St. Jørgen Hospitalkirke

St. Jørgen Hospitalkirke
Fylke	Hordaland fylke
Kommune	Bergen kommune
Prosti	Bergen Domprosti
Bispedømme	Bjørgvin bispedømme
Koordinater	60.391777,5.332717
Fellesråd	St. Jørgens Hospital stiftelse
Kirke-id	120100601
Soknekatalognr	10060701
Bygningsgruppe	Kirke i privat eie (kl § 17)
Vernestatus	Vedtaksfredet (1650-1850)

---

Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.

---

Ellen Marie Magerøy, Hans-Emil Lidén

Bakgrunn

St. Jørgen hospital er sannsynligvis grunnlagt ved 1400-tallets begynnelse. I en rekke tyske bergenfarertestamenter nevnes «hospitalet ved Nonneseter» (1411), «Det nye hospital» (1416) og endelig St. Jørgen (1438). (Kfr. Bruns s. 44, s. 50 og s. 71 samt Bendixen 1905 s. 226 ff). I Gert Smedekens testamente fra 1475 nevnes St. Jørgen hospital (DN VII, 480).

At det var knyttet en kirke til hospitalet fremgår av at kong Christian III i 1557 skjenket hospitalet messeklær og en alterkalk som stammet fra Halsnøy kloster (N.R. I, s. 214). I 1572 ble Gustav Olssøn tilsatt som prest i hospitalet (N.R. II, s. 49). Han er den første hospitalsprest som kjennes. Hospitalet brant ved bybrannen i 1640 (N.R. VII, s. 748) og ved bybrannen i 1702. Om kirken som ble bygget etter 1640-brannen skriver Edv. Edvardsen at «Det er nu en temmelig stor Trækircke med Altere, Prædickestoel oc andre Kirckestole adskilde baade til Sunde oc Svage Mennisker, med et maadeligt høyet Taarn aff Træ, udj huilcket er en liden Klocke.» (B.H.F.S. 57/58 s. 35 f). Etter 1702-brannen ble den nåværende kirke bygget.

Etter at Hellig Kors kirke på Ålrekstad (Årstadvollen) kom ut av bruk i 1600-årene, begynte folk fra Årstad å søke til St. Jørgen kirke, selv om de egentlig sognet til Birkeland kirke i Fana. I 1667 ble det gjort et forsøk på å legge Årstad sogn, som lå under Fana prestegjeld, til St. Jørgens kirke, men det lyktes ikke, da sognepresten til Fana protesterte (Lampe 1895, s. 165). Ved kgl. reskript av 25.4.1749 ble Årstad sogn lagt inn under St. Jørgens kirke. Denne ordning varte til 1.11.1886 da Årstad prestegjeld ble opprettet. I perioden 1819−41 hørte også Askøy sogn inn under St. Jørgens kirke.

Bygningshistorie

Selv om «Bygningen for Lemmerne — — — var bragt i fuldkommen Stand» etter 1702-brannen allerede i 1703 (H. Meyer s. 505), var det ifølge regnskapene først i 1705 at det ble endelig bestemt at St. Jørgen hospitalskirke skulle oppføres på samme sted som tidligere og at den skulle bygges av tre. I 1706 var kirken under bygging, og 22.3.1707 rapporteres til kongen at St. Jørgens kirke «er nu af sine egne Midler bleven forferdiged saa at Guds tieniste derudi forrættes».

Hvordan kirken så ut i sin opprinnelige skikkelse gir arkitekt Reichborns tegning fra 1768 et inntrykk av. Reichborns tegning viser en kirke med vesttårn, skip og lavere og smalere kor. Bygningen var panelt med liggende bord. Skip og kor hadde særskilte tak, og skipets tak hadde ikke lysarker. Tårnet hadde heller ikke den avsats det nå har. Mellomrommet mellom tårnets vestre bryst over tak og skipets loddrette vestgavl var tekket med en valm. Skipets nordvegg hadde to trefags vinduer og ett tofags vindu. Koret hadde ett tofags vindu i nordveggen.

Tegningen viser også at koret den gang hadde en ytterdør på nordsiden med et lite vindfang med pulttak som antakelig er identisk med et «skur» som ble bygget i 1722 (regnsk.).

I 1789−90 måtte kirken gjennom en hovedreparasjon. Ifølge regnskapene fikk den bl.a. nye pulpiturer, nye stoler og nytt gulv. Også utvendig ble den forandret, idet den fikk sitt nåværende utseende med felles, valmet tak med profilert gesims og takrenner over kor og skip, vindusarker på nordsiden, tårn med en nedre, utspringende avsats og store vinduer med buede oversider. Nordveggen fikk ett vindu ekstra, og to av vinduene ble flyttet. Nå ble kirken også hvitmalt. På J. G. Müllers akvarell av Stadsporten fra 1796 var tårnet ennå rødt, men på J. C. Dahls prospekt av Rådhuset fra 1810 sees at det er blitt hvitt.

Etter århundreskiftet blir regnskapenes opplysninger langt mindre utførlige. Reparasjoner omtales i 1817, 1833−35, 1847, 1854 og 1868.

Senere på 1800-tallet kom det mer og mer på tale å legge ned hele hospitalet. Mindre og mindre ble derfor gjort av vedlikeholdsarbeider. I 1936−37 var situasjonen slik at noe måtte gjøres. Kirken undergikk da en omfattende istandsettelse under ledelse av arkitekt Egill Reimers. Tak og himling ble ettersett og fornyet sammen med alle renner, nedløp og sløyser som ble utført av kopper til erstatning for de opprinnelige sløysene som var av tre og hugget ut av ett stykke. Veggene måtte også delvis fornyes. Nederste omfar i hele bygningen var halvveis oppråtnet, og det ble også påvist betydelige råteskader ellers i tømmerveggene. To av de svære svillene som bar tårnet var også oppråtnet og måtte skiftes. I den forbindelse ble gulvet i tårnfoten fornyet. En av strekkbjelkene i skipet var overskåret, mens en annen var svekket av belastning. Nye strekkbjelker ble derfor innlagt. l skillet mellom skipet og søndre tverrarm var de bærende bjelkene over åpningen brukket. De var støttet opp av to stolper. Nye bjelker ble innlagt, og et hengverk oppsatt i takkonstruksjonen for å avlaste bjelkene. Også korskilleveggen ble utbedret og forandret.

I 1939 ble det fra kommunalt hold fremmet forslag om å flytte kirken og hele hospitalanlegget til Årstad. De antikvariske myndigheter protesterte mot planen, og krigen 1940−45 gjorde saken uaktuell.

Bygningsbeskrivelse

St. Jørgen hospitalskirke har T-formet grunnplan idet en søndre tverrarm danner et rettvinklet tilbygg til skipet. Kirken har tårn i vest. Skipet er 14 x 9,6 m innvendig målt, mens tverrarmen er 6,3 x 6,2 m. I øst har kirken et kort, rettavsluttet kor hvis bredde nord-syd er større enn lengden øst-vest. Koret er bare ubetydelig smalere enn skipet. Bredden er 7,0 m, mens lengden er 6,1 m. Øst for koret ligger et sakristi.

Omkring 1790 ble kirkens skip tilsynelatende forlenget ca. 2,5 m mot øst idet partiet foran korets søndre og nordre inngang, hvor det ihvertfall på nordsiden tidligere bare sto et halvtak over døren, nå ble innpanelt i full høyde og i flukt med skipets langvegger. Denne forlengelse av skipets bordkledning skapte to små rom mellom bordkledningen og korets tømmervegger. Opprinnelig må disse rom ha tjent som vindfang, men de fikk senere en annen funksjon. Rommet i nord ble innvendig panelt med stående bord og forsynt med klappseter i fire rekker, slik at opptil 8 personer kan ha sittet i det vesle rommet.

Kan hende er innredningen av dette rommet et minne om en ordning fra hospitalskirkens senere tid da antallet spedalske var lite, og kirken for øvrig var sognekirke for Årstad menighet.

En tilsvarende innredning skal rommet i syd ha hatt ifølge tømmermester Hoffs rapport fra reparasjonsarbeidene i 1936−37. Etter innpanelingen må rommet først ha tjent som vindfang i en periode, men er så blitt forsynt med benker som rommet i nord. Senere er det på nytt blitt panelt og brukt som vindfang (tømmermester Hoffs rapport).

Sakristiet øst for koret ble innredet i 1862 (visitasmelding).

Kirkens tårn er reist fra grunnen, men er innbygget i skipets vestre del så bare øvre del stikker opp over skipets tak. Dets nedre del er markert av utvendige lister på skipets vestgavl. Over skipets tak er tårnet inntrappet så det har fått en utspringende avsats i mønehøyde. Det krones av en firkantet, pyramideformet hjelm som nederst er noe utsvunget.

Kirken er bygget av laftet, planøkset tømmer med liggende, uprofilert kledning og hjørnekasser utformet som pilastere utvendig. Profilert gesims. Innvendig står tømmerveggene synlige. Skipets og korets vegger er like høye (19 omfar), men koret, som i dag ligger under felles tak med skipet, hadde opprinnelig en mønehøyde som var 80 cm lavere enn skipets. Derimot har korets og skipets rafthøyde bestandig vært ens. (Kfr. Reichborns tegning, s. 199).

Skipet har 6 tverrgående strekkbjelker mens koret og tverrarmen i sør har 3 strekkbjelker hver. Alle strekkbjelkene er laftet inn på langveggens øverste omfar. De korresponderer med annet hvert sperrebind, men står visstnok ikke i konstruktiv forbindelse med dem.

På skipets nordvegg er fire av strekkbjelkene forbundet med loddrette bueknær som også tjener som innvendige upplengjer for langveggene. Allerede i 1724 ble to «oplænninger» tatt i bruk i koret da veggen bak alteret hadde seget seg skjev så den bulte ut. Den ble skrudd slett igjen, og upplengjene ble festet med hakespiker. I 1744 ble en lignende operasjon foretatt i «Kaarset».

Dører

Kirken hadde til å begynne med fiskebenspanelte dører med «skur» (halvtak) over (kfr. Reichborns tegn.). I 1824 ble dørene hengslet om så de slo utover. Ved reparasjonen i 1936−37 ble alle dører som var i bruk, fornyet, enten som eksakte kopier av eksisterende dører, eller som kopier av andre dører i kirken.

Koret har tre dører, én i nordveggen og én i sørveggen, samt en dør i østveggen inn til sakristiet øst for koret. Dørene i nord- og sørveggen leder ut til de omtalte små rommene mellom kledning og tømmervegg som ble bygget omkring 1790. Nordveggen har spor av en eldre dør i form av beitskier for en videre og bredere åpning enn den nåværende. Den eldre døren har vært ca. 250 cm høy og 100 cm bred. Den nåværende dør er en typisk innerdør med fyllinger og kannelerte gerikter. Det er rimelig å tro at den eldre døråpning tilhører tiden før innpanelingen. Fremdeles står en (avblendet) ytterdør i bordkledningen. I skipets østvegg (korskilleveggen) er det dessuten skåret ut en døråpning som leder fra det avpanelte rommet på korets nordside inn til skipet.

Døren i korets sørvegg tilsvarer den som står i nordveggen, men det er ikke spor etter noen eldre døråpning rundt den. Det ser derfor ut til at det ikke har vært noen døråpning i korets sørvegg opprinnelig. Da rommet utenfor ble avpanelt, ble det satt inn ytterdør i panelingen og skåret ut åpning for en dør inn til koret i tømmerveggen. Begge dørene er i dag blokkerte, så rommet er utilgjengelig.

Døråpningen i korets østvegg har en tofløyet, trefelts fyllingsdør fra nyere tid. Kirkens vestinngang har en tofløyet fyllingsdør med enkle gerikter og profilert vannbord. De nåværende dørblader er nøyaktige kopier av dørblader som eksisterte før istandsettelsen i 1936−37. De originale gangjern og beslag er gjenbrukt.

Døren i vindfangets sørvegg er enfløyet. Dørbladet er en kopi fra 1937 av vestdøren. I vindfangets østvegg står en enkel (gjenpanelt) labanksdør. Døren i søndre tverrarms sørvegg er en original ytterdør fra tiden før vindfanget ble bygget. Det er en labankdør med panel i fiskebensmønster på den ene siden. Smijerns hengsler og lås. Den panelte siden har opprinnelig vendt ut, men døren er snudd så panelsiden i dag vender inn.

Vinduer

Kirkens vinduer ble forandret i 1789−90, antakelig i forbindelse med at rommene på hver side av koret ble dannet ved innpaneling. Den opprinnelige vindusordning på kirkens nordside fremgår av Reichborns tegning (s. 199).

Bredden på ett av vinduene var iflg. iakttakelser ved reparasjonsarbeidene i 1936−37 ca. 2 alen, mens høyden var 3 alen 8". Poster og losholter var av tre, mens sprossene antakelig var av bly.

I dag har skipets nordvegg fire store, flatbuede vinduer med midtpost, to losholter; tresprosser og i alt 36 ruter. Sørveggen har to tilsvarende vinduer, ett på hver side av tverrarmen. Tverrarmens øst- og vestvegg har ett vindu hver, og koret har ett vindu i sørveggen og ett i nordveggen. Alle disse vinduene må ha fått sin form i 1790 da hoffagent Krohn skjenket kirken nye vinduer ifølge regnskapene. Samtidig må lysarkene på kirketakets nordside være kommet til. Disse har enkle flatbuede vinduer med 3 x 4 ruter etter mønster av de større vinduene i veggene. Ved istandsettelsen i 1936−37 ble lyset fra arkvinduene avblendet ved at åpningene i skipets hvelv, som slapp lyset ned i kirken, ble gjenspunset. Før istandsettelsen i 1936−37 hadde tverrarmens sørvegg to tofagsvinduer som ga lys inn til galleriet som sto der da. Vinduene var fra 1860-årene og ble gjenspunset ved istandsettingen. Det samme gjaldt fire 1800-talls vinduer av samme type i skipets vestgavl. Her er nå bare to små, koplede vinduer i tårnet i behold. Over skipets tak har tårnet dessuten lydglugger med panelte luker.

Korbue

Korskilleveggen sto før istandsettelsen i 1936−37 med en flatbuet åpning flankert av smalere bueåpninger på hver side. Sideåpningene gikk ned til brystningshøyde. Åpningene var skilt av pilastre som bar pålagte buelister. Da det viste seg at de flankerende åpningene var skåret ut sekundært, ble de gjenspunset ved istandsettelsen.

Åpningen mellom skipet og søndre tverrarm kan opprinnelig ha vært tredelt. 3 flate buer i en nå utskiftet bærebjelke over åpningen antydet dette, men ved istandsettelsen i 1936−37 fikk åpningen full bredde.

Tak, takkonstruksjoner og himlinger

Opprinnelig hadde kirkens kor og skip særskilte saltak, uten gesimser og renner, så sperrehodene var synlige under raftene. Kortaket ble båret av 5 sperrebind mens skipets tak ble båret av i alt 15 sperrebind, medregnet de som går opp på hver side av tårnet. Øst for tårnet var det 11 sperrebind, som nå.

Ved ombyggingen i 1789−90 ble skip og kor lagt inn under et felles, valmet tak. Takene var tekket med panner fra begynnelsen av. Allerede i 1717 måtte pannene fornyes, da en stor del var ødelagt av storm (regnsk.). I 1797 ble 5 500 glasserte, blå «Hagepander» og 300 kjølpanner importert fra Amsterdam. I dag er kirken tekket med blå, glasserte panner på lekter og sløyfer spikret på sutak. Innvendig er takkonstruksjonen skjult av langsgående tønnehvelv (himlinger) av tre, både i kor, skip og tverrarm.

Takkonstruksjoner. Øst for tårnet har skipet som nevnt 11 sperrebind. Ved forlengelsen av taket over koret er det kommet til 3 nye bind samt et par gratsperrer i valmen. Hvert bind består av sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Alle materialer er firhugne, og alle sammenføyninger er på halv ved og sikret med tre-nagler. Nummerering er ikke observert.

Saksesperrene går øverst inn på sperrene fra øst. I krysset er saksesperren som går opp mot sør, lagt inn på den andre saksesperren fra vest. Hanebjelkene er lagt inn mot sperrene og saksesperrene fra øst. Saksesperrenes nedre forbindelse med sperrene er ikke synlig pga. bordhimlingen.

Korets eldste takstol står igjen under den nåværende. Den har opprinnelig hatt 5 sperrebind, men det østligste bindet er kappet pga. valmen. Sperrebindene er av samme type som skipets. I toppen er sperrene føyet sammen på halv ved og sikret med en trenagle; i skipet er sammenføyningen forsterket med påslåtte tverrtrær.

Saksesperrene går øverst inn på sperrene fra øst. I krysset er saksesperren som går opp mot nord satt inn mot den andre saksesperren fra vest. Hanebjelken går inn mot saksesperrer og sperrer fra øst. Alle sammenføyninger er gjort på halv ved og sikret med trenagler. Korets midtre strekkbjelke er avskåret og utvekslet ca. l m innenfor vegglivene. Vekslingsbjelkene er forbundet med de to øvrige strekkbjelkene og fortsetter ut over østveggens øverste stokk som de er laftet innpå. De tjener antakelig som opplegg for sperrene i valmen. Tverrarmens takkonstruksjon er ikke tilgjengelig, men under bordhvelvet er 3 strekkbjelker synlige, hvilket indikerer at taket kan være båret av 6 eller 7 sperrebind. Fra strekkbjelken lengst sør i tverrarmen går 6 stikkbjelker ut over øverste omfar i sørveggen. Også disse tjener antakelig som opplegg for sperrene i valmen.

Kirkens hvelv (himlinger) er bygget av fasskårne bord. Disse er spikret på saksesperrene og på bjelkestubber som er lagt inn mellom saksesperrene under hanebjelkene. Korets hvelv er ca. ½ m lavere enn hvelvet i skipet. Da den tømrede korskilleveggen ikke går opp over skipets rafthøyde, er mellomrommet mellom korskilleveggen og hvelvet åpent. Kantlinjen mellom korhvelvet og bordene som dekker spranget mellom korhvelvet og skipets hvelv, er dekorert med en bladlist.

Ved istandsettelsesarbeidene i 1936−37 ble det isolert med papp og isolasjonsplater over hvelvingene. Hvelvingsbordene ble delvis fornyet og bredere avslutningsbord ble lagt inn langs veggene.

Tårn

Allerede i 1734 måtte tårnet gjennomgå en omfattende reparasjon. «4 stk. Træer til Taarnets forestaaende Reparation» ble innkjøpt i 1732. Ved arbeidet fikk tårnet bl.a. «nye Carnisser med dobbelte Pillarer og sine udhugne Capiteller». I 1751 ble tårnet tekket med kopper og malt, men allerede i 1763 måtte det tekkes på ny. Valget sto mellom bly og kopper som var omtrent like dyrt, men kopper ble valgt fordi det ble regnet som mere varig. I 1786 ble et nytt spir med kule og hane oppsatt (regnsk.). Tårnet ble senere, visstnok i 1847, tekket med skifer. Sin skifertekning beholdt det til 1932 da det igjen ble tekket med kopper.

Det er bygget av fire svakt konvergerende staver som innbyrdes er sammenbundet av vannrette bjelker og bjelkekryss i tre nivåer. Stavenes tverrmål er 30 x 30 cm. I tillegg er det satt inn et diagonalkryss i tårnets midtre del, bestående av fire doble bjelker. Krysset er åpenbart forsterket i nyere tid da det ene bjelkesettet er ganske nytt (fra 1937?). Også noen av kryssene i tårnsidene er fornyet. Kryssene i nedre nivå er felt inn i stavene innenfra og festet med trenagler, mens kryssene i midtre nivå er felt inn utenfra og festet med jernbolter. Øverst er det bjelkekryss bare på nord- og sørsiden. De er satt inn innenfra og festet med trenagler. Alle materialer er firhugne, og alle øvrige forbindelser er på halv ved og sikret med trenagler. Stavene står på en tilnærmet kvadratisk grunnstokkramme på 4,1 x 4,2 m. Øverst er stavene bundet sammen av en ramme som ligger over stavtoppene. Forbindelsen mellom staver og ramme er sikret av 8 bueknær − to til hver stav.

Vel 2 m under topprammens underside ligger gulvet i tårnets klokke-etasje. På tårnets nordside er i gulvnivå felt inn en vannrett bjelke fra utsiden. På sørsiden er i samme nivå satt inn to bjelker som danner en vannrett tang omkring denne sides staver. Tangen og bjelken bærer en nord−sydgående svill i tårnets midtakse. På denne svillen står tårnhjelmens midtmast. Svill og mast er bundet sammen av to nord−sydgående bueknær.

For å bære konstruksjonen er bærebjelken på nordsiden og tangen på sørsiden understøttet av to mellomstaver som går ned på mellomnivåets tverrbjelker. (Sekundært er satt inn en ekstra mellomstav og et bjelkekryss på sørsiden). Ca. 2 m over mastfoten støttes masten av en vannrett ramme av fire parvis kryssende bjelker. Mellom masten og rammens øvre bjelkepar er lagt inn to ekstra bjelker som danner en tang rundt masten, rettvinklet på bueknærne som nedenfor forbinder masten med mastesvillen.

Hjelmens gratsperrer hviler på stikkbjelker som er lagt diagonalt inn over tårnets toppramme, mens mellomsperrene hviler på endene av bjelkene som danner støtterammen for midtmasten. Bjelke-endene er bladet inn over topprammen.

Som ekstra støtte for topprammen og masterammen er det satt inn mellomstaver mellom hjørnestavene på alle fire sider i klokke-etasjen. I tillegg er det på nord- og sydsiden satt inn bjelkekryss for å stive av konstruksjonen mot påkjenningen fra klokkeringningen (klokken svinger øst−vest). Klokkebommen er hengt opp i midtmasten og en frittstående bjelke sør for denne.

Tårnets bordkledning er spikret på lekter som igjen er festet til tårnstavene. Kledningen fortsetter opp over topprammen som ligger ca. ½ m lavere enn utvendig gesims. Pålaskede skalker gir hjelmen dens nedre utsvaing og bærer gesimsen.

Gulv

Allerede i 1722 måtte det legges nytt gulv i kirken. Gulvet ble fornyet ved istandsettelsen i 1789−90 og flere ganger senere, senest ved istandsettelsen i 1936−37. Det nåværende gulv består av upløyde bord på bjelker. Bordene er forarbeidet i løse flak. Skip og tverrarm har gulv i samme nivå mens korgulvet ligger 2 trinn (40 cm) høyere. Under koret er dybden fra gulv til overkant terreng ca. 1,2 m.

Utvendig behandling

Hilbrandt Meyer anfører i 1764 at St. Jørgens kirke på det tidspunkt var malt med rød oljefarge, men at den i hans ungdom hadde vært tjærebredt. Tjæring av gavler m.m. nevnes i regnskapene i 1731, 1739 og 1742. Det ble brukt tynn sognetjære som ble blandet med «Engelsk Erde», dvs. engelskrødt.

I 1749 ble kirken bordkledt og malt. Ved denne anledning ble det brukt 4 ankere olje, 12 pund «Sølverglød», 8 vager «Brunrødt», 2 vager «Bleghvidt», 4 vager «Dodenkop» og 6 skålpund «guul Farve eller Ocherguld». I 1769 nevnes de «2^de nye opsættende Bryster og Gavle tillige med den øvre Side af Kirken» som skal overstrykes med rød farge. Ennå i 1796 var kirken rødmalt, men kort etter − før 1810 − ble den malt hvit eller lys beige.

Interiør

Bortsett fra at et galleri langs skipets sørvegg ble fjernet i 1860-årene står kirkerommet fortsatt i den skikkelse det fikk mot slutten av 1700-årene. Hvordan interiøret var før istandsettelsen i 1789−90, vet en lite om. Hilbrandt Meyer skriver at den «indvendig... heller ikke [har] nogen synderlig Anseelse efterdi Væggene bestaar av det blotte Tømmer». Prekestolen sto opprinnelig «ved Indgangen til Koret» (Kopibok 1886−1935). Den var i Meyers tid ennå udekorert, og døpefont fikk kirken først i 1752 da Årstad menighet ble lagt til den. Orgel fantes ikke. Før 1862 tjente nederste stol i koret, som var prestens, som sakristi.

Kirken er en av de få norske tømmerkirker som står med synlige, glatthugne tømmervegger innvendig. Prekestolen står ved skipets nordvegg med oppgang fra skipets nordøstre hjørne. Døpefonten er plassert i et innelukket rom ved prekestolen. Skip og tverrarm har lukkede benker, men det er spor av enklere benker i tverrarmen. Galleri med benker i vest. I nivå over galleriet er kirkens orgel plassert inne i tårnet, skilt fra skipet av en gjennombrutt vegg av liggende panelbord.

Farger

Ved 1800-tallets begynnelse var himlingene ifølge Domenico Erdmann malt gule, mens tømmerveggene var malt hvite. I 1847 ble hvelv og strekkbjelker malt hvite, mens tømmerveggene ble malt gule. Benkene ble malt gule innvendig og fløtefargede utvendig med en blekblå staff øverst. Denne fortsatte på benkeryggenes dekklister. I 1868 ble praktisk talt hele interiøret malt gult. Slik sto det til 1936−37 da kirken ble fargerestaurert av Erdmann. Han lot tømmerveggene stå umalte mens himlingene ble malt hvite. Benkedører og -vanger ble renset og stående ubehandlet utvendig, mens de innvendig fikk en lys, grønngrå farge avstemt etter prekestolens bunnfarge. Samme farge fikk vinduer og gerikter. Vestgalleriets brystning fikk marmorerte felter etter mønster av marmoreringen på prekestolen. (Erdmanns rapport i Riksantikvarens arkiv).

Lys og varme

Kirken har elektrisk punktbelysning i form av enkle lyspærer som er montert på strekkbjelkenes undersider. Den gamle belysningen består av én lysekrone i skipet, én i koret og lampetter på veggene i skip, kor og tverrarm. Kronene var før 1937 montert med elektrisk lys. De brukes nå med levende lys.

Kirken har elektrisk oppvarming i form av rørovner under benkene og langs veggene. Disse erstatter de to store magasinovnene i skipet som ble fjernet i 1936/37. Magasinovnene ble satt opp etter 1882 da det i en visitasmelding fra dette år påpekes at kirken «er kold og trækfuld, saa det maa ansees nødvendigt, at den opvarmes».

Inventar

Alter

Alter av furu. Opprinnelig alminnelig firkantet, men antakelig i forbindelse med at altertavlen ble oppsatt i 1733, fikk alteret buet front. Baksiden har dør som går fra gulv opp til altertavlens predella. Døråpning 113 x 61 cm. Dørene har smijerns beslag og lås. Br. alter 223 cm. Dybde 94 cm.

Altertavle

Altertavle i to etasjer med predella, utført av snekkeren Michel Wedel, bilthuggeren Georg Schauer og maleren Sigismund Wagner 1733.

Ny altertavle ble bestilt etter at P. Reimann hadde skjenket 50 Rdlr. til arbeidet. Kontrakten som 22.11.1732 ble inngått mellom forstanderen for St. Jørgen hospital, Claus Warwich, og de tre håndverkerne, er bevart. Den går ut på at håndverkerne påtar seg å utføre arbeidet etter det av Wagner «forfattede og approberede afritz» i løpet av avtalt tid. Wedel forplikter seg til «samme Alter Tafle saaleedis — — — indrette og J Standsette, at dend i alle maadr med sine 2de Etager, schal blive Conform med dend mig af Schilderen Sigmundus Wagner meddeelede og Approberede afritzning, nemlig 8 alen udi høyden, og 4 ¾ alen udi Bredden, samt og dertill Selv forschaffe alle de af Snedkerarbeidet Dependerende og tilhørende Træe Materialier med Spiger; hvorimod ieg, saasnart Alter Taflen af mig saaleedis ved Snedker Arbeidet er i Standsatt, som ieg herved forpligter mig til, i det lengste inden 6 uger efter anstundende Juull at være Jverkstilled, nydr dend foraccorderede summea for ermeldte mit Snedker arbeide 45 rdr; hvorpaa mig allerede forud af Forstanderen Sr. Warwich er forstragt = 20 rdr.»

Georg Schauer forplikter seg til «at ieg de dertill af Sr. Wagner bestillede 7 stkr. udhugne Billeder med 2de Engle hoveder samt 4 Capteler [sic], schall udi det lengste inden 4re uger for anstundende Paasche have forsvarlig forferdiged, reent Skaaren og iche Raspede, saa samme mit Bilthugger Arbeide schall vere forsvarlig og upaaklagelig i alle maader; Ogsom ieg allereede af forstanderen, paa haanden har nødt = 20 rdr., af dend mig for ermelte mit Bilthugger Arbeide foraccorderede summa som er 45 rdr., saa forbliver det med dend øfrige Restes betaling, indtill mit Bilthugger Arbeide som melt er forferdiged.»-

Sigismund Wagner forplikter seg til følgende: «Hvad Schilderiene, som bestaar udi 2de støcher, nemlig dend neederste og dend øverste Etage, tilligemed dend øfrige Staffering paa Snedker og Bilthugger arbeidet, angaar, da bliver de af mig Siegmundus Wagner, efter dend af de høye herrer Inspecteurer mig givne ordre, saaleedis indretted:

1. udi dend neederste Etage, bliver af mig schildred dend historie om de 10 Spedalsche.-

2. udi dend øverste Etage, bliver schildred Christi Sveed i uhrtegaarden.-

3. de 4re Pillarer, som ere 2 stk. paa hver Side af dend neederste Etage, bliver forestilled udi en brun Marmor, tilligemed alt Samt Værchtj. De tilhørende Capteler med Skaftt gesimserne bliver forgyldet.-

4. de af Bilthuggeren udskaarne og paa Alter Taflens 2de Sider presenterede Billeder, bliver forestilled udi en hvid Allabastes Colleur, dog med guld Staffered, paa lige Selvsamme Maade som udi Kaars kirchen scheed er.-

Og saaleedis schall da samme Schilderier arbeide af mig Siegmundus Wagner forsvarlig og upaaklagelig blive forferdiged, saa at ieg till samme Arbeide schall bruge de Selv samme forgyldinger og fiineste farver, ligesom de till mig bliver forschreven og ansckaffed, som ieg for Gud og dend høye øfrighed agter at ansvare og bekiendt vere.-

Naar nu Sr. Wagner saaledis efter indbenevnte hans forpligtes tilhold, har fuldført sit Skildrer Arbeide, saa det udi alle Maader kommer Overeens med indbemeldte Accord, bliver ham gotgiort dend foraccorderede summa, nemlig = 225 Rdr., dog bliver ham, for hvis farver og Guld, som paa hans Vegne bliver forschreven, decaurtered desens beløb udi samme ham tillagde penge summa; hvorpaa hånd allereede har erholdet paa haanden : 50 Rdr.»

Hilbrandt Meyer sier om altertavlen at «Architecturen er moderne og smuk, og er en immitation av Goldman».

Jan Hendrich Lexow mener å gjenfinne Wagners forlegg for altertavlen i en av den tyske arkitekturteoretikeren Leonard Christoph Sturms mønsterbøker, utgitt på grunnlag av arkitekten Nicolai Goldmans manuskript. (Lexow 1955, s. 134.)

Altertavlen «med zirater» ble reparert i 1803 for 25 Rdlr. I 1936−37 ble den fargerestaurert av Domenico Erdmann. Før den tid var dens arkitektoniske ledd overmalt med gul oljefarge, mens figurskulpturene var hvitmalte. Innskriftene var overmalte to ganger. Erdmann tilbakeførte tavlen til opprinnelige farger. «Marmorering og staffering [er] fremkaldt fullstendig uten å skade de oprinnelige farver, som kun er ubetydelig utbedret − mindre enn vanlig. Figurenes alabastfarve og forgyllingen er dog delvis fornyet». (Erdmanns rapport). Altertavlens malerier ble restaurert av maleren Moritz Kaland.

Beskrivelse: Predella har skriftfelt med innskriften: «Mit Sÿnde-opffer Jesu Blod, Jeg her ved Herrens Altarfod, til lægedom vil Samle op, for min Speedalsche Siel og Krop». Skriftfeltet er flankert av fremskytende postamenter for hovedetasjens søyler og figurskulptur. På postamentene årstallet 1733. Hovedetasjen har kvadratisk midtfelt med maleri av Jesus og de ti spedalske. I forgrunnen Jesus med fremstrakte armer omgitt av de spedalske − fire knelende rundt ham − de øvrige samlet i gruppe på bildets høyre side. I bakgrunnen rundbuet åpning flankert av søyler. Til venstre tre menn hvorav den fremste peker mot Jesus og snur seg halvt bakover til de to øvrige. Bak dem fjell-landskap med skyhimmel. Jesu kappe er blekrød. De spedalske er kledd i blå, grønne og røde kjortler og kapper. Bygningen bak grågrønn med brune søyler. På bildet innskriften Luc. 17:12:15. Mål: 164 x 157 cm. Maleriet er flankert av doble søyler med joniske kapitéler og festonger. Foran søylene allegoriske skikkelser — Troen med kors og bok til høyre, og Kjærligheten med flammende hjerte til venstre. Hovedfeltets gesims består av profilert arkitrav og kronlist som begge er forkrøppet over søylene. Frisen mellom arkitraven og kronlisten har et akantusblad over hver søyle og et sentralt plassert skjell, flankert av små akantusblader. Øvre etasje har sokkelparti med fremspringende postamenter for søylene som flankerer etasjens midtfelt. På sokkelpartiet innskriftsfelt med innskriften: «Skal hunde ude Staae, og Livsens Brød ey faae, Børn skal dog finde Brød i Jesu rige Skjød».

Midtfeltet har maleri av Jesus og den kanaeiske kvinne. Kvinnen kneler til høyre i forgrunnen og strekker hendene frem mot Jesus midt i bildet. Jesus går fra henne, men snur hodet over skulderen mot henne. I forgrunnen ved siden av Jesus en hund. I bakgrunnen søylegang og flere menn. Jesu kappe er blekrød. Kvinnen er kledd i gul kjortel og blå kappe. På bildet innskriften Matth. 15:22:28. Maleriet er flankert av to «sittende søyler» med korintiske kapitéler, og sittende engler med palmegrener. De «sittende søyler» bærer øvre etasjes buede og sveifede, profilerte kronlist hvis form gjentas i midtfeltmaleriets overside. På kronlisten den seirende Kristus med korsfanen, flankert av putti med palmegrener.

Farger: Søylene er rødlig marmorerte mot blågrå, marmorert bakgrunn. Sokler, arkitrav og kronlister er purpurmarmorert mens figurskulpturene er pergamentgule (alabastimiterende) med forgylte englevinger og draperibremmer. Gesimsfrise, malerirammer og innskriftsfeltenes innramming er mørkflammet gul. (Erdmanns beskrivelse).

Altertavlen er 346 cm bred. På baksiden er den avstivet av to loddrette stolper som øverst er forbundet med kortakets østre strekkbjelke.

Alterring

Kirken hadde fra først av en enkel, firkantet alterring med traleverk. Gulvet i alterringen har vært brukt som knefall da traleverket har stått 8" innpå gulvet (tømmerformann Ludvig Hoffs rapport). En gang i 2. halvdel av 1700-årene ble alterringen forandret. Den har fortsatt rektangulær hovedform, men sidene er innsvingte og hjørnene avrundede. Ringen går helt inn til alteret på begge sider, men har hengslet grind på sørsiden. Profilert håndlist, tettstilte, doble balusterformede sprosser. Hjørnefelt med rocaille-omamenter. Knefall opprinnelig uten stopning. Omkring 1850 fikk knefallet pute av skinn festet med trenagler og stoppet med kuhår. Alterringen ble forhøyet og utbedret i 1936−37 (Hoffs rapport). Br. 270 cm. Dybde 230 cm. H. 90 cm.

Døpefont

«Det var tilforne ufornøden at have nogen Døbestæd eller Daab Stol udi denne Kirke», skriver Hilbrandt Meyer, «men da Aarstads Menighed blev lagt her til, maatte det skee». Dåpstedet ble i 1752 avdelt fra resten av skipet ved en brystning som dannet et lite firkantet rom med benker langs sidene like nedenfor prekestolen. Midt i rommet står fonten som er bord-liknende, med fire ben på et felles fotstykke. Bordplaten er åttekantet og kraftig profilert. I platen er skåret ut et sirkelformet hull for dåpsfatet. Benene er dobbeltsvungne og ender i opprullinger (volutter). Åttekantet, profilert fotstykke. Fonten er malt grå med marmorering. H. 75 cm. Diam. bordplate 47 cm.

Prekestol

Prekestolen er åttesidet med storfelt og et nedre smalfelt. Storfeltets fyllinger er rektangulære, innrammet av listverk og skilt av korintiserende hjørnesøyler. Åtte trinns oppgang fra øst. Oppgang og repos har brystning med tilsvarende felter.

Smalfeltet har fremskytende postamenter for hjørnesøylene. Postamentene og feltene mellom dem har ovale maskeringer. Over storfeltet profilert arkitrav og kronlist. Enkel lesepult.

Prekestolens bunn har form av en 8-sidet, lav, omvendt kuppel. Stolen bæres av en midtstøtte i form av en søyle med åttekantet skaft. Himlingen er flat, åttesidet med profilert kronlist. Åtte dobbeltsvungne bøyler bærer en liten åttekantet lanternin hvis sider har ovale maskeringer. Mellom bøylene står seks engler, hvorav fire med pinselsredskaper. Himlingen er hengt opp i en U-formet jernbøyle som er tredd inn over strekkbjelken over prekestolen. Dens ender går gjennom himlingen og er sikret på undersiden av bolter. Lanterninens overside berører nesten strekkbjelken. Opphengningen kan neppe være opprinnelig. En sen kilde anfører at prekestolen opprinnelig sto «ved Indgangen til Koret» (Kopibok 1886−1935). D. Erdmann mente at prekestolen er omarbeidet. Han antok at storfeltets og trappebrystningens søyler, samt himlingens englefigurer ble sekundært tilføyet, antakelig samtidig med at altertavlen ble laget i 1733. Hilbrandt Meyer anfører likevel så sent som i 1764 at «Prædike Stolen er ei alleene av en simpel Bygnings maade, men end og blottet for alle Slags Zirligheder, saa vel i Maling som Bildt-Hugger Arbeide; Thi den er endnu i samme Stand som den var, da Kirken efter Branden 1702 blev opført».

Farger: Da Erdmann fargerestaurerte prekestolen i 1937, fant han at dens opprinnelige grågrønne farge var delvis overmalt, delvis bevart uforandret under to lag overmaling fra 1847 og 1868. Den gulhvite marmorering på grågrønn bunn som ble funnet på storfeltets og trappebrystningens fyllinger, mente han kunne være opprinnelig. Fyllingenes listverk ble senere markert med nøttebrunt, samtidig som stolen og himlingen ble staffert med gulhvitt. De senere innsatte hjørnesøylene og trappebrystningens søyler ble malt brune med forgylte kapitéler og baser. Himlingens englefigurer ble malt i liknende alabastimiterende farge som altertavlens figurer, mens prekestolstøtten ble malt flammende gul. Stolens opprinnelige farger ble lagt til grunn for Erdmanns restaurering.

H. prekestol fra gulv til overkant brystning: 282 cm. Diam. prekestol og himling: 123 cm.

Lesepult. Moderne, på to ben. Skråstilt lesebrett. H. 120 cm. I koret.

Benker og faste stoler

Lukkede benker, antakelig fra 1789. Brystning foran søndre tverrarms benker og de av benkene lengst øst i skipet som er orientert mot dåpsrom og prekestol. Benkedørene og brystningene har buede oversider med dekklister som danner kontinuerlig bølgende linjer. Benkeryggene har liggende, rektangulære fyllinger mens benkedørene har stående fyllinger med buet overside. Dåpsrommets brystning ut mot midtgangen og den korresponderende brystning foran benkene i skipets søndre del har pålagte pilastre og vannrett listverk som omrammer rektangulære fyllinger med listverk og maskeringer.

Koret har tilsvarende benker på sør- og nordsiden med benkedører ut mot alterringen. Benkedørene danner en buet front på begge sider av alterringen.

Farger: Benkesidene ble utvendig renset i 1937, og 49 nummere ble fremkalt og restaurert. Innvendig ble benkene malt grågrønne, avstemt etter prekestolen.

Skriftestol nevnt i regnskap 1717 og 1781.

Gallerier

I 1789−90 ble det bygget et stort galleri i kirken. Det strakte seg tvers over skipets vestre del og knekket rettvinklet østover langs skipets sørvegg. Lengst øst var det oppgang til galleriet i form av en trapp. Ifølge en stiftsbeslutning fra 1790 var «de Stolestader paa det store Pulpitur tæt ved Choret ... Lemmerne af D: Krohn’s Stiftelse tilhörende». I 1842 ble det foreslått at disse Stolestader «maae vorde ombyttede med 3de rummelige og formentlig i det Heele end mere hensigtsmessige lukkede Stole nede i Kircken», da det ikke var så godt for de gamle fra Stiftelsen å gå i trappen og fordi stolene ikke var lukket. I 1868 ble den del av galleriet som sto langs sørveggen i skipet, revet. Isteden ble bygget et galleri inne i søndre tverrarm. Samtidig ble det bygget et orgelgalleri over den del av det gamle galleri som strakte seg tvers over skipet i vest.

Ved istandsettelsen i 1936−37 ble galleriet i søndre tverrarm og orgelgalleriet revet. Orgelet ble plassert på en oppbygning over vestgalleriet og skjult av en skillevegg med lydspalter i. Spillepulten ble plassert på galleriet.

Vestgalleriet er båret av 6 par stolper (en stolpe mangler på nordsiden). Galleriet står ikke helt inn mot skipets vestgavl. I mellomrommet mellom gavlen og galleriet går et trappeløp opp til galleri og tårn på hver side av midtgangen. Gallerifronten er delt i tre felt. Dens midtfelt har fremskytende, buet brystning som er hevet ett trinn over sidefeltenes rette brystninger. På nordre sidefelt-brystnings håndlist er plassert en søyle som deler sidefeltet i en større og en mindre del. Søylen bærer arkivolter i form av flate stikkbuer og en kronlist med to utskårne «sluttsteiner». Oppdelingen har åpenbart med innredningen av pulpiturer på galleriet å gjøre. Søndre sidefelt har en stolpe som står plassert tilsvarende søylen på nordsiden. Over stolpen knekker kronlisten rettvinklet mot øst og viser at stolpen har dannet innerhjørnet mellom vestgalleriet og dets engang eksisterende fortsettelse mot øst. Hver av sidefeltenes brystninger har tre rektangulære fyllinger, mens midtfeltet har fire. Gallerifronten er malt grågrønn med marmorerte fyllinger etter mønster av prekestolen.

Orgel

Hospitalprest Kamstrup forteller at det i året 1832 ble oppsatt et orgel i St. Jørgen kirke av gullsmedsvenn Bucher, men «det blev efter et par Aar atter nedtaget og Gudstjenesten berøvet den Hygge som den i bemeldte Tid havde erholdt med en opbyggelig Kirkemusik». (Kopibok 1828−46). I 1835 skjenket rådsmann i hospitalet Magne Andersen Gjelvig og andre et orgel til kirken. Det ble bygget på Voss av orgelbyggeren Peder N. Quarme og kostet 200 Spd. I 1868 ble et nytt orgel levert av orgelbygger Jensen. Det gamle orgelet ble solgt til Strandvik.

Orgelet fra 1868 var på 9 stemmer. Det hadde mekanisk system og et manual C − c" med 53 tangenter og pedal C − c' med 25 tangenter. Orgelet ble bygget om i 1937. Det gamle pipeverket ble beholdt. Nytt elektro-pneumatisk spillebord ble levert av det tyske firmaet E. F. Walcker & Cie. Orgelet har nå 13 stemmer; 5 kopler og 6 hjelpestemmer samt svellverk og tremmolo. 56 tangenter C − g, to manualer og pedal 30 tangenter C − l'. Annet manual er utbygget til 68 toner (H. Ivers’ rapport 1937). Spillepulten står på galleriet, mens resten av orgelet er bygget inn i tårnet over galleriet.

Malerier

I regnsk. 1781 nevnes at kirken eier «l0 Skilderier». I 1792 nevnes «8 Skilderier og et Krusifix».

Følgende malerier finnes i kirken:

1. Korsfestelsen. Olje på lerret. Usign., udat, ant. 1700-tall. Svær treramme i utskåret, gjennombrutt arbeid. Forgylt. I midten den korsfestede Kristus. Til venstre stående Johannes med mørk kjortel og rød kappe. Til høyre sittende Maria Magdalena som holder den segnede Marias hode i sitt fang. Maria Magdalena har grønnlig kjortel og rødbrun kappe, Maria har grågrønn kledning. I bakgrunnen bylandskap. Grå hus med røde tak. Gulbrun himmel.

Rammen har form av akantusløv som på bildets overside kranser ovalt innskriftsfelt flankert av to putti som holder en blomsterkrans. I feltet malt innskrift: Tønnis von Busch, Anna Lamp(e). På langsidene to ørnehoder i høyt relieff som bærer kranser. På undersiden hode med laurbærkrans. Nedre del av rammen er avbrukket og forsvunnet. H. med ramme: 136 cm. Br. m. ramme: 114 cm. Lysmål, maleri: 80 x 60 cm.

B. E. Bendixen opplyser at bildet hang på sidevegg i koret. Før 1936 hang det ved prekestolen, senere over døren i søndre tverrarm.

2. Ecce Homo. Olje på lerret. Usign., udat, ant. 1700-tall. Enkel sort ramme.

Til høyre Kristus med tornekrone, naken overkropp og bundne hender i fanget. Gulhvit karnasjon. Til venstre mann i profil med kjepp i sin venstre hånd. Brun kjortel med røde slag. Bak ham romersk soldat med hjelm, spyd i sin høyre hånd og rød skjorte under brystpanser. Soldaten legger kappen rundt Jesu skuldre med sin venstre hånd. Innskrift nederst til venstre i bildet: Ecce Homo. Lysmål: 99 x 74 cm.

B. E. Bendixen opplyser at bildet hang i sakristiet. Før 1936 hang det i søndre tverrarm, senere på skipets østvegg nord for korbuen.

3. Portrett av sogneprest Robert Robertsen Pheiff. Olje på lerret. Usign. Dat 1690. Enkel sort ramme. Hoftebilde av mann i presteornat med spennebok i hendene. Langt, krøllet hår eller parykk, smal bart og fippskjegg. Brungrå bakgrunn med malt innskrift: Ætat. suæ. 48: mens. 4. D. 2. Anno 1690. Lysmål: 74 x 64,6 cm.

Før 1936 hang bildet på korets østvegg. Henger nå på nordveggen.

4. Portrett av sogneprest Robert Pheiffs hustru Anna Margaretha Møller. Olje på lerret. Usign. Dat. 1690. Enkel sort ramme lik foregående. Hoftebilde av ung kvinne med sort hette som dekker ørene, og hvitt hodelin. Sort kjole med vid halsutringning. Utringning og ermer kantet med rød- og hvitmønstrede oppslag samt blondekant. Hvitt, rynket forkle som er knyttet med mønstret bånd i sort og gull. Gullkjede rundt halsen. I sin venstre hånd har hun en nellik, i sin høyre en vifte. Brunlig bakgrunn med innskrift: Ætat. suæ. 33. Anno 1690. Lysmål: 74 x 64 cm.

Bildet hang før 1936 på korets østvegg. Henger nå på nordveggen.

5. Portrett av forstander Johan Christopher Brockman. Olje på lerret. Usign. Udat, ant. ca. 1815. Forgylt, profilert ramme med eggstaff ytterst og innerst. Halvfigurs portrett av mann i sort høyhalset frakk med kalvekryss. Frakken har firkantede, brune knapper. På hodet grå allongeparykk. Mørk brun bakgrunn innrammet av malt, flatbuet, brun ramme som i underkant har sort innskriftsfelt på brun bunn. Innskrift: «JOHAN CHRISTOPHER BROCKMAN BERGENS HOSPITALS TRO FORSTANDER FRA AARET 1782 INTIL AARE [sic] 1800 VAR FØD I DET MECKLENBORGSKE 1741 DØDE I BERGEN 1814 TAKNEMELIGHED SATE HAM DETE MINDE.» Lysmål: 89 x 61,5 cm.

Bildet hang før 1936 på korets sørvegg hvor det fortsatt henger.

Bendixen omtaler et maleri som skal ha hengt i kirken. Det forestilte Christian IV’ syn: den hudflettede Kristus. Bildet ble utlevert til dr. Holm, Kristiania, da hans bestefar, kjøpmann Holm skulle ha forært det til hospitalet. (Bendixen 1905 s. 280).

Rituelle kar

H. Meyer anfører (s. 519 f.) at hospitalskirken tidligere var i besittelse av en sølv alterkalk og disk som tilhørte Slottet (Bergenhus) og som opprinnelig stammet fra Hallvardskirken. Settet var blitt lånt ut til hospitalskirken i forbindelse med gjenåpningen av kirken i 1706, etter brannen, og fantes ennå i kirken i 1716. I 1734 kunne imidlertid hospitalforstanderen ikke gi noen opplysninger om settet utover at det var nevnt i en inventarfortegnelse fra 1707. Meyer nevner også en liten sølvkanne som var skjenket kirken av lagmann Hans Glad.

I 1879 ble det anskaffet særskilte alterkar til Årstad menighet. Disse ble overført til Årstad kirke ved innvielsen i 1890.

Alterkalker, a) 1700-årene. Sølv, innvendig forgylt. Skålformet kupa som er forhøyet med påloddet, sylindrisk parti med profilert munningsrand. Skaft med noe flattrykt nodus. Rundt fotstykke, profilen med 1/4 vulst. Vulstpartiet er buklet. Fotstykket ender i profilert ring som danner base for skaftet. På den opprinnelige del av kupa er inngravert et speilmonogram H.H.F. og årstallet 1753. Langs den opprinnelige rand inngravert: «Hr. Robert Pheiff − Anna Margaretha Møller.» Ingen stempler. Under foten innprikket: W. 27 Lod, l q l ørcken. H. 23,5 cm. Diam. munningsrand: 11,4 cm. GBG kat.nr. 1083.

Identisk med kalk som i 1753 ble forært kirken til bruk for «de friske mennesker» av Herman Pheiff. Deler av kalken stammer åpenbart fra en kalk som ble skjenket kirken av Herman Pheiffs foreldre, Robert Pheiff og Anna Margaretha Møller. Denne eldre kalk kan stamme fra tiden før 1702-brannen og sammen med sin disk (kfr. disk a) være identisk med en kalk med disk, nevnt i regnskapet for 1717. Kalk og disk veide da 23 ¾ lodd. Den ble omarbeidet i 1753, og veide da, sammen med disken, 35 5/8 lodd.

b) Alterkalk. Moderne. Sølv, innvendig forgylt. Høy, skålformet kupa med profilert munningsrand og lite nebb. Skaft med geometriske ornamenter. Noe flattrykt nodus med loddrette rifler som deler nodus inn i fire felt som hvert er dekorert med en rosett. Rund, jevnt stigende fot. Stpl.: M.AASE. 830 S.

H. 25,7 cm. Diam. fot 12,3 cm. Diam. munningsrand 11,4 cm.

c) Alterkalk†. 1600-årene. Sølv, innvendig forgylt. Enkel, skålformet kupa. Sekskantet skaft med kraftig, puteformet nodus med en smal list omkring. Fotstykket er sekspass-formet med fint profilert fotkant og høyt stigende midtparti. Ustpl. H. 16,8 cm. Diam. fot 12,9 cm. GBG kat.nr. 939.

Antakelig identisk med en kalk som sammen med en disk (kfr. disk b) ble skjenket kirken i 1662 av sogneprest Thomas Gilbertsen Thamson (1619−72). Kalken veide, sammen med disken, 24 lodd. Den nevnes i regnsk. 1717, 1800 og 1825 og ble registrert i 1941. Alterkalken var ikke i kirken i 1981.

Disker. a) Disk. 1700-årene. Sølv. Rund, med skarpt forsenket midtparti. På randen et gravert hjulkors, i bunnen et gravert speilmonogram H.H.F. Tilhører kalk a). Ustpl. I bunnen prikket inn: W 8 Lod 1 ½ q. Skjenket kirken 1753 av Herman Pheiff. Diam.: 13,1 cm. GBG kat.nr. 1084.

b) Disk. 1600-årene. Sølv. Ganske lav med såvidt forsenket, lett buet midtparti. Gravert hjulkors på randen. Ustpl. Diam. 11,7 cm. GBG kat.nr. 940.

Kan være identisk med en disk som sogneprest Thomas Gilbertsen Thamson skjenket kirken i 1662.

c) Disk. 1600-årene. Sølv, innvendig forgylt. Bred rand og lite, svakt forsenket midtparti som knekker skarpt ned. Randen er dekorert med akantusløv og blomster i «blomsterbarokk». Antakelig sekundært er disken bølget langs ytterranden og har fått tre påloddede, dobbeltsvungne ben som ender i dragehoder øverst og nederst.

Under bunnen en sirkelrund, dobbel konturlinje som ender i to akantusblader. I det innrammede felt er prikket inn W 7 Lod. I diskens sentrum er ovenfra stemplet inn visstnok IS i sirkelrundt felt. Stemplet er meget utydelig. H. med ben 3,9 cm. Diam. 13 cm. GBG kat.nr. 963.

Kan være identisk med disk som ifølge regnsk. ble skjenket kirken sammen med en sølveske til brød i år 1800 av en «ædelmodig ven» (kfr. oblateske a).

Særkalker. 42 stykker. Moderne. Sølv, innvendig forgylt. Stemplet 830 S. Til særkalkene et rundt, moderne brett av plett.

Oblatesker. a) 1600-årene? Sølv, innvendig forgylt. Rund, rettvegget eske med svakt kuplet, profilert lokk og flat, lett konkav, bunn. Lokket er temmelig bulket. Profilert fotkant med perlestav. På lokkflaten inngravert Agnus Dei i sirkelrundt felt med dobbelt, prikket konturlinje hvorav den ytterste bølger. Tilsvarende konturlinje, men hvor begge linjer bølger, markerer randen av selve lokkflaten. I bunnen fem stempler: Byport med syv kuler, P i sirkelrundt felt, 1800, V i kvadratisk felt, HB/1771 (Hans Blytt, borgerskap 1790.) Stemplets årstall utydelig. Dessuten er prikket inn W 15 Lod 1726. H. 7,5 cm. Diam. 10,5 cm. GBG kat.nr. 1042.

Antakelig identisk med oblatesken som ifølge regnsk. ble skjenket kirken år 1800 av en «ædelmodig ven». Esken må da ha blitt omarbeidet.

b) Oblateske†. 1700-årene. Sølv. Rund, med radiært riflet fot- og lokk-kant. Gravert på lokkflaten: «Sante Jørgen Hospitalets Kircke-Æske til BRØDENE udi SACRAmentet Som Gud Till Ære Hans Altere Till prydelse 1718». Stemplet mestermerke HIS. GBG kat.nr. 976. Mangler i kirken 1981.

Vinkanner, to like av steintøy. Urneformede. Utvendig sorte med forgylt fotrand og munningsrand. Forgylt kors på korpus.

Dåpsfat. 1700-årene. Sølv. Stort og dypt, med rundet bunnparti og profilert rand. I bunnen gravert våpen og årstallet 1763. Skjoldet er kløvet, og (heraldisk) høyre side delt. I l. felt tre seksoddete (?) stjerner. I 2. felt en oppreist lanse (eller kommandostav?) mellom fire over hverandre parvis kryssende faner. I 3. felt en sittende fugl på et berg. På hjelmen lanse (eller kommandostav) som i 2. felt, men med fanene ordnet vifteformig to på hver side. Ifølge Frimanns «Stiftelser og Gavebreve» skal fatet være skjenket kirken av generalmajor Christian Lindgaard. Uten stempler. Diam. 31 cm. H. ca. 6,5 cm. GBG kat.nr. 1085.

Dåpsbekken † av messing nevnes i regnsk. 1717. Likeledes pipekanne av tinn.

Paramenter

Alterduker. I invl. 1717 er oppført ett nytt alterlaken og to gamle. Nytt alterlaken ble skjenket kirken av Hans Molle i 1786. Eksisterende alterduker, alle hvite:

a) Fasongsvdd etter alterets og altertavlens form. Den brede påsydde kant har broderi med kors- og kalkmotiv i hardangersøm. L. 260 cm, br. 110 cm, bordens br. 23,5 cm.

b) Fasongsydd som a). Kantet med hardangersøm (borden noe defekt). L. 267 cm, br. 104 cm. Den påsydde kant 21,5 cm bred.

c) Tynn, fasongsydd. Tunget ytterkant og bord i engelsk søm: Motiv: girlander og rosetter. L. 300 cm, br. 132 cm, bordens br. ca. 20 cm.

d) Av lin. Tilskåret i bakkant på en måte som stemmer dårlig med alterets form. På tre sider bord med applikasjon og broderi på fileringsbunn. Motiv: Kristogram, alfa, omega og dobbelt vinranke med kornbånd. Applikert og brodert kant. L. 280 cm, br. 127 cm, bordbredde 15 cm.

e) Av lin. Rektangulær. Sammensatt av to stykker, skjøtt langs midten. Defekt. Smal tunget kniplingsblonde på tre sider. L. 214 cm, br. 101 cm, kniplingens br. ca. 6 cm.

Alterklede/antependium. H. Meyer forteller (s. 519) at «vor bekiendte Bergenske Skiald, Dorothea Engelbrecht haver givet til Kirken et blaat Altar-Klæde som endnu var i Brug efter Branden 1702». I regnskap 1717 nevnes et nytt, rødt kledes alterklede «med Vaaben paa» sammen med et rødt kledes alterklede. Det første muligens identisk med et antependium fra 1709 som henger på alteret. Av rødt klede (falmet) med påsydd kant med pomponger og dusker nederst. På midten brodert motiv i plattsøm: Våpenskjold med akantusløv. Årstallet 1709 med tette kontursting nedenfor. I skjoldet Guds lam, brodert med gulltråd på sølv bunn. Guds lam også på hjelmen, flankert av tjær. De øvrige farger i broderiet: gult, grønt, hvitt, lyseblått, blekrødt. Antependiet er splittet opp på to steder der hvor alterringen går inn mot alteret. L. 295 cm, h. 70 cm (uten kant og dusker). Broderiets br. 20,5 cm. Antependiet er festet med 15 hekter i et mørkere rødt kledes alterklede, fasongsydd etter alterets og altertavlens form.

Messehagel. I regnskap 1717 forekommer en «Mæsse Hagel av røt Damask med it Kaars paa», dessuten en ny rød messehagel av fløyel. I 1769 ble «den gamle, røde Damaskes Mæsse Hagel med blaat Challons Foder» solgt.

Messeskjorter. Fire stykker nevnt i 1717. I dag fem messeskjorter.

10 mindre duker og brikker, alle hvite, derav 5 med heklet blonde, 3 med hardangersøm. l løper med blonde, mellomverk, hullsømrader, kors i uttrekkssøm.

Lysstell

2 like alterstaker av messing. Barokkform. Lyspipe og bred, tallerkenformet lyskrave. Balusterformet skaft hvorpå er festet et skjold. Foten er rund og flat med profiler. Begge lysestaker har spor av innskrifter på skjoldene. Innskriftene er vekkpusset. På skjoldenes bakside er inngravert bokstaven A. H. 37,5 cm. Diam. fot: 24,6 cm. Diam. krave: 22 cm.

Stakene er høyst sannsynlig identiske med et par alterstaker som nevnes i regnsk. 1717 og av Bendixen (1905 s. 293). Bendixen beskriver dem som «2 pletlysestager» med «forsølvet messing skilt, hvori indskrift er næsten udslettet. Paa det ene kan sees et S^r M, paa det andet M^r S − M (?); nederst aarstallet 1696». Ved restaureringen i 1936−37 ble alterstakene renset for «en flekket og dårlig forsølving som gav dem et forlorent utseende» (rapport).

2 alterstaker. Messing. Stakene ble skjenket Bergens Museum i 1898 og er antakelig identiske med det andre par alterstaker som nevnes i regnsk. 1717.

Lysekroner. a) Lysekrone. 1700-tall. Messing. Balusterformet stamme som nederst ender i stor kule med knott på undersiden og øverst i trepassformet oppheng. Stammen bærer en enkelt krans bestående av 8 lysarmer. Over lysarmkransen en krans bestående av 8 dobbeltsvungne, rankeformede armer hvortil er festet klokkeformede reflektorer. En av reflektorarmene mangler. Lysårmene er også dobbeltsvungne, rankeformede, med to sideskudd hvorav det ene er påloddet en balusterformet knott. Hver arm har lyskrave og pipe.

Kulen har følgende innskrift: «FORÆRET. AF. NU. AARESTADS. OG. MØLLENDAHLS. EIERE. HANS MOLLE. OG. HUSTRUE. KAREN. DOROTHEA. MOLLE. NE. VON. DER. LIPPE. OG. MADAME. CHRISTINE. SAL. HENRICH. JØRGERS. NE. DE. MOLLE. TIL. S^T JØRGENS. HOSPITALS. KIRKE.: ANNO 1779:» H. 52,5 cm.

Henger midt i skipet, i en kjede bestående av 5 ca. l m lange, snodde smijernsstenger som er kjedet sammen med krok i ring (øye). Hvert ledd er markert av en liten kopperkule.

b) Lysekrone. 1700-talls. Messing. Som foregående, men mindre. 6 lysarmer. Ingen innskrift. En lysarm og to reflektorarmer mangler. H. 49 cm.

Henger midt i koret i en kjede av seks 50 cm lange, snodde smijernsstenger som innbyrdes er festet med krok i ring (øye). Umiddelbart over hvert feste en messingkule. Nederste stang er noe kortere enn de øvrige. Den ender nederst i en krok som har form av en hånd med krøkede fingre som bærer kronen. Muligens identisk med en liten messing lysekrone med armer som ifølge regnsk. 1717 ble forært kirken i 1706.

Lysarmer. a) Lysarm med to piper. 1600- og 1700-tall. Messing. På prekestolen. Dobbeltsvunget arm med rundt tverrsnitt. Armen er opprullet mot veggfestet og har opprullede sideskudd. Veggfestet er rundt, tallerkenformet. Til armens andre ende er festet (med skrue) en tverrstilt, symmetrisk utformet dobbelarm med lyskrave og pipe på hver side av en balusterformet midtstang som ender i en knott. Armen er flat, med rektangulært tverrsnitt. Under den er på hver side festet et hjerteformet blad. Dobbelarmen synes å være eldre enn bærearmen og veggfestet.

Lyskravene er tallerkenformede med forsenket speil. På randen er prikket inn: «FORÆRET • AF•CHRISTOPHER • L • LEBRECHT • TIL • DENNE • KIRKE • 1790. og: FORÆRET • CHRISTOPHER • LEBRECHT • 1790.» På dobbelarmens fremside er festet et skjold med følgende innskrift:

S-H-S--M-P-D-E-M -- 1.7.0.7. Skjoldet har samme form som skjoldene på alterstakene. Br. dobbelarm: 37 cm. Lengde fra vegg (prekestol): 49 cm.

Lysarmen er antakelig identisk med en messing lysarm med to piper ved prekestolen som iflg. regnsk. 1717 ble forært kirken av Simon Rodgytter. Christopher Lebrecht må ha bekostet en omarbeiding av lysarmen.

b) Lysarmer. 2 enkle. 1700-årene. Messing. Dobbeltsvunget arm med flere svungne sideskudd. Ytterste sideskudd er dobbelt og springer ut fra en slire med lite blad. Mot veggfestet er stilken rullet opp og tangerer ett av sideskuddene. Lyskragen er rund, tallerkenformet med forsenket speil. Veggfestet har tilsvarende form. Det er merket «ICS • MID • 1706.» (begge lysarmene). L. fra vegg: 58,5 cm.

Må være to av de tre lysarmene ved koret som ifølge regnsk. 1717 ble forært kirken i 1706. De henger idag på korskilleveggen mot skipet, en på hver side av koråpningen.

c) Lysarmer, 2 enkle. 1700-årene. Messing. Som foregående, men mindre og med noe enklere utformet arm. L. fra vegg: 39,5 cm.

På veggfestet prikket inn årstallet 1790 og bokstavene C • • • • (utydelig).

Lysarmene må være identiske med de to store lysarmene som Christopher Lebrecht forærte kirken i 1790 sammen med 10 små (regnsk.).

Henger idag på de to østre tårnstolpenes østsider under galleribrystningen.

d) Lysarmer, 6 enkle. 1700-årene. Messing. Som foregående, men mindre. L fra vegg: 28,5 cm.

Ingen innskrifter. Lysarmene, som nå henger på skipets nordvegg og i tverrarmen, er antakelig seks av de ti lysarmene Christopher Lebrecht skjenket kirken i 1790 (regnsk.), og som ifølge Bendixen var festet til pulpituret, dvs. galleriet som før 1860-årene sto langs skipets sørvegg.

Klokker

Regnskapet 1717 nevner «en Klocke som Sl. Theves Dominicus har ladet støbe i Holland af dend 1702 forbrendte Klockemalm». Den nåværende klokke har 6 bøyler. 5 profilerte ringer (lister) rundt korpus. Mellom de to nederste listene innskriften: «Fra Prahls Støberi i Bergen 1850.» Diam. rand: 55 cm. H. m. bøyler: 55 cm.

Offerkar

Blokk. Furu. Eikemalt. Kasseformet blokk av stående planker som er bundet sammen med jernbånd. Flatt lokk som også er bundet med jernbånd. Profilert kantlist og fotlist. Innvendig er blokken delt opp i to øvre og et nedre rom. Lokket har spalter for myntinnkast − en til hvert øvre rom. Nedre rom har dør med lås på forsiden. Lokket er låst med tre låser. H. 104 cm. Br. 64,5 cm. Dybde 33 cm. Blokken står nå i stiftelsen, men skal tidligere ha stått utenfor kirken ved vesttårnet.

Bøsser.a) Bøsse av kopper. Tønneformet, svakt utbuket korpus. Svakt kuplet lokk med spalte for myntinnkast. Jern låsbeslag tvers over lokket med bøyler for hengelås på to sider. Låst med en hengelås på den ene siden, to på den andre. Diam. korpus 29 cm. H. 35 cm. Fast montert på konsoll innenfor vestdøren.

b) Bøsse, 1700-tall. Kopper. Sylindrisk korpus, noe avsmalnende oppad. Hank og hengslet lokk. Lokket har låsbeslag og spalte for myntinnkast. Låses med hengelås. Innskrift på korpus: «Hospitalets Børse». På hver side av låsbøylen:

17 ... 78. H. 15 cm. Diam. fot 14,5 cm. I koret.

c−d) 2 bøsser av jernblikk. Som foregående, men med noe høyere, profilert lokk. Gråmalt. H. 21,3 cm. Diam. korpus 13 cm.

En bøsse i koret. Den andre, som er litt større, er fast montert i tverrarmens våpenhus.

Blomstervaser

Blomstervaser, to moderne av plett med innskrift på foten: «St. Jørgens kirke, julen 1934». H. 25 cm.

Kirkegård

St. Jørgen kirkegård lå fra gammelt av nord for kirken, på andre siden av Kong Oscars gate. Den var ganske liten, så da det ble bestemt at Årstad sogn skulle legges til St. Jørgen kirke, ble et stykke av hospitals-engen som grenset opp mot St. Jacob kirkegård, utlagt til kirkegård for Årstad sogns innbyggere. Denne kirkegård ble innviet 29.4.1751. (H. Meyer s. 523).

I 1800-årene ble kirkegården på ny for liten, slik at både hospitalslemmene og folk fra Årstad sogn måtte begraves på St. Jacob kirkegård. Her fikk først hospitalslemmene, senere også Årstad sogns innbyggere, rett til begravelsesplass på en parsell ved Stadsporten. Den gamle kirkegård for hospitalet ble slettet i 1897.

Ifølge B. E. Bendixen skal det under koret i kirken være «en nu aldeles afstængt gravkjælder, hvori en række præster er begravet». (Bendixen 1905 s. 294).

Kilder

Utrykte kilder

1. Statsarkivet i Bergen. Biskopens arkiv, avd. IV. Prestearkivet: Kopibøker 1828−1846, 1886−1935. Stiftamtmannens arkiv: Avd. VI. Regnskap 1717−1803. Bilag og dok. vedr. regnskap 1701−1770. Stadsportarkivet: Branntakstprotokoller.
2. Universitetsbiblioteket i Bergen. Manuskripter MS 81 l/H 10, 921.
3. Det antikvariske sentralarkiv, Riksantikvaren, Oslo. Rapporter fra Haakon Shetelig, Egill Reimers, Ludvig Hoff, Domenico Erdmann og H. Ivers vedr. istandsettelsen av St. Jørgen kirke 1936−1937. Registrering av sølv, ved kunsthistoriestudenter 1970−1972.

Trykte kilder

1. Christopher Frimann, Stiftelser og Gavebreve i Bergens Stift, II, Kbh. 1777, s. 112.
2. Norske Rigs-registranter, Chra. 1861−1891.
3. Johan Fredrik Lampe, Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen, I, Kra. 1895.
4. Friedrich Bruns, Die Lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900.
5. Hilbrandt Meyer, Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse ved Borgemester Meyer. Første bind skrevet udi Aaret 1764. Utg. B.H.F.S. ved B. E. Bendixen, Bergen 1904.
6. B. E. Bendixen, Tillæg og
7. Rettelser til Hildebrand Meyers Bergens Beskrivelse, Bergen 1905.
8. Vestlandske Kunstindustrimuseum, Gammel bergensk gullsmedkunst, Katalog over utstillingen av Thv. Krohn-Hansen, Bergen 1937. Tillegg, Vestl. Kunstindustrimuseums årbok, 1941.
9. Edvard Edvardsen, «... Bergen udi Norrige ... Anden Part ,... Til Annum 1684», Utg. B.H.F.S. ved Olav Brattegard, B.H.F.S. 57/58, 1951/1952, Bergen 1952.
10. Jan Hendrich Lexow, «Den sittende søyle i Bergen», Arb. 1955, s. 129−144.