Vang kirke

Vang kirke
Fylke	Oppland fylke
Kommune	Vang kommune
Prosti	Valdres
Bispedømme	Hamar bispedømme
Koordinater	61.125880,8.575289
Fellesråd	Vang kyrkjelege fellesråd
Kirke-id	054500401
Soknekatalognr	06070703
Bygningsgruppe	Kirke etter kirkeloven (§ 17)
Vernestatus	Automatisk listeført (1650-1850)

---

Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.

---

Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

Bakgrunn

Kirkestedet ligger sentralt i bygden Vang på sydsiden av Vangsmjøsa. I middelalderen var Vang eget sogn. I et diplom fra 1341 omtales en overdragelse av jord i ”Vangs kirkiusokn”. Den tidligere stavkirken sto rett ved den eksisterende kirken i Vang. Da Vang kirke ble hovedkirke etter reformasjonen, fikk sognet navn etter kirken. I et diplom fra 1564 omtales et jordsalg som fant sted i ”Wangs kirkesogn”. Etter at den nye kirken sto ferdig i 1839, ble det gjort forsøk på å bevare stavkirken på stedet. Kirken ble imidlertid revet, og materialene ble solgt på auksjon i 1841 til kunstmaleren I.C. Dahl. Sentrale deler av bygningens konstruksjon, i første rekke de dekorerte portalene, ble senere sendt til Schlesien i det daværende Preussen og bygget inn i en tilnærmet kopi av den opprinnelige stavkirken som ble innviet i 1844. Den nåværende kirken ble reist tett ved stavkirkens nordside og ble innviet i 1840.

Vang stavkirke †

Stavkirkens byggeår er ukjent, men dekorerte deler fra stavkirken er datert til etter 1200. Selve kirken er første gang nevnt i de skriftlige kildene i de pavelige nuntiers regnskaper fra 1327. I 1819 ble den beskrevet som en ”af de ældgamle saakaldete Reyse-kirker, vides ikke naar bygget”. I 1830 vurderte man å utvide kirken ved å forlenge den med ”en tilsat Bygning af Reisningsværk”, men dette ble avvist da den ville gi kirken ”et hæsligt Anseende”. I en beskrivelse fra 1832 heter det at hele bygningen bare målte 36x36 fot. Detvar således ikke tvil om at den var for liten for sognet som hadde ca. 800 nattverdsgjester.

kjøpte materialene fra stavkirken på auksjonen i 1841 ”for at redde nogle af dens interessante Zirater fra Undergang”. Dahl daterte selv kirken til det 11. og 12. århundre. På oppdrag av Dahl ble kirken oppmålt av tegneren og arkitekten Franz Wilhelm Schiertz med tanke på at kirken kunne flyttes. Dahl forsøkte å få gjenreist kirken et annet sted i Norge, men uten å lykkes. Diskuterte tomter var Slottsparken i Christiania og godset Bogstad utenfor byen. Derimot var kronprins Friedrich Wilhelm, som ble konge av Preussen i 1840, interessert i å overta kirken. Kongen hadde en sommerresidens nær Brückenberg i Riesengebirge i Schlesien der det var en menighet som hadde lang kirkeveg. Kongen besluttet derfor å gi stavkirken fra Vang til menigheten. Grunnstenen ble lagt i 1842, og den gjenreiste stavkirken ble innviet i 27. Juli 1844. Kirken fikk navnet Wang. Området Brückenberg har siden 1945 vært en del av Polen og heter Bierutowice, mens stedsnavnet er Karpacz.

Stavkirkens plassering i Vang rett syd for den nåværende kirken er bl.a. vist på en tegning fra 1836. Ved inngangen til kirken fra 1839 er det reist en sten med en tegning av kirken og innskriften: ”Vang stavkyrkje stod her ca 1180-1841 Kyrkja står i dag i Karpacz i Polen”.

Bygningen

Stavkirken var en langkirke med rektangulært skip og et noe smalere og rett avsluttet korparti. Av tidligere avbildninger fremgår det at kirken var orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Rundt kirken har det vært en svalgang, og på taket av skipet var det i nyere tid en takrytter med usikker datering. Et spesielt trekk ved Vang stavkirke var fire indre staver i skipet. Slik stavene er vist på oppmålingstegningene til Schiertz, slutter de noe umotivert mot taktekkingen.

I nyere tid ble bygningen vedlikeholdt på vanlig måte. I 1686 ble det betalt for tjære til alle tak på skipet, koret og svalgangene som gikk rundt kirken. I en beskrivelse fra 1738 blir kirkenbeskrevet som en ”reyse-kirke” som nylig var blitt reparert utvendig og innvendig, ”saa den, siden den blev bygt, ikke har været i bædre tilstand”.

Vegger. Veggene i stavkirken var av vanlig stavverk med sviller, hjørnestaver, stavlegjer og innfelte veggplanker og er vist på oppmålingen fra 1841. Svillene har hatt trapesformet tverrsnitt med not langs oversiden for innfesting av veggplanker. Svillene var festet inn i de sirkulære hjørnestavene som i nedre ende var avsluttet med en base. Mellom basen og skaftet synes det å ha vært en vulst både på innsiden og på utsiden. Korets langvegger var festet inn i skipets østvegg. For øvrig var veggplankene festet inn i hjørnestavene på vanlig måte. I skipet var stavlegjene doble med not for veggplankene langs undersiden. Til langveggenes stavlegjer var det på innsiden festet en raftestokk. Gavlene besto av stavlegje, sperrer og innfelte planker. Innvendig sto veggene bare. Utvendig var enkelte av gavlene kledd med spon i senere tid. I tillegg var det festet liggende bord til deler av veggene.

I de skriftlige kilder fra nyere tid er det fra tid til annen opplysninger om stavkirkens vegger. I 1623–25 ble det lagt inn en svill under østre gavl. Stokken er tilsynelatende vist under skipets østre svill på oppmålingen fra 1841. I 1686 ble det betalt for spon østre gavl. I samme besiktigelse ble det gjort oppmerksom på at tømmer til spon ikke kunne skaffes lokalt og derfor var dyrere enn andre steder. I en beskrivelse fra 1832 heter det at på kirkens nordside er ”Syldtrærene for en Deel beskadigede”. På oppmålingen fra 1841 er skipets og korets sydvegg utvendig kledd med liggende bord som i underkant ble avsluttet med et vannbord ca. 1 m over svillen. På undersiden av vannbordet er det vist stående bord. På en tegning av kirken sett fra syd-øst og der rivingen er påbegynt, er den liggende kledningen fjernet. Korets østvegg er vist med svill, hjørnestaver, stavlegje og innfelte veggplanker, men uten vannbord.

De indre staver. De fire indre stavene i skipet delte rommet i tre like store deler i begge retninger. De indre stavene i kirken i Polen synes å stamme fra den opprinnelige stavkirken. Stavene har ovalt tverrsnitt, med største diameter ca. 32 cm. I nedre ende er stavene avsluttet mot gulvet med en base som har en dobbelt vulst langs overkanten. Ca. 3,0 m opp fra gulvet er skaftet avsluttet med et kapitel med buet underside og utskåret dekor. Mellom skaftet og kapitelet er det en enkel vulst. Fra kapitelene og videre oppover er stavene faset med tunger.

På oppmålingstegningene er stavene fundamentert på grunnstokker som er lagt i retning nord-syd under svillene. I raftehøyde er stavene forbundet med tenger på hver side som er festet til langveggenes stavlegjer. Tengene er understøttet av bjelker. På undersiden av bjelkene er det satt inn knær som ved stavene er avsluttet ved oversiden av kapitelene. Stavene er rett avsluttet noe over raftehøyde. På tegningene er stavenes øvre ender forbundet med andreaskors i retning nord-syd.

I den gjenreiste kirken er stavene avsluttet ca. 6,2 m over gulvet. Stavenes opprinnelige funksjon er usikker. Indre hjørnestaver med ovalt tverrsnitt er dessuten ukjent fra andre stavkirker og kan ha sammenheng med at kirken var ombygget da den ble demontert. En tolkning er at de har vært del av et regulært hevet midtrom. En annen tolkning er at de har båret en takrytter.

Portaler og korskille. Da kirken ble oppmålt før rivingen i 1841, hadde skipet portal mot vest og syd, koret hadde portal mot syd. Trolig har dette tilsvart den opprinnelige ordningen. I korets nordvegg synes det også å ha vært en dør. De bevarte portaler som inngår i kirken i Polen, har opprinnelig vært konstruert som vanlige stavkirkeportaler med horisontale planker som overdekning og med dekorerte yttersider. Åpningen i skipets opprinnelige vestportal er 80 cm bred og 250 cm høy. Portalen er gjort utadslående etter påbudet fra 1823. Skipets opprinnelige sydportal er 80 cm bred og 255 cm høy. I korets sydportal har åpningen opprinnelig vært ca. 60 cm bred og ca. 195 cm høy.

I 1740 var det nødvendig med en ”laas for Sanghuus Døren”. På oppmålingen er koråpningen markert med staver på hver side av midtgangen.

Vinduer. De opprinnelige lysåpninger i stavkirken har trolig vært begrenset til enkle glugger. Etter reformasjonen ble det satt inn regulære vinduer flere steder i kirken. Vinduene hadde blyglass og var svært sårbare. Der vindu ble satt inn i svalgangen var det i enkelte tilfeller nødvendig med egne oppbygg i form av små tak over vinduene – ”skruv”.

Den første skriftlige opplysning om vinduer er fra 1619 da det ble bekostet fire nye vinduer. 1620 ble det bekostet et nytt vindu over kordøren. 1623-25 ble det betalt for ytterligere et vindu. I 1651 ble det laget skruv over ”Vinduet Ved Sanghuset” samtidig som vinduet ble flyttet ned for å gi bedre lys. I 1674 var det betalt for innsetting av to vinduer, ” it stort udj Choeret oc jt lidet udj funten”. Allerede i 1675 ble det likevel klaget over ”Vinduers Brøstfeldighed”. I 1678–80 ble det betalt for to nye vinduer. I 1680 hadde man også ”Laddet Jndsette udj Choret thuende nye Glass”. I 1682 ble et nytt vindu innsatt på sydsiden av skipet fordi det forrige var blåst ned. I 1684 ble det samme gjort i koret.

På oppmålingene er det vist et lavtsittende midtpostvindu med 4 x 4 glass i hver ramme i den vestre enden av skipets sydfasade. Dessuten er det to høytsittende enrams vinduer rett øst for disse og et stort krysspostvindu med 3 x 4 glass i hver ramme i den østre enden av skipets sydfasade. Vinduet har buet overdekning og kraftige gerikter. I forbindelse med demonteringen av kirken kom det dessuten fram to ekstra vindusåpninger under og noe lenger vest enn de høytsittende vinduene i skipets sydvegg. Også i korets syd- og nordvegg var det vinduer. På oppmålingene av sydfasaden er vinduet vist som enrams med smårutete glass. I tillegg var det vindu i østveggen, bak alteret.

Tak. På tegningene fra før rivingen i 1841 er det trolig den opprinnelige takkonstruksjonen som er vist. Taket over skipet er båret av fem fulle sperrebind med sperrer, saksesperrer og hanebjelke og av seks enkle sperrepar. Det veksler mellom fulle sperrebind og enkle sperrepar. Inntil gavlene er det plassert sperrebind med saksesperrer og hanebjelke. I nedre ende er de fulle sperrebindene avstivet med knær som var festet til saksesperrene og til stavlegjen. Koret har to fulle sperrebind med saksesperrer og hanebjelke, men på langsnittet som inngår i oppmålingen er de nedre endene av sperrebindene skjult av et trehvelv. Til sperrene var det festet slanke åser. Dessuten var det lagt inn enkelte skråstivere i takflatene. På oppmålingen består tekkingen av bord. I tillegg var takene tekket med spon. Dette har trolig tilsvart den opprinnelige konstruksjonen.

Spontekkingen måtte utbedres og tjæres med jevne mellomrom. I nyere tid ble sponen festet med spiker. Langs kantene av takene var det festet mønekammer og vindskier - ”huver”.

I 1619 ble det betalt for rødbreding og opplegging av 550 spon. I 1651 ble det ”Lagdt en Huff offuer paa Sanghuset 4 allne lang”. I 1665 ble det anbefalt å bruke spiker til å feste både spon og bordtak med. I 1674 hadde man lagt opp 1020 spon som måtte hentes langveis fra utenfor bygden. De ble festet med en jernspiker i hver spon, og man klaget over dyrt jern.. Allerede året etter heter det at sponen på skipets nordre takflate er råtten. I 1681 ble det opplagt to vindskier på østre gavl, henholdsvis 9 og 12 alen lange. I 1691 ble det lagt 1500 spon ved vestre gavl på skipets søndre takflate.

I 1805 het det at taket nylig er pålagt skifersten ”der er ligesaa smuk som warig”. På tegningene fra 1841 er takene tekket med villheller.

Takrytter. På 1600-tallet hadde kirken takrytter med oppheng for klokker, som synes å ha vært plassert relativt midt på skipets tak. Siden klokkene har vært relativt små, kan det tyde på at de har vært middelalderske messeklokker. Dateringen av takrytteren er imidlertid usikker. Takrytteren synes å ha hatt et åttekantet underbygg som var konstruert av bindingsverk med utvendig kledning. Til underbygget var det festet en hette med spir.

I 1619 ble det betalt for ”1 Klocke att ophenge i Tornett”. 1623-25 hadde man ”Forbedret Tornet med nogen Kaarsbaand”. I 1674 omtales ” spon paa dend nordre siide Vest for taarned, øfuerst af Kierchetaged”. I 1677 ble det ”Oplagt 1 Huf paa Kierchetaget Østen for taarned”. I regnskapet for 1683 heter det at kirketårnet som tidligere var skjevt og så dårlig at man fryktet for nedrasing, var rettet opp og avstivet med fire ”stiffuere” og tverrbånd og seks knær. De åtte hjørnene ble utvendig beslått med uthulete lister, og over dette plassert en jernring ” til dito meere styrche og Jernschinner derpaa som recher op i hatten der staar over forne lister hvorudi fløystangen er festet”. I kirkestolen for 1686-88 heter det at det hang to mindre, brukbare klokker ”i Taarnet over Kirken”. I 1684 ble tårnet utbedret med bindingsverk og jern utvendig og innvendig, så det to år senere bare var nødvendig med et nytt kantbord som var nedblåst.

Ca. 1690 ble det likevel bygget en ny takrytter av bindingsverk som klokkene ble hengt opp i. Det er grunn til å anta at takrytteren har vært understøttet av konstruksjonen som er festet til de indre stavene i skipet på oppmålingen fra 1841. I kirkestolen for 1691 heter det at den tidligere takrytteren var ”nedtaget oc it sømmeligt Torn i stedet paa Kirchen opsadt”. I 1704-07 hang det to mindre klokker der.

Himling. Utformingen av de indre stavene synes å tyde på at skipet opprinnelig har hatt åpen takkonstruksjon, uten himling. Koret hadde imidlertid alt i middelalderen en hvelvet bordhimling med malte dekorasjoner. Dekorasjonene ble dokumentert i forbindelse med arbeidet med oppmålingen av kirken før rivingen i 1841, der også korets himling er vist. På oppmålingen er skipet vist med flat bordhimling som er festet til oversiden av tengene og til takbjelker på tvers av rommet.

Gulv. Den opprinnelige kirken har trolig hatt vanlig plankegulv. På oppmålingen fra 1841 synes gulvet å være festet til grunnstokker og sviller. Gulvet i koret er tegnet i samme nivå som gulvet i skipet.

Svalganger. Alt i middelalderen har kirken trolig hatt svalganger med vegger av stavverk som har gått rundt kirken. Svalene synes å ha vært av vanlig type med pulttak som var understøttet av sperrer. Ved portalene var det oppbygg med saltak. I senere tid ble det også satt inn oppbygg i svalgangens tak over enkelte nyere vinduer. Takene var tekket med spon.

I 1626-28 hadde man ”Forbedret Kirkens Suale med Suiller och Stolper”. I en beskrivelse fra 1665 heter det at svalgangene er dårlige og skal tas ned, forsynes med nye sviller og stolper ”och saa got som aff nye Opbygges”. I 1674 ble det opplagt en 4 alen lang huv på svalen foran vestenden av skipet. Samtidig var det bygget tre utbygg på søndre korvegg for å beskytte vinduene mot været, bestående av sviller, stolper, huv, taktro og dessuten 1000 nye spon til tekking. Disse tre skruvene ble betalt samme år. I 1675 var det nødvendig å tjærebre svalene over det hele.

Våpenhus og bislag. Opprinnelig synes kirken ikke å ha hatt våpenhus. På oppmålingene og tegningene fra før rivingen i 1841 er det imidlertid vist utbygg av stavverk foran skipets og korets sydportaler. Utbyggene synes å være rester etter den tidligere svalgangen. Utbygget foran skipets sydportal er konstruert med mellomstaver i sideveggene og med dekorerte portalplanker på hver side av døråpningen og har dessuten et bratt saltak. Utbygget foran korets sørportal har også vegger av stavverk. Pulttaket over døren var tekket med villskifer. Utbygget foran vestportalen synes å ha fungert som våpenhus. I en visitasprotokoll fra 1807 heter det at ”Efter Forretningen blev ved Kirkens Besigtelse erindret at udvide denne altfor liden Kircke ved at indlegge Vaabenhuuset til det egentlige Kirkerum”.

Sakristi. Opprinnelig har kirken trolig ikke hatt sakristi. I en besiktigelse fra 1740 heter det imidlertid at nytt sakristi ble bygget samme år. Sakristiet kan hatt sammenheng med det som synes å være en døråpning i korets nordvegg på oppmålingen fra 1841.

Treskurd. Kirken var forsynt med treskurd som delvis er bevart i den gjenreiste kirken i Polen. Reparasjoner og nye tilføyelser ble utført av en lokal treskjærer, Jakob fra Jannowitz i Schlesien. Dørbladene og gangjernene er etter alt å dømme nye, men deler av det øvrige smijernet i form av nøkkelbeslag og dørringer synes å være opprinnelige. Skurden ble tegnet av arkitekt Schiertz i forbindelse med flytningen, og tegningene foreligger i to sett: ett i Bergens Museum og ett i Berlin. Tegningene er imidlertid utført etter at kirken var revet, og stemmer ikke helt overens innbyrdes, heller ikke med den nåværende situasjon. Hohler, som har gitt en inngående behandling av skurden slik den er gjenanvendt, regner med at tegningene delvis er rekonstruksjonsforslag.

Vestportalen («Vang I». Hohler cat. no. 238), er nå plassert på sydveggen, vendt inn mot skipet. Skurden tilhører Sogn-Valdres-tradisjonen, gruppe II, med ranke-og dyremotiver i tett flettverk på vanger og overstykke. Døråpningen har trepassformet arkivolt med rankemotiv, men buen er lukket med glassrute og rett overligger. Søylene har vekselvis masker og korte, parstilte ranker som er sammenknyttet med rosett . Den høyre søylen er skiftet ut med den opprinnelige søylen, som er plassert i «Vang III». Kapitelene er sylindriske og har korte, parstilte ranker, sammenholdt av rosett. Basene er formet som dyrehode. Rankene har utspring i dyrekjeft i nedre del av vangen.

Dyreornamentikken omfatter midtdrage, toppdrager samt smådrager. Midtdragen stuper med hals og hode ned i arkivolten. Den slår halen i tre slyng og bites i de to øvre slyng av toppdragene som kaster seg inn fra sidene. I tillegg er fem smådrager flettet inn i komposisjonen. Den nederste på hver vange er stående, de øvrige gjør krumspring. Dragene har tildels perlebånd etter ryggen, til dels konturlinjer langs sidene. Nederst avsluttes skurden med friser, den venstre med to spiraler med gjennomtrukket bånd og rosett på midten, den høyre med liggende drage som slår to spiraler, en med halsen og en med halen. Glatt basefelt.

Sydportalen («Vang II». Hohler cat. no. 239), er nå plassert i nordveggen, vendt inn mot skipet. Skurden svarer stort sett til «Vang I», men er klarere og mer åpen. Portalen er rundbuet og arkivolten har rankevolutter med gjennomtrukket bånd. Buefeltet er lukket med glassrute og glatt tverrligger. Rankene springer ut av dyrekjeft i nedre del på innsiden av vangene. Rankene har indre konturlinje og store blader, både åpne og lukkede former. Nedenfor løper en frise med innskrevne palmetter med gjennomtrukket bånd. De store dragene har diamantert ryggbånd. Midtdragen har halsen tredd ned gjennom arkivolten, men er uten hode. Rester av runeinnskrift er bevart nederst på høyre side av portalen. (Se nedenfor, under Runer.)

Korportalen («Vang III». Hohler cat. no. 240), er nå plassert i vestveggen, vendt mot svalgangen. Rektangulær døråpning, opprinnelig flankert av søyler som var integrert i vangeskurden. Portalsøylenes opprinnelige plassering er ukjent. Et bevart kapitel med fritt skåret løve (Hohler cat. no. 242, se nedenfor), kan ha tilhørt portalen opprinnelig. Skurden er værbitt og slitt og for en stor del komplettert. Den utgjør en dyrekjede av mellomstore drager som er gjengitt stående over hverandre, vekselvis vendt mot høyre og mot venstre, og innfiltret i hverandre. På venstre vange står fire drager, på høyre side fem, alle mangler vinger og holder ett forben løftet. Hals og hale er opprullet i store spiraler. Kroppene har konturlinje og halene ender i rankemotiv. På overstykket har portalen fire vingede små drager. Kroppene danner sirkler som er innbyrdes flettet i hverandre. Hals og hale henger ned og danner nye sirkler som også er sammenkomponert. Halene ender som planteranke. Komposisjonen med dyrekjede-ornamentikken tilhører en eldre ornamentgruppe, bl.a. kjent fra Vågå og Øye. Hohler understreker karakterforskjellen mellom portalen og «Vang I» og «Vang II» og antyder at portalen muligens kan ha tilhørt en eldre bygning. Hun henviser også til Arne Berg som antar at den har tilhørt kirken i en tidligere fase, før en ombygging i middelalderen.

Rester av portal (Hohler cat. no. 241), er tegnet av Schiertz, men ikke benyttet i den gjenreiste kirken. Motivet i skurden er dyrekjede, beslektet med skurden i korportalen (se ovenfor).

Kapitel med løve (Hohler cat no. 242), fra ukjent sted, muligens fra korportalen. Kapitelet er klokkeformet og har glatt bakside med naglehull og en stor nagle fra feste til bakvegg. Det er prydet med to korte rankestengler, sammenbundet med ring. Abakus har riflet bånd. Løven er frittstående. Hodet har store, mandelformede øyne, markerte, sammenhengende pannerynker, neserynker og er avskåret i kjevepartiet. Den har kraftig ring rundt halsen og hver ankel. Bakklørne er snudd og den griper med klørne om abakus. Halen er kastet frem mellom bakbenene og opp langs låret. Hohler sammenholder kapitelløven med kapitelløver fra Vinje (cat. no. 254) og Dale (cat. no. 30).

Kapiteler på skipets fire søyler (Hohler cat. no. 243 a-d). Tegnet og nummerert av arkitekt Schiertz. Dersom rekkefølgen er korrekt, kan opprinnelig posisjon påvises. Kapitelene er sylindrisk-klokkeformede med sidene dekket av skurd og med glatt, svakt avrundet kant nederst samt glatt halsring.

Sydvestre kapitel (tidligere nordvest? Hohler cat. no. 243a). Abakus har vridd bånd mellom to lister. Sidene er dekket av rankegrener. Schiertz’ tegning viser grener som vokser opp fra nedre kant. En gren utvikler et dragehode som biter over en rankekrøll. En betydelig del av bladverket er nytt, likeledes en stor slange med fiskebensmønster.

Sydøstre kapitel (tidligere sydvest? Hohler cat. no. 243b). Abakus er inndelt av tre smale bånd. Sidene har rankespiraler i to rekker, sammenholdt av masker, i alt fire masker, stillet to og to over hverandre.

Nordøstre kapitel (tidligere sydøst? Hohler cat. no. 243c). Abakus er båndformet med smale konturlinjer. Skurden på sidene har Samson og løven(?), en annen løve, en okse med enorme horn samt en rankekrøll.

Nordvestre kapitel (tidligere nordøst? Hohler cat. no. 243d). Abakus har tvunnet rep. På sidene er gjengitt en vinget løve (kfr. Schiertz) muligens en drage (bakparten er fornyet) som angriper en løve. Resten av skurden viser løver og drager som angriper hverandre. En rekke detaljer er tydelig nye, men komponentene er i hovedsak gamle.

Tre avskårne, sammenhørende planker med relieff (Hohler cat. no. 244), nå i UKM (C.6376) skriver seg fra Vang, og kan ha tilhørt innredning som trolig er blitt sekundært anvendt i et skap. Relieffet er kraftig, med klar, plastisk karakter. Dragene er motstilte, med hals og forben sammentredd. Begge biter seg selv i halsen. Begge har rundt øye og den venstre har velbevart snute med kraftige runde fliker i stedet for vanlige snuterynker. Videre har den langsgående linjer på hals og hale. Den høyre dragen har stukket snuten opp under kantlisten og gir inntrykk av at relieffet kan ha gått videre opp. Videre har den perlebånd etter hals og hale.Vingene, som er slått opp, har store «skjell» etter kammen og i stedet for fjærkledning har de langsgående linjer. Detaljer skiller dem fra den bygningsfaste skurd.

Runer. Runer (NIYR I, s.227) er påvist på høyre side av den opprinnelige sydportal, som nå er plassert på nordsiden innvendig. Runene begynner ca. en meter over gulvet, og løper ca 26 cm loddrett oppover. De er nå beskyttet av en liten list med en utskåret etterlikning av tegnene. Bare rester av innskriften er bevart. Den nederste halvdelen ble høvlet bort da kirken ble flyttet i 1842-43, og den øvre delen var blitt avslitt ved at besøkende har tatt på den med fingrene. Imidlertid eksisterer det 2-3 uavhengige avtegninger av innskriften fra 1830-40-årene som dokumenterer den opprinnelige innskriften. Den beste er en kalkering av Thomas Vang som var sokneprest i Vang 1831-37. Runene er tolket på flere måter. James Knirk er kommet til: «Æintridi skar mia finkr sonr olafs ila», hvilket kan bety at: «Eindride (Endre) skar (portalen), tynnfinger, sønn til Olav den slemme» («tynnfinger» vil si «med kunstneriske hender»). Hohler (cat. no. 239) ser det som mer sannsynlig at det bare var runene som ble skåret av Endre.

Støpul. Fra 1600-tallet er det opplysninger om en klokkestøpul† i forbindelse med stavkirken. Alderen på støpulen er uviss, men den kan ha vært fra middelalderen. Kirkens to store klokker var plassert i støpulen. I 1665 ble det opplyst at begge var sprukne og måtte støpes om. Også i 1704–07 hang det to store klokker i støpulen.

Den tidligere støpulen ble erstattet av en laftet støpul som sto på nordsiden av stavkirken. Materialene fra den nye støpulen inngår i tårnet til kirken fra 1839. Merking av materialene kan tyde på at konstruksjonen har vært demontert i forbindelse med oppføringen av det eksisterende kirkebygget. Dendrokronologiske prøver viser at materialene er felt vinteren 1723–24. Trolig er støpulen oppført kort tid etter. I øverste etasje har det vært en klokkestue med lydglugger og tilsynelatende dør ut.

Tilsynelatende ble materialene fra støpulen brukt som tårn i kirken fra 1839 (s.d). I den laftete underdelen i er det enkelte lysåpninger som stammer fra den tidligere støpulen. I etasjen over forrommet til orgelgalleriet er det i øst- og vestveggen tatt ca. 160 cm brede glugger mellom to stokker. I den øverste etasjen i den laftete delen av underbygget, er det i veggene mot syd, øst og vest tidligere lydglugger som går over fire stokker med buet overside og avstivende beitskier.

I en beskrivelse av kirken fra 1832 heter det at det på kirkens ”nordre Side er opført en saakaldet Stupel eller Taarnehuus” som var ”af 6 Alens Længde i firkant” og ”i højde til Raftet 17 Alen”. Av samme beskrivelse fremgår det at man fryktet at den høye støpulen kunne komme til å falle overende og ødelegge stavkirken.

Interiør

Interiøret vises på en tegning av arkitekt Schiertz, datert 28. mai 1841. Prekestolen stod i skipet, rett syd for korbueåpningen. I skipets nordøstre hjørne stod en innelukket stol.

Farveutstyr. I følge visitasopplysning 1807 var kirkens kor forsynt med malerier av «Overtroe aandende og uanstændige». Men i ettertiden er vurderingen av maleriene blitt en annen. Dessverre forsvant panelet som de var malt på da kirken ble sendt til Schlesien, og de kjennes bare gjennom et sett bevarte, fargelagte tegninger fra 1841, utført av arkitekten F.W. Schiertz. Men tegningene levner ingen tvil om at maleriene har vært blant de mest interessante innenfor middelalderens malerkunst i vårt land, tydelig beslektet med de bevarte malerier fra Ål stavkirke (UKM).

Motivene har omfattet en stor, tronende Kristus midt i den tønnehvelvede korhimlingen. Over hans hode sto to engler som svingte med røkelseskar, og under ham var gjengitt Lukas-oksen og Markus-løven. Videre var hvelvet inndelt i to billedsoner på hver side, adskilt av border med omskrevne palmetter med gjennomtrukket bånd. På venstre side var i øvre sone gjengitt Maria som ble kronet og hyllet av engler, flankert av engler med kosmiske symboler: en stående med månen og en sittende med solen. I nedre sone var gjengitt Fotvaskingen, Judaskysset og Hudstrykningen. På høyre side hadde øvre sone seks apostler og ytterst en tronende skikkelse med sjeler i sitt fang. Han har hårfrisyre med to høye, hornliknende lokker og i hånden en krummet stav med kobberslangen, tydeligvis er det Moses som er gjengitt, og ikke Abraham, som man skulle ha ventet. Nedre sone hadde Nedtagelsen fra korset, Oppstandelsen og Kristus som åpner dødsrikets porter. I de vestre og østre buefelter i hvelvet, var gjengitt henholdsvis Nattverden og Korsfestelsen, tilsvarende billedprogrammet i Ålmaleriet. I Korsfestelsen er gjengitt Maria og Johannes ved korset, Longinus med lanse, Josef av Arimatea som samler Jesu blod, Ecclesia med krone og Synagoge med brukket lanse og bind for øynene. Ved korset kneler en person, dessuten er det to knelende personer helt til venstre i billedfeltet og en knelende biskop ytterst til høyre.

Hvelvmaleriene er malt på liggende planker. I tillegg var det dekorasjoner malt på stående planker, som tydligvis hørte til i et veggpanel. Men disse malerier kjennes bare fra fragmentariske tegninger. Her er det en øvre sone med brokker av Hallvardslegenden, med Hallvard som druknes, bakbundet og med møllesten bundet til halsen. Videre er det et felt som viser riddere i kamp, derav en som holder Leirhol-våpenet med stor rosett i skjoldet.

Nedre sone viser den apokalyptiske dømmende Kristus som troner med tveegget sverd i munnen. Ved sidene av ham en bevinget person som står på et hjul, videre Peter og Paulus, samt menneskeskarer. Skaren til venstre viser tydelig at det dreier seg om De dødes oppstandelse samt en stor Mariaskikkelse i forbønn.

I tillegg var det to malte svikkelfelt, som må ha stått ved koråpningen. På det ene var malt en hvitkledd menneskeskare som førtes oppad av en engel. Antagelig var dette en fremstilling av de salige, og samhørende med det apokalyptiske domsmotivet. På det andre var malt tre stående sverd og det har antagelig hatt tilknytning til Sigvat til Leirhol, hvis våpen fantes i kirken.

Lexicon for Adelige Familier (1787) meddeler at «Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder». Hans våpen hang i koret i Vang kirke. Det hadde blått skjold og inne i det var det en gullkrans, formet som skjoldet, og utvendig besatt med 12 gull-liljer. Inne i skjoldet var det tre skråttstilte gullkårder og som hjelmtegn hadde det tre stående gullkårder. Sevat (Sigvat) Leirhol var sysselmann under Håkon V Magnusson (1270-1319) og var ofte i Oslo. At hans våpen forekom i veggmaleriet i koret kan tale for at utsmykningen skrev seg fra hans tid, og muligens var utført av en Oslo-maler. Sigvat (Sevat) ble gravlagt under alteret i kirken.

Inventar

Altertavle, renessanse, overført til den nye kirken. Alterring med sveifede bord. Sees på Schiertz’ tegning av interiøret.

Fundten† (dåpshuset) fikk et lite vindu i 1674.

Benker. 22 stoler† utført til kirken 1620. I følge besikt. 1740 var det behov for 21 stoldører.

Skulptur og maleri. Krusifiks (Staatliche Museen zu Berlin-Skulpturensammlung nr. 364), romansk type, rett holdning, svakt hengende armer, høyre fot naglet over den venstre. Kronet hode, bølgende hår som faller ned med lokker på skuldrene. Lendekledet drapert med hengende fliker foran og på begge sider, høyre kne er synlig, mens venstre kne er dekket. Øyensynlig overmalt. H. 98 cm, br. 92 cm.

Krusifiks†, elfenben, forært av madame Posscholan før 1736.

Fra 1736 er det dessuten en opplysning om et uthugget ansikt†(?) som har inngått i kirken: ” i Kirken opslaget et udhugget træ=Ansikt, rækkende Tungen udav Munden, nogle vil sige det skal have været een gammel Avgud - Uden for den Østre Port ved Hovedkirken staar opreist en Item, paa hvis eene siide er udhugget et Vaaben, og paa den anden nogle Rune bogstaver, der bægge deele av ælde ere saa forældte at man det ej rettelig kand see”. Dette kan ha vært masker fra stavkirkens treskurd.

To gamle treskjold† var opphengt i kirken, fortelles det i 1736, det ene førte tre sverd (sml. våpenfelt i middelaldersk veggmaleri), det andre førte en leopard, og derav sluttet man at de hadde tilhørt to av de tre riddere som bodde i Vang, henholdsvis på Berge, på Søndrol og på Leirol.

Åtte helgenbilder, av «størrelse som 8 aars drenge» opprinnelig fra Thomaskirken, ble sendt til Tyskland med stavkirken, men er kommet bort.

Inventar for øvrig, samt kirkegård og gravminner, se nedenfor, under kirken fra 1839.

Wang kirke

Den gjenreiste Wang stavkirke i Karpacz i Polen er bygget på grunnlag av oppmålingstegningene av Vang stavkirke fra 1841. Kirken er orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Skip og kor har saltak. På skipets tak er det reist en takrytter. Rundt skip og kor er det svalganger. Øst for koret er det bygget til en apside med kuppel. I den eksisterende kirken har skipet portaler mot vest, syd og nord. Koret har portal mot syd. Foran vestenden av skipet er det et våpenhus. På sydsiden av kirken er det bygget til en støpul av murt sten.

Kirken ble bare delvis rekonstruert ved gjenoppsettingen i 1840-årene. Slik den nå står, minner den sterkt om en skisse av kirken av I.C. Dahl med påskriften ”Idee hworledes Wangs gamle Howedkirke ungefer har seet ud i Middelalderen”. Det er relativt lite bevart av de opprinnelige materialer i det eksisterende kirkebygget.

Av veggene er det bare deler av sviller, hjørnestaver, staver og stavlegjer som stammer fra kirken i Vang. Veggplankene synes i sin helhet å ha blitt laget på nytt i forbindelse med gjenoppføringen. I konstruksjonen inngår det imidlertid flere sentrale deler fra den opprinnelige bygningen. I første rekke gjelder dette de dekorerte portalene og de innvendige stavene. I den eksisterende kirken er portalenes opprinnelige plassering byttet om. Skipets opprinnelige vestportal er plassert i skipets sydvegg, mens den opprinnelige sydportalen er plassert i skipets nordvegg. Korets opprinnelige sydportal er plassert i skipets vestvegg. I forbindelse med gjenreisingen av kirken er portalenes dekorerte sider blitt vendt inn mot kirkerommet. Kirken har nytt gulv, og det er laget nye himlinger i skip og kor. Takkonstruksjonen er også ny, men er laget på bakgrunn av oppmålingen fra 1841. Skipets takrytter synes å være laget med takrytteren i Borgund stavkirke som forbilde. Svalgangen rundt kirken har vinduer i form av dvergarkader og kan minne om svalgangen rundt Borgund stavkirke, men uten å være en kopi av denne.

Kirken fra 1839

I forbindelse med arbeidet med planleggingen av en ny kirke i Vang omkring 1830 klaget sognepresten over ubehagelig lukt fra kirkegården om sommeren. I første omgang ble man derfor enige om å anlegge den nye kirken ”omtrent 300 Skridt væstenfor den nuværende” og med en ”Størrelse der maadte være passende med Hensyn til Menighedens Antal”. Sognepresten ville uten kostnad overdra åkerstykket ”Klokkerhaugen” til dette formålet. I et brev fra Stiftsdireksjonen til departementet i 1833 heter det at ”Almuen ønsker at oppføre en ny kirke på den såkaldte ”Klokkerhougen”. Det endelige resultat var imidlertid at kirken ble liggende rett nord for den tidligere kirken, slik det fremgår av teiningen fra 1836, der de to kirkene er vist sammen. Arbeidet med kirken ble påbegynt av en byggmester fra Vestlandet. Også den lokale snekkeren Aslak på Hauge spilte en viktig rolle i reisingen av kirkebygget.

Dateringen av kirken har vært noe varierende. I en beskrivelse fra 1886 heter det at ”Den Kirke, som nu bruges, indviedes og toges i Brug 1839”. Sommeren 1940 ble imidlertid kirken restaurert til minne om at det 9. april 1940 var 100 år siden kirken ble innviet.

Kirken ligger midt i bygden på en fjellknaus som mot nord faller bratt ned mot Vangsmjøsa. Kirken er omgitt av kirkegård på alle kanter. Hovedveien går langs sydsiden av kirkegården.

Bygningen

Kirken er en laftet korskirke der koret opptar den ene korsarmen. Kirken synes å være bygget etter Linstows mønstertegninger, men med mange avvik fra tegningene. Tverrarmene er smalere og kortere enn de andre armene, men alle armer er like høye og har saltak der mønene ligger i samme nivå. Kirken er uvanlig orientert, med koret tilnærmet mot nord og hovedinngangen mot syd. I det følgende er kirken beskrevet med lengdeaksen i retning nord-syd.

Orienteringen skyldes trolig at den tidligere støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Støpulen synes riktignok å ha blitt demontert i forbindelse med ombyggingen, men tilsynelatende står det nåværende klokketårnet på samme plass som den tidligere støpulen.

Kirken har ca. 230 sitteplasser. I sydenden av skipet er det et orgelgalleri. Klokketårnet er kronet av en inntrukket åttekantet klokkestue med bratt tårnhette. Ved nordenden av koret er det sakristi.

Vegger

Veggene i skip og kor er av laftet tømmer. Innvendig er stokkene flatteljet med relativt jevne høyder, 20-25 cm. Til skipets sydvegg er det festet strekkfisker som igjen fester tårnets vegger. Også de utstikkende hjørnene i korsarmene er forsterket med strekkfisker som er boltet fast. De innstikkende hjørnene som danner korsmidten, er kasset inn og forsterket med en strekkfisk på hver side. Novkassene har profilert list øverst som gir dem preg av å være lisener. Nord- og sydgavlen er laftet helt opp. På innsiden er stokkene barket. Øst- og vestgavlen er av bindingsverk.

I korsmidten er det en gjennomgående stokk på hver side under himlingen mot tverrarmene. Mot syd er det ingen gjennomgående stokk under himlingen, og mot koret går øverste stokk ca. 1 m frem i åpningen, med avsveifete ender. Den øverste fritt spennende stokk over åpningene til tverrarmene er understøttet av to stolper som er innkledd med bord med kannelurer og som har kapitel og postament. Tilsvarende stolper står ved korsarmen mot syd, men her ender de mot himlingen. Det er ikke spor etter stolper mot koret.

Utvendig har veggene stått uten kledning i relativt kort tid etter oppføringen, trolig i påvente av at tømmeret skulle sette seg. Bare bindingsverket i tverrarmenes øst- og vestgavl har alt fra starten vært kledd med liggende bord. På tegninger av Schiertz fra 1841 som viser kirken sett fra syd og sydøst, er østsiden av søndre korsarm og syd- og østsiden av østre korsarm kledd med listepanel, mens østgavlen og de deler av sydgavlen som ikke er dekket av tårnet er kledd med liggende bordkledning. Midt på østgavlen er det dessuten satt opp en loddrett avstiver. For øvrig står de synlige tømmerveggene bare. På fotografier fra ca. 1900 har kirken tilsvarende kledning som i dag. På de eldste fotografiene er imidlertid novkasser og strekkfisker malt i en mørkere farge enn de lyse veggene.

Kirken har nå utvendig kledning av listepanel med brede underliggere. Listene har hulkilprofiler langs kantene, men profilene er utydelige. De utstikkende hjørnene er kasset inn og forsterket med strekkfisker på hver side. Også de innstikkende hjørnene ved korsmidten er forsterket med en strekkfisk. Tverrarmene mot nord og syd er dessuten forsterket med strekkfisker på hver side av langveggenes vindusåpninger. Nede er panelet avsluttet mot vannbord over grunnmuren. I overkant er panelet avsluttet mot takutstikket. Langveggene har i tillegg et bord mellom panelet og takutstikket. I gavlene er panelet delt av et horisontalt vannbord i raftehøyde. Den utvendige kledningen er hvitmalt.

Portaler, dører og korskille

Hovedportalen er i sydenden av skipet. Dessuten er det portaler mot øst og vest i tverrarmene. Portalene og dørene synes å være opprinnelige.

Sydportalen har en tofløyet dør, der hvert dørblad har fem speil. Lysmålet er 122 x 228 cm. I endene av korsarmene er det doble dører der et utvendig dørblad er festet til det indre. Lysmålet er 100 x 210 cm. Det indre dørbladet har fire speil, hvert speil er delt i to kvadratiske felt. Det ytre dørbladet har fem speil som er delt i to rektangulære felt. Innvendig har alle tre hovedportaler profilerte gerikter. Utvendig danner panelet gerikter på sidene, et vannbord dekker portalene. På utsiden av døren i den vestre tverrarmen er det festet en moderne dørring av middelaldertype. Den vannrette gerikten under dekkbordet over portalen i østre korsarm har årstallet 1804 innskåret og stammer trolig fra den tidligere kirken. Foran portalen i den østre tverrarmen er det en trapp av stenheller. Foran portalen i den vestre tverrarmen fungerer en stenhelle som rullestolrampe.

Bak alteret er det dør mellom kor og sakristi. Lysåpningen er 100 x 176 cm. Dette er en enkel fyllingsdør fra tiden omkring 1800 med fire brede og lave speil som er delt i to rektangler. Døren har også gammel lås. Oppgangen til loftet er fra tårnet. Inn til orgelgalleriet i sydenden av skipet er en enkel dør av nyere type med fem speil.

Koret åpner seg i full bredde og høyde mot korsmidten. Bortsett fra de utsveifete endene på stokkene som stikker inn under himlingen ved skillet mellom korsmidten og koret, er koråpningen ikke markert.

Vinduer

I korsarmen mot syd og i koret er det krysspostvinduer i langveggene med 3 x 4 glass i hver ramme. På utsiden har vinduene vannbord både på oversiden og på undersiden. Over portalene i enden av tverrarmene er det vinduer med midtpost og 3 x 3 glass i hver ramme. Dessuten er det et enrams vindu med 2 x 3 glass på nordsiden av vestre tverrarm, tilsynelatende for å gi lys til prekestolen. Vinduene er enkle og synes å være opprinnelige.

Tak

Takene over korsarmene mot syd og nord er understøttet av sperrebind som består av bindebjelke, sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Over korsamene mot øst og vest er det sperrebind med bindebjelke, sperrer og hanebjelke. Over korsmidten er taket understøttet av et system av skråstøtter. Det sørligste sperrebindet over skipet ligger an mot tårnets laftevegg. De enkelte deler i sperrebindene er firkantteljete og er forbundet med bladninger og overbladninger som er låst med nagler av tre og jern. Takene er tekket med sagete bord og lappheller av noe grov type. Nederst har takene svai. Langs gavlene er det doble vindskier med utsveifete ender. Det er ikke tegn på at takkonstruksjonen er fornyet.

Tekkingen er med lappheller, slik det også er vist på tegningene til Schiertz fra 1841.

Himling

Himlingene er horisontale og i korsarmene og korsmidten ligger de i samme nivå. På eldre fotografier synes både korsarmene og korsmidten å ha panelhimling. Nå er det festet slettpanel til undersiden av bindebjelkene i søndre korsarm og korsmidten. I nordre, østre og vestre korsarm er himlingene i nyere tid kledd med plater.

Gulv og fundament

Også opprinnelig har det vært bordgulv i kirken. De eksisterende gulvene er relativt nye. Gulvet i skipet består av 9 cm brede bord som er lagt i retning nord-syd. Gulvet i koret ligger et trinn opp, med tilsvarende bord i retning øst-vest. Kirken står på fjell mot vest. Grunnmuren følger terrenget og er høyest mot øst, ca. 90 cm. På østsiden består grunnmuren av bruddsten med sementfuging. På vestsiden er lagt påstøp av sement utenpå grunnmuren. Under gulvet er et utilgjengelig kryperom.

Tårn

Tårnet på sydsiden av skipet er tilnærmet kvadratisk, laftet i fire etasjer og med en inntrukket, åttekantet klokkestue øverst, avsluttet med åttekantet tårnhette. I første etasje er det våpenhus med trapp langs østveggen til orgelgalleriet. Trappen fortsetter videre opp i tårnet. I østveggens sydende er det spor som kan ha forbindelse med en tidligere trapp. Den eksisterende trappen har gelender med dreide balustre av sen 1800-tallstype og er sekundær. Rommet under trappen fungerer som kott. I fjerde etasje er den tidligere klokkestuen i støpulen. En ny klokkestue er innredet over denne. Klokkestolene, der det også inngår det enkelte gjenanvendte materialer, er plassert i den nye klokkestuen.

Den laftete delen av tårnet er tilsynelatende konstruert av den tidligere støpulen som er blitt tatt ned og satt opp igjen omtrent på samme sted. Tårnets grunnflate er ca. 5 x 5,5 m. Den noe avvikende opplysningen fra 1832 om størrelsen på grunnflaten til støpulen i den tidligere stavkirken (s.d) synes å være tilfeldig. Stokkene som virker eldst er merket med et symbol for veggen og romertall som angir stokkens nummer. Ved gjenoppføringen har stokkene stort sett kommet på samme sted, men det er også oppstått enkelte justeringer i form av manglende stokker eller stokker som er blitt snudd, med utsiden inn. Stokkene i de ulike veggene er merket med innskårne romertall og en bokstav eller annet tegn som markerer veggen. Nummereringen går til ca. 50. De øverste stokkene er ikke merket. Ved gjenoppføringen synes også etasjeskillene å ha blitt noe endret.

Veggene er innvendig avstivet med strekkfisker i hjørnene. Strekkfiskene går helt opp og understøtter bjelkekransen under bjelkelaget som bærer klokkestuen. I våpenhuset står tømmeret bart. Mot syd er stokkene sammenlaftet. Sydveggen er dessuten avstivet med skråstivere på hver side av portalen. Øst- og vestveggen er imidlertid ikke laftet inn i skipets sydvegg. Rommet under trappen er kledd med stående staffpanel på utsiden. I forrommet til orgelgalleriet er veggene delvis kledd med stående faspanel. Tømmeret i sydveggen er forsterket med skråstivere som går opp i etasjen over. I etasjen over forrommet står tømmeret i hovedsak bart. Veggene er forsterket med skråstivere mot syd, vest og øst. I det sydøstre hjørnet er det ganske nylig innredet et rom med vegger og tak av enkelt bindingsverk for oppbevaring av kirketekstiler. Øst- og vestveggen er laftet inn i skipets sydgavl, der mange stokker har opprinnelige laftehoder som stikker ca. 50 cm inn på loftet over skipet. Stokkene har laftehalsen midt i stokken. Laftehodene er en del skadd, med rester av tjære, men har tilsynelatende hatt rette sider. I etasjen under det inntrukne overbygget er veggene laftet helt rundt. Enkelte av stokkene er tjæret og bærer preg av bruk uten å være særlig værbitt. I den øverste delen av tårnets laftete del er det brukt nyere stokker. Øverst er strekkfiskene i hjørnene skjøtt. Innvendig er veggene delvis teljet og har kryssavstivninger mot syd, øst og vest.

Den laftete delen av tårnet har trolig stått uten utvendig kledning en periode for at tømmeret skulle sette seg etter ombyggingen. På tegningene av Schiertz fra 1841 er den vist uten kledning mot syd og øst. Til østveggen er det festet strekkfisker, tilsynelatende for å avstive veggen. På fotografier fra ca. 1900 er tårnet vist med tilsvarende kledning som i dag. Kledningen består av tilsvarende listepanel som kirken forøvrig. Panelet er delt i tre felt med horisontale vannbord. Nede er panelet avsluttet mot et vannbord over grunnmuren. I overkant er det avsluttet mot takutstikket under den inntrukne klokkestuen.

Den åttekantete klokkestuen har vegger av bindingsverk. Stolpene i hjørnene er fundamentert på en bjelkekrans som er festet til bjelker som er lagt i retning nord-syd på den laftete tårndelen og diagonalt over hjørnene. I overkant er stolpene festet til en toppsvill. Mellom stolpene er det satt inn andreaskors. De enkelte deler i bindingsverket er av firkant-teljete materialer som er forbundet med tapper og bladninger/overbladninger, spikret. Utvendig er veggene kledd med sagete bord som er sulagt og festet til hjørnestolpene.

I våpenhusets sydportal er en tofløyet fyllingsdør med fem speil i hvert dørblad. Lysmålet er 122 x 228 cm. Det er profilerte gerikter både utvendig og innvendig. Døren er opprinnelig. Foran døren er en trapp av stenheller, med moderne smijernsrekkverk på hver side. Døren til orgelgalleriet er en enkel og relativt moderne fyllingsdør, med fem speil. I nordveggens vestside er det en enkel åpning i tømmerveggen til loftet over skipet, som er blitt utvidet i nyere tid.

I etasjen under den åttekantete klokkestuen er klokkestuen i den tidligere støpulen, med lydglugger mot syd, øst og vest. I overkant flukter lydgluggene med rester av en enkel rad rombeformete lysåpninger, som er tatt ut mellom to stokker. Mot nord er det en stokk som i tillegg til raden av rombeformete lysåpninger har rester av to åpninger over to stokker. Åpningene har vært avstivet med beitskier. Stokken er snudd med den tidligere utsiden inn, og den ene åpningen kan ha vært for en dør. I forbindelse med ombyggingen er det laget ganske små lysåpninger, ca. 27 x 35 cm, i det utvendige panelet foran lydgluggene.

I etasjen over forrommet til orgelgalleriet dekker det nyinnredete rommet for kirketekstiler for en tidligere lysåpning i øst-veggen som tilsynelatende har hatt sammenheng med den nye kirken, og som er vist på tegningene fra 1841 og fotografiene fra ca. 1900. I den inntrukne klokkestuen er det i hvert av veggfeltene en sirkulær lydglugge med diameter ca. 68 cm. Fra nyere tid er et enkelt vindu i østveggen i rommet foran orgelgalleriet, med midtpost og 3 x 4 glass i hver ramme. Vinduet er ikke vist på tegningene fra 1841 eller på fotografiene fra ca. 1900.

Taket som dekker den laftete underdelen, springer noe frem og danner en åttesidet takflate med brukne hjørner. Taket er tekket med lappheller av samme type som skipet. Tårnhetten er understøttet av en bjelkekrans som er plassert på toppsvillene i den inntrukne klokkestuen. To bjelker i retning nord-syd hviler på to av stolpene i bindingsverket. På disse er det lagt en bjelke i retning øst-vest og to bjelker i retning nord-syd, i tillegg til stikkbjelker ut til de øvrige hjørnene i bindingsverket. Bjelkekransen gir feste for gratsperrer og stikksperrer som understøtter skjørtet og selve hetten. I tillegg er hetten understøttet av en midtmast som er ført ned til en bjelke i retning nord-syd. Denne ligger noe under bjelkene som understøtter klokkestuen. I overkant er midtmasten støttet av bjelke i retning øst-vest og avstivet med en rekke skråstøtter. Til sperrene er det festet sagete bord. På tegningene til Schiertz fra 1841 synes tårnhetten å være tekket med liggende bord. Det er usikkert når tårnet fikk sin nåværende tekking av lappheller av samme type som på skipet. Til hetten er det festet spirstang med kule og vindfløy med årstallet 1802 og initialene AT og HT. Vindfløyen stammer trolig fra den tidligere kirken.

I tredje etasje er det i øst- og vestveggen spor etter tidligere bjelker som har vært festet inn ca. 160 cm fra nordveggen. Også i nordveggen er det spor etter tidligere innlaftete bjelker. Bjelkene kan ha dannet etasjeskiller i den tidligere støpulen.

Våpenhuset har en himling som består av profilerte bord, båret av bjelker i retning øst-vest, med karnissprofil langs de nedre kantene. I himlingen er det hull for klokketau. Under himlingen er det festet bord til veggene med samme høyde som bjelkene. For øvrig består etasjeskillene i av rundtømmer, festet inn i tømmerveggene i retning nord-syd, som bærer gulvbord.

Gulvet i våpenhuset ligger ca. 10 cm lavere enn gulvet i skipet og består av 9 cm brede bord som er lagt i retning øst-vest. I gulvet i den tidligere klokkestuen inngår en del gjenanvendte materialer, bl.a. 18-20 cm brede og hvitmalte himlingsbord med profilerte sider og spor etter 14 cm brede bjelker. I gulvet er det hull for klokketau som har gått ned til våpenhuset. Tårnets grunnmur består av fuget bruddsten mot syd og øst, mot vest er den dekket av påstøp.

Sakristi

Sakristiet som er bygget inntil nordenden av koret, er vist på fotografier fra ca. 1900 og er sannsynligvis samtidig med kirken. Det er mulig at man har tatt materialer fra sakristiet som ble bygget til stavkirken i 1740 (s.d). Nå fungerer sakristiet både som sakristi og kjøkken.

Veggene er av bindingsverk. Toppsvillenes ender stikker noe ut. Innvendig er veggene kledd med slettpanel. Utvendig er de kledd med tømmermannspanel med staffprofil på overliggeren. Det er ikke markerte hjørner. I nederkant er panelet avsluttet mot vannbord over grunnmuren. I overkant er panelet avsluttet mot takutstikket, mot et vannbord som er lagt under det sulagte panelet i gavlen på nordsiden. Utgangsdøren mot øst er dobbel. Det indre dørbladet er en enkel fyllingsdør med fire speil av moderne type. Det ytre dørbladet er kledd med stående bord av moderne type. Foran døren er det en støpt trapp med heller i inntrinnene og smijernsgelender av moderne type. I nordveggen er det et vindu med midtpost. Vinduet er dobbelt med 2 x 3 glass i yttervinduene og enkle glass i innervinduene. Midtsprossen og geriktene tilsvarer kirkens øvrige vinduer. Saltaket har møne i retning nord-syd og er understøttet av sperrebind og tekket med bord og lappheller av en finere type enn forøvrig på kirken. Taket har markant svai og enkle vindskier langs nordgavlen med utsveifet underside. Himlingen i sakristiet er plan med slettpanel som er festet til underkant av takbjelkene i retning nord-syd. Gulvet er av 9 cm brede bord som er lagt i retning øst-vest. Under dette ligger et tidligere gulv med pløyde bord, 23 x 4 cm, som også er lagt i retning øst-vest og som er festet til gulvbjelker. Under sakristiet er et lavt kryperom som ikke er tilgjengelig. Tilsynelatende har det ikke forbindelse med kryperommet under kirken. Grunnmuren er av fuget bruddsten mot øst og nord. Største høyde er 120 cm. Mot vest er muren dekket av påstøp.

Interiør

I korets nordøstre og nordvestre hjørne står veggfaste benker med brystning. På østre side, nær korskillet, står en lukket stol for prestefamilien, og rett ut for denne døpefonten. Prekestolen står i skipet ved krysset på vestsiden, med oppgang fra koret. Over hovedinngangen i syd et galleri med orgel. Elektrisk lys og oppvarmig. I tverrarmene gjenstår to store jernovner, støpt på Drammens Jernstøberi. Innredningen i 1840 ble angivelig utført av en lokal snekker, Aslak Olsen Haugen.

Kirken ble restaurert 1940 av Alfred Hagn i forbindelse med 100-årsjubileet. Overmalt inventar fra stavkirken ble avdekket. Den eldste altertavlen kom på plass. Benkevangene ble forandret av Ole K. Bø og gårdsnavn avdekket. Malerarbeidet ble utført av Gudbrand Holien og Endre Hamre etter anvisning av Alfred Hagn.

Farveutstyr

Gulbrune vegger, gråhvit himling, blågrå vinduer og dører. Oljet gulv. Mørkeblå søyler med staffering i rødt og grønt.

Inventar

Alter

Alter oppført av brede, stående planker. Sammenbygget med pallen som også danner gulvet innenfor alterringen. Innredet til skap med hylle. På baksiden dør. Alterplaten flukter med alterets sider. L. 176 cm, dybde 73,5 cm. Alterets høyde over pallen 110 cm.

Altertavle

Renessanse. Snekkerarbeid med skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet. Tavlen har undergått mange forandringer. Den er oppført av brede planker med lister som markerer predella, storfelt, frise og toppstykke. Predellaen har på hver side konsoller med beslagornamentikk. Over konsollene, på hver side av storfeltet, fortsetter riflede pilastre. Frisen innrammes av konsoller med slyngbånd og har tannsnitt og eggstavlist øverst. I midtpartiet over frisen et toppstykke med trekantgavl og på hver side av toppstykket en tilsvarende gavl. Alle gavlene har konturskårne spir. Vingene er smale og konturert med to motstilte volutter. Ved restaureringen 1939–41 ble det påvist at tavlen har hatt åpent storfelt tidligere og korsfestelsesgruppen har stått i silhuett mot vinduet bak tavlen. Som følge av dette var figurene, i likhet med tavlen for øvrig, blitt solbrent på baksiden. Krusifikset er et kvalitetsarbeid og trolig det eldste i gruppen. Under korset ligger hodeskallen. Maria og Johannes er rustikke, og trolig utført av en bygdekunstner på 1700-tallet. Kanskje er hele korsfestelsesgruppen satt opp på denne tid.

Altertavlen undergikk betydelige forandringer i 1840-årene. Korsfestelsesgruppen ble flyttet fra storfeltet og plassert på de tre gavlene. Maria og Johannes ble flathøvlet på baksiden. Storfeltet ble lukket og her ble satt inn en liten tretavle med malt Getsemane-bilde (se nedenfor). Tavlen for øvrig ble overmalt.

I 1939–41 ble tavlen restaurert av teknisk konservator Alfred Hagn. Korsfestelsesgruppen ble igjen plassert i storfeltet og erstattet med spir på gavlene, i samsvar med stiltypen i Rogalands-renessansen. Videre ble overmalingen fjernet. Den opprinnelige staffering som viste seg å være fra 1620, ble tatt frem. Den viser et program som bygger på katekismustavlen, med tekster malt med fraktur i gull mot sort bunn og fordelt på følgende måte: På predellaen nattverdens innstiftelse, på sidene i storfeltet Fadervår til venstre og dåpsbefalingen til høyre, på frisen trosbekjennelsen. De ti bud, som savnes på tavlen, har ant. stått i storfeltet opprinnelig. Muligens ble dette feltet fjernet til fordel for korsfestelsesgruppen en gang på 1700-tallet. Treverket for øvrig er grønt med listverk i rødt. Toppfeltet har malt oppstandelsesfremstilling. Gavlfeltet over toppfeltet har Jahve-tegn i strålekrans. Gavlfeltene på siden har englehoder. I vingene samt ved siden av oppstandelsesmaleriet er det naive fremstillinger av dyder: I høyre vinge Caritas (Kjærligheten) med barn på armen og ved sin side. Under henne en innskrift med sort: «ANNO DOMINI 1620 die 14. octobris.» I venstre vinge Justitia (Rettferdigheten) med sverd og vekt. Under henne leses: «Hanc Tabellam pingi curavit THVO AVONIS hujus loci ecclesiastes.» (Thue Auhesen Bahr var prest i Vang fra 1614 til 1672.) Ved toppfeltet står til venstre Fides (Troen) med kors og kalk, til høyre en kvinne med oppslått bok.

Altertavle skåret av Ola Sparstad 1921. Bred ramme med en rekke symboler, både rett og speilvendt gjengitt, kristogram kombinert med Jesu monogram samt svastika. På sidene kors som vokser opp av liljer. Innskåret tekst: ”Jeg er verdens lys - den som følger mig skal ikke vandre i mørket men have livsens lys. Joh. 8.12.” Brede, runde rammelister med voluttformer. Maleri sign. Julie Gjessing. Viser mennesker som går mot en lysende skikkelse i fjell-landskap. Opphengt i tverrskipet.

Kneleskammel

Utskårne endestykker som danner ben. Stoppet og trukket med skinn som er oppklippet i brede fliker på hver side. L. ca. 48 cm. H. 28 cm. Br. 23,5 cm.

Alterring

Alterring, rund med spiler med kvadratisk snitt. På utsiden girlande med rosett, i fronten oppheng med skåret rosett, bladheng og dusk. Profilert håndlist, skinntrukket knefall. Farver: gulrosa spiler, grønn girlande med gullrosetter og lasert rosett, bladheng og dusk. Blått håndbrett. Blåsort knefall. Pallen grå med gullstaffering. H. over pallen 68 cm.

Døpefont

Døpefont, ant. fra 1840. Traktformet, åttesidet, grunn kum med skåret knopp nederst. Båret av tre utsveifede føtter. Farge: dypblå. H. 87 cm, tverrmål (kum) 34 cm.

Prekestol

Prekestol, ant. fra 1839, utført av Aslak på Hauge, snekret med fire hele og et halvt fag. Brede halvsøyler på hjørnene. Høye storfelter og et lite smalfelt nederst, adskilt ved bred, riflet list. Storfeltene og smalfeltene er kantet med skårne lister med vekslende romber og kvadrater. Øverst under dekklisten går en tavlet list. Fotlisten har tilsvarende tavlet list og langs kanten nederst løper en fasettert list med romber og kvadrater. Liknende, men noe forenklet belistning på oppgangen. Nederst i hvert storfelt er festet en kraftig, relieffskåret, asymmetrisk blomsterpalmett. Som konsoll for lesebrettet sitter en skåret blomstervase, med riflet korpus og med blomster og bladverk. Foten utgjøres av en søyle, omgitt av bøyler med volutter.

Stolen var overmalt, men eldre farger ble avdekket ved restaureringen: blå storfelter og smalfelter, forgylte lister med tannsnitt og romber mot grønn bunn, røde riflelister mot blå bunn, rødbrune hulkiler med riflemaling. Fotsøylen blå, bøylene blå med rødt snitt og grønn utside. Forgylte blomsterpalmetter, sølvlaserte blomster med røde frøhus. Oppgangen blå med malt sløyfe og oppheng, store rosa blomster, grønne blader og små, hvite bladvifter samt noe rødt. H. 133 cm, foten 120 cm. Korpus tverrmål 129 cm.

Lesepult

Fotsøyle som hviler på tre svungne ben. Skåret av faglærer Peder Hermundstad. Lesebrettets kasse har rombemønster av samme type som prekestolen. Malt mørkeblå med staffering i rødt, grønt og gult.

Benker

Rektangulære vanger med fylling i enkel ramme. Rygg med liggende fyllinger som er innkledd på baksiden. Benkene, som hadde eketresmaling, ble avdekket ved restaureringen. Vanger med navnefelt i svart. Grått felt nederst. Dypblå rammelist, det øvrige treverk lysere blått.

Følgende gårdsnavn leses mot midtgangen på østsiden: N^o1 / Steile Boye- / D^to/ Prestegaarden-/ Lene- Helge-/ Lærohl-/ D^to / Høver stad - / Remmen John./, N^o2- / Moesager-/ Remmen Tommas / Heen Einer- / Torpe- / Rogen Endre / Bøe Amund - / Bagethun- / Thune Boye, N^o 3 / Katevold Trond / D^o Anders- / Thune Iver- / D^o Trond - / Qvam- / Hen Tosten / Ødegaarden Nils / Ellingbøe Endre / (nr 4, se nedenfor), N^o 5 Hamre Anders / Bøe Anders - / Beelsem Gullik - / Ievne Reier - / Sparstad - Remmesbrekken / Berge Tosten / Bøe Klokkeren, N^o 6 / Bøe Aslach - / Qvale Ole - / Hugen- / Ellingbøe John / Nertrost - / Bøe Tomas / Qvale Berit, N^o 7 / Iøyne(?) Lene Toris- / D^o Peder / Hamre- Ole / Østrem-Knud / D^o Anders-/ Lien Endre - , N^o 8 / Berge Anfin - / Bøe - Haavar - / Qvale Ove -/ Berge Ole Gulik / Ellingbøe OGS / D^o Helge - / D^o OT.I / Hamre Helge /, N^o 9 Bøe Johannes / D^o Ole Eriksen / Myrre Dorte - / Søndrol Iver / Lajord Tosten / Bøe Ingvold / Hemsing Knud / Dal Evend./, N^o 10 / Norland Iohan / Rong Tomas - / Lien Ole - / Givre (Sivre?) Peder - / D^o Gunder / D^o Gunder / Øylo Gulbrand /, N^o 11 / Bøe Østen Lakaas / Korsekren - / Myre Nils - / Søndrol Haaver / D^o Knud / Dalager Nils / Oldre Iver / D^o Lars, N^o 12 / Oldre Knut - / D^o Gutorm - / Qvie John -/ D^o Lars / Bøe Knud - / D^o Tosten - / Kalevol Ove / D^o Iver, N^o 14 (13 mgl.) Skaarengeland Ole / Lajord Haaver (!) / Lien Østen / Belsem Anders / Jevne Ole Sæte / D^o Erik Hagen.

Mot midtgangen på vestsiden leses: N^o 1 - Steile - / Præstegaarden / Lene Helge - / Lerhol / D^o / Høverstad / Remmen John /, N^o 2 Moesager / Remmen Thomas / Heen Einer - / Torpe - / Bøe Amund / Bagethun - / Thune Boye / Rogen Endre /, N^o 3 Katevold Trond / D^o Anders - / Thune Iver - / D^o Trond - / Qvam - / Heen Tosten / Ødegaarden Nils - Ellingbøe Endre - /, N^o 5 (nr. 4 mgl.) Hamre Anders / Bøe Anders / Belsem Gulik -/ Ievne Reier / Remesbrekke / Sparstad - / Berge Tosten /, N^o 6 Bøe Aslach / Qvale Ove / Hugen / Ellingbøe John / Nertost - / Bøe Tomas / Qvale Berit. N^o 7 Løyne / Lene Tøris - / D^o Peder / Hamre Ole / Østrem - / Knud D^o Anders / Lien Endre. N^o 8 Berge Anfin / Bøe Haavar / Qvale -Ove - / Berge Gulik / Ellingbøe OE / D^o Helge / D^o O.T. / Hamre Helge, N^o 9 Bøe Johannes / D^o OEI - / Myrre (!) Dorte / Søndrol Iver / Lajord Tosten / Bøe Ingvold / Hemsing Knud / Dal Even, N^o 10 Norland Johannes / Rong Tomas - / Lien Ole -/ Givre Peder / D^o Gunder./ D^o Gunder/ Øylo, N^o 11 / Bøe Østen I / Korsekren / Myre Nils / Søndrol Knud / D^o Haaver / Dalager Nis (!) / Oldre Iver / D^o Lars, N^o 12 / Oldre Knud / D^o Gutorm- / Qvale John / D^o Lars / Bøe Knud / D^o Tosten / Katevold Ove / D^o Iver, N^o 14 / Skarengeland / Lajord Haaver (?) / Lien Østen/ Belsem. And.S / Ievne Ole Sete / D^o Erik Hagen.

I østre vinge har de to forreste benker nr. 4 og disse navn: Nepstad / Hemsig (!) Iver / Norsvin/ Hen Knud - / Hamre Tosten samt Belsem Ingebret / Gaasedalen- / Norland Pe... / Ievne Thmmas (!). I vestre vinge er det likeledes to benker, merket nr 4, med disse navnene.

De to benkene i koret har brystning med fyllinger, den til vestre med fire fyllinger og den østre med fem fyllinger. Her har klokkeren sittet, for i brystningen mot skipet er innfelt et stort skråbrett, båret av utskårne volutter. Her har benkevangen dessuten en rikere utforming med skåret bekroning.

Prestefamiliens stol har brystning med fem fyllinger mot koret og kraftige, dreiede balustre som bærer profilert kronlist med tannsnitt i øvre del. Inngangen fra kortsiden i koret har dør med blyinnfattet glass i øvre del. Veggfast benk inne i stolen. Farver: mørkeblått med grå fyllinger og ballustre. Grønn list på toppen av brystningen. Kronlist (bekroning) i blått, rødt og grønt og med forgylt tannsnitt.

Galleri

Galleri med brystning av tettstilte, brede bord med utsveifede åpninger.

Orgel

Orgel bygget av Bernh. Berntzen, Snertingdal. Disposisjon: Tremolo, Subbas 16’, Pedalkoppel / Vox Celeste / Rørfløyte 4’, Principal 8’, Oktav 4’, Horn 8’, oktavkoppel. Belgen står igjen i orgelhuset. Spillepulten er plassert på siden. Orgelhusets fasade er inndelt i fem felter hvori plassert imiterte piper, malt i sølv med sort lydhull. Treverket for øvrig er malt i dodenkop med dypblå felter og forgylte profiler. Orgelet ble innkjøpt brukt. Etter at det nye orgel ble anskaffet, er orgelet solgt og i privat eie.

Orgel bygget av orgelbygger Ernst Junker 1988. Disposisjon: Gedakt 8^’, principal 8^’, gedakt fløyte 4^’, rørfløyte 8^’, subbass 16^’, koppel fløyte 4^’, oktav 4^’, oktav 2^’ , ters 8/5^’, gedakt 8^‘, hulfløyte 2^’, fugara 4’, mixtur kst 2/3 fag, kvint 8/3 fot. Orgelkassen er prydet med akantusskurd, skåret av Olav Bøland. Fronten har synlige piper i fire rundbuede felter. Orgelkasssen er malt i mørkt blått med fyllinger i lysere, marmorert blått. Spillepult med krakk i trefarge.

Piano merket Schimmel. Skilt med innskrift: «Gåve etter Gudrun Søndrol og Kari Søndrol Johansen 1992».

Maleri

Maleri med Getsemane-motiv, malt på treplate. Det ble anbragt i altertavlens storfelt, muligens i 1840, og fjernet ved restaureringen. I.C. Dahl har skrevet en kommentar som ble oppklebet på baksiden. Han har lest signaturen IS og ser det som mulig at det var malt av professor Johan E. Schönau i Dresden (død 1805). Han skriver videre at bildet ikke har stor «konstværd», men «den Følelse og udtrøk det dog har, gjør at man aaverseer Tegnefeilene». Schönau var professor og direktør ved Akademiet i Dresden. Mål 42,5 x 32,5 cm. Gullramme med klassisistiske hjørneornamenter. Henger nå i den ene korsarmen.

Maleri på treplate, forestiller «Christ Pantokrator». Usignert. Lysmål 62,5 x 20 cm. Ant. kopi.

Modell av stavkirken i Polen, utstilt i østre korsarm.

Rituelle kar

En gammel alterkalk ble forbedret med ”41 lod sølv” i 1618. Samtidig ble kalken og disken† forgylt. Invl. i Grågås omtaler den som «Kalck och disch aff sølff och forgyldt, Veiier till 1 ½ b.mk. eller 24 lodt». I invl. 1675 heter det igjen: En gammel kalk† forbedret med 41 lod sølv og forgylt inn- og utvendig, videre nevnes en kalk† og disk† av tinn. Foten og skaftet fra kalken er beholdt i den nåværende kalk som er av sølv med forgylt fot og innvendig forgylt kupa. Kupa er forhøyet og har ytterligere fått forhøyet kant med nebb. Kanten er stpl. Tostrup. Sekskantet skaft og fot. Nodus har bukler og knopper med graverte bokstaver IHESVS. Traktformet fot som løper ut i flatt sekspass med svak avtrapning. Foten stpl. kronet O (Oslo bystpl.) samt kranium over korslagte knokler. Total h. 23,5 cm. Den gamle fot h. 12 cm, diam. 14 cm.

Disk, sølv, forgylt overside. Stpl. CA, 1844, 13 ¼, samt CA med mindre bokst. Diam. 14 cm. Disk, sølv, stpl. Th. Marthinsen. Gravert under bunnen: Vang kirke. Gave fra Marit Thune 1968. Diam. 16,7 cm. 50 særkalker, plett, stpl. Th. Marthinsen. En gammel sognebudskalk† og disk† av tinn (1675).

Oblateske, sølv. Rund med hvelvet lokk med gravert kors og innskrift: VANG KIRKE. Under bunnen: «Gud være takk som gir oss seier ved Jesus Kristus. 1 kor. 15.17. Minne fra Marit og Nils Thune og deres barn: Trond, Helge, Nils, Ingeborg, Marit.» Stpl. Th. Marthinsen. H. 4 cm, diam. 11 cm. Oblateske, brundroplet flint med hvitt kors på lokket. H. 6 cm, diam. 12 cm. 1 liten vinflaske† av tinn, ca 1620.

To «Rebekkakanner» av brundoplet flint med lokk. Hvitt kors på korpus. Under bunnen mrk. FEYER. H. 32 cm. Sølvkanne, «Rebekka»-type, gitt 1968. På korpus gravert at kannen var gitt av Ambjørg Ivarsdatter Lindsheim til minne om foreldrene Ivar Knutsen Ellingbø (1848–1921) og Berit Olsdatter (1844–1931). Under bunnen stpl. Th. Marthinsen samt kalk.

Dåpsfat. «1 lidet smalt Bechen† i Fundten» (invl. 1675). «Messingbechen» nevnes 1736, ant. identisk med nåværende fat som er av messing, senma. Nürnberger-type. I bunnen drevet Bebudelse omgitt av minuskelrekke. På kanten slåtte motiver. Diam. 40 cm. H. 6 cm.

Tinnkanne til dåpsvann. Støpt kors på korpus. Gravert innskrift: «La de små barn komme til mig.» Stpl. fugl mellom initialene B og M (brdr. Mylius). H. 20 cm. Gitt av Ola T. og Gertrud I. Søndrol 1950.

Paramenter

Alterduker†, en gammel av lerret og to gamle av dreiel omtales 1675. Alterduk, hvit lin med bred filert bord med frynser. Mønstret med kors og syvarmede staker. Dukens l. 174 cm, br. 71 cm. Bordens br. med frynser 37 cm. Sydd av Gyda Steile.

Alterklede† av grønt, blomstret silketøy (1675). Alterklede†, rødt, omtales 1732. Antependium fra DNH. Rødt damaskvevet, småmønstret stoff med vevet bånd på hver side, mønstret med engler i gråhvitt på gråsort bunn. På midten kristogram, brodert i sort og gråhvitt.

To lerretsduker† til å legge over kalk og disk omtales 1675.

Messehagler. En «gammell meszehagell† aff cammelott» omtales i Grågås ca 1620.

Messehagel† skal forbedres med tre alen hvit taft til korsene foran og bak, ifølge besikt. 1665, ant. identisk med messehagel av brun blomstret kaff med hvitt kors (1675). Messehagel† av rød fløyel (1736). Tre nyere messehagler. a) Rød fløyel med gullkors, mønstret med vinranke. Langs kantene og på skuldrene gullbånd med vinranke. Rødt fôr, mønstret med innvevde blomsterbuketter. H. rygg 103 cm, br. 68 cm. Forstk. h. 90 cm, br. 65 cm. b) Grønn og hvit vendbar, fra DNH. Brodert på den hvite siden: «til minne om Theodor Søndrol fra broder Knute og familie i USA. Til Vang kirke 1968.» c) Fiolett, casulaformet. Vevet stolpe med rødt, grønt, blått og fiolett i striper. Smal gull-lisse danner kors i stolpen på ryggen og enkel stripe på forsiden. Grønt bånd langs kanten. H. 120 cm, br. 112 cm.

«et gammelt røckelin»†, ca 1620. Messeserk† av lerret anskaffet 1630. I 1695 hadde kirken to gamle messeserker† derav ble den ene benyttet til reparasjon. I 1697 ble anskaffet en ny messeskjorte† av 12 alen Slesing lerret. Utlegg i forbindelse med søm og materialer ble bekostet av sogneprestens kjæreste.

Lysstell

To «liuszestager† aff messing» nevnes i invl. ca 1620. I 1675 nevnes to små messinglysestaker†, «to smaa dito til talglys†, en dito† i støcher». I 1704-07 nevnes to store messingstaker til vokslys og tre dito til talglys. I tillegg nevnes to par messingstaker, den ene litt mindre enn den andre , som var forært av prostens barn. I 1736 omtales to store messingstaker av «drevet arbejde til Tælgelys», ant. er det disse som var nevnt i 1704–07 og som fremdeles er bevart. De har liten, åttekantet krave som er beregnet på mindre lys og kan tas av, vridd skaft over stor, lavtsittende, åttekantet krave. Utbuket fot med rund vulst og åtte-kantet fotplate. H. 26,5 cm-28 cm. Tverrmål fot 21,5 cm. To staker† ”av Tind, foræret av sal: Lieutn.: Hans Meÿer» nevnes 1736. Alterstaker, plett. Stpl. monogram og øverst P. Derunder muligens tre tårn. H. 40,7 cm, diam 20 cm. To messingstaker, støpt. Slank empireform. Muligens fra ca. 1840. H. 21,5 cm.

Lysekrone med prismer. Opprinnelig parafinlampe. Tre lysarmer, hver med tre lysholdere som brukes til levende lys. Stor melkehvit lyskuppel. Kronen hang midt i krysset før den patinerte messingkronen ble hengt opp.

Nyere lysstell i patinert messing, alt for elektrisk lys: En 16-armet lysekrone i krysset, to seksarmede lampetter i koret, åtte toarmede lampetter, fire enkle lysarmer på søylene mot krysset.

Fire smijernskandelabre for levende lys, to er korsformede for tre lys, h. 121 cm, to har skrå lysholder for syv lys og er regulerbare i høyden. Lysglobe av smijern. Utført i Kirkelig Kulturverksted. Design: Gunnar Overøye. Stor lyskrans og bøyler som danner oval globe. Kors på toppen. H.155 cm.

Klokker

Fem «kloker† smaa och storre» iflg. invl. ca 1620. En klokke† opphengt i tårnet 1620. I 1665 omtales to store klokker† i støpulen, begge var sprukket og måtte omstøpes. Videre var det «2 mindre† bruglig dito» i tårnet 1675. I 1736 omtales fire klokker i tårnet, to av dem er i behold, begge har ornamentbord og innskrift «mefecit Jan Albert De Grave Amstelodami Anno Domini 1724.» a) Diam. 74 cm, h. med krone 70 cm. b) Diam. 64 cm, h. med krone 60 cm.

Bøker

Invl. Ca. 1620 nevner en gammel bibel†, en alterbok† og en salmebok†, muligens de samme som nevnes 1675: «1 Resseny Bibel† i 4 Parter», en gl. alterbok†, en gl. Salmebok† (1675). Ny alterbok† og ritual† innkjøpt 1688, 1 gradual† innkjøpt 1699, omtalt1732.

Møbler.

Lenestol, rokokko, H-kryss, omarbeidet i ryggen og helt overstoppet. Nytt trekk. H. 104, br. over armlenene 66 cm. To små stoler, pseudorokokko, med nyere stopping og trekk. Benyttes i sakristiet. Fire brudestoler, barokktype med skinntrekk. Skåret av Eivind Bakken.

Tekstiler

I alterringen vevet teppe, sammensydd av ryer i grårødt med små, grå firkanter. Røde velur løpere (halvfloss) i gangene.

Blomstervaser

To høye blomstervaser, tinn, høy, slank hals. Utbuket nederst. Stpl. med fugl mellom initialene B M. Gravert: Vang kyrkje 1968. Frå Vang bondekvinnelag. H. 30 cm. To lave blomsterskåler, sølv, stpl. Th. Marthinsen. På den ene gravert: Vang kirke, kors samt Marit N. Thune. På den andre gravert: Vang kirke, kors samt Ambjørg I. Ellingbø Lindsheim. H. 10 cm, diam. 14 cm. Tre blomsterbegre, sølv. Smal traktform. På foten gravert «Frå Vang. U.L. 1964». Stpl. Th. Marthinsens kalkstempel. H. 22,5 cm.

Offerskål

Sølv, lav bred bolleform med innsnevring øverst. Fôret med blå filt. Stpl. Tostrup 1964. Preget innskrift: Gi din gave, stor eller liten, til hjelp for de mange på skyggesiden. Minnegave til Vang kirke fra Boye Høverstad, født i Vang 5. desember 1875. I denne kirke døpt og konfirmert og har fra unge år lykkelige minner herfra. (Lena 5. desember 1964). Diam. 25,5 cm. H.10 cm.

Diverse

En torsk† som var fanget «udi det ferske vandet» noen år tidligere, omtales i kirken 1674. Alarmflagg fantes på prestegården. I skipet står en modell av den gjenreiste stavkirken i Polen.

Kirkegård og grvminner

Stavkirken synes å ha vært omgitt av kirkegård fra den ble oppført. Utenfor den eksisterende kirkegården, til høyre for inngangen, står Vangstenen fra 1000-årene, som kan være reist i forbindelse med kristningen og reising av den første kirken på stedet. Den er en billedsten med innhugne motiver i Ringeriks-stil, med båndfletninger og øverst en vandrende løve. På den ene smalsiden løper en runeinnskrift: «Gåses sønner reiste denne sten efter Gunnar [sin] brorsønn». Stenen har en utvidelse øverst mot den ene siden, og det har vært tradisjon at den har hørt sammen med en tilsvarende stein opprinnelig, og at disse har dannet en port. Denne kan ha stått ved inngangen til kirkegården. Stenen er antagelig identisk med en sten som omtales 1736, da det heter at den var svært avslitt, men visstnok hadde uthugget våpenskjold og runeinnskrift. Tidligere var Vangstenen plassert i en enkel treoverbygning i det syd-østre hjørnet av kirkegårdens utvidelse mot vest. På utsiden av muren mot syd ble det i 1999 bygget en utstillingsmonter med glassvegger for stenen.

Kirkegården ble utvidet 1840 i forbindelse med at den nye kirken ble oppført. Innhegningen omtales som «stykkeviis brøstfældig» i 1805, i 1806 som «taalelige», og i 1830 som «upaaklagelig».

Den eksisterende kirkegården danner et tilnærmet rektangel og er omgitt av tørrmurer med torv og planter. På tegningene av kirken fra 1841 synes det bare å være en overdekket port mot øst, ved inngangen fra prestegården. Kirkegårdmuren har nå åpninger i alle fire sider. Mot nord og øst er åpningene markert med enkle takoverbygg med treporter. Ved hovedinngangen mot syd er det et noe mer omfattende overbygg av bindingsverk. Overbygget har bordkledde sider. Saltaket i retning nord-syd er tekket med lappheller. Gavlene har sveifete vindskier med buemønstre langs underkanten. Porten er lukket med en tregrind. Kirkegården er utvidet mot vest. Også utvidelsen er avgrenset med et stengjerde.

Gravminner

Blant de eldste gravminner er et støpejernskors med trepassformede armender, påsatt sommerfugl over puppe øverst og innskriftplate nederst. Reist over «Sogneprest Peter Schnitler fød 8 ^d april 1805 død 25 ^de september 1844 begrædt af en elsket kone, 12 børn og en kjær menighed». H. 107 cm, br. 62,5 cm. Platen 52 cm x 34 cm. Et jernkors med gotiserende armender og merket DJ n^o 6 (Drammens Jernstøperi) er påført nye, malte innskrifter (Berit Heile og Elisabeth Heile, døde henholdsvis 1949 og 1959).

For øvrig er det en rekke eldre stenstøtter, enkelte er brukt flere ganger og flere har malte innskrifter. En høy stenhelle med rundet topp har flere malte uleselige innskrifter over hverandre. Ved østmuren står en bred helle med rundet topp som har sirlig innskårne initialer AASH / BTD / 1860. Her er det tydelig malt over senere, årstall 1883 leses. H. 120 cm, br. 61 cm, dybde 5 cm.

Ved inngangen står en støtte med rundet topp hvori en grønnmalt akantusgren. Halvt leselig innskrift over «Anders Gulikson fød paa Jevne 16 oct. 1819 død 6 des. 1875. Salig ere de døde som døe i Herren. Fred med dit støv.» H. 120 cm, br. 45 cm, dybde ca. 6 cm.

Ved vestmuren står en høy, smal skifersten med sirlig skrift over Lars Larsen Oldre født juli 1808, død 26 februar 1884. H. 153 cm, br. 34–35 cm, dybde 2 cm. En skifersten med svakt skrånende sider og rundet topp og smal vederlagsmarkering har sirlig innskrift AADG og årstall 1881. H. 100 cm, br. over midten 38 cm, dybde 3,5 cm. En spesielt fin grå skifersten er tilhugget som en obelisk på postament. H. 133 cm, gavlformet topp, br. 15,5 cm, postament br. 34 cm. En grå skifersten har hatt et ornament øverst. Sirlig innskrift over «Marit Johnsdtr Lerol fød 22 mai 1862 død 12 december 1890 begrædt af en kjær mand og tre børen». H. 112 cm, br. 39 cm, dybde 2,5 cm. En høy bautaformet sten har avslitt maling fra 1930-årene. H. ca 170 cm, br. nederst 57 cm. En sten har malt innskrift over «Nielsen Hemsing» f. 1876 død 5^te mai 1889.

Utenfor hovedporten står en høy bauta, reist 17. mai 1914. «Reist til minde om de mænd fra Vang som deltok i Fædrelandets forsvar i 1814.»

Kilder

Utrykte kilder

1. Riksarkivet. Rentek., Akershus stift, div. dok. pk. 1 (1657-1731).
2. Kirkeregnskap, Akershus stift, pk. 1b (1618-20), pk. 2 (1623-1628), pk. 4 (1629-1630), pk. 5 (1631-1632), pk. 9 (1651-1653), pk. 10(1654), pk. 11 (1657), pk. 15 (besikt. 20.1.1665).
3. Kirkedeptet kontor A, pk. 106 (1819), pk. 110 (1840), pk. 113 (kirkeoppl. 1866, 1885, 1891); pk. datosaker mai-juni 1833 (besikt 17.10 1832 mm.).
4. Statsarkivet i Oslo. Chra. Stiftsdir., kirker, vedlikeh., synsprot. 1 (besikt. 3.8.1675), synsprot. 3 (besikt. 21.7. 1686), b) pk. nr. 8 (regnskap og besikt. 1674, besikt. 27.10.1681, besikt. 5.7.1740), pk. nr. 13 (1808), pk. nr. 14 (1790).
5. Chra. Stiftsdir., kirker, regnskap, a) prot. 13 (utgifter 1682-1684), c) pk. I nr. 14 (1674,1677, 1680).
6. Chra. Bispearkiv, tilsyn, visitaspk. 1 (Konsept 14.7. 1807). B. visitaspk. 2 (1801), visitaspk. 3 (1805-1806), visitaspk. 10 (1830). Kontor, breve II nr. 10 (1738).
7. Statsarkivet i Hamar. Kirkestol (invl. 1675, 1686, regnskap 1673-1680, 1682-83, 1686-1722, 1735). Toten og Valdres prostis kallsbok 1732-1784.
8. Soknepresten i Vang. Kallsbok aut. 8.2.1808. (Opplysninger om kirkeklokkene 1941.)
9. Norges kirker, NIKU. Avskrifter av arkivalia ved A. Bugge (kvitt. 20.12.1682, regnskap 1656, 1684). Dokumentasjon ved S. og H. Christie 1987.
10. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. T. Thun, NTNU, Dendrokronologi – Vang kirke, Vang kommune, Oppland, notat 14.12.1999.
11. Fotografier av Vang kirke.
12. Universitetets kulturhistoriske museer. Runearkivet, J.E. Knirk: Runeinnskriften i Vang stavkirke, Valdres.
13. Universitetsbiblioteket i Bergen. Vedr. glassmalerier i Vang, ved I.C. Dahl 1843. Ms.197 b.
14. Diverse. L. Mykland, Guds hus under hammeren : En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, Hovedfagsoppgave UiB 1976.

Trykte kilder

1. DN – PNR – Grågås – Norske Magasin II 1674, 20.1.
2. Lexicon over adelige Familier, Kbh. 1787.
3. I.C.C. Dahl, «Om træziraterne paa de gamle norske kirker», Antikvarisk Tidsskrift 1843.
4. L. Dietrichson, Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden, Kra. 1888.
5. A. Lindblom, La peinture gothique en Suède et en Norvège, Sth. 1916.
6. H. Fett, Norges. malerkunst i middelalderen, Kra. 1917.
7. A. Bugge, «Kirkene i Valdres», Valdres 900-årsskrift 1923, Gjøvik 1923.
8. NIYR I, Oslo 1941. – B. Almgren, «Vangstenen», Viking 1944,s. 83-98.
9. Tidsskrift for Valdres historielag , bd.7. 30.-34. Årg.1952-56.
10. Valdres Bygdebok II, Leira 1958.
11. K. Hermundstad (red.), Valdres Bygdebok II : Natur, oldtid, målføre, gardsnamn og folk, Leira 1958.
12. M. Blindheim, Norwegian romanesque decorative sculpture 1090-1210, London 1965, s. 43.
13. H. Bakken, «Kirche Wang» Godbiter fra samlingene nr. 30, Bergen 1965.
14. K. Hermundstad, Vang Stavkyrkje, Valdres trykkeri 1969.
15. A. Berg, ”Stavkyrkja frå Vang og hennar lange ferd”, FNFB for1980, Oslo 1980.
16. S. Horn Fuglesang, Some Aspects of the Ringerike Style. A phase of 11th century Scandinavian art, Odense 1980.
17. H. Christie, ”Stavkirkene – arkitektur”, Norges kunsthistorie, Bd. 1, Oslo 1981.
18. J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene..., Aurdal 1983.
19. J.B. Jahnsen, Fotefar nr. 3-1987, Utg. av Landslaget for lokalhistorie i skolen.
20. O.A. Johansen (red.), Vang kyrkje i Valdres frå 1840, Fagernes 1986.
21. J.B. Jahnsen, Ulnes kyrkje, Valdres 1995.
22. O.A. Johansen, Vang kyrkje i Valdres frå 1840, Valdres trykkeri, Fagernes 1986.
23. K.T. Lund, ”Han far”, Valdres trykkeri 1997.
24. E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Vol. I-II, Oslo, Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
25. O. Storsletten, ”Vang stavkirke – Karpacz i Polen”, G. Gundhus (red.), Bygninger, interiører og gjenstander : Samlerapport 1999, NIKU oppdragsmelding 99, Oslo 2000.

Tegninger og oppmålinger

1. Staatliche Museen, Preussischer Kulturbesitz, Berlin, Tyskland. F.W. Schiertz, oppmåling av Vang stavkirke, 1841.
2. Universitetsbiblioteket i Bergen. Div. tegninger ved Schiertz 1841. Ms. 537, 4-24.
3. To tegninger av Schiertz av den nye kirken 1841.
4. Tegning ved Ludvig Bade 1849 (kirken gjenoppført i Schlesien). Ms. 537, 27.
5. Fra I.C.C. Dahls etterlatte papirer. (Bl.a. vedr. salg og flytting). Ms. 539,2.
6. Nasjonalbliblioteket. Håndskriftsamlingen, F.W. Klüwer, innberetning om oldsaker o.l. i Vang prestegjeld. Ms. fol. 1056 V.
7. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. Teining av J.L. Losting, 26.9.1836. Oppmåling av stavkirken fra 1839.
8. J.H. Jensenius, oppmåling av Vang kirke 1976.