Fantoft kapell

---

Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.

---

Hans-Emil Lidén

Bakgrunn

Det nå nedbrente Fantoft kapell var en stavkirke som for en stor del var bygget opp av materialer fra Fortun stavkirke i Sogn. Fortunkirken ble revet i 1883, og materialene som stammet fra middelalderkirken ble kjøpt av konsul F.G. Gade og flyttet til Bergen. Konservator A. Lorange, som var konsul Gades svigersønn, ledet arbeidet med nedtakingen og flyttingen, mens arkitekt J. Mathiesen var ansvarlig for gjenoppsettingen på Fantoft. Ved kgl. resolusjon av 9. juli 1903 ble det gitt tillatelse til at bygningen, som da ble eid av konsul Conrad Mohr, ble gjeninnviet til kirkelige handlinger. Kirkens navn skulle være Fantoft kapell, og to gudstjenester pr. år skulle flyttes fra Birkeland kirke til stavkirken. Innvielsen skjedde 20. august 1903.

Etter Mohr har kirken vært eid av Rasmus Meyer, Jacob Kjøde og Elin Horn. Den brant ned til grunnen 6. juni 1992, men en kopi av bygningen som brant var i 1993 under bygging.

Bygningen

Fortun kirke slik den sto i 1883. Fortun kirkes bygningshistorie, interiør og inventar frem til flyttingen i 1883 vil bli behandlet i Norges kirkers publikasjon om kirkene i Luster i Sogn. Dens utseende før flyttingen fremgår av arkitekt G.A. Bulls oppmåling i 1854, en grunnplan fra 1868 av premierløytnant Henrik Lund, en usignert grunnplan og oppriss av kirkens nordside, en usignert tegning av kirkens sørside fra 1881 og et par fotografier. Stavkirkens skip med sitt høye midtrom og lavere omganger var i det store og hele bevart like frem til rivingen, men det opprinnelige kor var erstattet av et tømret kor av praktisk talt samme bredde som skipet. Både i koret og i skipets midtrom var tønnehvelvede bordhimlinger lagt inn. Et fotografi av korskillet viser at østveggen i skipets midtrom må ha vært båret av en utvekslingsbjelke mellom de to østre hjørnestavene i et nivå over korets himling.

I vest fantes en sval. Over denne og over vestre omgang var bygget et tårn. Utvendig var kirken bordkledd, bortsett fra et lite parti av midtrommets sørvegg ved S.Ø. hjørnestav som var kledd med spon. Koret og skipets omganger hadde store, rektangulære vinduer som var beskyttet av skyvelemmer.

Skipets midtrom ble båret av 18 staver. Midtstaven i vestveggen og det vestligste par av mellomstavene i langveggene gikk ikke helt ned til gulvnivå, men ble båret av utvekslingsbjelker i omgangenes stavlegjenivå. Det samme gjaldt østveggens tre mellomstaver som var utvekslet i et nivå over korets innlagte bordhimling. Både omgangenes og midtrommets middelalderske vegger og takkonstruksjoner var bevart, likeledes vestportalen. I en portal i skipets nordre omgang var det satt inn et vindu.

Den gjenreiste kirken på Fantoft. Bare de deler av bygningen som man mente tilhørte middelalderkirken ble gjenanvendt ved oppsettingen på Fantoft. I forbindelse med gjenreisningen ble kirken derfor radikalt forandret både utvendig og innvendig. Hverken vesttårnet eller det tømrede koret ble gjenoppbygget. Kirken ble gjenoppsatt på en utplanert bakketopp i et småkupert terreng som ble gitt et parklignende preg ved at det ble plantet gran- og bøketrær og anlagt spasérveier. På kirkens nordside ble anlagt en kunstig gravhaug over en oppstikkende steinknaus. Et vikingtids steinkors som opprinnelig stammer fra Tjora kirkegård på Jæren, ble plassert på toppen.

Som erstatning for det tømrede koret fikk kirken et kor i stavkonstruksjon med midtrom og omganger. Mot øst hadde koret apsis som oventil var avsluttet av et lite sylindrisk tårnoppbygg med kjegleformet tak. Grunnlaget for å gi koret en apsis var observasjoner av grunnmursrester etter en slik koravslutning som konservator Lorange gjorde i Fortun, men utformingen av den ble gjort i samsvar med apsiden i Borgund stavkirke som også i andre henseender tjente som forbilde for Fantoftkirken, særlig hva eksteriøret angår. Således bar skipets midtrom en sentralt plassert tre etasjers tårnrytter etter mønster av tårnrytterne i Borgund og Nes i Hallingdal. Rundt hele bygningen løp en søylebåret svalgang som var åpen, bortsett fra rundt korets østvegg og apsis hvor den var lukket med vegger i stavkonstruksjon mellom søylene. Forbildet for den var «Løbegangen (i) Urnæs, Vangsnæs og Reminicænser fra Hoprekstad». Foran portalene var svalgangstakene brutt av arker eller «skruv» som «var tagen efter den af Bull for Stedjekirken (cfr.Borgundsk. og 2 Valdresk.) aftegnede -. Forhalskonstr. mod Nord nærmest efter Analogi fra Hitterdal». (Loranges notater.)

I tillegg til at kirken fikk nytt kor og nytt eksteriør, ble skipet ombygget. Det ble gjort betraktelig kortere enn det var før flyttingen idet langveggene bare fikk tre par mellomstaver. Hele bygningen ble satt opp på en ca. 35 cm høy gråsteinsmurt grunnmur.

Skipet. Skipets grunnstokkramme var for en vesentlig del fornyet. Bare vestre grunnstokk fra nordre omgangsvegg til midtrommets sørvestre hjørnestav var gammel. De nye grunnstokkene var satt sammen av to firskårne bjelker som ga grunnstokkenes oversider en langsgående midtfuge. Antakelig ble dette gjort slik for å markere at de var nye.

Skipets omgangsvegger besto av loddrettstilte planker som på vanlig måte ble satt inn i rammer dannet av sviller, hjømestaver og stavlegjer. Hjørnestavene hadde pålagte, klokkeformede baser med en enkel vulst som dannet overgangen mellom base og skaft. Stavene red over svillekryssene. Både nordre og søndre omgangsvill var skjøtt med bladskjøter. En vestre skjøt fantes under nordportalen, like øst for stedet hvor vestre grunnstokk stakk ut under svillen. Svillen vest for skjøten var gammel. Den hadde drypphull og profilert overkant. Øst for skjøten var svillen fornyet (uten drypphull men med profil) frem til en skjøt 334 cm øst for vestre skjøt. Øst for denne skjøten besto svillen av to deler hvorav nedre del kan ha vært gammel. Skipets søndre omgangsvill hadde skjøter på tilsvarende steder som nordveggens svill. Alle tre delene som tilsammen utgjorde svillen i full lengde lot til å være gamle. Vestre omgangs svill var gammel og uten skjøter. Østre omgang hadde ikke noen gjennomgående svill. Svillestumpen nord for koret var ny, mens den tilsvarende del av svillen sør for koret kan ha vært gammel.

Også søndre og nordre omgangs stavlegjer var skjøtt på to steder. Både i søndre omgang og i nordre omgang var vestre skjøt plassert rett over skjøtene i svillene, men østskjøtene var plassert lengre mot vest enn de tilsvarende skjøter i svillene, så den midtre, innskjøtte del av stavlegjen var kortere enn den tilsvarende del av svillen. Vestre omgangs stavlegje var gammel, uten skjøter, mens østre omgangs korte stavlegjestumper (fra stavene i korets innerhjørner til de østre hjørnestavene i skipets omganger) var nye. Østre omgang hadde m.a.o. heller ikke gjennomgående stavlegje.

Veggplankene i skipets omganger var gamle. De var felt sammen med not og fjær. Plankene var opp mot 50 cm brede, og var tykkest mot notsiden hvor kanten var markert av et rettkantet høvelprofil utvendig. Rester av malte dekorasjoner og ristninger som strakte seg over flere planker på veggene innvendig, viste at plankene for en stor del var satt inn i samme rekkefølge som de sto i i Fortun. Det samme viste blyantmerkingen av plankene som ble foretatt før rivingen. Det fremgikk av merkingen at i sørveggen var det et sprang i rekkefølgen på to steder. Av i alt 23 planker mangler plankene 5-7 og 15-17 (regnet fra vest) på riktig sted. Planke 15 var satt inn etter planke 23, og planke 5 visstnok øst for den igjen, men de øvrige var borte. Dette kan ha sammenheng med at planker som var kappet av hensyn til sekundære vindusåpninger i omgangen, ikke ble gjenbrukt ved gjenoppføringen av kirken fordi man på grunn av innkortingen av skipet hadde planker til overs som kunne brukes. Et par av plankene i søndre omgangsvegg var likevel skjøtt.

Plankene i skipets nordre omgangsvegg var merket på tilsvarende måte som plankene i sørveggen. Merkingen viste at de to vestre plankene sto in situ, men at plankene 3-9 manglet. Nordportalen var merket 10, og øst for denne sto plankene 11-22 i regulær rekkefølge. Seks av plankene var skjøtt eller spunset.

Skipets vestre omgangsvegg hadde helt regulær merking, uten sprang i nummerrekkefølgen. De to plankene i østre omgangsvegg nord for koret var merket 1-2, mens den ene av de to plankene sør for koret var merket 4.

Av spesiell interesse er at skipets omgangsvegger hadde spor av en eldre merking i form av innskårne romertall utvendig. Også her kunne påvises omkastninger og sprang i nummerrekkefølgen. Merkingen viste at veggplankene må ha vært tatt ned og satt opp igjen en gang før kirken ble flyttet fra Fortun.

Skipets midtromsvegger ble båret av 4 hjørnestaver og 12 mellomstaver hvorav de to midtstavene på kortsidene var utvekslet i omgangenes stavlegjenivå. Mellomstavene hadde svakt ovaltelgjet tverrsnitt med flate sider mot nabostavene nede ved gulvet, mens hjømestavenes tverrsnitt var sirkelformet. Alle stavene var gamle, bortsett fra østveggens 3 mellomstaver som var nye ved gjenoppbyggingen i 1883-84. Disse mellomstavene besto av en kjernestolpe med kvadratisk tverrsnitt som på alle fire sider var påskalket stykker med sirkelsegmentformede tverrsnitt slik at staven samlet fikk det ovale tverrsnitt den skulle ha. Alle midtromstavene hadde klokkeformede baser med en dobbel vulst som markerte overgangen mellom base og skaft, men løp for øvrig ubrutte opp til midtrommets stavlegje-nivå, uten kapitéler. Over midtrommets veggsviller var mellomstavene plantelgjede i flukt med veggplankene på yttersiden, mens deres innersider skjøt noe frem i forhold til veggen og hadde lange avbladninger («tunger») hvis kanter var markert med høvelprofiler. Avbladningene ble krysset av den øvre tang i et sekundært innsatt avstivningsystem som besto av denne tangen, en kryssavstivning («andreaskors») og en nedre tang. Denne avstivningen ble satt inn i forbindelse med gjenreisningen på Fantoft, og var utformet etter modell av Borgund stavkirke. Før rivingen fantes det bare buestykker under midtromsvillene som sammen med stavene dannet enkle arkaderekker uten særlig funksjon som avstivningsledd. Det som i virkeligheten avstivet midtrommet var på vanlig måte en krans av skråttstilte strebebjelker, innspent av bueknær, som spente fra midtromstavene mot omgangenes stavlegjer. Disse strebebjelkene og bueknærne ble, på et par unntak nær, gjenbrukt i Fantoftkirken. Flyttmerkene var fortsatt synlige før brannen. De nye bueknærne var dannet av skråstilte planker med utsparte buer mens de opprinnelige bueknærne var «selvgrodde» dvs. at trestrukturen fulgte bueformen.

Mens midtrommets hjørnestaver øverst hadde nedhakk for opplegg av stavlegjene, var mellomstavene tappet inn i dem. For de tre mellomstavparene på langsidenes vedkommende var forbindelsen stavlegje/mellomstav ytterligere sikret av en pålagt knekt. Arkitekt Bulls oppmåling viser at dette var i samsvar med ordningen før flyttingen.

Midtrommets nordvegg hadde en stavlegje som var skjøtt like øst for N.V. hjørnestav. For øvrig var alle sviller og stavlegjer i midtrommet uten skjøter, og derfor antakelig fornyet i forbindelse med flyttingen til Fantoft.

Midtrommets veggplanker var plantelgjet både innvendig og utvendig og lot til å være gamle. Utvendig var veggene dekket av spon.

Koret. I likhet med skipet besto koret av et høyt midtrom med lavere omganger. Korets omgangsvegger var nye, bortsett fra langsvillen i nord, deler av stavlegjene i sør- og nordveggen, samt to veggplanker som var satt inn i østveggen nord for apsis. Disse plankene var bredere enn de øvrige veggplankene i koret og hadde rankedekor innvendig. Utvendig hadde de romertallsmerking som viste at de før flyttingen til Fantoft må ha stått et sted i skipets omganger. Også den gamle svillen i nordveggen og de gamle stavlegjedelene må ha vært hentet fra skipet og stamme fra materialer som ble overflødige ved oppsettingen av skipet på Fantoft. Korets nye veggplanker var gjennomgående bare 21 cm brede, men hadde for øvrig samme tverrsnitt og profil som de gamle veggplankene.

Korets nye hjørnestaver var satt sammen av påskalkede stykker med sirkelsegmentformet tverrsnitt rundt en kvadratisk kjernestolpe slik mellomstavene i skipets østre midtromsvegg var det. De to østre stavene som bar korets midtrom var også nye. Mellomstavene som delte korets midtromsvegger inn i to fag, var derimot gamle. Det samme gjaldt strebebjelkene som spente fra dem og over mot omgangsveggene, samt bueknærne som bandt strebebjelkene inn. Nettopp de deler av omgangsveggenes stavlegjer som strebebjelker og bueknær var forbundet med, var også gamle. Stavlegjene hadde simpelthen ikke vært løsnet fra bueknær og strebebjelker under flyttingen.

Også buestykkene som støttet vekselbjelken som kormidtrommets søndre mellomstav sto på, var gamle. Buestykkene som støttet nordveggens vekselbjelke var derimot nye.

Portaler

Skipet hadde portaler i nordre og vestre omgang. Vestportalen var en enkel, rundbuet søyleportal. Den var bygget opp med vanger av regulære veggplanker og overdekning i form av to vannrette plankestykker som var tappet inn i vangeplankene. Nedre plankestykke hvilte mot et innhakk i vangeplankene. I dette stykket var øvre del av døråpningens rundbue spart ut. Buen var ved oppsettingen på Fantoft gjort helt regulær halvsirkelformet ved innfelling av en 3.5 cm høy buelist. Bredde i lyset, døråpning var 81 cm. Høyde 210 cm.

Utvendig hadde vangeplankene halvsøyler med klokkeformede baser og terningkapitéler. Søylene, som var utskåret i selve plankene, bar et fremskytende, halvsirkelformet bueledd som var prydet med tausnoingsmotiv på hver side av et skarpkantet midtparti med rettvinklet, forsenket profil.

Innvendig var vangeplankene plantelgjet. Nordre planke hadde stabler for en dør som har slått innover mot høyre. På motsatt side var en kraftig planke med hull for slåe festet til vangeplanken med trenagler.

Dørbladet, slik det sto før brannen, slo utover mot høyre. Fordi det var plass til dørbladet mellom portalsøylene, hadde man unngått å forhugge portalen. Dørbladet var gammelt og besto av én planke. En oppsprekning var reparert med jernbeslag. For øvrig hadde dørbladet innvendige labanker av tre (fra nyere tid) samt jernbeslag som gikk tvers over hele døren. Utvendig hadde den foruten hengselbeslagene som var i bruk, gamle jernbeslag for hengsler over og under disse beslagene. De gamle beslagene må ha korrespondert med tilsvarende beslag på innsiden, men disse var fjernet. Portalen hadde også låsbeslag (se nedenfor).

Skipets nordportal var bygget opp på samme måte som vestportalen. Vangeplankene og plankene som dannet overstykket, var gamle. Det var også dørbladet, bortsett fra øvre tredjedel som var fornyet. Den gamle del av døren hadde spor av dekorativ maling. Døren slo inn mot venstre. Utvendig var vangene dekorert med fremskytende partier som dannet en 18 cm bred, utskåret, profilert list på hver side av døråpningen. Buestykket var tilsvarende profilert, men korresponderte ikke helt med vangelistene idet det var trukket inn ca. 3 cm på hver side i forhold til listene. Listene var for øvrig dekorert med likearmede (innvielses?) kors. Østre vange hadde i tillegg et lite, rektangulært, utspart felt og et innfelt gjemme som var innfattet i et rundt messingbeslag.

Portalen i korets sørvegg var ny, bortsett fra dørbladet som visstnok var gammelt. Det var laget av én planke, men hadde fått påskjøtt et smalt bord nærmest hengslene, antakelig for å gi skikkelig feste til hengselbeslagene.

Vinduer

Ved gjenoppsettingen på Fantoft ble vinduene i skipets omganger ikke rekonstruert. I 1903 fikk skipets midtrom to rundbuede vinduer i vestveggen. Vinduene opptok bredden mellom veggens mellomstaver. For øvrig fikk skipet lys bare fra de sirkelrunde vindusgluggene som sto øverst i midtrommets langvegger. I korets nordre omgangsvegg fantes en liten åpning med skyvelem på innsiden.

Tak

Alle omganger hadde nye sperrer, åser og bordtak. Takene var tekket med spon. Skipets midtromstak hadde 5 sperrebind som besto av sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Mellom hanebjelkenes og saksesperrenes undersider var lagt inn skalker som bidro til å gi sperrebindenes undersider buekontur. Sperrebindene var nederst avstivet med bueknær som var forbundet med midtrommets stavlegjer. Bindene bar mønsås og to sideåser på hver side. Arkitekt G.A. Bulls oppmåling av Fortun kirke fra 1854 viser nøyaktig samme utforming av skipets midtromstak. Det er derfor grunn til å tro at det var den gamle takkonstruksjonen (de samme sperrebindene) som ble gjenbrukt i Fantoftkirken. Bordtaket som takkonstruksjonen bar, var nytt. Det var tekket med spon.

Korets midtromstak var nytt. Det besto av 4 sperrebind med samme utforming som skipets midtromstak.

Gulv

Kirken hadde tregulv i nivå med grunnstokkenes oversider. Gulvet i koret lå ett trinn høyere enn i skipet, og gulvet inne i korets alterring lå ett trinn høyere enn korgulvet.

Ornamentale detaljer

Av konservator Loranges notater fremgår at forbildene for de dekorative detaljene som prydet Fantoftkirkens eksteriør, ble hentet fra mange stavkirker. «Mønsaasen» (den gjennombrutte mønekammen) ble hentet fra «Lomens og Hurums Kirker og fra Borgundskirkens nederste Gavl mod Vest samt Relikvieskrinet i B.M.» (Tomaskirkens skrin på Historisk museum i Bergen), skriver han. «Enkelte Decorationsmotiver er hentede fra Loms Kirke i Gudbrandsdalen. Dæklisterne paa Hjørnerne (Kantafdækningerne) fra Borgund Kirke, Vindskierne fra Hoprekstad.»

Smijern

Låsbeslag. Fantoftkirkens nord- og vestportal hadde et fint dekorert middelaldersk låsbeslag som besto av en rektangulær plate med rombeformet, dobbelkonturert ramme rundt nøkkelhullet. Til platens hjørner og sidemidtpunkter var festet C-formede ornamenter. Ved siden av låsbeslaget sto i nordportalen et hjulformet dørringsbeslag med eiker i stjerneform og med C-formede ornamenter rundt hjulringen.

Runeinnskrifter og graffiti

Det var registrert 6 runeinnskrifter i kirken, én på nordre omgangsveggs utside, to på nordveggens innside og tre på midtromstavene. (Norges innskrifter med de yngre runer, b. 4 Oslo 1957 s. 79ff.). En rekke dyrefigurer og skipsfremstillinger var risset inn på omgangsveggene i skipet (se Blindheim 1985).

Fantoftkirkens romutforming sammenliknet med Fortunkirkens.

Som nevnt må Borgund stavkirke ha spilt en rolle som forbilde ved gjenreisningen av Fortunkirken på Fantoft. Det forklarer hvorfor skipets midtromstaver ble avstivet med tenger og andreaskors til tross for at arkitekt Bulls oppmåling fra 1854 viser at de ikke hadde noen slik avstivning før rivingen. Visse trekk som skilte Fantoftkirken fra kirken i Fortun, kan imidlertid ikke forklares ved å henvise til Borgund eller andre stavkirker som forbilde. Det gjelder innkortingen av skipet og utformingen av koret.

Fortun kirkes skip hadde som nevnt 18 staver, mens skipet i Fantoft bare hadde 16. Ved nedtakelsen av Fortun kirkes skip må konservator Lorange ha sett sporene i både de langsgående grunnstokkene og i langveggenes sviller og stavlegjer etter en innskjøting som omfattet det vestre, utvekslede par mellomstaver. Dette innskjøtte partiet med et stavpar som hvilte på vekselbjelker, var ikke ulikt oppbyggingen av korets midtromsvegger i andre stavkirker (f.eks. Kaupanger). Både innskjøtingen og utformingen av det vestre stavparet i skipet må, som arkitekt Bjerknes har påpekt, ha fått Lorange og arkitekt Mathiesen som gjenoppførte bygningen på Fantoft, til å tro at skipet i Fortun kirke var blitt forlenget, og at forlengelsen hadde skjedd ved at kirkens opprinnelige stavbygde kor var blitt brukt til å forlenge skipet med, da dette koret på 1600-tallet ble erstattet av et tømret kor. Ved gjenoppførelsen på Fantoft ble derfor de innskjøtte delene i skipets midtrom brukt til å bygge opp igjen det man mente var kirkens opprinnelige kor. Dette til tross for at det opprinnelige korets grunnplan, som kunne rekonstrueres på grunnlag av funne fundamentrester, ikke samsvarte med de mål det rekonstruerte kor fikk. En sammenlikning mellom koret i Fantoft slik det sto før brannen og arkitekt Bulls oppmåling av Fortun kirkes skip, viser at kormidtrommets to fag helt ut tilsvarte de to vestre fagene i skipets midtrom slik de sto før flyttingen. Selv den asymmetriske plasseringen av vindusgluggene i langveggene ble beholdt. At Lorange og Mathiesen resonnerte slik, bekreftes av en opplysning i Lorentz Dietrichsons stavkirkeverk fra 1892 der det heter at «Ved restaurationen viste det sig, at flere af det forsvundne kors dele var flyttede ned i kirken, og det lykkedes nogenlunde at rekonstruere korets indre oprindelige indredning». Senere forskning har vist at Loranges og Mathiesens antakelse ikke kan være riktig. (Bjerknes 1942, Liden 1993.)

Interiør

Kirken ble innredet som gudstjenesterom i forbindelse med innvielsen til kapell i 1903. Interiøret ble utformet av arkitekt J.Z. Kielland.

Koret hadde alter foran apsis, og døpefont på korets nordside. Et orgel (harmonium) sto i korets nordøstre hjørne. Korskillet hadde form av en lav brystning med benker mellom mellomstavene og hjørnestavene i skipets østre midtromsvegg. Kirken hadde ingen prekestol. Der var benker i skipets midtrom.

Farger

Storparten av kirkerommet hadde brun trefarge, men på langveggene i skipets omganger var det rester av 1600-talls malerier i rødbrunt, sort, brunt og hvitt. Søndre omgangsvegg var dekorert med tre store, rektangulære felt med fremstilling av Hudstrykelsen (i vest), Kristus i Getsemane, delvis utvisket (i midten) og utvisket motiv, ødelagt av innlappede biter, mot øst. I hudstrykelsesscenen var Kristus fremstilt med hvit karnasjon og rødt lendeklede. I bakgrunnen søyle og buearkitektur. Feltene, som gikk helt opp til stavlegjen, var innrammet av røde border.

Under og vest for feltene var skipets søndre omgangsvegg dekket av store gulrøde ranker med sorte konturer og hvite tegninger på rødbrun bunn over rødbrune draperifolder. Enkelte veggplanker i koret (hentet fra skipet) var dekorert på samme måte. Skipets nordre omgangsvegg hadde et stort, rektangulært felt med fremstilling av Oppstandelsen. Stående Kristus med korsfane. Til venstre soldat med hellebard. Kristus var fremstilt med lys rosa karnasjon med mørkt hår og skjegg. Rødt lendeklede. Vest for oppstandelsesfeltet var skipets nordportal satt inn i et innrammet felt med hvit krittgrunn − antakelig rester av et billedfelt. Nordveggen hadde for øvrig middelalderske ristninger av dyrefigurer etc. over flere planker. Ristningene viste at plankene sto innbyrdes riktig.

De malte dekorasjonene stammet høyst sannsynlig fra 1699−1701 da Fortun kirke ifølge kirkeregnskapene ble staffert «nedenfor koret» (A. Mohn 1938).

Lys og varme

Elektrisk lys var innlagt, men ingen oppvarming.

Inventar

Alter †

Kirkens alter var et kassealter trukket med rødt klede. På alterplaten sto en lav oppsats (retabulum) med innskrift «Priser Herren thi han er god Hans Miskundhed varer evindelig».

Alterring †

Alterringen var halvsirkelformet med bred knelepute og håndlist trukket med rødt ullstoff. Håndlisten var båret av tynne, søyleformede sprosser.

Døpefont †

Kleber. Firkantet, rettvegget kum med flat bunn hvis underside var svakt buet. Uttapningshull i sentrum. Fontens opprinnelige skaft og fot manglet, men var erstattet av skaft og fot av tre. Kummen målte 51 x 59 cm. Dybde 24 cm. Tykkelse, kumvegger 5 cm. Kummen stammet fra Fortun kirke.

Lesepult †. Furu. Skaft med rundt tverrsnitt, lavtsittende nodus med de fire evangelistsymbolene skåret i relieff. Overgangen til selve lesebrettet var dannet av kuleformet halsring med rankerelieff og et udekorert kapitél. Lesebrettets front var dekorert med en medaljong med kristogram flankert av Alfa og Omega omgitt av utskårne ranker. Rundt fotstykke båret av tre ben i form av «romanske» kattedyr. Grønnmalt med rød staffering. Antakelig tegnet av arkitekt Kielland. H. 124 cm.

Benker †

Langs korets sørvegg sto en gammel benk av furu med rette vanger som var smale øverst, men som buet armleneliknende frem i full bredde. Nedre del var utformet som flat, bred baluster. Åpen rygg med midtpost og sprosseverk av diagonalstilte lister. Toppstykke med sveifet kontur på oversiden. Bred frontsarg med sveifet kontur på undersiden. Spor av grønn maling. På den ene vangen var innskåret I N 1668. H. 103 cm, br. 30cm, l. 124 cm.

Skipets benker hadde rette vanger med forsenket kantprofil. Vangene endte øverst i sirkel med profilert kontur, omgitt av tre mindre konturerte sirkler. Lukkede rygger. Antakelig tegnet av arkitekt Kielland.

Seks av kirkens benkevanger var dekorert med utskårne figurrelieffer med motiver hentet fra sagnet om Sigurd Fåvnesbane. Relieffene var kopier av relieffene på Hylestadportalen, Setesdal. Fem av vangene var skåret av gjenbrukte veggplanker fra en stavkirke, høyst sannsynlig planker som ble til overs ved gjenoppsettingen av Fortunkirken på Fantoft. De hadde veggplankenes karakteristiske tverrsnitt med forsenket, rettvegget kantprofil langs vangens tykkeste side. Vangebreddene varierte fra 30-39 cm, mens største tykkelse var 7-8 cm. En vange sto ved korets sørportal. To vanger avsluttet benker på hver side av korskillet. En vange sto øst for skipets nordportal, og to vanger flankerte vestportalen.

Skulptur †

På skipets østre midtromsvegg hang et triumfkrusifiks av tre, romansk type, men neppe middelaldersk. Stående Kristusskikkelse med parallelt stilte ben og utstrakte armer. Kronet med liljekrone. Rødt, sidt lendeklede med flate, parallelle folder. Hvitlig karnasjon, mørkt hår og skjegg. Kristusfiguren var grovt skåret uten spor av kridering under malinglaget. Ingen spor av eldre malinglag. Stort, flatt kors. Kors-armene og korsstammens øvre del var avsluttet av medaljonger. Nedre del av korsstammen var tilspisset. Korset konturert med svarte streker. Innenfor konturen meget enkle ranker i rødt på lys blå bunn. Utenfor konturen var korset rødmalt. H. kors 170 cm. Br. 150 cm. H. Kristusskikkelse 140 cm. Br. 120 cm. Krusifikset var antakelig en kopi av et middelalderkrusifiks. (Brænnes og Olstads rapport.)

Krusifiks av messing på alterbordet. Gjørtlerarbeid ant. fra 1700-årene. Korset var laget av flatt messingbånd som var montert på en profilert fot. Liten, støpt kristusskikkelse med hengende armer og bøyet nakke. På korsstammen over skikkelsen innskriften INRI og solansikt i stråleglorie. Under skikkelsen dødningehode med korslagte ben. H. 47.5 cm.

Treskulptur. Middelaldersk, ant. 1300-årene. Mannlig helgenfigur med bok i høyre hånd. Skjeggløs, med krøllet hår. Rød kappe med noen få, store folder. Grønn bord og skårne gullfrynser nede og rundt ermene. Kjortel med spor av blå farge over hvit kridering. H. 87 cm. Hang på nordre hjørnestav, korets midtrom.

Treskulptur. Middelaldersk, ant. 1300-årene. Mannlig helgenfigur med krøllet hår og skjegg. Underarmene var borte. Rød (overmalt?) kappe med vide ermer. Forgylt bord nederst. Kappen var holdt sammen i livet med belte. Grønn (overmalt?) kjortel med parallelle folder over brystet og store folder over det ene fremskutte kneet. H. 87-88 cm. Hang på søndre hjørnestav, korets midtrom.

Rituelle kar †

Dåpsfat av messing. Ant. 1600-tall. Bred, flat rand. Forsenket, flat bunn med tilnærmet loddrette vegger. Bunnens sirkulære midtfelt hadde fremstilling av bebudelsen i drevet arbeid. Feltet rundt og randen hadde frise av løpende hjorter i drevet arbeid. Feltene var kantet med små innstemplede rosetter og siksaklinjer. Uten stpl. Diam. 61.5 cm.

Paramenter †

Alterduk av bomull. Hvit. Tre felt med broderi i gjennombrutt arbeid i front, nederst. I midten korslam flankert av kristogram og jesusmonogram på hver side.

Lysstell †

To alterstaker av messing, ant. fra 1600-årene. Øverst flat lysmansjett med pigg. Tykt, vridd, hult skaft som nederst var avsluttet av en nedre bred lysmansjett. Flat, hvelvet fot på bred, flat standkant. Fot og nedre lysmansjett hadde dreven, siselert rankedekor. H. 27 cm. Diam. fot 22.5 cm. En tilsvarende stake, men uten øvre lysmansjett, sto på orgelet.

To lysestaker, sølv, med innskrift «Fantoft kirke 1985». Stpl. 830S. To små lysestaker av tinn stpl. TINN 35. (Utydelig firmastempel.)

Lysekrone i koret. Smijern med klinkede forbindelser. Middelaldertype, men ny. Hjulkrone bestående av et øvre og et nedre smalt ringformet bånd som var innbyrdes forbundet med beslagliknende, gjennombrutte ledd med rankedekor. Til øvre bånd var festet 6 lysholdere med mansjetter. I tillegg hadde kronen en midtre lysholder i ringens sentrum. Denne ble holdt på plass av tre stag. Kronen hang i tre leddede kjeder. Den var malt med bronsemaling og hadde mønjerøde ornamenter. Diam. 65 cm. Deler av kronen i behold etter brannen.

Klokke

Liten kirkeklokke av stål fra 1903.

Kilder

Utrykte kilder

1. Notisbok antakelig ført av konservator A. Lorange.
2. Rapport. Krusifiks, Fantoft kirke, sign. Tone Marie Olstad og Jon Brænne. Ra's arkiv.

Trykte kilder

1. Lorentz Dietrichson, De norske stavkirker, Kra. 1892.
2. B.E.Bendixen, Kirkerne i Søndre Bergenhus Amt, Bergen 1904.
3. Agnethe Mohn, «Malte rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og barokk», Bergens historiske forenings skrifter nr. 44, Bergen 1938.
4. Kristian Bjerknes, «Fantoftkirken», Fortidsminneforeningens årsberetn. 1940, Oslo 1942.
5. Magnus Olsen, Norges innskrifter med yngre runer, b. 4, Oslo 1957.
6. Martin Blindheim, Graffiti in Norwegian Stavechurches, Oslo 1985.
7. Hans-Emil Lidén, «Fantoft − forholdet mellom original og rekonstruksjon», Kirkearkeologi og kirkekunst. Studier tilegnet Sigrid og Håkon Christie, Bergen 1993.

Avbildninger og oppmalinger

1. Mathias Wilhelm Eckhoff, tegning 1826.
2. Knut Bull, oljemaleri, 1836.
3. A. Wulfsberg Grøtting, tegning 1845.
4. Usign. tegning 1881.
5. Harald Petersen, oljemaleri, udat.
6. Georg Andreas Bull 1854, oppmåling, l blad.
7. Henrik Lund 1868, grunnplan l blad.
8. Usign. ca. 1880, oppriss og grunnplan.
9. Kristian Bjerknes 1939, oppmåling 6 blad.
10. Jørgen Jensenius, oppmåling 1990 5 blad.
11. Samme, oppmåling 1992 6 blad.