchen befindes paa alle sider Runden om at være opweyed, og derunder lagt 13 Nye Sviler Isteden for de forraadnede, Item over alt undermured, Nye Grundwoldtz Muur. Saa og Kirchen med behørig Stillverck dreven till Rette. . Muren under Svillerne Runden omkring Kierchen, Item langmuren Imellem pillerne, Er 120 Allen lang szaavell Grundmuren derunder at legge som Er 3 Alen i Jorden, og 4 Allen qvadrat.» Murerarbeidet ble utført av «Murermesteren Anders Hansen Braad», som vel er identisk med den Anders Hanszen som oppveiet nordre ving 2 år tidtigere. Videre heter det at «Muren runden omkring Kirchen Under Suillerne Ere med 44 Udschot Bord beklæd, og derunder Sat 88 Kneckter Eller Recker, hvorpaa samme Kledning er fested». Grunnmurene er altså blitt dekket av en bordkledning som har vært festet på knekter og synes å ha gått på skrå ut fra muren.

    Foruten å veie opp de forskjellige bygningsledd, sørget Heimen også for å binde dem sammen med bjelker og kryssbånd. Det later imidlertid til at han fjernet de utvendige skråstøttene, som ikke nevnes ved denne eller senere anledninger. «Chorets biugning, som tilforn megit schadelig Var gleden fra Kierchen, og gaulen brøstfældig, Er forsvarlig reparerit. Saa der udj er Indlagt 12 Nye Bielcher, Een deel Kryszviis.» Koret ble altså bundet til skipet med bjelker. «Thuert over Kierchen udj hvelvningen Er med stor arbejde og besverlig adkomst Indlagt 3de Store Nye Thver bielcher under taarnet, hvor paa des fundament hviler, og er Kirchens Nordere, og Søndre Side, der med sammendraged, som Ellers tilforn vare meged Brøstfeldige og fra hinanden afvigende.» Skipets langvegger, som hadde hellet utover, ble altså bundet sammen med bjelker oventil. «Gauvlen over dend Vestre Kirche Dør, og dessen Bindingswerck derhos Er med 6 Nye Krytz Bielcher forbedred og bebunden.» Vestgavlen hadde altså en konstruksjon med kryssende bjelker ant. etter takstolens skjema. Smedene Olle Hemen og Otte Hilleren, som utførte smedarbeidet ved reparasjonen, ble betalt for «Een Jernskrue som er Slaget I Tverbielcherne over dend Vestre Kirchedør, og Ellers med Smuck Ziirlig arbejde Udvendig». De nye tverrvingene, som var seget ut fra resten av kirken og svekket i konstruksjonen, ble også reparert. «Dend Nordre Kirchens Ving, som tillforn var schildt fra Kirchens Bygning, er med 10 Nye Bielcher forferdiged, saa og med Store Jern Anchere Og fornøden Boltter Draget i sit førrige Sted, till Kierchens Biugning. . . Ved dend Nordre Kirches Gauvl Er I ligemaade Kryszwiis Indhuggen 13 Bielcher till gauvelens Bestørchelsze. . . Dend Søndre Kierchis Ving, Som var gleden af lafve, fra dend gamle Kierchens biugning, Er Saavell paa Bindingsverchet, Som paa andre Nødvendig Steder fast tillszammen dreven, og bebunden med 13 Nye Bielcher, hvoraf nogle Kryszviisz.... Dend Søndre Gauvl Imellem Wingen ved dend gamle Kierchis Biugning Er forbedret og færdig giort med 14 Nye Bielcher, Som der udj Er Indsatt, Nogle Kryszviis, till desto mere bestandighed og Størche.» Når det dessuten heter at «Den Søndre Gauls Brøstfeldighed» ble reparert samtidig, kan betegnelsen «Dend Søndre Gauvl Imellem Wingen ved dend gamle Kierchis Biugning» gi inntrykk av at den gamle kirken, altså stavkirkens skip, har hatt en gavl mot syd, og man kunne tenke seg at stavkirken har hatt tverrskip eller bare et tverrstillet sadeltak med gavler mot nord og syd, og at takrytter har sittet over krysset, men dokumentasjonen er for uklar til å kunne bekrefte teorien.

    Veggene hadde utvendig tjærebredd spontekning 1648, men senere omtales bare veggenes bordkledning, som ble reparert og tjærebredd. Ved reparasjonen 1688 ble «med Ny bord Klæd alle gauvler og Røster etc.», og 1695 heter det at «Kirchens Nordre Bord Gaufl som af storm var ned blæst, er igien med nye bord beklæd oc belistet». Snekker Gunder Madsen, som arbeidet i kirken 1710, påtok seg «dend gandsche Kirche forsvarligen med Bord beklæde», men 1714 var «Een stor Deel Bordklædningen paa Kirchens Wegge og raaen, i dessen sted Nye Bord Maae indsættes». I 1739 heter det at kirken er «udvendig beklæd med Bord, og indvendig Mahlet paa gammeldags Maneer med Vandfarve». Det later altså til at tileveggene, som hadde gammel dekor innvendig, var kledd med bord som var tjæret utvendig.

    Innvendig hadde kirken stolper, som i alle fall delvis hadde som oppgave å understøtte takrytteren. De ble også berørt av Heimens reparasjon 1688. «I Steden for dend Stolpe, Eller Pille, som stod mit I Kirchen, og war gandsche afraadned, er Indschiøt tvende Nye Bielcher.» Stolpen må ha stått midt i midtgangen under takrytterens sentrum. Dessuten må det ha vært i ethvert fall 2 andre takrytterbærende stolper. «De 2de Pillere Som stod i Kirchen hvorpaa Taarnetz gandsche Biugning har Sin Størche, maatte formedelst des forraadnelsze, neden udj afschiæris og igien ophøyes, Sampt Nyt Indfældis till des fuldkommen Bestandighed, og Undermured Nye Grundvold 3 Allen Ned I Jorden.» Det kan tenkes at disse 2 stolpene har understøttet takrytterens vesthjørne, mens østsiden har hvilt på skipets østvegg, og at korskillets stolper har opptatt vekten. At korskillet har hatt stolper, fremgår av reparasjonen 1625: «Opueiged dett Skillerum emellum Chorett och Kirchenn Och det med tvende nye Støtter, och tuende lang Syller tuertt igiennem Kirchenn forbedrett.» Reparasjonen 1629, som omfattet «de Støtter at Driffue som Tornet opholder», viser også at det var flere takrytterbærende stolper på denne tid, og at de allerede var gamle. Stolpene ble malt 1695, og 1739 nevnes at «Taarnet staar midt paa Kirchen og hviler paa 6 træ Pilarer».

    Portalene. Koret hadde sydportal og skipet vestportal. Det er dessuten mulig at skipet i stavkirken hadde sydportal som ble beholdt etter at tverrvingene ble bygget til, for 1714 trenges det «en Nye Svale for dend Søndre Kirchedør». Da tverrvingene ble bygget til, fikk de hver sin gavlportal, som bl. a. fremgår av besikt. for 1675, hvor det nevnes at tverrskipene hadde midtgang. Det siktes imidlertid neppe til søndre tverrskips sydportal med bemerkningen fra 1714, for 4 år tidligere hadde snekker Gunder Madsen avsluttet kontrakt på «2de paller eller Trapper at giøre uden for de toe Kirche Døre med Bordklædning paa siderne og Skur over», og det må være tverrskipsportalene han bygget skur foran, da vestportalen hadde våpenhus fra før. Kirken skulle altså ha hatt 5 portaler etter utvidelsen, og det synes også å fremgå av beskrivelsene fra 1688. Det heter nemlig da «Uden for dend Vestre Kirche Dør er forfærdiget En ny Pall af Fodstycker og Nye Bord. . . For de andre Kirchedøre Ere giort og forderdiget 4re Ny Paller». I 1739 omtales korets sydportal for seg, og videre nevnes at «Selve Kirchen (som vil si skipet) haver 4re Døre». De 4 dørringer samt gangjern og beslag som er bevart, må ha sittet på dørene. Om vestdøren har sgpr. Jonas Rist gitt følgende beskrivelse i kallsboken: «Den Store Væstre Dør, holder Jeg fore at have hængt for den store Steen Kirke ved Tangen, som udfaldt, hvilket jeg dømmer deraf, ettersom der var 3 Dør hængsler, og 2 Kroge, indtil 1726, da den 3die blev tilsadt, dernest kiendes paa Døren, at den har været meget større tilforne, og i forrige bygning, effterdj meget er afskaaren; desforuden viser arbeidet nok, at Kirken i de Catholske tiider er bygt, formedelst de Helgene, som over Døren findes udhugne.» Beskrivelsen tyder på at døren er overført fra stenkirken og innsatt i stavkirkeportalen som hadde utskåret overs tykke.

    Vinduenes utseende, antall og plassering fremgår ikke klart. I besikt. 1739 heter det: «Paa Selve Kirchen befindes 11 fag Winduer med 2de Røffter udj een hver, Et fag, ved Predichestoelen med 3de Røffter, Item et bag og over alteret meeget mindre med 2de Røffter Saavelsom et lidet Enchelt dito ved Døren af udgangen i Choret, alle med sin behøvende. Bly og Jernstenger forsynt». Av disse synes vinduet over korets sydportal og i korets østvegg å ha sin gamle størrelse og sine gamle rammer. I besikt. fra 1748, som nevner at alle kirkens vinduer tilsammen mangler 30 ruter, heter det nemlig videre: «Hvad Træværket ved samme Vinduer er angaaende, saa behøves een nye Ramme i Vinduet ved Klocker-Stolen, saavelsom i det Vindu, som er over Altertavlen. . . Saa vil og de øvrige Vinduer over alt i Kirken, saafremt det skal have nogen bestandighed, forsynes med Grinder udvendig». Vinduet i østveggen over altertavlen må ha sittet så høyt at det gikk fri av sakristiet. I koret var det dessuten 4 andre vinduer. Etter Heimens reparasjon 1688 heter det nemlig: «Udj Choret har forne Bygmester Indhugget 3de Nye Winduers Carmer», og snekkeren Povell Erich laget «3de Nye Vindue Carmer j Choret». Dessuten nevnes 2 år tidligere «It stort windue udj Choret paa dend Nordre Sidde» som er dårlig, «oc formedelst des svaghed oc Storlighed, er agtes at samme windue udj tvende med een opstander imellem, blev giort oc afdeelt». Hver av tverrvingene har vel som vanlig hatt ett østvindu og ett vestvindu, men det nevnes ikke noe om det. Om vinduene i stavkirkens skip vites ikke mer enn at det ble satt inn «4 store Nye Winduer udi denne Søndre side paa Kierchen» 1620, og at det ble laget «ett nye Vindue ved Predichestolenn» 1628. Når besikt. 1665 nevner at det «Vill giøres och opsetes Thuende Nye Glas paa den Westre Gauffl som tillforn brugelig Haffr wered, formedelst Slaug Reen som Kunde indblese», siktes det tydeligvis til åpninger som har sittet i øvre del av vestgavlen over våpenhustaket og belyst skipsloftet.

    Våpenhuset foran vestportalen nevnes første gang 1665, og i besikt. fra 1739 heter det: «til denne Kirche findes udj dens Vestre Ende tilbygget eet Waaben huus Iligemaade af Reise Veed». Det har altså vært bygget av reisverk som kirken forøvrig, og kan være bygget da kirken ble utvidet med tverrvinger, selv om man skulle vente at et reisverksbygg var eldre. Det ble bundet til skipet med jernanker 1688, men 1709 og 1714 trengte det igjen å oppveies. Tak og vegger var tjærebredd. Døren synes å ha vært tofløyet, for 1748 heter det: «den halve Dør af den yderste Kirche-Dør maa formedelst dens Brøstfeldighed giøres af ganske nye. . . den anden halve Dør sammesteds forsynes med nye skaade oventil». De 2 skur som ble laget over de 2 kirkedører 1710, sto ant. foran tverrvingenes gavler (se portalene), mens den sval som nevnes 1714 foran søndre kirkedør, synes å ha stått foran en portal i stavkirkens søndre langvegg. Korets sydportal må også ha hatt sval, men det er uklart hvordan besikt. fra 1760 skal oppfattes når den nevner «begge de Søndre Svale som gaar til Choret». Mens våpenhuset foran vestgavlen var innredet med gulv og dør, synes de andre å ha vært åpne bislag, hva jo også betegnelsen skur og sval tyder på. Sammenhengende svaler langs veggene av den type man kjenner fra andre stavkirker, later det ikke til å være tale om her.

    Sakristi, som sto inntil korets østside, omtales første gang 1675. Besikt. fra 1739 nevner at det «udj denne Kirches østere Ende, befindes et Sacristi af Træ eller Reise veed opbygget, inden med Bord beklæd». Sakristiet har altså også vært oppført av reisverk og kan, i likhet med våpenhuset, være bygget da kirken ble utvidet midt i 1600-årene, selv om byggemåten kunne tyde på at det var eldre. Den innvendige bordkledning fikk sakristiet 1688, da «Snedickeren Povell Erich. . . Klædet Sacristiet Indvendig, Runden omkring, med høflede og sammen pløyede Bord». 2 år tidligere hadde «Bygmesteren Anders Hanszen. . . Ladet opveye Sachristied, med des Gulv paa dens Østere Ende, og ladet Underlegge behørig Laftestene og tømmer, saa og till Kierchen Befested med 2de Jern Anchrer og 4 Store Bolter I Loftet». Samtidig omtales at sakristiet hadde spontekket tak, og både tak og vegger ble tjærebredd. «Paa Sacristiet befindes 2 fag Winduer med 2de Røffter udj god Stand», heter det 1739, og 1748 nevnes «Falden ved Cacristiet»(!), som kan tyde på at sakristiet har hatt dør ut til kirkegården.

    Takene over hele kirken var tekket med spon, og både troer, huver og spon ble holdt ved like så lenge kirken sto, og takene ble jevnlig tjærebredd. Allerede 1665 ble de nyoppførte tverrvingene «tecket med Nye Spoen, Efftersom det Scheideltaeg der paa var u-dochtig, och icke verdt att Thierebredesz». (Med «Scheidel» kan altså ikke menes vanlig spon, men det må være en tretekking, siden det skulle tjæres.) Vinkelrennene i sammenskjæringen mellom tverrvingenes og det gamle skips takflater ble tekket med blikk 1688 og trengte reparasjon. Takstolen nevnes ikke direkte, men den eldste del av skipet, som hadde hvelv som gikk over rafthøyde, synes å forutsette stavkirkenes tradisjonelle takstoltype med sperrer, saksesperrer og hanebjelke, men uten loftsbjelke. Mangelen på loftsbjelker synes også å være årsak til at langveggene var sprengt så meget ut fra hverandre at det 1688 var nødvendig å legge inn 3 bjelker «Thuert over Kierchen udj hvelvningen». Tverrvingene hadde imidlertid flatt loft med loftsbjelker, som vel vil si at det her var enklere takstol av 1600-årenes type med ett sett sperrer.

    Takrytteren var gammel allerede i 1620-årene og gikk nok tilbake til 1500-årene, muligens til kirkens oppførelsestid. Den beholdt samme utseende helt til kirken ble revet, men gjennomgikk mange reparasjoner. Av regnskapene fremgår at den hadde firkantet nederdel, som bar en høy hjelm og et lite tårn på hvert av de 4 hjørner. Besikt. fra 1739 gir følgende beskrivelse: «Taarnet staar midt paa Kirchen og hviler paa 6 træ Pilarer. . . Taarnet med Bord Beklæd, med en Jernfløj Ziiret, Samt 4re Smaa Taarn med Bord Beklæd og Alt af bindings Werck opsadt». Bordkledningen ble fornyet 1710 med «høflede og kantede bord», men alt tidlig i 1600-årene var hele takrytteren bordkledd, og kledningen ble holdt med tjære helt til kirken ble revet. I 1628 ble det laget «4 Store och 10 Smaa Dørre for Lye Hullernne i Tornnet». De 4 Store dører foran lydåpningene, som nevnes gjentagne ganger, må vel ha sittet i nederdelens 4 vegger. De 8 rekker eller lister, som ble reparert 1629 og 1714, kan oppfattes som hjørnelister på hjelmen, som i så fall var 8-kantet.

    Reparasjonsarbeidene 1686 viser at takrytteren var konstruert med stjerne som bar mast eller konge, og besikt. etter den omfattende reparasjon som «Ole Iverszen Heimen Biugmester og med sig havende 2de tømmermænd» foretok 1688, gir flere detaljer. «Thaarnids Biugning, baade Bindings werch og Kledning, som war gandsche forraaden og U-døgtig, og derfor maate Nedtagis Er szaaledis reparerit. Klockestoelen som war gandsche forraaden: Etter at Klocken først er bleven Nedwundet: Er af Nye Igien opbygt og paa It hver fornøden Sted med Sterche Jernbaand og Bolter bebunden. Item Er udj Taarnetz Fundament till desz bestørchelsze Indschiødt 4re Foed Stocker Eller Bielcher, saa befindes og bindingsz Verchit Inden udj Taarnet med Nye tverre Bielcher, og opstandere Vell og Sterch forferdiget, szampt med Store Jernbolter fast Slaget. Desligeste Er j Steden for dend forraadnede Gammell Mast, Indsatt Een Nye Dito = 10 Allen lang som Recker Igiennem Thaarne Spitzen og med Blich uden paa Runden om, oven for Thaarne Kledningen till bevaring, fra forraadnelsze, og hachespid som gemeenlig Sligt forderver. Item er giort 4re Smaa Spitz taarne paa Hiørnene nedenpaa Serchen, og dennem Saavel som det Store Thaarn med Nye Bord paa alle sider fra det øverste og ned Igiennem bekled.» Dessuten ble det altså lagt inn avlastningsbjelker under takrytteren tvers over kirken, likesom stolpene fra skipgulvet ble reparert. «Klockestoelens Nye gulv. . . Item 4re Nye Lemmer till Lyehollene sampt 3de Nye trapper till opgangen I taarned», nevnes også, og «Snedickeren Povell Erich. . . forferdiged Windeltrappen op till Thaarnet». Mens de 3 trappene vel var i tårnfoten på loftet, har vel vindeltrappen ledet fra kirkerommet til loftet.

    Himling. Den eldste del av skipet hadde trehvelv. Opplysningene fra Heimens reparasjoner 1688 tyder på at hvelvet gikk høyere enn langveggene, siden de 3 bjelkene, som ble lagt inn under takrytteren for å binde veggene sammen oventil, måtte legges «Thuert over Kierchen udj hvelvingen». Når besikt. fra 1665 nevner at det trenges «4 Bover Under velffvingen i Kirchen, formedelst bornis Affschillelse», må meningen være å sette opp 4 buer eller treribber under himlingsbordene, som er seget fra hverandre. Det fremgår ikke om buene ble satt opp, men hvelvet ble flere ganger reparert og «drevet til rette». I 1695 omtales «Lofft oc Bielcherne udj begge Vingerne», som viser at tverrvingene hadde flat himling lagt ovenpå de synlige loftsbjelker.

    Gulvet i skipets eldste del hadde midtgang som på hver side var begrenset av sviller som bar benkevangene. Dette fremgår bl.a. av besikt. fra 1675, som påpeker mangler ved «foed Støcked Under Stolene paa begge sider af Gangen». Besikt. fra 1748 synes å vise at ordningen har vært den samme i tverrvingene. «Befindes Gulvet i den Nordre Ving forfaldent, baade udi Stoelerne og i Gangene, og underfaret forraadnet. . . den Syndre Ving haver den samme beskaffenhed.» Gulvene trengte ofte reparasjon, og som årsak til skavankene ble allerede 1665 nevnt de mange begravelser som tid etter annen ble foretatt under gulvet. Alle gulv ble omlagt 1688 og 1731.

    Treskulptur. Opplysningen i kallsbok 1732 vedr. vestdøren tyder på at stavkirken hadde portal forsynt med skulptur: «desforuden viiser arbeidet nok at Kirken i de catholske Tiider er bygt formedelst de helgene som over Døren findes udhugne».

    Innredning og farveutstyr

    Stavkirkens innredning omtales i 1600-årenes regnskaper, og inventaret er delvis bevart og overført til den nye kirken. Veggene må ha vært dekorert. I 1622 ble det betalt 9 Dlr. til en maler «for Hand paa Attschillige Steder Reparerte och forbedret denn gamble Malning udj Kierchenn som gandsche war Udslett och forderffuit». Ved reparasjonen 1695 heter det: «Kirchens Vegge inden til saa oc de opstandne Piller tillige med Lofft oc Bielckerne udj begge Vingerne som var uandstrøgne oc meget ilde udseend, ere over alt Sømmeligen oc vel stafferit oc Malet paa det samme med Choritz oc den øfrige gamle Kirches Staffering kunde over ens komme.» Tverrvingene har m. a. o. stått umalt innvendig inntil da. I 1739 heter det videre at kirken var «indvendig Mahlet paa gammeldags Maneer med Vandfarwe» (jfr. besikt. 1760).

    Inventar

    Altertavle fra 1633 er overført til den nye kirken (s. d.), «. . . et Thræuerk omkring Alterit» ble oppført 1630, og «It Knæfald af nye Bord» ble utført av byggmesteren Anders Hansen 1686. 10 år senere ble «Tralverchet omkring alterfoden» reparert, og i 1710 heter det at «nytt Knæfald og Ziirligt haandræf» og «dreyede piller» ble oppført «runden om alterpallen» av snekker Gunder Madsen. Knefallet ble trukket med lær.

    Døpefont av kleber overført til den nye kirken (s. d.).

    Dåpshus† oppført 1619-20: «it Sprinkelwerch. . . omkring Fonthenn».

    Korskille†. Ifølge regnsk. 1623-25 ble «opueiget dett Skillerum emellum Chorett och Kirchenn Och det med trende nye Støtter och tuende lange Syller tuert igiennem Kirchenn forbedrett. . .». I 1622 omtales de «tho halffe Korsdører» som ble laget. Disse har ant. tjent til å lukke korskillet. I 1688 ble oppført «it Ziirlig Nyt Sprinchelwerch I mellem Choret og Kirken» av snekker Povel Erich.

    Prekestolen ble overført til den nye kirken (s. d.).

    Stoler†. I 1630 ble oppført «nye stoeller paa begge sider udj Kirken». I 1688 ble 26 stoler reparert av snekker Povel Erich.

    Skriftestol† omtales første gang i 1622. Muligens sto den da i koret. I 1688 ble det laget skriftestol med nytt knefall i sakristiet av snekker Povel Erich.

    Bispestol† ble reparert 1622.

    I 1626-28 ble oppført en ny stol† i koret, muligens identisk med klokkerstolen† som omtales 1688.

    På sydsiden i kirken sto i 1709 en stol for brigadier Sehested på Brotnov.

    Pulpituret omtales 1633, da det fikk nye stoler. Ant. sto det ved vestveggen.

    Øvrig inventar, se under den nye kirken.

    Tømmerkirken fra 1768 †

    Stavkirken var svak i konstruksjonen og ble ansett utjenlig allerede av sgpr. Kjeld Stub, som i sin ansøkning om Ullensaker og Nannestad kirkers tiende 1648 henviser til at Christian IV, ved et besøk i Ullensaker 1635, «Sagde, Att mand paa Saadann en fornemme sted och det gantsche Riges Alfare Vey skulle ved Cronens Middel vere betenckt paa en Steen Kierche, efftersom at deen som nu Staar Jog er farlig och det Gantsche Land til Ingen Ehre». Kjeld Stub søker derfor om en bevilgning på 4000 rdlr. og ber om at bønder på Romerike og Oplandene blir pålagt å levere materialer og gjøre pliktarbeide, «Saa Vill Jeg och aff Min Muelighed imod forschreffne beneficium der till hielpe, Att Ved Ullensagger schall bliffue Opbygt en Smuck, fast Zirlig och Manerlig aff grund Opmuret Kierche Och der ved it Hospitael aff lige Samme Bygning, Som forsuarligt Kand vere, At den Guddommelige Mayt. faar Sin till hørlige Ehre och Kong. Mayt. Der ved schall Stifftis it Stetze Varende Kongelige berømmeligt Naffn». Prosjektet var vel noe for storslagent, og da planene om ny kirke ble realisert 120 år senere, ble den oppført av tømmer.

    Av kirkens regnskapsprotokoll for 1819 fremgår at det hadde vært meningen å reise den nye kirken 4-5 km lenger øst i bygden ved gårdene Borgen eller Lund. «I Aaret 1767 war en stor Wentilation, om den ny Kirke skulde wæret opført paa en Bjerg pynt wed Borgen eller Lund, som Stiftsdirectionen hawde bestemt, og Kirkeeierne ønskede, men blev igjen forandret til at bygges paa samme Sted, hwor den gamle, som da blew nedtaget og war bygget af Reiswærck, stod, og hvor denne nu staar.» Kallsboken meddeler at stavkirken ble revet etter at siste gudstjeneste ble holdt i den «den Stoere Almindeelig Bededag» 1768, og at første gudstjeneste i den nye kirke fant sted nyttårsdag 1769. Hvis dette er tilfelle, må byggingen av tømmerkirken være påbegynt før stavkirken ble revet, og den kan følgelig ikke ha stått på samme tomt, men vel innenfor samme kirkegård.

    Bygningen

    Tømmerkirken ble bygget da prokurator Jochum Werner og løytnant Hans Ingier var kirkeeiere og fikk i hovedtrekkene samme form som den nedrevne stavkirken. Den ble oppført som korskirke med sakristi i øst og våpenhus i vest og høy takrytter over krysset. Østre ving tjente som kor og hadde samme lengde og bredde som vestre ving (ca. 9,8 x 9,8 m), mens tverrvingene var ca. ¾ m smalere og kortere. Alle 4 vinger hadde like høye vegger (ca. 6,5 m), og deres sadeltak hadde møne i samme høyde. Hovedinngangen var i vest, men dessuten hadde tverrvingene gavlportal med vindu over. Tverrvingene hadde ett vindu og vestre ving to vinduer i hver sidevegg, mens koret hadde ett sydvindu og to nordvinduer. Kirken beholdt sitt utseende utvendig, bortsett fra at takrytteren, som i likhet med stavkirkens takrytter hadde 4 små tårn på hver side av hjelmen, ble forandret 1835. Innvendig spente det opprinnelig buer tvers over vingene i åpningen inn mot midtrommet. Kirkerommets innspringende hjørner hadde pilasterimiterende innkledning med kraftig profilerte lister under buene. Ved de arbeider som byggmester Martin Johnsen fra Nes utførte etter ark. H. Jürgensens planer 1900, ble buene underbygget med nedforede dragere båret av stolper og knekter, og i stedet for trehvelvene ble det lagt inn flat himling. Kirkens utseende før og etter forandringen kjennes fra fotografier. Ark. Bjarne Hvoslef utførte oppmålinger av kirken 1949, og den restaureringsplan han hadde utarbeidet, var nylig vedtatt da kirken ble rammet av lyn og brente ned 16. juni 1952.

    Veggene sto på gråstensgrunnmurer. De ble fjernet ved grunnarbeidene for den nye kirken 1955 og viste seg da å være meget solide. I hjørnene var de ført ned til ca. 2 m under terreng, og korets østmur gikk ned til ca. 2, 5 m. Veggene i alle de 4 vingene var laftet opp av tømmer til samme høyde, mens gavltrianglene hadde bordkledning festet til takstolens ytterste sperrebind. Det har ant. vært meningen at hele kirken skulle bordkles fra først av, men enda 1790 var bare en del blitt kledd. Det heter nemlig «at den 2den Deel af Kirken bør beklædes med Bord, siden den eene Deel i mange Aar har været beklæd, hvis Klædning nesten nu er forraadnet». Hele kirken må ha fått bordkledning innen 1806, for da var det planer om å male kirken «udvendig hviid, Taarned undtagen, som bliver rødt», men veggene var fremdeles bordkledde og tjærebredde 1819 og ble først malt 1835. Kledningen ble fornyet 1851, og veggene ble hvitmalt året etter. Resten av sin tid sto kirken hvitmalt. Veggene hadde kraftig, profilert gesims. I ark. Hvoslefs beskrivelse av bygningen fra 1950 heter det at «utvendig panel består av kraftige over- og underliggere av varierende bredder opptil 20 cm og 3 cm tykkelse». Hver av vingenes vegger hadde 2 sett strekkfisker, som vises på foto fra 1868 og som kan være opprinnelige. Det ville være sannsynlig at tømmerveggene hadde stått synlig innvendig den første tiden, men Hvoslef sier: «Undersøkelse viser at tømmerveggene alt fra først av har vært beregnet på å paneles innvendig». I 1806 var det planer om å male veggene perlegrå innvendig, men det er neppe blitt utført, for 1824 ble kirkeeieren «erindret om et gammelt Løvte at lade Kirken indvendig male». Da kirken ble bordkledd utvendig 1851, ble det foreslått «at kirken med det Samme blev beklædt indvendig». Samme høst heter det at «Kirken nu er panelet», og det vekselpanel som innerveggene har på foto fra før forandringene 1900, kan være fra 1851. I 1900 fikk kirken faspanel innvendig. Samtidig ble buene i vingenes åpning mot midtrommet underbygget med nedforede dragere, som ble lagt opp i hjørnene mellom vingene og understøttet av en stolpe med knekter i hver ende og 2 frittstående i åpningen inn til hver av vingene.

    Portalene. Kirken hadde hovedinngang i vest, en inngang i hver av tverrarmenes gavler, og sakristiet hadde egen inngang. Man skulle vente at koret hadde hatt sydportal, men den sees ikke på foto tatt like før forandringene 1900. Ved besikt. 1806 heter det: «De 4re Indgange i Kirken giøres beqvemmere i henseende til Trinene og Taget over dem belegges med Tagsteene hvor de mangler». På denne tid var det altså utvendige trapper med tak over foran portalene. Trappene foran tverrvingenes portaler må være beholdt og reparert, men takene nevnes ikke senere og sees ikke på foto 1868. Isteden ble det innredet vindfang innenfor portalene. I 1826 nevnes at alle dører er laget utadslående overensstemmende med kgl. res. av 21. okt. 1823. Foran våpenhusets vestportal var det også trapper, som ble reparert 1835. Om denne heter det 1851: «Den gamle Opgangstrappe bør reent sløifes og Opgangstrappe deretter anbringes inde i selve Forsvalen». Dette må være gjennomført, og portalen må samtidig ha fått ny treinnfatning utvendig med fronten over kraftig, profilert arkitrav båret av pilastre. Selve åpningen må ved denne anledning være senket, og nedre del av pilastrene dekket grunnmuren på hver side av portalen. Etter 1900 ble denne del av pilastrene fjernet. Fra terskelen, som lå 6 trinn lavere enn gulvet i våpenhuset, førte en innvendig trapp med balusterbåret gelender opp mot kirkens vestportal, som hadde en ca. 1,5 m bred fyllingsdør med buet toppstykke og senbarokk speilfelt. På døren var middelaldersk smijern med gangjern og beslag anvendt på ny. Døren ble reddet ved brannen og smijernet oppsatt på den nye kirkes vestdør.

    Vinduene. Vestre ving hadde to vinduer i hver sidevegg, mens koret hadde to i nordre og ett i søndre vegg. Tverrvingene hadde ett i hver sidevegg og ett over gavlportalen. Alle vinduene ble malt utvendig 1835. I 1851 ble det foreslått at «Vinduerne i Kirken bleve gjorte større førend ny Bordklædning anbragtes», men det er uklart om dette ble gjennomført. På foto fra før forandringene 1900 hadde kirken rektangulære 2-rams vinduer med 2x6 ruter i hver ramme. Vinduene ble da laget betydelig høyere. De beholdt rett overdekning, men ble delt med 3 poster i 4 høye sprossedelte felter med rundbue øverst.

    Våpenhuset var laftet opp som selvstendig bygning med sin østvegg satt inn mot kirkens vestvegg, men det synes å ha vært bygget samtidig med resten av kirken. I 1851 ble det riktignok påpekt at «Kirkens Udseende vilde vinde betydeligt ved at den store Vestebul eller Tilbygning for Kirkens Hovedingang, hvilken desuden skal være aldeles forfalden, blev borttaget». Man fant imidlertid ikke å kunne fjerne våpenhuset, men besluttet «at forsvalen skulle gjøres meget lavere saa at den saa meget som mulig ville komme til at ligne Tilbygningen ved den modsatte Kirkes væg, nemlig Sakristitilbygningen, men deraf maa følge at Opgangen til Taarnet anbringes inde i Kirken». Ombyggingen synes imidlertid ikke å ha funnet sted, for inntil brannen var våpenhuset et forholdsvis stort tilbygg i 2 etasjer med trapp til loftet. Første etasje hadde ett vindu i hver sidevegg, mens annen etasje ble belyst av et vindu i vestgavlen og hadde inngang til galleriet.

    Sakristiet var, i likhet med våpenhuset, laftet opp som selvstendig bygning med sin vestvegg satt inn mot korets østvegg. Det hadde ifølge besikt. 1806 egen inngang og dør til koret, men ble senere delt med en øst-vestgående midtvegg i to rom, ett for prest og ett for dåpsbarn, hvert rom med dør til koret og dør og vindu i sideveggen.

    «Taget er af dobbelte Bord behængt med Tegelsteen», heter det 1801. Alle tak fikk skifertekning 1867. Takstolen besto av ett sett sperrer som hvilte på loftsbjelker og var avstivet med ett sett hanebjelker. To langsgående dragere båret av stolper støttet hanebjelkene i oppleggene.

    Takrytteren satt midt over krysset og hadde tydeligvis samme form som stavkirkens takrytter, med 4-kantet nederdel som bar en høy hjelm og 4 små hjørnetårn. De må ha vært dårlige, for 1833 fikk kirkeeieren tillatelse til «at lade borttage de 4 smaa Taarn», og 1835 «blev der opsat nyt Taarn paa Ullensager Hovedkirke». Det er ikke klart om ombyggingen gjaldt hele takrytteren eller bare hjelmen. Den 4-kantede nederdel hadde en lydglugge lukket med lem i hver vegg og bar en høy, bordkledd hjelm. Mens veggene var tjærebredd, synes takrytteren å ha vært malt, for 1790 nevnes det at «Taarnet og Cupelen igien bør at anstryges med Farve». Den ble malt 1799, og kanskje var den rød, siden det var meningen å rødmale takrytteren og hvitmale veggene 1806. 2 år etter reparasjonen av takrytteren 1835 ble den tjærebredd. Hvitmalingen skrev seg ant. fra 1851.

    Himlingen besto før 1900 av segmentbuehvelv av tre lagt på ribber under loftsbjelkene. Hvelvene hadde samme akse som vingene og ble avsluttet mot buene til midtrommet, hvor hvelvet hadde akse øst-vest. I 1900 ble hvelvene erstattet av flat himling av faspanel kledd under loftsbjelkene.

    Gulvene hadde, ifølge foto fra før 1900, midtgang som langs sidene var begrenset med sviller som dannet fot for benkevangene. Midtgangenes gulvplanker fulgte vingenes lengderetning og skar seg sammen etter diagonalene i krysset.

    Interiør

    Innredningen av kirken, som sees på fotografi tatt før 1900, kan være fra 1851 (jfr. bygningen, veggene). I koret sees en bred lukket benk på nordsiden og en på sydsiden. Døpefonten står på nordsiden og prekestolen på sydsiden i krysset.

    For øvrig fantes det i 1819 et galleri i vest, «et Pulpetur i den søndre Wing og Eet ved Alteret paa nordre side». Det sistnevnte sees ikke på foto fra før 1900 og ble ant. fjernet da kirken ble panelt. I 1900 ble samtlige benker i kirken skiftet ut, men plasseringen av inventaret var som tidligere.

    Farvene før 1900 har man ikke opplysninger om, men i 1806 lovet rittmester Ingier å la male «Loftet indvendig hvid og Væggene perlefarvede». I 1824 ble han minnet om sitt gamle løfte, og det er vel tvilsomt om kirken i det hele tatt ble malt før den ble innvendig panelt, ant. i 1851.

    I 1900 fikk kirken nytt panel innvendig, og veggene ble malt med rødfiolett opp til en profilert list i brystningshøyde. Ovenfor var de holdt i lyseblått. . Himlingen var likeledes i lyseblått.

    Inventar

    Altertavle, døpefont, prekestol og adskillig av det gamle løse inventar ble reddet ved brannen og tatt i bruk i den nye kirken (s. d.).

    Alterringen† var 7-sidet med slanke, dreiede balustre.

    De eldste benker† har man ingen opplysninger om, heller ikke har man kjennskap til hvordan pulpiturene†, som nevnes 1819, så ut. Benkeinnredningen, som sees på foto fra før 1900, har senempirekarakter. Benkene i koret var innelukket med brystning med speilfyllinger. Benkene i skipet hadde vanger festet til en felles svill langs midtgangen. Vangenes topp var sveifet ut i halvmåneform. Ryggene var lave og dessuten forsynt med et ekstra sete på baksiden, slik at man kunne sitte 2 og 2 vendt mot hverandre, en praksis som man også har opplysning om fra Varteig kirke i Østfold. Benkene fra 1900 hadde åpen rygg og vanger med trepassformet bekroning.

    I 1900 ble det fjernet noen innelukkede stoler for øvrigheten. De hadde ca. 1 m brede, mannshøye felter med vinduer i buet overdekning og med fyllinger nederst. Til vinduene hørte fortrekksgardiner. Stolene ble anvendt på en veranda på Nitteberg i Blaker. Senere brent. (Opplysn. ved Sverre Johnsen.)

    Orgel† ble forært av oberst F. W. Sehested da kirken var ny. Ifølge en opplysning fra 1820 hadde orgelet opprinnelig tilhørt Kongsberg kirke. I 1857 fikk kirken nytt orgel, bygget av Eriksen & Svendsen, og det gamle ble solgt til Fet kirke, hvor det senere ble utskiftet og kom bort. (Det orgel som ble solgt fra Fet til Nordby ca. 1890, var bygget av Eriksen.)

    Betong kirken fra 1958

    Den nye kirken ble bygget etter tegninger levert av arkitektfirmaet Arnstein Arneberg (medarbeider ark. Per Solemslie). Kirken ble reist på den nedbrente tømmerkirkes tomt og innviet 12. okt. 1958.

    Bygningen

    Den er oppført av armert betong med utvendig teglforblending som er rappet og hvittet. Bygningen domineres av en høy tårnlamell som reiser seg i bygningens fulle bredde med høye spalte-åpninger og avdekkes av kobbertekket valmtak med et slankt spir midt på. Øst for tårnet ligger skipet og det smalere koret med skifertekkede sadeltak, mens en lavere og bredere fløy med menighetssal og gravkapell dekket med skifertekket valmtak slutter seg til tårnets vestside. Et lavere utbygg mot vest med valmtak inneholder våpenhus med hovedinngang. Sideinnganger har kirken i et lite utbygg på tårnfotens nord- og sydside. På korets sydside er et sakristiutbygg med skifertekket valmtak som fortsetter kortakets fall. Sakristiet er tilgjengelig fra et forrom i vest med utgangsdør og dør til skipet og har dessuten dør til koret. Et tilsvarende utbygg på korets nordside har rom for dåpsbarn med de samme adkomstforhold.

    Selve kirkerommet består av det tilnærmet kvadratiske kor, som med sitt parabelformede hvelv åpner seg i full bredde mot det bredere, rektangulære skip med hvelv av samme form. Koret er hevet 2 trinn over skipet og har en høy lysspalte i nord og syd nær østmuren. Langveggene i skipet har en sammenhengende rad av 15 høye, slanke vinduer like over gulvet. Vinduene står så tett at murpartiene mellom dem fremtrer som pilarer. Over vindusrekken i syd skjærer 3 større vinduer seg inn i hvelvet. Den vestre og noe smalere del av skipet har galleri med orgelet plassert i et smalere, overhvelvet rom mot vest. Under galleriet er skipet forbundet med våpenhuset i vest med en lang gang med menighetssalen på sydsiden og gravkapellet på nordsiden. Skilleveggen mot gangen kan senkes, slik at rommene kan settes i forbindelse med hverandre, og østveggen kan foldes sammen, slik at rommene kan åpnes mot skipet. Fra våpenhuset i vest er nedgang til garderobe og toalettanlegg i kjelleren, som forøvrig inneholder rom for tekniske anlegg, krematorium (foreløpig ikke innredet) og bårerom. Under koret er mottagelsesrom for bårer med adgang fra det lavere terreng øst for kirken.

    Smijern

    Fra den eldste kirkens tid er det i alt bevart 4 middelalderske dørringer, hvorav 3 benyttet i kirken og den fjerde bevart i Oslo Bispegård. a) Den største og eldste har svakt fasettert overside med rankeornamentikk av innlagt sølv og 4 flate medaljonger med rester av innlagt sølv. Ringens diam. 18,5 cm. Ant. skriver den seg fra omkring 1200 (sml. de islandske ringer, omtalt i bd. I under smijern). Ringen er festet til et beslag med geometriske motiver og med forhøyet midtfelt. Dette beslag er igjen festet til et stort rosettformet, gjennombrutt beslag med geometriske motiver og korsmerkede naglehoder. Beslaget sitter festet på inngangsdøren i vest. Døren er ny, men den eldre dør er oppbevart på kirkens loft. b-c) Satt festet på nordre og søndre sakristidør i den brente kirken. b) Bred og flat med geometrisk bord på oversiden, dessuten små medaljonger, avvekslende runde med fembladsrosetter og skjoldformede med firbladsrosetter, diam. 14 cm. Beslaget har 8-sidet, opphøyet midtparti og tunget rand. Ant. fra 1200-årene. c) Smal med rosetter og geometriske motiver, inn mot festet har den 2 stiliserte dragehoder. Tversover ringen står en hvelvet, korsformet bøyle med hjulkors i krysset og stilisert dragehode ved ansatsen på ringen. Diam. 14 cm, ringens br. 0,6 cm. 4-sidet beslag av jernblikk med utspringende hjørnepalmetter av gotisk karakter. Ant. fra 1200-årene. d) (I Oslo bispegård) formet som 2 drager med sammenslyngede haler. Diam. 16 cm. Ant. fra 1200-årene. (Ringen kan muligens være kommet fra en av de andre kirkene i Ullensaker. Av opplysningene vedr. bispegårdens samlinger fremgår at ringen ble funnet på prestegården.)

    Gangjernene på vestdøren er dekorert med kors og rosetter. Det øvre gangjern har utsmidd, rundt felt på midten og trepassformet avslutning. Fra det nedre gangjern skyter det på midten opp en bladstengel med et kors. Stengelens rot er merket med alfa-tegnet.

    Bygningsfast skulptur og ornamentikk

    Festet til muren over vestdøren sitter en bronse-engel utført av Ragnhild Butenschøn. Døren er rikt forarbeidet med utskårne motiver: Jesus og de små barn, pelikanen, hjorten samt et skip.

    Interiør

    Innredning etter planer av arkitektfirma Arnstein Arneberg (medarbeider Per Solemslie). Fra den brente kirken er overført altertavle, døpefont, prekestol og diverse annet inventar.

    Døpefont på nordsiden i skipets østre del. Prekestol ved skipets østmur, syd for korbuen, med oppgang gjennom muren. Tverrgående galleri i skipets vestre del med orgelverk over inngangshallen.

    Farver

    Kor og skip har freskomalerier av Alf Rolfsen. På kormuren er fremstilt tronende Kristus over evangelistene. Johannes er fremstilt både som den unge evangelist og den aldrende apokalyptiker. Forøvrig leses på gresk: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss». Skipets østmur har fra høyde med prekestolhimlingens øvre del og opp under hvelvet fremstilling av sol og måne (lys og mørke som brytes), Den hellige ånds due, den paradisiske tilværelse, syndefallet, utdrivelsen, brodermordet, mennesket i arbeide (i sitt ansikts sved). øverst leses på gresk: «I begynnelsen var Ordet». Hvelvet er oversådd av kors og stjerner i blått, rust, grågult og grågrønt. Nedre del av hvelvet på nordsiden har hjortefrise med henblikk på Davids 42. salme. Skipets 3 sydvinduer har malte motiver: Agnus Dei, vinranken og duen med et blad i nebbet. Forøvrig har vinduene kulørt antikkglass i blyinnfatning. Pilarene som oppdeler rommene i kirkens vestre del, har geometriske motiver i rustrødt, sort og grågult.

    Gravkapellet har lav katafalk, bak denne en skranke med lesepult og inn mot nordmuren en hylle som har karakter av alter. På muren over et kors (se skulptur og maleri). Blågrått hvelv med engel i mandorla over katafalken. Utført av maleren Anders Ragnvald Andersen. Langs takbjelkene border i grått og blått.

    Inventar

    Alter

    Alter av finér.

    Altertavle

    Altertavle, rikt skåret renessansetavle utført 1633 for 100 rdr. Storfelt med relieff av nadverden, skåret etter Wierix' stikk etter Maerten de Vos. På hver side korintiserende frisøyler med prydbelte forsynt med englehode. Frise med englehode og fruktmotiver. Toppfelt med korsfestelsesrelieff, flankert av hermepilastre. (Til høyre karyatide, til venstre atlant.) Bekroning med medaljong hvori Christian 4's monogram. Storfeltet har vinger med englehermer og gjennombrutt portal, hvori Jesus som den gode hyrde (til høyre) og Moses (til venstre). Øverst på bekroningen den oppstandne Kristus, til høyre for bekroningen Markus, til venstre Johannes. Til høyre over frisen Matteus, til venstre Lukas.

    Staffering fra 1641, delvis overmalt med hvitt, avdekket 1958; sort, grått og gull. På predellaen med forgylt frakturskrift: «1 Corints. 11.26 Saa ofte som I æde af dette Brød, oc dricke af denne Kalch, saa skulle I forkynde Herrens død, indtil hand kommer». Til venstre Christopher Urnes våpen (ørnelår på skjoldet, ørneklør på hjelmen) og initialer CW, til høyre Fru Sophie Lindenovs våpen (diagonaldelt med lindegrener i det ene og bjelker i det andre felt) og initialer FSL. På konsollene årstall 1641. På storfeltets bakside malt: «Anno 1641 lJulii Maaned Efter herr Christopher Urne til Aasmarck Ridder Stattholderis Bevilling Udi M. Oluf Boesøn Superindentis (!) thid er denne Altar tables Staffering bestilt, ved P. L. M. Trugels Nielsøn her til hafver Birgitte S. Niels Trugelsøns forærit 13 och S. Peder Danielsøn Knofs Arfuinger 10 Richs daler. Soli Deo Gloria».

    Kneleskamler, skinntrukne, foran alteret.

    Alterring

    Alterring, rund med dreiede balustre. Knefall med skinntrekk.

    Døpefont

    Døpefont, kleber, utført i Gudbrandsdal, ant. omkr. 1140 (Kjellberg ms.). På kummen ringkjede. Avløpshull i bunnen. Avtrappet fot. Kummen har vært avbrutt like over bunnen, muligens har dette skjedd da stenkirken raste ut. Senere er bruddflatene jevnet. Diam. 69 cm, h. ca. 85 cm.

    Prekestol

    Prekestol, renessanse, 5 fag. Storfelter med fyllinger i portalformet ramverk, rosetter i sviklene. Riflede hjørnepilastre. Smalfelter med fyllingsmotiv. Hengeplater med beslagornamentikk. Traktformet bunn som hviler på søyle. Staffering fra 2 perioder. Ett av fagene, avdekket ved restaureringen 1958, har renessansedekor i rødt, grønt og oker. De øvrige fag har barokkstaffering i sort, gråhvitt og gull. I storfeltene grisaille-malerier med Salvator Mundi og evangelistene. I de nedre smalfelter leses «Salvator» og evangelistnavnene, i de øvre smalfelter innskrifter på gresk. Før restaureringen hadde feltene flg. innskrifter: Over Johannes: «XV, 9 Bliver i min kjærlighed». Over Lukas: «XI, 9 Beder og Eder skal gives». Over Frelseren: «Joh. 14, 6 Jesus siger jeg er Veien og Sandheden og Livet». Over Markus: «V. 36. Frygt ikke, tro kun». Over Matteus: «XXVI, 14 Vaager og beder». Bunnen er i dodenkop med kar tusjtegning i gråsort.

    Oppgangen er nå gjennom skipets østmur. Før brannen hadde prekestolen oppgang med 3 fyllinger hvori malerier av Peter og Paulus samt en person uten attributt (Bugges opplysn.).

    Prekestolhimlingen†

    Prekestolhimlingen† som strøk med i brannen, var 8-kantet, forsynt med renessanselister og hadde 6 gjennombrutte, stående plater på oversiden, en av disse hadde skåret årstall 1649, et annet hadde sgpr. Kjeld Lauritssøn Stubs sammenslyngede monogram. På undersiden lister i stjernemønster med en plate i sentrum. Himlingen var overmalt hvit og hadde innskrift: «Hvo som hører mit ord og troer den, som mig ud sendte haver et evigt liv». Undersidens plate hadde Jehovategn i gull mot sort bunn (Bugge).

    Ny himling, 6-kantet, med lignende utstyr som den brente, men de gjennombrutte plater har krone øverst. Farver som prekestolen.

    Benker

    Benker med kristne motiver innskåret og malt på vangene.

    Galleri

    Galleri, brystning av brede over- og underliggere og 4 nisjer hvori skulpturer utført av Anth. Røvik, fra venstre Ambrosius med bispestav og harpe, Magnus Brostrup Landstad i samarie og med salmebok, Hans Nielsen Hauge og Martin Luther. Brystningen er umalt, men overliggerne har sortmalte motiver.

    Orgel

    Orgel bygget av J. H. Jørgensen, elektrisk, 25 stemmer, 38 registre på 3 manualer og pedal. Orgelet kan også betjenes fra et spillebord i gravkapellet.

    Skulptur

    Skulptur (se også galleri). Kors, utskåret i armendene og med due i krysset. Sortmalt med ornering i gull og rødt. Grå due mot blå bakgrunn. Henger i gravkapellet.

    Malerier

    Malerier, a) Maria med barnet, olje på lerret, ant. fra 1700-årene etter barokkstikk. Rød kjole, grønn kappe. 84 x 67 cm. Sort ramme med forgylt springlist. b) Jakobs drøm, olje på lerret, malt etter stikk i Merians bibel. Duse farvetoner, brun forgrunn, lysere mellomgrunn og lys grågrønn bakgrunn. Ant. utført i 1700-årene. 90,5x94 cm. c) Forklarelsen på berget, olje på lerret, malt etter stikk i Merians bibel. Grågrønn tone, ant. utført i 1700-årene. 89x89 cm.

    Portretter, a) Sgpr. Niels Thommesen, d. 1618. Olje på lerret, hoftestk. en face. Kort grått hår, fippskjegg. Holder bok i hendene. Øverst til venstre innskrift: «Ætatis sue 71 Anno 1614». Nederst: «Ossa Nicolai Thoæ Recubant sub marmore effigiem cuius cernis ut ipsa fuit hic habit[us], tot[us] depictus habetur eiusdem ac veluti vivax ponitur effigies, Hviisberg me genuit tenet ull [en] idragica tellus corpus hum[us] retegit spirit[us] astra tenet consortes thalami binæ hic, materq[ve] qviescu[n]t ad vitam donec suscitet ipse deus anna qvidem matris nome[n] marina prioris Dorothea pium posterioris erat, hæc ætate mihi teneris æqvalis ab annis iuncta mihi thalamo dum viduata fuit lustraq[ve] quinquæ ac demidiu[m] percuxim[us] una ac suprum fatis onera coniugi[i] undenis vitæ lustris labentib[us] acta curabam tumulo condier ista meo.» (Under marmorblokken hviler benene av Niels Thommesøn, hvis billede du ser således som det var. Her har man også som levende hans fullstendige utseende avmålt, og fremstilles hans billede her. Hviisberg fødte mig, Ullensakers jord gjemmer mig. Muld dekker legemet. Ånden bor blandt stjernene. To hustruer og en mor hviler her inntil Gud selv opvekker dem til livet. Anna var min mors navn, Maren min første ektefelles og Dorothea min annen ektefelles fromme navn. Fra spede år var hun min jevnaldrende lekesøster, men blev som enke forenet med mig i ekteskap. Vi levet sammen 5½ lustrum (27½ år) og bar ekteskapets byrder etter himmelens tilskikkelser. . .) (Oversettelse etter Bugge.) 126x88 cm. Profilert ramme malt i sort, grønt og rødt samt forgylt, b) Dorothea Jensdatter Klingenberg, sgpr. Thommesens annen hustru. Olje på lerret. Hoftestk., en face. Sort drakt med hvit pipekrave, sort hette med hvit kant Holder bok med rødgult bind. Øverst til venstre innskrift med versaler: «ætatis suæ 67 1607». Til høyre med fraktur: «DoretheJensdaatter paa Uldensager døde den 6 maj Ano 1616». Nederst med versaler: «Filia Johanis Klingbergii conditur urna hac: Dorothea hic pingitur officiose ut vitæ fragilis qvis memor esse qveat; Hec thalami consors Nicolai candida Thomæ Uldlandsagriaci præsbyteri fuerat. Ac annos decem certe qvater enumeratos, Illi coniugi vixit amore viro: qviniqvaginta prius cum qvmq[ve] revolverat annos: Mortis dum placuit talia signa dari: Hec qvibus exactis poni Monumenta volebat; Ut vitæ possint illius esse decus». (Dorothea Johannes Klingbergs datter bevares i denne urne. Hun blev plutselig rammet av den grumme død. Hennes billede males her omsorgsfullt, slik at man må minnes hennes forgjengelige liv. Hun var Ullensakerpresten Niels Thommesøns tro ektefelle, og omtrent fire ganger 10 år levet hun i ekteskap i kjærlighet til denne mand. Da hun hadde gjennemlevet 55 år før hun ønsket at sådanne tegn på død skulle gis, så ville hun efter forløpet av disse [år] at dette minnesmerke skulle reises for å være et hedersminne om hennes liv.) 125 x 88 cm. Ramme som rundt Niels Thommesøns prtrett. Med hensyn til tidsangivelsen for deres ekteskap, skal innskriften på b) være den riktige. (Jfr. Bugges oversettelse samt note i Ullensaker. En bygdebok. Bind I, s. 127.) c) Ant. av sgpr. Jonas Rist, 1723-37. Olje på lerret. Halvfig. i oval. En face. Langt hår. Innskrift til høyre: «ætat. 34», nederst: «1725» (1723?). 80 x 63,5 cm. Smal gullramme. Bugge antyder at portrettet muligens forestiller Thomas Rosing, hvis portrett henger i Hovin kirke, men årstallene tyder på at portrettet forestiller Jonas Rist. d) Ukjent prest. 1700-årene (muligens Peter Hiort, 1738-62). Olje på lerret. Halvfig. en face. Stussparykk. Høyre hånd synlig med bok. 76 x 60 cm. Smal gullramme.

    Et portrett forestillende Kjeld Stub (selvportrett?) strøk med i kirkens brann; olje på lerret, bryststk. en face. Rødlig lokket hår og skjegg. 77 x 65 cm. Ramme av profilert gullist. (Avb. Ullensaker I, s. 168.)

    Innskriftstavle, furu, sort med hvit skrift på latin og norsk: «Mit signetes forklaring» skrevet 1630 av sgpr. Lars Svendsøn og «renoveret» 1726 av sgpr. Jonas Rist. 108x70 cm. (NF). Den lange tekst, som er avskrevet og oversatt i Ullensaker I, s. 130 f. , forklarer hvorfor sgpr. har en halvmåne i sitt signet.

    Rituelle kar

    Kalk, sølv. Ifølge regnsk. omgjort 1706 med tillegg av sølv frå 40 lod til 61 lod, kupa ut- og innvendig forgylt. 6-knoppet nodus hvorpå «IESVS». Foten traktformet med 6-bladet avsetning over 6-buet fot med vulst. Under fotkanten innrisset: «Fact 1705 Past. Thom. Rosing W l...» Stpl. på kupa og fotrand sammensatt A og O (Anders Olsen) samt Chra. bystpl. 1686. H. 24 cm, diam. 16 cm.

    Disk med de samme stpl., hjulkors gravert på kanten. Diam. 17, 5 cm.

    Sognebudskalk† og disk† vekt 16½ lod anskaffet 1634 for 13 rdl. Ant. identisk med den som ble omgjort 1707 med tillegg av sølv fra 16 lod til 24 lod qtin.

    2 oblatesker† av «Nyrenbergerblick» (1790).

    Oblatjern† forært av majorinne Ingier 1846.

    Vinkanne med lokk, plett. H. 32, 5 cm.

    Dåpsfat, messing. Ant. fra 1600-årene. Drevet og slått, bladrosett og geometriske border. Diam. 41 cm.

    Dåpsfat, diam. 65 cm, og kanne av plett, h. 29 cm, forært av prost J. H. Berg.

    Tinnkrus, ustpl. H. 13 cm, diam. 12 cm.

    Røkelseskar, bronse, rundt med korskirke på lokket. H. 18 cm. Etter reformasjonen brukt «til at hendte ild til lysene med» (1732). (UO.)

    Paramenter

    Alterduk† av 8½ al hollandsk lerret (1622). - Alterduk† av dreil «gandsche gammel og udslit med en deel figurer Syet med Silche og ubrugelig» (1739). Ifølge invl. 1709 var broderiene i rød silke.

    Alterduk, hvit lin med bred, filert bord. Lignende duker i gravkapellet og i sakristiet.

    Alterklede† «aff Borduret grønt Fløyell» anskaffet 1631 for 100 rdl. (I 1739 omtalt som «et grønt fløyels med guld Broderet alterklæde, gammelt og forslit, dog udj maadelig Stand».) I 1675 omtales dessuten et gammelt alterklede† av blomstret silke og «1 gl. Olmerdugs Trøgt dito»†.

    Nye antependier. a) Rød lin med broderi i ull- og gulltråd. Motiv Agnus Dei, livets tre med krone over samt rovdyr ved foten, dessuten Agnus Dei og pelikanen. Utført av Birthe Arneberg Quesseveur etter tegning av ark. Arneberg. b) Rød lin med kors av gull-lisser samt 4 små, broderte linkors og ramme av gull-lisser (på skranken ved katafalken i gravkapellet), c) Av lignende type som b) (i sakristiet).

    Kalkkleder†. a) 1 gammel «Silche Syd Tørklæde» (1675). b) «. . . et blaat Silche og Sølt Broderet Tørklæde» til å legge over kalk og disk (1732).

    Messehagler. a)† Brun fløyel med gull- og sølvbrodert krusifiks og gullgaloner, kjøpt 1636 for 50 rdl. b)† Rød kaff med silkesydd kors (1675). c) Fiolett fløyel med brodert krusifiks samt gullsnorer langs kantene, omtalt som gammel 1739. d) Rød lin med innvevede korsmotiver, applikert gaffelkors med utbrodert kors, kalk, aks, rosetter og i krysset Agnus Dei. På forsiden applikert V med brodert kristogram, alfa og omega.

    Messeserker†. a) Av lerret (1623-25). b) Av fiint Lærit», bekostet 1707.

    Lysstell

    2 gamle tinnstaker† (1629). - Alterstaker. a) Messing, støpt, muligens identisk med et par som ble innkjøpt 1639 for 3 rdl., lyskrave og hov pigg, balusterformet skaft, klokkeformet fot på 3 pæreformede ben. H. 39 cm. b) Sølv, Tostrup 1958. H. 50 cm. Gitt av Halvor Fladby, Sigrid Bogstad, Ingrid Furuseth, Thorbjørn Fladby, Einar Fladby (Karen Dorthea Fladbys arvinger).

    2 sølvstaker (Tostrup), gitt 1958 av lektor Hjalmar Flindrum. 2 gotiserende plettstaker med innskrift fra Joh. 11, 25 og Åp. 14, 13, forært av Fredrikke og Alethe Holm 1928.

    4 messingkandelabre, 7-armede (2 står i koret og 2 i gravkapellet).

    Lysekroner av messing (samme type som i Oslo Domkirke) med 12 armer, festet i 3 høyder til en felles midtstang. Over galleriet 8-armede kroner. Før brannen fantes 5 messingkroner†, barokkopier samt 3-armede messinglampetter (Bugge).

    Klokker

    3 klokker i tårnet 1675. I 1686 utførte smeden Jens Frogner beslag til 2 av dem. En av klokkene er i behold: middelaldersk, langstrakt form, rett slagkant 2 riller øverst og 2 nederst. 4 markerte lydhull under kronen. Diam. 72 cm, h. med krone 85 cm.

    Klokke† fra 1853, innskrift: «Støbt paa Skierstad i Elverum av brødrene Hans og Anders Olsen no 164» (Bugge).

    2 nye klokker, støpt av O. Olsen & Søn, Nauen 1957. a) (Den største) har St. Olavs bilde og lang innskrift, bl.a. «In memoriam Olavi Regis fundator fidei Raumarum Anno Domini MXXI». b) Har relieff som viser Ullensaker gamle kirke, Kong Haakon VII's monogram over fugl Føniks samt innskrift som forteller om kirkens brann og gjenreisning.

    Bøker

    Alterbok† kjøpt 1619-20. Bibel† på dansk, kjøpt 1636 (ant. identisk med «Resiny Bibel i 4 parter» 1673). Bibel, faks. utg. av Christian III's Bibel, gitt av fru Inga Kjøs Hilleren 1929.

    Graduale† kjøpt 1699.

    Rituale† nevnt 1760.

    Postilla Ecclesiastica Lutherj† kjøpt 1625.

    Hans Thommesens salmebok† kjøpt 1634.

    Møbler

    Kiste, ant. fra ca. 1300, ek, lokket av bjerk og ek. Sidestykkene på langsidene er forlenget nedad og utgjør ben. Brede smijernsbånd på hjørnene binder kisten sammen. Kortsidene har fylling i brede ramtrær. Lokket har fylling av ek og brede ramtrær av bjerk. Forsiden er inndelt i 24 rektangulære felter hvori fabeldyr i relieff, på midten et tre med et lite dyr i roten. L. 198 cm, br. 70 cm, h. 97,5 cm. (UO.)

    Stoler. Renessansestol, ek med dreiede forben og lav rygg, trukket med blått klede med fugler og blomster brodert i silke. H. 93 cm, br. 53 cm. (NF).

    Taburett, renessanse, dreiede ben og rødt, gult og grønt, gobelinvevet trekk. H. 50 cm, br. og dybde 45 cm. (NF).

    Ved brannen gikk en renessansestol og en barokk lenestol tapt. (Sml. Bugges fotos og beskr.) For øvrig ble en rekke gamle stoler reddet, samtlige er pusset opp og forsynt med nytt skinntrekk. a) Renessanse, forben, H-kryss og en noe høyere sittende forsprosse er dreiet. Baksprossen og bakbenene er ikke dreiet. Rektangulær, stoppet rygg. H. 93 cm. b) Barokk, snodde ben og bensprosser. Rektangulær rygg. H. 93 cm. c) Lenestol, regence, H-kryss, dreiet, høytsittende forsprosse. Ledd-dreiede forben, svungne lener, ryggbrett med sveifet balusterform. Malt gråsort. H. 95 cm, br. 70 cm. d) Regence, H-kryss, ledd-dreiede forben. Rett, høytsittende forsprosse. Smalt ryggbrett, sveifet i balusterform. H. 95 cm. e) Rokokko, H-kryss, skjell på toppstk. og sarg. Bladmotiv øverst på forbenene, høytsittende baksprosse. Ryggbrettet sveifet i balusterform. f) Rokokko, som e), men med rikere skjæring og uten baksprosse. H. 105 cm. g-i) 3 enkle biedermeyerstoler med sprinkler i ryggen, overmalt grønne.

    8 nye lenestoler, renessansetype med gyllenlærstrekk, hvorav krans på en, hjort på en annen og kors på de øvrige.

    Blomstervaser

    Blomstervaser, sølv, Tostrup, gitt av kirkeringene 1958.

    Diverse

    Tekstiler. Gulvtepper i halvfloss, grågrønt i alterring, blågrått i midtgangen og på korgulv.

    Fane fra 1658, gul silke (opprinnelig hvit? ). Oval krans hvori «Uldensager» og ORR (Øvre Romerike). Brukket stang og uten spir. Har vært kalt Kjeld Stubs fane. (Hærmuseets årbok 1954, s. 40 og 1955, s. 12.) (Hærmuseet, Oslo.)

    Taflepung†, «gamel, borderet», omtalt 1732.

    Kirkegård og gravminner

    Kirkegården var i eldre tid omgitt av «leeder». Dette ble senere erstattet av stakitt. I dag har vestre del mur, for øvrig er det sprossegjerde. Vestinngangen har smijernsport og murte portstolper med lykter.

    Et gravkapell† av bindingsverk oppført 1911 etter tegninger av ark. Biong ble revet da den nye kirken ble tatt i bruk.

    Begravelser omtales i de gamle kirker (sml. opplysn. 1665: «for 18 Bielcker att legge Under Gulffvet formedelst greffte Stedernes Schyld». Bl.a. var følgende bisatt i kirken: Sgpr. Niels Thommesøns 2 hustruer (Maren Torkildsdatter og Dorothea Klingenberg); sgpr. Lars Svendssøn, d. 1630; sgpr. Kjeld Stub, d. 1663; pastor Christopher Madsøn Gram og sgpr. Jonas Rist, d. 1737, den siste ble bisatt «nedenfor Knæfaldet lige for Chor-dørren». Ved arbeidene i kirken 1900 ble noen gravkamre under gulvene rasert.

    Gravmæler

    På kirkegården er bevart en rekke gravmæler fra 1800-årene.

    Jernplater. a-b) Lagt som dobbeltplate over premierløytnant Nils Riis, d. 1832 på Sørby og hustru Pauline Georginde Horster, d. 1858; ovale innskriftplater med profilert kant b) Liten med krans, vase og hjørnerosetter over Ole Torgersen, d. på Onsrud 1855.

    Jernkors, a-b) Med trepassformede armender over Ingebret Jensen Wethal, d. 1890, og Anne Dorthea Amundsdatter Wethal, d. 1865. c) Flamboyant over Ole Nilsen Fladby, d. 1882.

    Jernstøtte, avsmalnende på sokkel med lacrimaler, sommerfugl fra vase, slangering i trekant over kirkesanger Ole Wennevold, d. 1839. «Her hviler en mand hvis tidlige tab saa mange medborgere begræde. Men aanden den raaber fra himlen glad: her nyder jeg saligste glæde her øser jeg løn af det reneste væld her høster jeg varigt usigelig held: aftør eders taarer og græd ikke meer, min vinning er stor og igjen I mig seer. Jobs bog 29 C 12 15 16 V.» På baks. : «retskaffen virksom, god var han, i omgang gjestmild, blid elskværdig, af venner slægt og menigmand høiagtet savnet minde værdig». Synlig h. 204 cm.

    Røde granittstøtter. a) Over organist Nils Ursin, d. 1862, og Marthe Ursin, d. 1862. b) Med marmorrelieff (sørgende genius med senket fakkel) over Kristoffer Larsen Ihle, d. 1866, og hustru, d. 1857, dessuten nyere begravelser, c) Gotiserende med marmorrelieff (Thorvaldsens «Natten») og innfelt marmorinnskriftplate over Herman Gudbrandsen Onsrud, d. 1867, og hustru Else Kirstine f. Flagstad, d. 1866. d) Med marmorrelieff (Thorvaldsens «Dagen») og gotiserende marmorkors på toppen over Ole Simonsen Enderud, d. 1874, og hustru, d. 1880. e) Samme type som d), men med «Natten» over Ole Rogstad, d. 1913, og hustru, d. 1883.

    Bronsebyste på granittsokkel over sgpr. Erling Grønland. Utført av Gustav Lærum.

    Diverse

    Lysskjold. 10 stk. på NF, bl. a. flere dekorerte: a) Hest og krigsemblemer på hvit bunn til venstre, landskap med sol til høyre, b) Rokokkoskjold med fam. Hiorts våpen, gyllen hjort i sprang mot blå bunn. Toppstk. defekt, opprinnelig har det hatt pelikanmotiv, men bevart er bare 3 unger i en kurv. c) Likeledes fam. Hiorts våpen, d) Med dobbeltvåpen; til venstre hest, kanonlavett, tromme og faner samt sol og et grønt tre, til høyre hjort i sprang, et vintre og en vinperse. e) Ovalt med malt kors med trepassformede armender over distr. lege Niels Høegh, f) Med monogram IRB og på toppen hjelm med fakkelbærende arm. g-h) Monogram LB. i-j) Monogram HJ.

    Kisteplater. 2 kisteplater fra begravelser på kirkegården, a) Kirkesanger Ole Wennevold, d. 1839. b) Kammerraad og sorenskriver Laurentius Borchsenius, d. 1844. (NF.)

    Kilder

    Utrykte kilder

    1. Statsarkivet. Kirkestol 1610-1723.
    2. Chra. bispearkivprot. 27 (1629), prot. 43 (1626-28), prot. 33, 34 (1675, 1688), prot. 55 (1715), prot. 3 (1870), pk. 69 (1690, 1692, 1695, 1698-99), pk. 70 (1709-10, 1714-15), Ekstraksjonshefter 1763, 1765, 1767-68.
    3. Stattholderarkivet og stiftsarkivet prot. 3 (besikt. 1686).
    4. Chra. stiftsdir. pk. 25 (1735, 1737, 1747, besikt. 1739, 1747, besikt. 1748, 1755), pk. 26 (1790), pk. 27 (1801), pk. 28 (1808).
    5. Tingbok 51. Øvre Rom. (1731).
    6. Ekstrarettsprot. l. Øvre Rom. (1760). B. Svendsens ms.
    7. Riksarkivet. Rentek. regnsk. 1616-20, 1622-31, 1633 -34, 1636, 1639, 1651, pk. 15 (besikt. 1665), 1721, journal 5 (1767).
    8. Norske innlegg 1648 (24. juli).
    9. Danske kans. skap 14, pk. III A (1651), tillegg til skaps. pk. 19 (1686, besikt. 1688).
    10. Kirkedeptet. Visitasberetn. prot. 1 (1824, 1839-40, 1842, 1849).
    11. Diverse. NHKI 9. mai 1521 (gave fra Harald Alfsson til Ullenshofs kirke og til prestebolet). 18. okt. 1529 (møte ang. Harald Alfssøns gave), l. nov. 1556 (klage over at presten ikke hadde forrettet i Holter kirke, som hadde utlånt 1/10 av tienden til Ullensaker, da den ble ødelagt av «vandfloden», mot at presten skulle forrette i Holter. 26. febr. 1559 (vedr. samme klage).
    12. Anders Bugge: Ms. til stavkirkeverket (Antikvarisk arkiv).
    13. Formannskapets forh. prot. 1837-62. Kallsbok (Prestearkivet).
    14. Johan Meyer: Innberetn. om Hof kirke på Toten 1927 (Antikvarisk arkiv).
    15. Bjarne Hvoslef: Ullensaker kirke, beskr. i forb. m. restaureringsplan 1950 (Antikvarisk arkiv).
    16. Muntlige opplysninger om reparasjonene 1900 ved Sverre Johnsen, sonn av byggmester Martin Johnsen.

    Trykte kilder

    1. DN I 59 (1300): «j Ullinshofs kirkiu sokn».
    2. DN XX' 152 (l 521): Harald Alfssøn testamenterer halvdelen av gården Ås i Kisa til kirken og halvdelen til prestebolet.
    3. DN XV 610 10. jan. 1552: «Des foruden findes ett Brev paa Nannestad Præstegaard, bekræfftet af 6 Laugrettesmænd og dateret 1552: Søndagen næst effter hellig 3 Kongers (Dag), hvorudj de tilstaar at have hørt af gl. Mænd og Qvinder at Ullensager Kirke bortløb af een stoer Vandflod».
    4. RB s. 437-40, 557: «Sancti Johannis baptiste et sancti Olaui regis et martiris dedicacio ibidem undecima die natiuitatis domin. . . Ullinshofs kirkia.»
    5. JNV s. 8: «UHensagers hoffuid kirche, haffuer en annex, Hoffuin, oc 5 capeller, l. Furusetter, 2. Holt, 3. Kios, Lund, øde, Hellig Gudmundtz capel paa Moen».
    6. N. Nicolaysen: Norske Fornlevninger. Chra. 1862-66, 2. udg. 1903.
    7. Norsk hist. tidsskr. 2. r. b. VI, s. 348 (A. Taranger: Herad og Heradskirkja 1887).
    8. Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker, s. 438-39.
    9. Kat. 1901.
    10. 0. Rygh: Norske Gaardnavne. Akershus.
    11. Ullensaker. En bygdebok. Bind I, Oslo 1927 (Anders Bugge: Kirkene).
    12. Magnus Olsen: Norges innskrifter med de yngre runer. Oslo 1941, s. 24 f.
    Oppmålinger
    1. Døpefont, smijern og kiste, 3 blad ved H. Thorsen 1882,
    2. Fullstendig oppmåling av kirken, 8 blad, m. 1 : 100 ved Bjarne Hvoslef 1949,
    3. Vestportalens dør, snekkerprofiler, smijernsringer og -beslag, 5 blad, m. 1 : 10, 1 : 1 ved Håkon Christie 1963 (Antikvarisk arkiv).

    Bilder

    • Eksteriør
    • Ullensaker kirke Avstandsbilde.jpg
    • Ullensaker kirke Fasade 1.jpg
    • Ullensaker kirke Fasade 3.jpg
    • Interiør

    • Kirkerommet fra vest

    • Kirkerommet fra øst

    • Koret med alterparti

    • Koråpningen

    • Bårerom i kjeller

    • Inventar

    • Altertavle

    • Døpefont

    • Prekestol

    • Orgel

    Hentet fra «https://norgeskirker.no/w/index.php?title=Ullensaker_kirke&oldid=40080»