Halsnøy klosterkirke, forsvunnet

Hans-Emil Lidén, Anne Marta Hoff

Halsnøy kloster ble ifølge en 1500-tallskilde grunnlagt i 1160-årene av Erling Skakke i forbindelse med at hans sønn, Magnus, som den første norske konge ble kronet i 1163 (Herluf Lauritzsønn, Bergens Fundatz 1580-83). Klosteret var et augustinerkloster. Ifølge innskriften på konventseglet fra 1200-tallet var det viet til Den hellige ånd. (S. Capituli Monasterii Sancti Paracliti de Haus). Et brev fra 1337 omtaler det som et Monasterium Sancti Spiritu de Halsnu, og et annet brev fra 1338 som Coenobium Sancti Spiritus Paracliti de Halsnu. (D.N. I, 249 og 252). Dette fikk Chr. C.A. Lange til å anta at klosteret tilhørte Helligåndsordenen - en hospitalsorden som ble grunnlagt i Frankrike i 1195, og at Halsnøy kloster følgelig var et klosterhospital. Det er imidlertid usannsynlig at dette var tilfellet.

I likhet med Jonsklosteret i Bergen og Utstein kloster var Halsnøy kloster et abbedi. Dets første kjente abbed - Sigurd - døde i 1287. Klosterets siste abbed het Gunnar. Han fikk i 1531 kongens vernebrev for seg og klosteret, men måtte bare fem år senere oppleve den endelige oppløsning av den gamle institusjonen.

Klosterkirken†

Restene av klosterkirken på Halsnøy er gjengitt på et maleri av Elias Fiigenschoug fra 1656. Frem til ca. 1840 sto deler av klosterkirken fremdeles som ruin, men restene av den ble da revet i forbindelse med at eieren av klosteret, løytnant Juel, bygget en ny hovedbygning. I forbindelse med disse byggearbeidene ble ruinene av kirken og klosterets østfløy målt opp og tegnet av løytnant Hertzberg. Deler av kirketuften ble utgravd i 1961-63. I dag er bare noen rester av korets østmur synlige.

Den første som beskrev kirken, var biskop Neumann, som besøkte klosteret i 1825 og i 1838. I 1838 hadde løytnant Juel renset opp ruinene så kirkens murer fremtrådte klarere enn før. Av Neumanns beskrivelse fremgår at kirken hadde en to alen bred hovedinngang i vest med et vievannskar i muren på venstre side. I tillegg hadde kirken «Paa høire side, ikke langt fra Høialteret, en Udgang til Klosteret, i hvilket endnu Cellerne sees». Han oppga kirkens mål til 59 x 22 alen (ca. 37 x 13,8 m). For øvrig mente han å se «Spor af flere Altare og Nicher og Skabe til Helgenbilleder og Ornamenter».

Løytnant Hertzbergs plan viser restene av kirken og østfløyen. Kirken fremtrer som en rektangulær langkirke med en avdelt forhall i vest. To av nisjene som Neumann omtaler, er tegnet inn. I tillegg har Hertzberg tatt med en serie «piller» — to frittstående og seks veggpiller som merkelig nok ikke står rett overfor hverandre. Det gjør de derimot i Langes gjengivelse av planen som han tok med i første utgave av sin klosterhistorie (1847). Målene oppgir Hertzberg til 60 x 20 alen, dvs. ca. 37,5 x 12,6 m, mens Lange, som ifølge B.E. Bendixen besøkte klosteret i 1843, av en eller annen grunn oppgir målene til 47 x 15 alen, dvs. ca. 29,5 x 9,4 m.

Utgravningen i 1961-63 ga et mer presist inntrykk av kirkens grunnplan. Den målte 43,5 x 14,5 m (fundamentmål). Eksistensen av en vestre forhall ble bekreftet. Den målte 5 x 11.5 m innvendig. Et overraskende funn ble gjort. Litt nord for kirkens midtakse lå et langsgående murfundament som må ha vært ute av bruk mens kirken ennå sto. Det var nemlig fylt av graver som lå tett i tett under gulvet i kirken. Sannsynligheten taler for at fundamentet har tilhørt nordmuren i en eldre kirke på stedet - en kirke som hadde hatt sørmur felles med den yngre kirken. At en eldre kirke har eksistert, ble bekreftet av graver som lå under fundamentene for den kjente kirken, og som følgelig måtte være eldre enn den. Den eldste kirkens nordmur kunne følges i en lengde av 28—29 m. og anga at kirken må ha vært ca. 28,5 x 9 m utvendig målt. Den må med andre ord ha vært en ganske liten og smal kirke med proporsjoner som minner om cistercienserkirkene på Lyse og på Tautra, men betraktelig mindre enn dem. Østfløyens rom nærmest kirken understreker fellesskapet med klosterkirken på Lyse. Det er utformet som Lyseklosterkirkens søndre sidekapell, som er et kombinert kapell/kommunikasjonsrom med utgang til korsgangen og dør til nattrappen som førte ned til kapellet fra sovesalen som lå i østfløyens annenetasje. Det kan med andre ord se ut til at den første klosterkirken på Halsnøy ble bygd etter mønster av den noenlunde samtidige kirken på Lyse, som ble påbegynt etter 1146. Sammenhengen med Lyse kloster understrekes ytterligere av et foldekapitel som ble funnet ved utgravningen i 1961-63, og som ligger svært nær foldekapiteler fra Lyse.

En kraftig brann som ble sporet ved utgravningene i 1961-63, kan ha vært den umiddelbare årsak til at store byggearbeider, som bl.a. har omfattet byggingen av en ny, stor klosterkirke, ble satt i gang. Dette kan ha skjedd i tiden omkring år 1300. Den nye kirken ble en rektangulær langkirke av en type som er kjent fra flere norske klosteranlegg. Funnet av en vindusmidtpost av tegl utenfor nordmuren viser at kirken må ha hatt tokoplede (grindverks)vinduer. Som Fiigenschougs maleri viser, har kirken hatt fire vinduer i nordmuren. Funn av glasserte gulvfliser av teglstein viser at kirken har hatt teglsteinsgulv. Alteret sto ifølge biskop Neumann like ved utgangen til østfløyen. Det kan bety at den eldre kirkens hovedalter ikke ble flyttet ved utvidelsen av klosterkirken. Østre del av den nye kirken kan da ha tjent som et slags retrokor. Vestre del kan ha vært reservert legfolk som besøkte kirken.

Kilder

Trykte kilder

1. Diplomatarium Norvegicum, b. I.
2. J. Neumann, «Bemærkninger paa en Reise i Nordhordlehn, Søndhordlehn, Hardanger og Vors 1825» i Budstikken, 7. årg. 1826. nr. 41-46.
3. J. Neumann, «Antiquariske Excursioner», Urda, bind III. Bergen 1838.
4. Chr. C.A. Lange, De norske klostres Historie i middelalderen, l. utg. Chra. 1847, 2. utg. Chra. 1856.
5. N. Nicolaysen, Norske Magasin, b. I, Chra. 1861.
6. B.E. Bendixen, «Fornlevninger i Søndhordland» Fortidsminneforeningens årsb. 1894, Kra. 1895.
7. H.E. Lidén, «Halsnøy kloster». Fortidsminner LIV. Oslo 1967.