Hop, forsvunnet kirke

Hans-Emil Lidén

Den såkalte «papirkirken på Hop» ble oppført som privatkirke av eieren til Hop gård, Werner Hosewinckel Christie i 1793. Den ble ifølge kallsboken for Fana viet til kirkelig bruk 10/7 1796. I 1805 søkte eieren om å få ta kirken i bruk som sognekirke for en del av menigheten som soknet til Birkeland kirke (som Christie også eide), men søknaden ble avslått «eftersom den dertil laae ubeleilig saavel for Menigheden, som for Præsten − og den dessuden ikke havde den ringeste Indkomst» (kallsbok). Fra 1796 til 1823 ble det imidlertid holdt en årlig gudstjeneste i kirken på annen søndag etter Trinitatis. Kirken ble revet i 1829 eller kort etter i forbindelse med at Christies eiendom ble overtatt av Michael Krohn som lot oppføre et fjøs på tomten.

Bygningen

Kirken lå, såvidt en kan forstå, på nordvestsiden av elveløpet/kanalen som omga selve hovedhuset på gården Hop. Gården og industristedet Hop ligger ved Nordåsvannet, ca. 8 km sør for Bergen.

B.E. Bendixen meddeler at omkr. 1909 var ennå enkelte stein fra grunnmuren synlige. Han målte kirkens tverrsnitt til «omtrent 12.5 m eller lidt mere». Ved gårdens hovedbygning fantes en stein med innhugget innskrift «Anno 1793 er denne Christ K. bygd av Laugmand Christie ved Hands Tienestedrenge». Kilden til kunnskap om bygningen er for øvrig i første rekke en tegning av Joh. F.L. Dreier fra 1827 og en beskrivelse av hollenderen Cornelius de Jong som besøkte kirken i 1797.

Ifølge Dreiers tegning var kirken en liten rundkirke, kronet av en lanternin med kuppel som igjen var kronet av et lite lanterninoppbygg med kuppel og spir. Samtiden sammenliknet den med Pantheon (Lyder Sagen) og «Peterskirken i Rom − skjøndt Dukketøi i sig selv −» (biskop J. Neumann). Cornelius de Jong oppgir bygningens diameter til 24 alen (15 m). Den var åttekantet utvendig og sirkelrund innvendig, skriver han. Dreiers tegning viser at åttekantens hjørner var markert av pilastre. Pilastrene på hver side av hovedinngangsveggen bar en høy rundbuet ark, mens taket for øvrig hadde trekantede vindusarker over inntrukne vinduer. Arkene markerte sannsynligvis det utvendige skillet mellom et midtrom og en omløpende omgang. Innvendig hadde nemlig bygningen gallerier og korintiske søyler, ifølge de Jong. Søylene må ha skilt midtrommmet og omgangen, og galleriene må ha vært plassert i omgangen. Arkvinduene ga antakelig lys inn til selve midtrommet, mens de høytsittende vinduene i omgangsveggene som Dreiers tegning viser, antakelig ga lys til galleriene. Lanterninoppbygget som kronet taket, må ha vært båret av selve takkonstruksjonen uten støtte av søyler.

Et merkelig trekk ved bygningen var selve byggematerialet som ifølge tradisjonen skulle være papir eller papier maché. De bærende konstruksjonene må likevel ha vært av stein og tre. De Jong opplyser at bygningen var oppført av mur som var sammenføyet av uregelmessige steiner uten kalk, dvs. murt som tørrmur. I tillegg brukte Christie trematerialer fra kapellet på Jacobskirkegården i Bergen som han kjøpte til nedrivning i 1787. Både takkonstruksjonen og søylene må ha vært av tre. Om søylene sier de Jong at deres kjerne var av tre − «en arm tykt, beklædt med ler og derefter overtrukket med papirmasse til en tykkelse, saa man ikke kan favne omkring dem» (B.E. Bendixens oversettelse). På samme måte var murverk og tak overtrukket med papir både utvendig og innvendig. Vinden hadde imidlertid flere ganger ødelagt papiret på taket, så det var blitt belagt med lekter. Bibelske billedfremstillinger, utformet som relieffer i papirmassen, prydet bygningen både utvendig og innvendig. I tillegg til relieffene var to store bilder anbragt foran prekestolen (sic), og midt i rommet var en lysekrone opphengt.

Fremstillingen av papirmassen var en hemmelighet som Christie ikke ville røpe. Det fremgår likevel av de opplysninger de Jong fikk, at den besto av gammelt papir oppbløtt i vitriolvann og blandet med kalk som Christie selv brente. (Christie drev marmorbrudd med saging av marmorblokker ved Hopsfossen). Kalken var tilberedt med myse og eggehvite. Kalk/papirmassen ble påført murene og treverket, og ble etter hvert, under påvirkning av luft, steinhard. Den var også så motstandsdyktig mot varme at Christie laget ovner av den.

Kilder

Utrykte kilder

1. Statsarkivet, Bergen.
2. Fana prestearkiv, kallsbok 1828.

Trykte kilder

1. B.E. Bendixen, «Kirkebygningen paa Hop i Fane», Bergens historiske forenings skrifter, b. 15, Bergen 1909.

Avbildninger

1. Johan F.L.Dreyer, prospect av Hop kirke. Ole Hardou, maleri av Hop kirke.