Forskningsprosjekt om norske kirker

    Bergen domkirke

    Fra Norges Kirker

    Hopp til: navigasjon, søk
    Bergen domkirke
    FylkeHordaland fylke
    KommuneBergen kommune
    ProstiBergen Domprosti
    BispedømmeBjørgvin bispedømme
    Laster kart...
    Koordinater60.393871,5.330920
    FellesrådBergen kirkelige fellesråd
    Kirke-id120100101
    Soknekatalognr04060204
    BygningsgruppeKirke etter kirkeloven (§ 17)
    VernestatusAutomatisk fredet (før 1650)


    Ellen Marie Magerøy, Hans-Emil Lidén

    Bakgrunn

    Bergens nåværende domkirke er bygget på strandvollen på østsiden av Vågsbunnen. Sjøen gikk helt inn til kirken før Vågens innerste del ble fylt ut i løpet av middelalderen. Kirken lå i utkanten av det middelalderske byområdet, ved innfartsveien fra sør.

    Kirken er viet til St. Olav. Første gang den nevnes i skriftlige kilder er i 1181, da bondehøvdingen Jon Kutiza overfalt kong Sverre i Bergen. Noen av Sverres menn flyktet da inn i Olavskirken i Vågsbotn (Sverres saga s. 54). På denne tid har kirken antakelig vært en vanlig sognekirke, men en gang i kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1217−63) må fransiskanermunker ha overtatt kirken og bygget et kloster ved den. (Molland 1969, s. l ff.). Antakelig brant den ved den store bybrannen i 1248 (Kfr. bd. l s. 134).

    I Håkon Håkonssons saga nevnes at kongen lot bygge Olavskirken og klosteret med på sin kostnad (Vigf. s. 358). Opplysningen kan referere til en gjenoppbygning av Olavskirken i Vågsbotn etter brannen i 1248, men kanskje snarere til bygging av dominikanerklosteret ute på Holmen som også hadde en kirke viet til St. Olav (og Erik). (Kfr. bd. l s. 173.) Kirken brant i 1270. (Isl. annal. s. 138). I 1276 nevnes den i byloven som endepunkt for gangvakten om natten (Ngl. II, s. 241). I 1277 testamenterte kong Magnus Håkonsson (Lagabøter) fransiskanerne i Bergen 12 mark i sterlinger og 700 mark i vanlig mynt til klosterets oppbygging. Det opplyses i testamentet at gaven allerede er utbetalt. I samme testamente velger kongen seg kirkelig gravsted hos minorittbrødrene (fransiskanerne) i Bergen, «og når det gjelder dette valget av gravsted, forbyr vi strengt i Guds navn at noen som står oss nær, hva enten det er gjennom blodsslektskap, giftermål eller vennskap, skal foreta seg noe som står i strid med denne vår vilje». (DN IV, 3). I de stockholmske minoritters diarium er det under l. juni anført: «Døde Magnus, Norges konge, og ble begravet hos minorittene i Bergen». (Lange 1856, s. 341 note), l. juni er muligens begravelsesdagen siden kongen døde 9. mai. Etter dette må en tro at kongen ble gravlagt i kirkens kor i 1280, men graven ble ikke gjenfunnet da grunnen under gulvet ble utgravd under restaureringen i 1880−83.

    Kong Magnus Håkonssons store gave, og vel også hans ønske om å bli gravlagt hos fransiskanerne i Bergen, førte til at kirkens kor ble ombygget og vesentlig utvidet etter 1270-brannen. Den gjenoppbygde og utvidede kirke ble innviet Filips og Jakobs dag (l. mai) 1301 av biskop Narve (Bergens rimkrønike). Kirkens skrudhus, som må være samtidig med korutvidelsen, er nevnt i et diplom fra 1309 (DN IV, 82).

    Fransiskanerne tilgodesees i en rekke norske og tyske testamenter fra slutten av 1200-årene og like frem til 1525. Av norske testamenter kan nevnes Gaute av Tolgas fra 1288 eller tidligere (DN II, 24), Bjarne Erlingssons fra 1308 eller 1309 (DN XV, l), fru Torbjørgs fra 1324, hvor klosteret får hele 35 mark (DN I, 177), Eindride Simonssons testament-tillegg fra 1337 (DN I, 243), kong Magnus Erikssons testamente fra 1347 (DN V, 193), Arvid Ingjelssons fra 1430 (DN V, 597), Gert Smedekens fra 1475 (DN VII, 480) og endelig Stavanger-bispen Alf Torgeirssons testamente fra 1479 (DN IV, 987).

    En rekke tyske bergenfarere betenker klosteret og kirken i sine testamenter. (Kfr. Bruns 1900, register). I noen av testamentene gis det også gaver til et Katharina og Dorothea gilde som var knyttet til kirken (f.eks. Bruns s. 39). Ved opprettelsen av gildet i 1397 ble det bestemt at det skulle leses sjelemesser for avdøde gildebrødre hos fransiskanerne (ant. ved et Katharina-alter i kirken) og ved Dorothea-alteret i dominikanerkirken. Gildebrødrene hadde alt nødvendig messeutstyr til de to altrene. (Nielsen 1878. Hansisches Urkundenbuch V, Lpz. 1899, nr. 296.)

    Ved vitaliebrødrenes overfall på Bergen i 1393 ble det kjempet ved fransiskanerklosteret. En av vitaliebrødrenes anførere, kalt Mækinborg (fra Mecklenburg) ble drept og begravet i klosterkirken. (Isl. annal, s. 422). Kirken brant i 1463 eller -64. (DN VII, 463, Hansisches Urkundenbuch IX, nr. 156). I 1484 ble det holdt en synode for hele provinsen Dacia (dvs. Danmark, Norge og Sverige) i klosteret (Lange 1856 s. 343).

    I 1537 ble det bestemt at fransiskanernes kirke skulle tas i bruk som domkirke, til erstatning for domkirken ute på Holmen (Bergenhus) som ble revet i 1531 (kfr. bind 1, s 145). Kirken sto da åpenbart delvis som ruin. Bergens første protestantiske biskop, Geble Pederssønn, fikk satt kirken i stand før sin død i 1557. Han bygget også et tårn på den. Tårnet, som sees på Scholeus-stikket fra ca. 1580, sto omtrent midt over skipet.

    Skrudhuset var på denne tid delt i to deler. En del var innredet til bibliotek med benker og hyller. I tillegg tjente det som lokale for konsistorialretten (en geistlig rett) og som skolestue for latinskoleelevene. (Absalon Pederssøn, Oration s. 60).

    I 1600-årene fikk kirken i hovedtrekkene den form vi nå kjenner. Den ble utvidet mot sør så den fikk toskipet langhus, og Gebles tårn ble erstattet av et vesttårn. Opptakten til disse arbeidene ble gjort allerede i 1599, da man fikk kongens approbasjon på planene, samtidig som det ble gitt tillatelse til å ta stein fra klosteret og Nonneseter kloster til arbeidet. I 1600 ble det oppnevnt fire borgere som skulle ha oppsyn med byggearbeidene, men selve arbeidet ble, ifølge en opplysning fra 1703, ledet av en «døktig Ingenieur og udi Civil Bygning erfaren Mand» som ble oppsendt fra København (brev fra biskop Randulf i bispearkivet, Bergens statsarkiv). I 1602 ble det bestemt at alle landskirker i Bergens stift skulle bidra med 4 daler hver til reparasjonen av kirken. (Kfr. N.R. III, s. 583, 613 og 664).

    Kirken brant både i 1623 og i 1640, men ble begge gangene istandsatt temmelig raskt.

    Etter den store bybrannen i 1702 ble kirken gjenoppbygget under ledelse av arkitekt Johan Conrad Ernst, som var blitt sendt opp fra København for å lede gjenreisningsarbeidet i byen, og byggmester Johan Martin Heintz. Langhuset ble oppført så å si fra grunnen av, mens kormurene og tårnfoten i vest, som var bedre bevart, ble beholdt. Heintz forhøyet tårnet. I 1743 stod det ferdig i den skikkelse det har idag.

    I 1880−83 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering under ledelse av arkitekt Christian Christie. Sideskipet ble ved denne anledning revet og gjenoppbygget fra grunnen av. I forbindelse med restaureringsarbeidet foretok arkitekt Peter Blix bygningsarkeologiske undersøkelser av murverket og grunnen under kirken.

    I 1963−69 ble kirkebygningen satt istand under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen. Den fikk i alt vesentlig beholde den form arkitekt Christie ga den, men sporene i murverket etter dens lange og omskiftelige historie ble gjort mer synlige. Samtidig ble bygningen oppmålt og undersøkt med tanke på foreliggende publikasjon.

    Etter reformasjonen ble fransiskanerkirken ikke bare domkirke, men også den ene av byens to norske sognekirker. Sognegrensene frem til reguleringen i 1647 kan ikke fastlegges nøyaktig, men foruten «landsognet» utenfor bygrensen (hovedsakelig bebyggelsen langs innfartsveien sørfra mellom Stadsporten og Fløen), omfattet sognet bebyggelsen i byens søndre og vestre del, innbefattet hele Strandsiden.

    Etter sognereguleringen i 1647 hadde byen tre norske kirkesogn, idet bebyggelsen på Stranden fra like utenfor Muralmenningen og Klosteret ble skilt ut fra Domkirkesognet og lagt inn under det nyopprettede Nykirkens sogn. I tillegg ble grensen mellom Korskirke- og Domkirkesognet regulert. En følge av reguleringen var at Domkirkens kapellanbolig og klokkerbolig samt latinskolens rektorbolig ble liggende i Korskirkesognet. Disse tre bygningene skulle likevel fortsatt tilhøre Domkirkens sogn (N.R. IX, s. 79 ff.) I perioden 1741−1812 var Askøy sogn forenet med Domkirke-sognet. En av Domkirkens kapellaner var sogneprest til Askøy.

    Sognegrensene av 1647 sto ellers ved makt til 1874. Da ble bebyggelsen på nedsiden av Strandgaten ut til Muralmenning overført til Korskirkens sogn. Byen ble dessuten utvidet ved at Domkirkens landsogn ble lagt inn under byen.

    I 1885 ble Johanneskirkens prestegjeld opprettet for byens vestlige del, dvs. Sydnes, Nygård og Møhlenpris. Nøstet, Engen, Vaskerelven og Torvalmenningens vestre del ble fortsatt liggende i Domkirkens sogn, mens bebyggelsen på oversiden av Strandgaten (mellom Strandgaten og Store Markvei) ble overført til Korskirkens sogn. I 1957 ble resten av sentrumsområdet lagt inn under Korskirkens sogn. Domkirkens sogn omfattet fra da av bebyggelsen sør og vest for en linje trukket fra Fjellveien ned til Domkirken og videre langs Domkirkegaten over Rådstuplass og langs Christiesgate til grensen for den nyopprettede St. Jakob menighet.

    Bygningshistorie

    Som det fremgår av den historiske oversikt, har kirken en meget komplisert bygningshistorie. Den nåværende bygning inneholder rester av to eldre kirker. I tillegg er den blitt ombygget flere ganger.

    Den eldste kirken

    Ved utgravningen av grunnen under kirkegulvet i 1880 støtte arkitekt Peter Blix på fundamentene for den eldste Olavskirken i Vågsbotn. Funnet viste at den eldste kirken må ha vært bygget av stein.

    Av Blix’ kommentarer til oppmålingstegningene fremgår at han oppfattet den eldste kirken som en rektangulær langkirke med skip og kor av samme bredde. Koret hadde apside i øst, og det var muligens et tårn i vest (Innberetning i Riksantikvarens arkiv). Et nedre, kvaderkledd parti av den nåværende kirkes nordmur med spor av en gjenmurt portal mente Blix var rester av den første kirkes nordmur.

    Blix’ grunnplan samsvarer dårlig med hans egen tolkning. Den viser at den eldste kirken i tillegg til skipet må ha hatt et smalere, apsidalt avsluttet kor og antakelig også et vesttårn. Slik oppfattet også Anders Bugge grunnplanen (Bugge 1931 s. 7 ff.).

    Tar en utgangspunkt i det nevnte kvaderparti i nordmuren, som utvilsomt stammer fra den eldste kirken, vil en se at partiet egentlig omfatter to partier. Ca. 11 m øst for kvaderpartiets vestgrense er det et sprang i skiftegangen, samtidig som det profilerte sokkelbåndet som ellers markerer overgangen mellom sokkel og mur i kvaderpartiet, stanser. Partiet østenfor preges av større kvadre enn lenger vest (bortsett fra endel ilappinger av nyere stein). Grensen mellom de to partier viser at det østre parti må være eldre enn partiet vestenfor. Muligens har den eldste Olavskirken vært oppført i to trinn, hvorav det østre trinn, omfattende det nå forsvunne kor, samt østre del av skipet, har vært det eldste.

    Antakelig har det eldste parti fortsatt enda et lite stykke østenfor det nåværende skillet mellom kvadermur og bruddsteinsmur. Blix iakttok i 1880 at fundamentet for det kvadermurte parti av nordmuren var 6 fot dypt, mens muren videre østover var «fundamenteret ovenpaa jordsmonn». Ved utgraving av tomten til det fyrhus som ble bygget på stedet i 1883, men som ble revet i 1970, kunne sees at det dypt fundamenterte parti av muren (riktignok reparert og delvis ommurt av Blix) strakte seg vel l m forbi (øst for) grensen mellom kvadermur og bruddsteinsmur. I dette partiet kan det romanske kirkeskips nordøstre hjørne ha stått − markert av en hjørnepilaster, analog med dem vi finner i Mariakirken og Korskirken som er anlegg fra samme tid. En slik pilaster måtte nødvendigvis rives ut når det nye murparti skulle mures inn mot kvadermuren. Innvendig kan den eldste kirkes nordmur følges tilsvarende langt østover.

    Lengst vest i kvaderpartiet oppdaget Blix som nevnt restene av en gjenmurt portal. Sporene er tydelige, både innvendig og utvendig i nordmuren. I dag er et av kirkens sirkelrunde vinduer plasert i portalfeltet, og ellers er portalåpningen delvis markert av Blix med nye kleberkvadre. Men i de nederste 5−6 skiftene er de opprinnelige vangeskiftene i behold. Steinene i muren er satt inn symmetrisk omkring portalens midtakse.

    Portalen må ha stått temmelig nær skipets nordvestre hjørne. Etter de bevarte restene å dømme, har den hatt inntrukket døranslag med en totrinns resess utvendig. Over portalåpningen ser det ut til å ha stått et gavlparti.

    Den eldste Olavskirkens kor må ha vært ca. 9 m bredt og 18 m langt, apsiden medregnet. Skipet kan ha vært ca. 20 m langt og 13 m bredt. I vest ser det, etter Blix’ tegning og opplysninger i gravningsinnberetningen, ut til å ha stått et tårn med kvadratisk grunnplan på ca. 9 x 9 m (alle mål utvendige).

    Kirken i høy- og senmiddelalder

    Vi vet ikke når fransiskanerne overtok Olavskirken, og heller ikke om de gikk igang med ombygningsarbeider i forbindelse med overtagelsen. Det siste er lite tenkbart da ordenen var fattig, ihvertfall til å begynne med. Derimot kan man ha bestemt seg for en ombygging i forbindelse med brannen som herjet kirken i 1248. Men det er også mulig at kirken ble gjenreist i sin gamle skikkelse etter 1248-brannen, og at ombygningen av kirken først ble påbegynt etter neste brann − i 1270. På bygningsarkeologisk grunnlag kan følgende 3 byggetrinn fastlegges:

    l) Utvidelse av den romanske sognekirkes kor til et kor av samme bredde som skipet og med rett koravslutning.

    2) Bygging av den nåværende tårnfot som en forlengelse av sognekirkens skip.

    3) Ytterligere forlengelse av koret med bygging av en polygonal koravslutning (= det nåværende kor). Tårnfotens stilpreg, slik det fremtrer i portaler og vinduer, viser at denne del av kirken må være bygget etter 1270-brannen, mens koravslutningens vinduer har detaljer (profiler og ornamenter) som tyder på at korutvidelsen skjedde noe senere, høyst sannsynlig etter 1277 da kong Magnus bestemte at den bergenske fransiskanerkirke skulle være hans gravkirke. De midler han ved denne anledning skjenket klosteret, kan meget vel ha vært ment som finansieringsgrunnlag for en nødvendig ombygning av koret til et kongelig gravkor. Byggetrinn 2 og 3 kan altså med stor sannsynlighet fastlegges til perioden 1270−1301, da kirken ble innviet (s. 11). Verre er det å fastlegge når byggetrinn l ble påbegynt. Det bygningsarkeologiske materiale gir ingen holdepunkter for en datering utover at det opprinnelige kor (sognekirkens smalere kor) er utvidet i 2 etapper, og at koret følgelig må ha vært utvidet, eller i det minste påbegynt utvidet, før ombyggingen til gravkor tok til etter 1277. Det kan ha skjedd etter 1248-brannen eller etter 1270-brannen, ja sågar før 1248-brannen hvis fransiskanerne overtok den gamle sognekirken så tidlig.

    Murverk som tilhører ombyggingens l. byggetrinn. I den nåværende kirkes nordmur finnes et bruddsteinsmurt parti øst for det tidligere omtalte kvadermurte parti fra den eldste kirken. Partiet er murt som en forlengelse av nordmuren i den eldste kirkens skip, på utsiden av den opprinnelige kormuren. Det består av noenlunde jevnstore, liggende stein. De største steinene finnes i de nederste skiftene over sokkelen. Det er tilløp til gjennomgående skiftegang, men murverket er likevel «gotisk» av karakter med store, nøyaktig utpinnede fuger. Partiet strekker seg frem til skrudhusets vestmur, hvor også Blix har markert et skille i muren på sin grunnplan. Videre østover har murverket en annen karakter med store, tildels kantsatte stein uten gjennomgående skiftegang. Dette murverket må tilhøre byggetrinn 3. Den første korutvidelse må altså ha strukket seg ihvertfall så langt østover som til skrudhusets vestmur.

    Blix mente, på grunnlag av to utstikkende fundamentrester som han fant, at det hadde stått et sakristi ved nordmuren akkurat i området hvor vi finner det beskrevne murparti. Sakristiet skulle, ifølge Blix, tilhøre den eldste fransiskanerkirken.

    Det er vanskelig å etterprøve Blix's hypotese i dag fordi fundamentrestene han fant, ble ødelagt ved anlegget av det omtalte fyrhus som sto i samme område. Men siden det ikke er spor i kirkens nordmur etter noen døråpning inn til det formodede sakristi, er det tvilsomt om det har eksistert.

    Byggetrinn 2, tåmfoten. I motsetning til partiet i nordmuren er tårnfoten kvaderkledd. Den har to portaler, en i nordmuren og en i vestmuren. Over vestportalen sitter et stort, trekoblet grindverksvindu. I sørmuren sitter to litt mindre, tokoplede grindverksvinduer av samme type som vestvinduet. Spor av et tredje, gjenmurt vindu øst for de to vinduene i sørmuren (nå dekket av skillemuren mellom tårnfot og skip), tyder på at vindusrekken må ha fortsatt østover. De bevarte deler av nordmuren har derimot ikke spor etter vindusåpninger.

    Kirkens nåværende tårn er, som nevnt, fra 1600-årene. Middelalderkirken hadde etter alt å dømme ikke noe tårn, selv om det kan ha stått en liten takrytter for messeklokkene over kortaket. Avslutningen av hjørnelisénene i vest, en blindbuefrise på tårnfotens nordmur, samt spor av gavl-linjer i tårnfotens vestmur, viser hvor høyt middelalder-anlegget opprinnelig var. Buespissen i det store grindverksvinduet i vestmuren går opp over langmurenes gesimsnivå og viser at kirken på dette tidspunkt ikke kan ha hatt noe flatt loft. Spor av hvelv er det heller ikke i murverket. Kirken må derfor enten ha hatt trehvelv eller en såkalt åpen takstol (sprengverkstakstol). På denne bakgrunn er det bemerkelsesverdig at det er anlagt en vindeltrapp i vestmuren, like ved bygningens nordvestre hjørne. Den mest nærliggende forklaring er at trappen kan ha ledet opp til et arrangement som blindbuefrisen på nordmuren har vært en del av. Noen tilsvarende frise har det ikke vært på sørmuren. Her ville den også ha kommet i konflikt med buetoppene i grindverksvinduene.

    Frisens øverste skift har en rekke hull etter bjelker. Hullene står med en regelmessig avstand av 2 m. De står så regelmessig og er så presist utformet at det neppe dreier seg om vanlige stillashull. Dessuten står de så å si i murkronenivå. Antakelig dreier det seg om hull for bærebjelker til en vektergang som har kraget ut på murens nordside. Fra en gang på dette sted ville man i middelalderen ha hatt utsyn over hele byområdet. I bygningens sørøstre hjørne er det fremdeles en brønn i muren som var tilgjengelig både innenfra og utenfra.

    Byggetrinn 8, ombygging til kongelig gravkor. Resultatet av byggetrinn l og 2 var en rektangulær, enskipet kirkebygning hvis bredde tilsvarte bredden av den gamle sognekirkes skip (ca. 12 m), og lengden sognekirkens samlede lengde (apsis og tårn medregnet) = ca. 40 m. Koret kan ha vært ca. 10 m langt. Det nye kor (byggetrinn 3) ble bygget som en forlengelse østover av kor II, enten nå dette sto ferdig eller bare var påbegynt. Det ble ca. 30 m langt og avsluttet av en polygonal apside med store grindverksvinduer. I hvertfall ett tilsvarende vindu fantes også i sørmuren, mens nordmuren ikke fikk vinduer. Byggematerialet var bruddstein med klebersteins kvaderinnfatninger rundt dører og vinduer. Langkoret fikk fire regulære kryssribbehvelv på konsoller, mens høykoret og apsiden fikk et irregulært seksdelt hvelv som gikk ned på tynne halvsøyler. Skillet mellom kor og skip må ha vært markert av en vid bue over fundamentene for den første kirkes korskillemur (se s. 40). Såvel hvelvenes skjoldbuer som apsidevinduene i det forlengede kor gikk opp til et høyere nivå enn gesims-nivået i vest (markert av blindbuefrisen på tårnfotens nordmur). Dette burde normalt ha ført til at langmurene i den eldre kirken, som nå ble stående som skip i den utvidede kirke, ble forhøyet. Om dette virkelig skjedde, er usikkert. Visse spor kan tyde på at kirken har hatt to gesimshøyder (se s. 19). Som nevnt er det ikke spor av hvelv i den nåværende tårnfot. Alt taler derfor for at kirkens skip forble hvelvløst, selv om det forlengede kor fikk hvelv. Derimot kan man ha lagt inn et flatt bjelkeloft over skipet uten å komme i konflikt med vestvinduet dersom gesimsnivået over skipets vestre del (nåv. tårnfot) ble forhøyet. Hvis ikke, må skipet fortsatt ha hatt åpen takstol.

    Kirkens hovedalter må ha stått på linje med de tre sittenisjene i sørmuren. Øst for de tre nisjene er det et repositorium og en piscina i muren, mens det vest for de tre nisjene var en døråpning som førte fra koret inn til et rom i klosterets østfløy. Denne åpningen ble gjenfunnet i 1880, men sporene etter den ble ødelagt i forbindelse med anlegget av den nye arkaderekken. Rett overfor den fører fremdeles en døråpning inn til forhallen mellom koret og kirkens skrudhus.

    Ifølge skriftlige kilder brant kirken i 1463, men sikre spor av reparasjoner etter denne brannen finnes ikke. Muligens ble buepartiene i apsidevinduene ommurt etter denne brannen.

    Kirken i 1500-årene

    Etter at den gamle fransiskanerkirke var blitt byens domkirke i 1537, satte Bergens første protestantiske biskop, Geble Pederssønn, i gang store istandsettelsesarbeider.

    Absalon Pederssøn Beyer forteller i sin «Oration om mester Geble» at Geble lot en dansk snekker, Niels Hanssen fra Nakskov, bygge tak over vestre del av kirken («nedre Kircken») som var «saa got som fordærfvet baade paa Tag oc Muur». Nordmuren («mod Skolen») var så dårlig at den midlertidig måtte støttes opp. Geble lot en skotsk byggmester ved navn Odu eller Odis bryte den ned og gjennoppmure. Til arbeidet ble brukt «hærlige Steene» fra Jonsklosteret. Den skotske byggmesteren hugget også et «S. Hansis Billede, som staar i Muuren». Dette skjedde i 1548.

    Også sørmuren («til Bispegaarden») sto til nedfalls. Den ble foreløpig tekket med bord og «forblef [slik] i mange Aar». Etter at kirken hadde fått tak, gikk Geble i 1553 i gang med å bygge et tårn på den. Oluff Liffsøn (Snekker) var mester for arbeidet, og det ble bygget «enter S. Oluffs Kirckis Torn j Amsterdam» (Oration s. 59). I Absalons dagbok for 7/4 1564 (s. 63) bekreftes at tårnet ble bygget av tre.

    Noen spor av byggearbeidene fra 1500-årene synes ennå å være bevart i kirkens murer. Dessuten har vi på Scholeus-stikket en fremstilling av hvordan kirken tok seg ut omkring 1580.

    Ifølge Scholeus-stikket var biskop Gebles tårn et midttårn i kirkens fulle bredde. Det var delt i to etasjer av en kraftig gesims, og kronet av en løkkuppel. Muligens er det denne løkkuppelen som ligger til grunn for Absalons opplysning om at tårnet ble bygget etter mønster av St. Olavs kirkes tårn i Amsterdam. Denne kirken var egentlig et Olavskapell som omkring 1500 ble bygget sammen med et såkalt Jerusalemskapell til en kirke, kalt Oudezijds Kapel. Kapellet fikk i 1500-årene en takrytter av tre i form av en åttekantet lanternin kronet av en «åpen», dvs. utekket, løkkuppel. (Opplysning i brev fra Rijksdienst voor de Monumentenzorg). Likheten med Domkirkens tårn er således relativt overfladisk dersom Scholeus-stikkets gjengivelse er riktig.

    Biskop Gebles skotske byggmester kan ikke ha brutt ned og gjenoppmurt hele kirkens nordmur. Korets middelalderske hvelv sto like frem til etter brannen i 1702, da de ble revet. Partiet som ble reparert, må ha strukket seg fra koret og vestover til den nåværende tårnfot. Dets avslutning mot vest er ennå synlig i form av en l ,6 m lang ståfuge øverst i muren like øst for det nåværende tårns østmur. Fugen går fra murkronen og ned til et punkt på linje med overkant av blindbuefrisen på tårnfotens nordmur. En tilsvarende ståfuge finnes i søndre langmur. Begge fugene er sporbare både utvendig og innvendig. Like øst for fugen i sørmuren finnes anfanget for en stor teglmurt bue hvis topp-punkt må ha tangert murkronen. Bare anfangspartiet gjenstår. Resten av buen ble ødelagt ved en ombygning av muren etter 1702-brannen (se nedenfor). Buen går ned på murverket i det gjenmurte tredje vindu i sørmuren som det er funnet spor etter.

    Av dette kan utledes at kirkens vestre del (tilsvarende den nåværende tårnfot) må ha hatt en gesimshøyde i 1500-årene tilsvarende den den første fransiskanerkirken hadde (markert av blindbuefrisen). Fra et punkt like øst for det nåværende tårns østmur har bygningens gesimshøyde vært hevet 1,6 m. Bygningens vestre og østre del har m.a.o. hatt tak i forskjellige nivåer. Om dette var et påfunn av den skotske byggmester eller en gjentakelse av en eldre ordning, skal være usagt (se s. 18). Mye tyder på at biskop Gebles tårn kamuflerte dette spranget. Scholeusstikket kan derfor være korrekt når det viser et tårn i kirkens fulle bredde. Om teglbuen i sørmuren ble murt opp for å avlaste muren for tårnets vekt, er usikkert. Materialet, småfallen tegl, kan tyde på at den kan være fra en noe senere tid da det ble revet ut arkadeåpninger i sørmuren (se nedenfor).

    Kirken i 1600-årene

    I 1599 ble planene om et nytt tårn og en utvidelse av kirken approbert av kongen, men det har åpenbart gått noen år før byggearbeidene ble satt i gang. Tårnet må for størstedelens vedkommende være identisk med det nåværende vesttårn. Bare øverste etasje i tårnet er nyere, bygget etter brannen i 1702.

    Tårnet ble reist over middelalderkirkens vestre del. Det fikk kvadratisk grunnplan med sider lik kirkens bredde. Østmuren ble båret av en teglmurt bue som spente tvers over skipet og gikk ned på langmurkronene. Romlig sett forble tårnfoten m.a.o. en del av skipet. Først en senere innsatt skillemur (s. 27) avdelte tårnfoten fra resten av kirken. Tårnets murer er noe tynnere enn de middelalderske murene i tårnfoten. De er murt opp av bruddstein med hjørneinnfatninger av kleberkvadre. Selv om tårnet ifølge Edv. Edvardsen ble forhøyet i 1626, (B.H.F.S. 55/56 s. 80) kan det ikke ha raget særlig høyt opp over langhustakets møne. Det hadde to etasjer over tårnfoten, og var ifølge Edvardsen prydet med «et firekantet Spijr med 4 smaa Arcker paa, en af huer Side, som tillige med Spijret hafuer deres forgylte Ebler oc Fløye, oc ellers er tackt med Skeefersteen.»

    Ifølge en innberetning etter brannen i 1702 var tårnet før brannen tekket «med Skiversteene med Blystrimler over alle Kanterne». Dets lydglugger (i det nåværende tårns mellom-etasje) var rundbuede og adskillige større enn de nåværende gluggene.

    Omtrent samtidig med at vesttårnet ble bygget, ble det føyet et søndre sideskip til den gamle kirken. Det ser ut til å ha vært bygget av utmurt bindingsverk på murrestene etter klosterbygningene. For å få forbindelse mellom sideskipet og hovedskipet ble det brutt ut store åpninger i kirkens opprinnelige sørmur. Slik fremkom de «Sex ulige Piller som syv Arcader gjorde af ulige Distance» som arkitekt Ernst beskriver i 1703 (B.H.F.S. 18, s. 7). Det kan meget vel være i forbindelse med utbrytingen av disse åpningene at den teglsteinsmurte buen som er omtalt ovenfor, ble slått som avlastningsbue i muren.

    Kirken ble i 1606 tekket med bly, men allerede i 1609 var blytaket «heel udueligt» så man søkte om kongelig tillatelse til å legge et tre- eller spontak på kirken.

    Domkirken brant to ganger i løpet av 1600-årene, først i 1623, deretter i 1640, men skadene på selve bygningen kan ikke ha vært så omfattende da kirken ble tatt i bruk igjen relativt raskt.

    Kirken etter brannen i 1702

    Den store bybrannen i 1702 skadet nok Domkirken langt mer enn brannene i 1623 og 1640 hadde gjort. Verst gikk det ut over langhuset, hvor store deler av nordmuren, den gamle gjennombrutte sørmuren og sideskipet sør for den måtte rives. Koret og skrudhuset hadde klart seg bedre, takket være hvelvene, og også de nedre, middelalderske deler av vesttårnet var i brukbar stand. Men i de øvre delene av tårnet var murverket svært brannskadd.

    Arkitekt Johan Conrad Ernst planla gjenreisningen av kirken mens byggmester Johan Martin Heintz ledet byggearbeidene. Av arkitekt Ernsts innberetning til kongen av 7/1 1704 (B.H.F.S. 18, nr. II) fremgår at kirken ble planlagt med samme størrelse og form som tidligere. Hovedskipets nordmur og sideskipsmuren ble revet og gjenoppbygget fra de tidligere vinduers sålbenksnivåer av. Kirkens opprinnelige, men senere gjennombrutte sørmur ble revet til grunnen og erstattet av en arkaderekke, bestående av tre åttekantede pilarer og to pilastre mot henholdsvis korets og tårnfotens sørmur.

    Nordmuren fikk seks store rundbuede vinduer som parvis ble plassert vis à vis arkadebuene. Dette ble gjort for symmetriens skyld, og for å gi lys til sideskipet. Dette hadde riktignok vinduer i sørmuren, men pulpiturstoler i flere etasjer stengte dette lyset ute etterhvert. Koret og tårnfoten beholdt sine middelalderske vindusåpninger, men noe av de opprinnelige lysåpningene ble avblendet. Korets østre vindu (bak altertavlen) ble gjenmurt. Kirkens vestportal skulle omformes til en portal i klassisk stil, men planen ble aldri gjennomført. Tårnfotens nordportal ble gjenmurt, men senere gjenåpnet, muligens i forbindelse med anlegg av et gravkapell utenfor kirken. I 1824 ble både vestportalen og nordportalen i tårnfoten forhugget i forbindelse med at dørene fra nå av skulle slå utover. Det nye sideskip fikk inngang i vest. I tillegg fantes det to dører i sørmuren. I nordmuren var det to høytsittende døråpninger mellom vinduene inn til pulpiturer langs muren. Trapper fra kirkegården førte opp til disse dørene.

    Av økonomiske grunner ble korhvelvene ikke reparert, til tross for at de ved befaringen like etter brannen ble funnet brukbare. I stedet ble de revet, og koret og hovedskipet fikk et trepassformet tønnehvelv av tre. Over dette ble bygget «It fuldkommen Sperre Tag med en liggende og vel forbunden Tagstoel ofver Kirkens begge Parter, betægt med graae dobbelt brændte Pander... lagt i Kalck».

    Den gjenoppbygde kirke ble innviet l. juledag 1706. På dette tidspunkt var man imidlertid ennå ikke kommet skikkelig i gang med byggearbeidene på tårnet. Den opprinnelige plan for gjenoppbyggingen av tårnet gikk ut på å forhøye det seks alen og forsyne det med to murede hvelv, ett over og ett under klokkene. Tårnet skulle dekkes av en huggenstens «Kybbel» (kuppel) med en «ziirlig Pyramide og Spiir derofver» som også skulle mures (se tegn. s. 20).

    Situasjonen slik den var før gjenoppbyggingen av tårnet tok til, fremgår av en tegning av Heintz (mrk. A, s. 21). Murene i tårnets øverste del var tynnere enn lenger nede, slik at klokkeetasjens gulv kunne hvile på utkragninger i murene. Da øvre del av tårnet ble inspisert, viste det seg at murverket var så brannskadd at det måtte forsterkes ved en innvendig påfôring. I 1710 var dette arbeidet gjort, tårnet var forhøyet med 6 alen og et spissbuet hvelv var slått over klokkeetasjen. (Kfr. tegn. mrk. B, s. 21). Over tårngesimsen var «kybbelen» påbegynt. Den var murt som en klebersteins avdekning over hvelvet. Heintz fikk nå betenkeligheter med det fortsatte arbeid. P.g.a. det bergenske klima og de dårlige erfaringer han hadde gjort med en tilsvarende løsning i Korskirken, foreslo han at det istedenfor at man murte videre «over den giorte Kybbel, maatte blive giort en Taarn-Spiir af Træ, efter hosstaaende Afritz lit. D [s. 21], som udenpaa med Kaaber kunde blive tæcket.»

    Forandringen i byggeplanene ble approbert i 1713, men p.g.a. pengemangel sto arbeidet i stampe. I 1725 var tårnavdekningen helt ødelagt av regn som hadde trengt inn «kybbelens» murverk. Det ble nå søkt om tillatelse til å rive hvelvet og «kybbelen» ned til tårngesimsen og istedenfor bygge «eet Italiensch Tag eller Cuppel» av tre, tekket med kopper. På forhånd var tårnavslutningens utforming blitt livlig diskutert Noen ville ha en «simpel Coupel», skriver Hilbrandt Meyer (s. 171), andre et høyt og kostbart spir. «Endelig opreiste sig det tredie Partie, som gik en Mellem Vei imellem begge disse foregaaende, saaledes at der blev iagttaget Stædets Omstændigheder og en fornuftig Lighed imellem Zirlighed og Styrke». Resultatet ble et spir «av den Form og Skikkelse som det endnu viser sig». Hvem det er som har æren for utformingen, er ukjent. Heintz reiste fra Bergen i 1716, og døde visstnok like etter. Kulen, hanen (som sto på det gamle spir før brannen 1702) og stjernen ble oppsatt 13/10 1725 «under Trompeters og andre blæsende Instrumenters Lyd». Året etter begynte man å tekke spiret med kopper. Fjerde side av nedre hjelm eller «Coupel» ble imidlertid ikke tekket før i 1736 og lanterninen først i 1743. (H. Meyer).

    Hvorvidt tårnets nedre hvelv (under klokkeetasjen) ble bygget, er uvisst. Det er ingen spor etter det. Derimot ble den gamle teglmurte bue som bar tårnets østmur undermurt med to nye konsentriske teglbuer. Buene gikk ned på fremspringende murvanger. Fra nå av ble altså tårnfoten skilt ut som et eget rom i forhold til skipet. Partiet mellom den eldre buen og de to nye buene ble fylt ut av bruddsteinsmur. Hensikten med forhøyelsen av tårnet var ifølge arkitekt Ernst å få anbragt lydgluggene over kirketaket så «Klockene kand have deres rette resonantz som

    Kierckens tag ellers forhindrer». (B.H.F.S. 18, II). Dessuten var den et ledd i brannsikringen av kirken. Tanken var at spiret på grunn av sin høyde skulle gå klar av flammer og gnister selv om bebyggelsen rundt tårnet brant.

    Et annet ledd i brannsikringen var ombyggingen av tårngluggene. Klokkeetasjens glugger hadde før brannen vært større, men de ble omformet av Heintz så de fikk omtrent samme størrelse og spissbuede overdekning som gluggene i tårnets nye, øvre etasje. Det er mulig at Heintz har tatt sitt utgangspunkt i gluggene i tårnets nedre etasje, som synes å ha hatt spissbuede åpninger fra begynnelsen av. Bemerkelsesverdig er det også at han på sine tegninger forandrer hvelvene så de blir spissbuede etter først å ha tegnet dem rundbuede. Utformingen av såvel glugger som hvelv må oppfattes som et bevisst forsøk på «stiltillempning».

    Bortsett fra rene vedlikeholdsarbeider skjedde det etter gjenreisningsarbeidet ikke stort med kirkebygningen før restaureringsarbeidene tok til i 1880-årene.

    Kirkebygningen gjennomgikk en hovedreparasjon i 1786−91. Denne omfattet bl.a. at alt murverk ble utbedret og pusset, og at nye gulv og nye sutak ble lagt. Tårnet fikk ny koppertekking. Tårnet måtte forøvrig tekkes på nytt i 1804 og i 1842.

    Gravkapeller. Allerede før brannen i 1702 lå det en krans av gravkapeller rundt korapsiden. Fire av dem hadde innganger direkte fra koret gjennom dører som var brutt ut i muren under korvinduene. Etter 1805 ble dette forbudt. De kapellene som fortsatt var i bruk, måtte fra da av ha inngang fra kirkegården. Et femte gravkapell lå øst for forhallen mellom skrudhuset og koret. Det hadde inngang fra forhallen. Det vesle tønnehvelvede rommet vest for forhallen som i middelalderen må ha tjent som oppbevaringssted for kirkens kostbarheter, ble i 1600-årene omgjort til gravkapell. Det hadde i 1800-årene inngang fra kirkegården i vest. På loftet over forhallen var det også et gravkapell, og et annet kapell lå «paa Domkirkens nordre Langvegg, ved Taarnet», dvs. like ved tårnfotens nordportal. På kirkens sørside, i kroken mellom tårnet og søndre sideskips gavl, lå nok et gravkapell.

    Tre av gravkapellene ble revet i forbindelse med restaureringen av skrudhuset i 1871. De øvrige sto visstnok frem til restaureringen av selve kirken i 1880−83 (om gravkapellenes eiere, se s. 96ff.)

    Restaureringsarbeidene i 1880-årene og senere arbeider

    I 1880−83 ble kirken restaurert etter planer som var utarbeidet av arkitekt Chr. Christie. Arkitekt Peter Blix var daglig leder. Terrenget rundt kirken ble senket ca. 2 fot i vest og opptil 8 fot i øst. Inne i kirken ble samtlige graver under gulvene fjernet og 4 fot tykke jordmasser gravd ut til man kom ned på steril sandbakke. I alt ble 15 000 kubikkfot masse fjernet, skriver Blix. Under dette arbeidet kom fundamentene for de eldre kirkebygninger for dagen.

    Middelalderkirkens murer ble innvendig dels undermurt, dels reparert i sine nedre deler. Korapsiden fikk både utvendig og innvendig kvaderkledning i partiene mellom de kvaderinnfattede vinduene. Innvendig ble også partiene over de tidligere hvelvs skjoldbuer kvaderkledde. Sokler og bånd ble fornyet. De utvendige støttepilarene ved apsidehjørnene viste seg å være fundamentert på restene av gravkammermurer bare en fot under terrengnivå. De ble derfor tatt ned og gjenoppført. Partiet rundt apsidens søndre vindu hellet 15−20 tommer utover. Også det måtte derfor taes ned i sin helhet og gjenoppmures. Arkitekt Ernsts arkaderekke ble også revet. Allerede i 1869 hadde Blix påpekt at østre og midtre arkadepilar var ute av lodd og truet med å styrte ned. Av samme grunn ble den østre arkadebue ifølge regnskapene ommurt i 1810.

    Arkitekt Ernsts arkaderekke ble erstattet av den nåværende spissbuede arkaderekke bestående av fire kvadermurte pilarer. Sideskipets murer ble for størstedelen revet og gjenoppbygget av bruddstein med klebersteins hjørne- og vindusinnfatninger. I vest ble bygget en inngangssval og et trappetårn av tegl med utvendig klebersteinskledning. Åpningen mellom skip og tårnfot ble stengt av en bruddsteinsmur hvori ble innsatt en portal som i detaljene er en kopi av kirkens middelalderportaler, samt to døråpninger inn til det nye tverrgalleri i kirken. Tårnfotens nordportal og vestportalen samt de tre middelalderske vinduene i tårnfoten fikk delvis nye innfatninger. Det store vinduet over vestportalen fikk nye poster og nytt grindverk. Vinduene i koret fikk nye poster og nytt grindverk, basert på fragmenter som Blix fant under arbeidet.

    De seks store, rundbuede 1700-tallsvinduene i skipets nordmur ble omdannet til spissbuede vinduer ved hjelp av teglfôringer. De to vestre vinduene fikk utvidelser nedover i form av sirkelrunde «roser» for å skaffe lys inn under galleriet. Nye gulv ble lagt overalt i kirken. Gulvet i tårnfoten ble lagt med teglfliser; de øvrige gulv av tre.

    Kirkens tak ble tatt ned i sin helhet. Isteden fikk den sitt nåværende tak med brutt himling lagt inn under saksesperr og hanebjelker og med synlige bindbjelker under himlingen. Tårnfoten fikk nytt loft lagt opp på innmurte klebersteins konsoller.

    Kirkens murer ble brettpusset innvendig. Utvendig ble tårnets, nordmurens og korets kvaderflater stående upusset. Det øvrige murverk ble sementpusset. Et varmluftsystem med kanaler under kirkegulvet ble innlagt, og i samband med dette bygget man et fyrhus ved kirkens nordmur, like vest for skrudhuset.

    Forslag om en re-restaurering av kirken ble fremmet i 1920-årene. En arkitektkonkurranse ble avholdt i 1931. Vinner av denne ble arkitekt Ø. O. Klingenberg, Oslo. Økonomiske vanskeligheter satte imidlertid en stopper for realiseringen av planene.

    I perioden 1963−71 ble kirken istandsatt under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen. Innvending ble pussen fra restaureringen i

    1880−83 hugget ned i de middelalderske deler av kirken og skrudhuset og erstattet av et tynnere pussdekke som lar detaljer i murverket komme til syne. Tårnets utvendige puss ble fornyet. Fyrhuset fra 1883 ble revet, og et nytt sakristi og et venterom for dåpsbarn ble bygget til skrudhuset vest for dette. Kirken har i dag l 000 sitteplasser.

    Bygningsbeskrivelse

    Den nåværende domkirke har toskipet langhus med enskipet, polygonalt avsluttet kor i øst og tårn med kvadratisk grunnflate i vest. Kirkens lengde er 60,5 m, utvendig målt, mens bredden, sideskipet medregnet, er 20,5 m. Tårnets bredde er 13 m, mens korets bredde er 13,5 m (begge mål utvendige). Nord for koret ligger et kapell som er identisk med 1700-årenes «Capitul» og middelalderens skrudhus, en bygning på 16 x 9 m utvendig målt. Kirkens orientering avviker 15° mot sør fra geografisk øst-vest-akse.

    Murverket

    De eldste deler av nordmuren.

    Kirkens eldste deler er et 16 m langt parti av nordmuren under vinduene i skipet. Det er oppført av bruddstein med utvendig kvaderkledning av kleberstein. Murtykkelsen er ca. 1,5 m. Ifølge arkitekt Blix var denne del av nordmuren fundamentert 6 fot dypt.

    Antakelig har yttermuren fra først av stått med et par skift synlig sokkelmur av bruddstein under kvaderkledningen. Som det fremgår av den bygningshistoriske oversikt, er kvadermurens østre del eldst. Denne del har ikke profilert sokkel, mens det noe yngre parti vestenfor, med rester av en gjenmurt portal, har et sokkelprofil av samme type som Mariakirkens og Korskirkens dobbeltsvungne sokkel-profil. For øvrig skiller det eldste partiet seg ut fra portalpartiet ved at kvaderdimensjonene er større, med skifthøydene på opptil 50−60 cm. Det yngre partis to nedre skift er 40−50 cm høye, for øvrig varierer skifthøvdene i dette partiet 20−30 cm. På grunn av de ulike skifthøydene innen de to partiene er fortanningsfugen mellom dem lett sporbar. Enkelte stein i kvadermuren er skiftet ut ved restaureringen i 1880−83.

    Innvendig er murlivet murt opp av jevnstore, liggende bruddstein av regelmessig form med smale fuger og gjennomgående skift. Innvendig sokkels overkant må opprinnelig ha ligget ca. 40−50 cm over nåværende gulv. Sokkelskiftet er revet ut, og muren undermurt, dels med tegl, dels med småfallen bruddstein, ned til gulvnivå. Dette ble gjort ved restaureringen i 1880−83.

    Tårnfotens murverk.

    Også tårnfotens murer er oppført av bruddstein med utvendig kvaderkledning av kleber. Nord- og sørmuren er 1,6−1,7 m tykk, mens gavlmuren i vest har en tykkelse på ca. 1,9 m. Vesthjørnene er forsterket med 1 m brede lisener som springer 13 cm frem fra murlivene.

    Utvendig har sør- og nordmuren middelaldersk murverk opp til en høyde av ca. 10 m over tårnfotens gulvnivå mens middelaldermuren i vest går opp til en høyde av 12,6 m, tilsvarende vestvinduets buetoppsnivå. Nordmuren avsluttes utvendig av en blindbuefrise. I sørmuren går kvaderkledningen opp i nivå med vinduenes buetopper. Kvaderskallet er murt opp med stein som gjennomgående er noe mindre enn kvadrene i kirkens aller eldste del, men en del av den eldre kirkes kvaderkledning er antakelig brukt om igjen ved byggingen av tårnfoten. Deler av det øverste kvaderpartiet i vestmuren − nemlig områdene over hjørnelisenene − er åpenbart murt noe senere enn resten av muren. Dette har sammenheng med at denne del av kirken opprinnelig må ha hatt sin takgesims i nivå med henholdsvis blindbuefrisens topp og sørvinduenes buetopper. Fra dette nivået (som tilsvarer det nivå hjørnelisenene stopper ved), har den opprinnelige vestgavls trekantfelt reist seg. Denne vestgavlen må ha stått ennå i 1500-årene (se s. 19), men i forbindelse med byggingen av vesttårnet må kvaderpartiene på hver side av vestgavlens trekantfelt være kommet til. Skillet mellom trekantfeltets kvadermur og de senere tilføyde partiene er sporbart på begge sider ved at skiftene ikke stemmer overens fra parti til parti. Dessuten er det i de nyere partiene brukt en del tiltuktet gråstein side om side med kleberkvadre som har skråflater, og som opprinnelig kan ha dannet gavlens skrålinjer (se fotos s. 23).

    Den profilerte sokkelen fra nordmuren er fortsatt rundt tårnfoten, men den har her fått et tillegg i form av en fas i underkant av det dobbeltsvungne karnis-profilet. I tårnfotens nordmur holdes til å begynne med samme sokkelnivå som det eldre parti av nordmuren har, men like øst for tårnfotens nordportal knekker sokkelprofilet vinkelrett ned ca. 60 cm og fortsetter så − forkrøppet rundt hjørnelisenene − i samme nivå rundt hele tårnfoten. Under det profilerte sokkelskiftet har tårnfoten på nordsiden en fint oppmurt sokkelmur i fire skift, for det meste av kvaderstein. Dette partiet må ha vært synlig også i middelalderen.

    I nivå ca. 1/2 m over nordportalens buetopp løper en profilert drypplist av kleber rundt hele tårnfoten. I nordmuren stopper den mot øst mot det eldre parti østenfor tårnfoten, vestover forkrøppes den rundt nordvestre hjørnelisene og løper ubrutt horisontalt over vestfasaden i nivå mellom underkant vestvindu og buetopp vestportal. Den forkrøppes på liknende vis rundt sørvestre hjørnelisene. Like øst for denne knekker den vinkelrett ned ca. l m og fortsetter horisontalt videre østover i nivå med underkant av sørmurens vinduer til den stopper mot søndre sideskip.

    Blindbuefrisen som markerer avslutningen av kvadermuren på tårnfotens nordside, er 1,5 m høy og består av en rekke nisjer eller blindarkader med trepassformete buer. Frisen springer like langt ut fra murlivet som hjørnelisenene (13 cm), og hver av nisjene er ca. 40 cm bred. Frisens overkant springer rettvinklet ut fra murlivet, mens overgangen frise-murliv nedentil formidles av en profilert drypplist. Frisen er murt som en regulær fortsettelse av kvadermuren, med samme skifthøyder og steinlengder. Buepartiet er murt strengt regelmessig. For nedre del av buenes vedkommende er motstående, symmetriske buedeler hugget ut av samme kvader, mens buetoppene er hugget ut to og to av samme kvader, bortsett fra de to ytterste buetoppene på hver side. Mellom toppkvadrene er det regelmessig skutt inn korte bindere.

    Mot vest er blindbuefrisen meget pent innpasset nordvestre hjørnelisene. Mot øst stopper den tilsynelatende umotivert mot det eldre parti av nordmuren, men det kan likevel sees at frisen neppe har vært planlagt fortsatt videre østover.

    I toppkvadrene er det med regelmessige mellomrom (2−2,2 m) spart ut kvadratiske hull på 10 x 10 cm. De er 40 cm dype hvor de kan måles. Hullene er så fint utformet at de må være primære, og som nevnt i den bygningshistoriske oversikt, er de tolket som spor etter en utvendig utkragende vektergang langs muren. I frisens buestein finnes flere steinhuggermerker. Det tydeligste merket er en saks med punkter for enden av hver arm og i krysset. Dessuten finnes et rettvinklet kors med tilsvarende punkter og et merke som tilsvarer runetegnet .

    Steinhuggermerker (bl.a. korset) finnes også andre steder på yttermurene, samt inne i vindeltrappen i tårnfotens nordvestre hjørne. Noen tegn må oppfattes som stiliserte fremstillinger av redskaper (bl.a. vinkelhake og øks), men de fleste minner om runer. Når det gjelder de runeliknende tegnene, er det imidlertid vanskelig å skille mellom steinhuggermerker og vanlige bumerker fra senere tid.

    Det opprinnelige murverk inne i tårnfoten består av bruddstein, gjennomgående murt på flasken så steinene får jevne bygg- og liggflater. Skiftene er for det meste noenlunde jevnhøye, men det forekommer tilfeller av veksling mellom høye skift av kantsatte stein og lavere bindskift. Den gjennomgående skiftegang er ganske god, særlig i de nedre deler av murene. Det som for øvrig karakteriserer murverket er brede støtfuger, som imidlertid er omhyggelig pinnet med flate hellefliser i vannrette lag. Pinning forekommer også i liggfugene.

    Murverket er meget skadet av brann med tildels svære oppsprekninger og avskallinger for enkelte steiners vedkommende. Enkelte steder er brannskadene utbedret med påfôringer av tegl. Her og der finnes hull for bjelker i murene.

    Nordmuren østfor det eldste parti. Korets murer.

    Partiet øst for det kvadermurte partiet i nordmuren (i den bygningshistoriske oversikt betegnet som ombyggingens byggetrinn l) er murt opp av bruddstein både utvendig og innvendig. Innvendig er murlivet svært ødelagt av teglsteinslapninger og undermuring, men utvendig har det samme karakter som tårnfotens innvendige murverk. Antakelig er dette partiet omtrent samtidig med tårnfoten.

    Muren østenfor er middelaldersk nesten helt opp til gesimsnivå. Særlig de øvre deler av muren er murt opp av store, uregelmessige, kantsatte byggstein med synlige flater på opptil l m2 og mer. Rundt byggsteinene er pinnet med flate hellestein i rikelige mengder. Regelmessig, gjennomgående skiftegang kan ikke spores. Derimot er muren tydeligvis avrettet i visse nivåer. Murverket bærer tydelig preg av brann, særlig innvendig hvor deler av muren er lappet med tegl. På tre steder finnes rester av vekkhugne ribbestein, konsoller og halvsøyler for hvelvene som fantes i koret frem til gjenoppbygningen etter 1702-brannen. Vel 3 m øst for nordmurens østre vindu er det spor etter en gjenmurt døråpning. Åpningen er sekundært utbrutt. Den må ha ført fra sakristiloftet inn til prekestolen (før 1702) eller til et pulpitur (kfr. s. 64f).

    Et mellomparti av nordmuren og apsidemuren under vinduene er murt mer forsiktig med et flertall av byggsteinene − i ett parti sekundært brukte kleberstein − liggende på flasken, og med forsøk på å mure med gjennomgående skift. De utpinnede partiene mellom byggsteinene er ikke så fremtredende som høyere oppe i muren. Ifølge arkitekt Blix skal nordmuren øst for kirkens eldste murparti være fundamentert «ovenpaa Jordsmonn». Noen profilert sokkel finnes ikke her, men øst for skrudhuset har selve apsidens mur utvendig kvadersteins sokkel med fas. For øvrig har apsidemuren både utvendig og innvendig en profilert list som markerer vinduenes sålbenksnivåer. Den ble fornyet ved restaureringen i forrige århundre. Store deler av apsidens utvendige og innvendige kvaderkledning ble også fornyet ved denne anledning, likeledes piscinaens og sittenisjenes innfatninger i sørmuren. De utvendige støttepilarene ved apsidehjørnene som også ble fornyet ved restaureringen, er murt opp av tuktet bruddstein med klebersteins kvaderhjørner.

    Murverk fra tiden etter reformasjonen.

    Tårnmurene. Murverket i tårnets nedre deler (over tårnfoten) må stamme fra 1600-årene. Umiddelbart over tårnfotens middelaldermur er tårnets nord- og sørmur murt opp av småfallen bruddstein i et nokså rotete murverk uten gjennomgående skiftegang. Tegl er brukt som pinningsmateriale. Murene er avrettet i flukt med langmurenes gesimsnivå, og over dette nivået er tårnmurene murt med tildels store, ureglemessige byggstein, hele tiden med tegl som pinningsmateriale. Denne del av tårnet har hjørneinnfatninger av klebersteinskvadre. Den øverste tårnetasjen som er bygget etter 1702-brannen, er murt opp av mer småfallen, skifrig gneis eller kvartsitt, men med større steiner iblant, uten gjennomgående skiftegang. Hjørnene er ikke kvadermurte i denne del av tårnet. Fugene er pinnet ut med små hellestein og gul tegl. Ytterlivene er gjort mer ujevne enn lenger nede, antakelig for å gi bedre feste for pussmørtelen. Murtykkelsen i tårnets øvre del er 1,6 m, indre påfôringer medregnet.

    Buen som opprinnelig bar tårnets østmur, springer fra et nivå umiddelbart under toppen av tårnfotens middelaldermurer. Det er revet ut litt av veggmuren på hver side for å få et godt opplegg for den. Buens toppunkt ligger 14 m over nåværende gulv. Den er 2 ½ stein høy, murt opp av rød tegl med gjennomsnittlig dimensjon på 5 x 11 x 23 cm.

    De to buene som etter 1702-brannen ble slått under den opprinnelige tårnbuen, er murt av samme type tegl som den. Hver av dem er to steinlengder høye. De tilhørende vangemurene er murt opp av bruddstein med en del kleberkvadre innimellom. Vangene sprang opprinnelig 1,6 m ut på hver side, så åpningen under buene var 5,8 m bred, men Blix rev stein ut av dem for å få forband da åpningen mellom skip og tårnfot ble gjenmurt i 1880−83. Av samme grunn hugget han seg inn i undre bue. Av vangemurene fremgår at de to buene må stamme fra samme byggeperiode, men at den øvre buen ble murt først. Dette må ha medført den ulempe at undre bue ikke kunne brukes som lærebue for den øvre. Man var dessuten dømt til å få glipper mellom buene, noe som også har skjedd. Disse glippene er tettet med hellestein og tegl.

    Murverket mellom de to nedre buene og den eldre buen lenger oppe, består av småfallen bruddstein uten gjennomgående skift, men avrettet i visse nivåer. Sekundært brukte stein har vært anvendt, bl.a. en volutt av kleberstein som muligens stammer fra et epitafium.

    Gjenmuringen fra 1880−83 er gjort med småfallen bruddstein som danner et jevnt og tett murverk med god gjennomgående skiftegang.

    Nordmuren. Det eldste etterreformatoriske murverket i nordmuren synes å være et lite, isolert parti øverst i muren umiddelbart øst for tårnet. Mot vest danner dette partiet en loddrett fuge over 5 skift. Steinene mot fugen er kvaderstein. Nedenfor dette partiet synes tårnfotens middelaldermur å strekke seg like til vindusrekkens vestre vindu. For øvrig stammer murverket over og mellom vinduene i nordmuren fra gjenoppbyggingen etter 1702-brannen. Mellom vinduene er naturstein og tegl brukt om hverandre på karakteristisk vis idet et skift naturstein − ofte sekundært brukte kleberstein − kan være satt inn som «bånd» i murverket mellom ett eller flere skift teglmur. Over vinduene og over de nedrevne hvelvs skjoldbuer lenger øst i nordmuren består murverket dels av tegl, dels av bruddstein i adskilte partier. Teglen finnes særlig i partiene hvor vestre og midtre hvelvs topper tidligere bandt inn i muren. Her er deler av middelaldermuren revet ut, mens østre hvelvs skjoldbue ennå tegner seg i muren.

    Gamle takspor på tårnets østmur viser at skipets langmurer før restaureringen i 1880−83 var 30−40 cm høyere enn de nå er. Disse øverste deler av langmurene var murt av tegl. Ved senkingen av gesimsnivået ble noen av teglskiftene fjernet, men ennå står et par skift småfallen, gul tegl tilbake. Branntakstprotokollen for 1846 nevner at kirken hadde murte gesimser og blikkrenner «undtagen paa den sydvestlige side mod Kathedralskolens Bygninger, hvor Gesimsen er af Træe». Skrudhuset hadde «Træegesims og Træerender». Idag har kirken murte gesimser.

    Sørmuren over arkadebuene. Også her står det øverst i muren, like øst for tårnet, et lite isolert parti murverk som antakelig stammer fra 1500-årene. Murverket består av småfallen, uregelmessig bruddstein. Teglbiter er brukt som pinningsstein. Som i nordmuren begrenses partiet mot vest av en ståfuge over syv skift. Mot øst grenser det mot de bevarte rester av en stor teglmurt bue − 2 steinlengder høy − som er murt opp av samme type tegl som den eldste buen under tårnets østmur. Partiet under er en gjenmuring av et middelaldervindu. For øvrig er muren over arkadebuene fra 1880−83. Den er murt opp av samme smådimensjonerte brudd steinsmurverk som skillemuren tårnfot/skip.

    Søndre sideskips murer er fra restaureringens tid. De har samme murverk som de øvrige murer som ble fornyet under restaureringen. Sideskipets utvendige sokkel er av granitt, mens portal- og vindusinnfatningene er av kleber. Vestre del av sideskipet, med inngangshall og trappetårn, er teglmurt, men med utvendig kledning av kleberkvadre.

    Murbehandling, puss.

    Etter brannen i 1702 ble murverket innvendig «dyncked og hvidned» mens det utvendige murverk ble «udrapped». Slik sto kirken med en kalkpusskappe frem til 1800-årene, da sementpuss kom i bruk. I 1871 anbefaler Stiftsdireksjonen «at den sydlige Side af Taarnet afpudses med Cement og hele Kirken forøvrigt afpudses overensstemmende med Murmester Zehes anbud (med «Cementholdig kalk melk, der erholder en hvidgrå, i det gule faldende Farve»)... dog saaledes at de Vegstenspartier [klebersteinspartier] som endnu findes overkalkede, saavidt mulig befries fra Kalken ved at renhugges, og at der lægges en passende Tone i Kalkpudsen over hele Kirken». (Tårnfotens vinduer og portaler var blitt renhugget i 1854 i forbindelse med ark. G. Bulls oppmåling).

    I forbindelse med restaureringen i 1880−83 ble kirken sementpusset utvendig og innvendig. Innvendig ble den brettpusset så murene ble helt glatte. Derpå ble de malt.

    Ved istandsettelsen i 1960-årene ble den gamle sementpussen fjernet, både innvendig og utvendig. Ny kalk/sementpuss ble påført utvendig. Som dekklag ble påført mineralitt maling. Innvendig ble murene slemmet.

    Portaler og døråpninger

    Kirkens hovedportal er vestportalen som idag fører inn i tårnfoten. I tårnfotens nordmur sitter nok en middelaldersk portal, og for øvrig fører en enkel døråpning i tårnfotens nordvestre hjørne inn til vindeltrappen som går opp til tårnfotloftet.

    En enkel spissbuet døråpning fører fra koret inn i forhallen mellom kor og skrudhus. I middelalderen førte også en døråpning gjennom korets sørmur inn til et tilstøtende rom i klosterets østfløy. Sporene etter denne døråpningen som Blix har tegnet, forsvant ved restaureringen i 1880−83. Rester av en gjenmurt portal fra kirkens eldste tid finnes ennå i skipets nordmur. På to steder mellom vinduene i nordmuren finnes spor av gjenmurte døråpninger som har ført inn til pulpiturer. Åpningene er ca. 2 m høye og henholdsvis 80 og 100 cm brede. En tredje gjenmurt døråpning finnes i korets nordmur vel 3 m øst for østre vindu i skipet. Underkant åpning ligger i nivå ca. 4 m over nåværende gulv, hvilket tilsvarer nivået for de to øvrige døråpningene i nordmuren. Men mens disse åpningene er murt med stikkbuer av tegl, har åpningen i kormuren rett overligger i form av en bjelke. Åpningen har vært 1,8 m høy og l m bred. Den har vært delvis teglinnfattet, og er sannsynligvis fra tiden før 1702-brannen.

    Før restaureringen i 1880−83 hadde sideskipet tre døråpninger, en i vest, en midt i sørmuren og en litt lenger øst i sørmuren. Vestre og østre døråpning var helt uten utsmykning, mens midtre døråpning var utformet som en klassisk portal med søylebåret gavl. Utenfor vestre og midtre døråpning var det bygget opp vindfang av tre. De tre inngangene til det nye sideskip fra 1880−83 har enkle, gotiserende åpninger med klebersteinsinnfatninger utvendig. I 1888 ble inngangen midt på sørmuren omgjort til en dobbel inngang av arkitekt Schak Bull. Østre inngang ble avblendet i 1964. I muren mellom tårnfot og skip fører to rektangulære, kleberinnfattete døråpninger fra restaureringens tid inn til orgelgalleriet, fra trappeløp i tårnfoten. I muren ble også satt inn en portal som ble laget som en stilkopi av kirkens middelalderportaler.

    Den eldste portalen.

    Etter delvis rekonstruerte levninger og arkitekt Blix’ rekonstruksjonstegninger å dømme, hadde den eldste kirkes nordportal inntrukket anslag med en totrinns resess uten portalsøyler. Bygningens sokkelprofil har ikke vært forkrøppet rundt resesshjørnene, men løpt rettlinjet, skrått inn mot døranslaget. Innenfor anslaget har Blix tegnet spor av bomhull. Antakelig hadde portalen en totrinns rundbuet overdekning slik Blix har rekonstruert den, kronet av en høy og temmelig spissvinklet gavl. Rekonstruert høyde fra underkant sokkelprofil til underkant indre rundbues toppunkt er 4,2 m. Utvendig vangehøyde har vært ca. 3,2 m. Største bredde ytteråpning kan måles til 2 m, mens inneråpningen må ha vært 1,8 m bred.

    Vestportalen.

    Før restaureringen i 1880−83 eksisterte vestportalens opprinnelige vanger og bueoverdekning, men de var svært ødelagte av forhugninger, bl.a. som en følge av forordningen av 1823 som bestemte at alle kirkedører skulle slå utover. Dette ble ordnet for «alle Kirkens Døre» i 1824. Samtidig ble det innsatt «en ny Hovedindgangsdør af Egetræ». Arkitekt Blix fornyet vangene og buen innvendig og byttet ut stein i yttervangene. Under dette arbeidet oppdaget han spor av et opprinnelig trappeanlegg opp til portalen.

    Portalen er en tretrinns søyleportal med inntrukket anslag. Vangesøylene er anbragt på bygningens profilerte sokkelskfit som skrår rettlinjet inn mot døranslaget på hver side. Bare ytre søylepar har baser, de øvrige søyler står med sine skaft direkte på sokkelflaten. Alle søyleparene har skivekapitéler. Selve døranslaget har utvendig doble, dypt innskårne rundstaver med pålagte bånd («fillets»). Disse går ned på tårnfotgulvet.

    For hvert av søyleparene i vangene har portalbuen ledd som ytterst består av en liten og en stor rundstav, i midten av en liten og en stor rundstav med hundetannsornament imellom, og innerst av en stor rundstav flankert av to mindre. Anslagets doble rundstav fortsetter ubrutt over i buepartiet. Buepartiet er kronet av en utsprmgende dekklist. Portalen har spissbuet, skarpkantet inneråpning murt av kleberstein. Den er 4,8 m høy og 1,75 m bred, mens åpningen mellom døranslagene er 1,2 m bred og 3,7 m høy. Åpningsbredden målt i ytre murlivs plan er 2,8 m. Dekklistens topp går opp i samme høyde som toppen av inneråpningen (4,8 m).

    Nordportalen i tårnfoten.

    I sin nåværende form stammer nordportalen fra restaureringen i 1880−83. Ved restaureringen av portalen ble dens vanger og bueoverdekning rekonstruert av arkitekt Blix på grunnlag av gjenstående rester. Nordportalen har inntrukket døranslag med en totrinns resess utenfor. Ytre trinn har en dobbel rundstav som går ubrutt over i buepartiet. Nede går den ned på bygningens profilerte sokkel som skrår rettlinjet inn mot døranslaget. Indre trinn har et søylepar med skivekapitéler og «double-roll» baser som vestportalen, men i motsetning til vestportalen, hvor basene står på sokkelskiftets overflate, er basene hugget ut i selve sokkelskiftets stein. Søyleparet bærer et bueledd som består av en stor rundstav flankert av to mindre. Døranslagets ytre hjørner har en enkel, dypt underskåret rundstav med «fillets». Denne går ubrutt over i portalbuen. Portalbuen bekrones av en fremspringende dekklist. Inneråpningen er spissbuet med skarpkantet klebersteinsinnfatning. Den er like bred som vestportalens inneråpning (1,75 m), men bare 4,5 m høy. Åpningen mellom døranslagene er 1,2 m bred og 3,5 m høy. Åpningsbredden målt i ytre murlivs plan er 2,4 m. Dekklistens topp går opp i samme høyde som toppen av inneråpningen.

    Øvrige døråpninger fra middelalderen.

    Både døråpningen inn til trappen i tårnfotens vestmur og døråpningen fra koret inn til skrudhusets forhall har fått sine innfatninger helt eller delvis fornyet av arkitekt Blix. Trappeåpningen hadde sin klebersteinsinnfatning i behold, men den var ramponert ved forhugning. Blix fornyet den. Hvordan døråpningen mellom koret og skrudhusets forhall sto før restaureringen, er ukjent. Den ble ommurt med tegl av Blix. Den forsvunne døråpning mellom koret og det tilstøtende klosterrom i sør var ifølge Blix’ oppmålingstegninger spissbuet med avfaset kleberinnfatning mot koret, og med døranslag i flukt med kormurens innerliv. Døren har åpenbart svingt ut mot venstre idet det mot øst var hugget ut plass til dørtoppen i den spissbuete murpassasjen. Døråpningen har vært ca. 70 cm bred og 2,5 m høy mellom anslagene.

    Vinduer og glugger

    I den utvidede klosterkirke fra tiden etter 1300 må både skip og kor ha hatt en vindusrekke mot sør. En rekke vinduer av samme type som de to som ennå står i tårnfotens sørmur, kan ha fortsatt østover i skipets sørmur, mens vinduene i korapsiden og det ene gjenstående vindu i korets sørmur viser hvordan korets sørvinduer kan ha sett ut. At kirkens nordmur har hatt vinduer i middelalderen, er derimot lite sannsynlig. Det har ikke vært vinduer i den del av skipets nordmur som fremdeles er bevart, og heller ikke korets nordmur har noen gang hatt vinduer. I tiden etter reformasjonen fikk kirken en rekke nye vinduer og glugger i forbindelse med at sideskip og tårn ble bygget. Eldre vindusåpninger ble omformet eller gjenmurt, og etter brannen i 1702 ble nordmuren i skipet murt opp med seks store, rundbuede vindusåpninger. Samme antall åpninger fikk sideskipet. Alle vinduene i kirken hadde før restaureringen i forrige århundre rammer og sprosser av jern. Jernrammer fikk vinduene antakelig ved hovedreparasjonen i 1786−91. Ved en besiktigelsesforretning i 1784 fastslo glassmestrene Middelthun og Sidentoph at «alle Kirkens Vinduer ere saa forgaaet at de ikke kan repareres, og naar de maatte blive indrettede saaledes som de synes var det beste at skeede, nemlig som i Nykirken». Til dette sluttet mestersmedene Elsner og Høstmarck seg. Tilsammen ble utbyttingen av vinduer beregnet til 2700 rdl.

    Gjennom hele 1700-tallet var vindusglasset «Norsk Cronglas». Hvert av vinduene i nordmuren hadde 28 ruter. I 1752 og 1763 ble kirkens vinduer belagt med «Svendske Fliser over Brøstværket». Antakelig var det sålbenkene som ble beskyttet mot inntrengende vann på denne måten. Ved restaureringen i 1880-årene ble de eldre, etterreformatoriske vindusåpningene omformet eller gjenmurt, mens de middelalderske vindusåpningene fikk sin opprinnelige form rekonstruert etter gjenstående rester. Idag er det i kirken syv middelalderske vindusåpninger, hvorav tre står i tårnfoten og fire i koret. De øvrige vinduene i kirken er nye ved restaureringen bortsett fra de seks store (omformede) vinduene i nordmuren.

    Vestvindu, tåmfot.

    Før restaureringen i 1880−83 sto vestvinduet i tårnfoten delvis avblendet. Lysåpningen var rundbuet og forsynt med et enkelt grindverk av jern. De innvendige smyger og bueparti var sterkt forhugget, og frem til 1854 dekket av en pusskappe som dette år ble fjernet i forbindelse med arkitekt G.A. Bulls oppmåling av kirken. I 1882 ble den innvendige sideinnfatning, midtpostene, sålbenkene og grindverket fullstendig fornyet. Vinduet er trekoplet med lysåpninger midt i muren. Lysåpningen har to poster med glassfals og søyler både utvendig og innvendig. Hver av de tre åpningene mellom postene er oventil avsluttet av en trepassbue, og feltet mellom disse buene og vinduets hovedbue har tre firpassformede grindverksåpninger. Vinduet er strengt symmetrisk utformet omkring glassplanet med utad- og innadskrånende smyger, sålbenker og buer. Både utvendige og innvendige smyger er utformet som portalvanger med resesser og i alt fire søylepar med skivekapitéler og «double-roll»-baser i resesshjørnene. Innerste søylepar på begge sider av lysåpningene bærer lysåpningens trepassbuer. Neste søylepar bærer hovedbuens innerste ledd i form av en stor rundstav flankert av to mindre rundstaver. Tredje søylepar bærer en dobbelt rundstav med en hundetannsbord imellom. Fjerde søylepar bærer en dobbel rundstav. Vindusbuen krones utvendig av en dekklist. Vinduets største bredde og høyde målt i flukt med utvendig murliv er 3,5 m og 7,5 m. Bredde i lyset (poster inkludert) er 1,85 m. Høyde i selve lysåpning (grindverksfelt inkludert) er 6 m.

    Vinduene i tåmfotens sørmur.

    Vinduene i tåmfotens sørmur sto før restaureringen gjenmurt. De hadde ennå sine middelalderske midtposter og sitt grindverk, samt profilerte smyger og buer i behold utvendig, men «i samme gyselige Grad, som indre Sideindfatninger vare ødelagte og sønderhugne ved dette [vestre] Vindu, ere ogsaa Sideindfatninger, Midtpost og Masværk indvendig ved Taarnets to sydlige Vinduer [ødelagte], de vilde blive restaurerede», skriver Blix. Vinduene har praktisk talt identisk utforming, og behandles derfor under ett. Utformingen er forøvrig analog til vestvinduets, men noe forenklet fordi vinduene er noe mindre. De er tokoplete, og i feltet mellom hver av lysåpningenes trepassbuer og vinduets hovedbue sitter en firpassformet grindverksåpning. Utvendige og innvendige smyger har tre resesser med søyler i resesshjørnene. Innerste søylepar på begge sider av lysåpningen er utformet som en dobbelsøyle med selvstendige kapitéler, skaft og baser. Disse søylene bærer hovedbuens innerste ledd, bestående av en stor rundstav flankert av to mindre rundstaver, i tillegg til lysåpningenes trepassbuer.

    Midtre søylepar bærer en dobbel rundstav med hundetannsbord imellom, og ytre søylepar en dobbel rundstav. Vinduet krones utvendig av en dekklist. Vinduenes største bredde og høyde målt i flukt med utvendig murliv er 2,75 m og 5,7 m. Selve lysåpningenes bredde (midtposten medregnet) er 1,15 m. Høyden (grindverksfeltet medregnet) er 4,3 m.

    Korets vinduer.

    Før restaureringen i 1880−83 sto korets østvindu (bak altertavlen) gjenmurt, mens de øvrige tre vinduer var delvis avblendet så de hadde rundbuete åpninger. Sprosseverket var av jern. Så meget av vinduspostene og smygenes profilledd ble gjenfunnet ved restaureringen at middelaldervinduene i hovedsak kunne rekonstrueres med stor grad av sikkerhet. Bare selve grindverksmønsteret er diskutabelt. Alle vinduene har trekoplete åpninger. Åpningene med sine utvendige glassfalser sitter midt i muren med skrånende smyger, buer og sålbenker både innad og utad. Vinduspostenes profiler fortsetter over i buefeltets grindverksprosser uten å være avbrutt av kapitéler. Østvinduet og sørøstre vindu har identiske profiler, mens søndre vindu og nordøstre vindu har noe enklere profiler som er innbyrdes forskjellige. Østvinduet er rikere utformet enn de øvrige vinduer idet smygen og hovedbuen har to profilledd inne ved lysåpningen i tillegg til post/sprosseprofilet. For øvrig er alle innvendige smyger glatte nesten helt ut til hjørnene mellom smyger og innerliv. Tre av vinduene har søyler like innenfor hjørnene mens det fjerde vinduet − det i sør − har søyler på selve hjørnet. Søylene korresponderer imidlertid ikke med profilerte ledd i buene. Det kan se ut til at buene er ommurt (i forbindelse med brannen i 1463?), og at profilerte bueledd ved den anledning muligens ble hugget vekk. Bare hulkiler eller et enkelt sprang gjenstår.

    Også utvendig er alle vindussmygene glatte, mens buene har små rettvinklede sprang eller resesser. På nordøstre vindus vestside går buen ned på en utkragende vederlagsstein, men i de øvrige vinduene løper buene ned i smygene uten noe overgangsledd.

    Vinduenes grindverksmønstre er komponert av arkitekt Blix. Ifølge hans notater ble grindverket i tre av vinduene «nyt indsat i 1882», mens grindverket i Østvinduet ble «nyt indsat i 1882. Efter fundne Rester i Buen».

    De «fundne Rester» er i alt 5 stein med stumper av grindverkssprosser som ennå oppbevares i kirken. De må ha sittet langs hovedbuens undersider, og representerer punkter hvorfra grindverket har sprunget ut. Dessverre har ikke Blix gjort rede for hvor i buen de ble funnet.

    I seg selv er fragmentene for ubestemmelige til at vinduets grindverksmønster kan rekonstrueres på grunnlag av dem. Blix har for østvinduets vedkommende komponert et grindverksmønster som fragmentene kan innpasses i. For øvrig har han komponert mønstre med elementer hentet fra engelsk gotikk i den periode koret ble bygget, men han har satt dem sammen på en måte som nok ville ha vært temmelig uvanlig i England i 1270-80-årene (Notat fra Georgina A. Russell, M. A. The Courtauld Institute, London).

    Vindusåpningene er 1,9 m brede og 6,5 m høye, poster og grindverk medregnet. Største bredde og høyde målt langs innerliv er 3 x 8 m, med små variasjoner fra vindu til vindu.

    Andre middelalderske vindusåpninger.

    Fire spissbuede vindusglugger rett over hverandre i tårnfotens vestmur gir lys til vindeltrappen som går opp i tårnfotens nordvestre hjørne. De tre øvre gluggene er 130 cm høye i lyset, den nedre bare 84 cm. Alle har anslag for lemmer. Bredden mellom anslagene er 16 cm. Nederste glugge har en utvendig innramming bestående av en hundetannsbord flankert av to vulster. De tre øvrige gluggene er uten slik dekor.

    Tåmgluggene.

    Tårnet har glugger i tre etasjer. Øverste etasje har to glugger i hver av tårnets fire sider. Det har også mellometasjen hatt, men gluggene i østmuren er gjenmurte. Nederste etasje (tårnfotloftet) har en glugge i nord- vest- og sørmur. Slik de står idag, har tårngluggene en ensartet utforming som de må ha fått i 1700-årene, men det er på det rene at ihvertfall midtre tårnetasjes glugger må være ombygget.

    Også øvre etasjes glugger ble ifølge regnskap noe endret i forbindelse med rivingen av klokkestuens hvelv i 1725. I 1832 fikk murmester Castberg i oppdrag å «nedlegge 3de store paa omtrent 3 alen i og 3de mindre Heller i 6 af Lyshullerne». Det må være bunn- eller sålbenksheller (se nedenfor).

    Nedre etasjes glugger har lysåpninger i flukt med ytterliv. De har anslag og smyger som vider seg ut mot innerlivet. Inneråpningene er rundbuete, mens lysåpningene er spissbuete. Lysåpningenes vanger er murt opp av kleberkvadre på regulært vis; spissbuene er spart ut av to kantstilte klebersteinsblokker av noe uregelmessig form. De opprinnelige bunner besto av kleberstein, men over disse er lagt inn et skift teglstein som igjen er dekket av heller. Disse danner åpningens nåværende bunner. Rundt lysåpningene har gluggene en liten utvendig resess på 3 x 3 cm. Denne går helt ned til opprinnelige bunner. Høyde og bredde på lysåpninger varierer mellom 186−196 cm og 66−70 cm.

    Mellometasjens glugger har lysåpninger av samme form som nedre etasjes glugger, men inneråpningene er spissbuede. Lysåpningenes vanger er ikke murt i regulære skift, men består av en eller to smale kleberblokker som er satt på høykant. Spissbuene er spart ut av smale, kantstilte stein som er satt mot hverandre i gavlform. Den lille, utvendige resessen på 3 x 3 cm mangler. Derimot har åpningene sekundære hellebunner som er lagt på teglstein over opprinnelige bunner av kleber, slik nedre etasjes glugger har det. På hver side og delvis under de nåværende lysåpninger er det spor av eldre, større kleberinnfattede åpninger. (Lydgluggene før brannen i 1702). Også disse har hatt vanger av stein på høykant. Over vangene er det i nord- og vestmuren slått enkle spissbuer av tegl. Partiene mellom de eldre åpningene og de nåværende åpningene er utmurt med småfallen bruddstein og en del tegl. De nåværende lysåpninger er 58−69 cm brede og 160−205 cm høye. De eldre åpningene har vært 140−160 cm brede.

    Øvre etasjes glugger står i den del av tårnet som ble påbygget etter brannen i 1702. Lysåpningenes bunner flukter med tårnets eldre gesimsnivå. Deres utforming tilsvarer helt mellometasjens glugger, bl.a. er vanger og buer murt opp av samme type smale, kantsatte kleberstein. Åpningene på nord- og vestsiden har fremdeles sine primære bunner i bruk, mens det i sør er lagt inn sekundære bunnstein på tegl i åpningene. Over de to gluggene i vestmuren er murt spissbuede avlastningsbuer av teglstein. Disse buene korresponderer med inneråpningene som også er spissbuede. Lysåpningens bredde varierer fra 60 til 66 cm, og høyden fra 152 til 183 cm. Det kan neppe være noen tvil om at det var etter brannen i 1702 at lysåpningene i mellometasjens glugger ble gjort mindre. Om nedre tårnetasjes glugger også ble omformet ved denne anledning, er mer tvilsomt. Mye taler for at de sto i sin nåværende form allerede før 1702-brannen, og at byggmester Heintz tok sitt utgangspunkt i dem da han utformet gluggene i mellometasjen og i øvre etasje. Ved en befaring i 1751 ble det foreslått å gjøre «Taarnets Lyd-Huller større og videre paa de 3de Sider der vender til Byen», men dette ble åpenbart aldri gjennomført.

    Vinduene i skipets nordmur.

    De seks vindusåpningene i skipets nordmur er alle fra etter brannen i 1702. I sin opprinnelige utforming var de like store og hadde lysåpninger midt i muren med innad og utad skrånende smyger og runde buer murt opp av tegl. Frem til hovedreparasjonen i 1785−91 må de ha vært utstyrt med trerammer, men fikk fra da av rammer av jern etter mønster fra vinduene i Nykirken. Tilsvarende vinduer sto i sideskipets sørmur. Under restaureringen i 1880−83 ble vindusåpningene fôret med tegl så de fikk sin nåværende spissbuete form. Nye lysåpninger ble anlagt nærmere ytterliv med inntrappende utvendige smyg og buer av upusset tegl, mens innvendige smyg og buer ble gjort glatte og skarpkantede mot innerliv. De utvendige sålbenker er av jern. De to vestre vinduene fikk utvendig sin nedre avslutning i gallerinivå. Under dem ble anlagt to nye sirkelrunde vinduer som gir lys inn under galleriet. Innvendig fortsetter vindussmygene ubrutte ned til under underkant rundvinduer.

    Sittenisjer, piscinaer, repositorier, brønn

    Under vinduet i korets sørmur fant Blix rester av tre sittenisjer med trepassformete buer. To av dem var ødelagt ved gjennombruddet for en dør inn til et gravkapell på korets utside, men de kunne rekonstrueres på grunnlag av gjenværende rester. Øst for sittenisjene fantes rester av en dobbelpiscina med et baldakinliknende oppbygg over. Deler av piscinaen var ramponert og borthugget, men også her kunne Blix rekonstruere formen på grunnlag av gjenstående rester. Delvis stikkende ut fra en grunn nisje i muren sitter to åttekantede, konsoll-liknende kar med firpassformede fordypninger. Nisjen er flankert av to halvsøyler som bærer et noe fremstikkende, trepassformet hvelv. Hvelvtoppen er bekronet med en korsblomst. I trepassbuens knekkpunkter sitter to hoder. Piscinaen er felt inn i murverket med gjennomgående ståfuger på hver side. Selve piscinaen er regulært oppmurt. Nederste skift dannes av en enkelt kleberkvader i full bredde. Neste skift består av tre kantsatte kvadre. Så følger en kvader i full bredde, derpå tre kvadre i skiftet osv. (kfr. tegn. s. 37). Nederste skift (med vannkarene) er fornyet av Blix. Også østre kvader i fjerde skift (med et mannshode i knekken i trepasshvelvet) er fornyet sammen med selve korsblomsten som kroner piscinaen, men det er mer tvilsomt om blokken som hvelvtoppen er utspart av, er fornyet. De øvrige kvadrene i skiftene synes å være opprinnelige, om enn noe lappet enkelte steder. Øst for dobbelpiscinaen er det et lite spissbuet repositorium i muren med fals for en lem eller dør av tre. I tårnfotens sørmur, like ved det sørvestre hjørne, er det en brønn i muren. Før restaureringen var det utvendige brønnhus borte, og den opprinnelige brønnåpning dekket av terrenget som lå høyere enn i middelalderen. Ved senking av terrenget kom konturene av brønnhuset for dagen i sørmuren, og på dette grunnlag ble det rekonstruert av Blix. Brønnen har en dobbel sjakt som gir adkomst både utenfra og innenfra. Den innvendige adkomst skjer gjennom en enkel, spissbuet åpning i sørmuren. Utvendig stikker det gjenreiste brønnhus frem fra sørmuren. Det har sadeltak og gavl mot sør. I gavlen er det en åpning med trepassformet bue inn til brønnsjakten. Gavltoppen er kronet av en korsblomst. Blix fant inne i muren rester av en renne som ledet vann fra brønnen ut til en utvendig steinrenne.

    Trappeanlegg

    Vindeltrappen i tåmfoten går ikke opp i selve nordvestre hjørne hvor muren er fortykket med lisene, men er skutt noe sørover så den løper opp i vestmuren. Trappeløpet er sylinderformet med en radius på 1,2 m. Trappen dreier mot høyre og har 50 trinn av kleberblokker som krager halvt ut over hverandre. Trinnhøyden er gjennomgående ca 24 cm. I tidens løp er trinnene slitt så meget ned at det er hugget halvveis ned i dem for å lage nye trinn. Trappen fører i dag opp til en teglmurt, sekundær åpning inn til tårnfotloftet Et loft i det nivå åpningens terskel angir, vil skjære grindverksvinduet i vestgavlen. (Dette unngikk man ved restaureringen ved et kunstgrep, kfr. s. 42). Blix mente derfor at trappen opprinnelig hadde ført en omgang høyere opp. Til støtte for dette pekte han på at det fantes fire synlige trinn videre opp forbi terskelen til åpningen inn til loftet. Disse trinnene er imidlertid ikke nedhugget eller i det hele tatt slitt som de øvrige trinnene, hvilket viser at det dreier seg om taktrinn. (Taket i trappen må stige i takt med trappetrinnene, og dannes i en vindeltrapp av trinnblokker som befinner seg en omgang høyere enn trappetrinnene til enhver tid. Øverst i trappen må derfor trinnblokkene føres en omgang høyere enn siste gangtrinn).

    Trappeløpet er kvaderkledd opp til en høyde som i nord tilsvarer overkant hjørnelisene og utvendig blindbuefrise, nordmur. I sør går kvaderkledningen 1,3 m høyere opp. Over kvaderkledningen er trappeløpets vegger murt dels med bruddstein, dels med buede kvadere. Det virker som om denne del er ommurt.

    De regulære trappeblokker kan følges opp til 2,5 m over overkant utvendig blindbuefrise. Over dette nivået finnes enda tre trinnstein, men de er tydelig sekundære og dårlig tilpasset spindelen som trappen dreier seg omkring. Det kan se ut til at de siste regulære trinnene i trappen har sluttet 2,5 m, dvs. en omgang, over blindbuefrisenivå. De må ha dannet taktrinn i trappens øvre del, mens de egentlige gangtrinnene har sluttet en omgang nedenfor, dvs. i nivå med toppen av den utvendige blindbuefrisen. I dette nivå passer trinnene inn med en åpning mot nord. En åpning i nordmuren kan bare ha ført ut til den antatte vektergang på nordmurens utside (kfr. s. 17 f.).

    I dag finnes det ikke noe spor av en slik åpning i nordmuren, men som nevnt må denne del av trappeløpet være ommurt. Dette ble gjort i forbindelse med en forlengelse av trappen opp til en inngang til tårnloftet. Ved forlengelsen kom en del av de gamle taktrinnene til å fungere som gangtrinn, mens tilsvarende nye taktrinn måtte innsettes over toppen av det forhøyede trappeløp.

    På grunn av terrengets fall mot vest, har kirken allerede i middelalderen hatt en monumentalt utformet utvendig trapp opp til vestportalen. Arkitekt Blix fant rester av trappeanlegget i 1882 da den nåværende trapp ble anlagt, og spor av middelaldertrappen kunne også iakttas ved en reparasjon av nåværende trapp i 1983.

    Middelaldertrappen hadde trinn og vangemurer av klebersteins kvadre. Fra skipets (dvs. tårnfotens) gulv førte 4 trinn à 9" (23 cm) ned til et repos som dels lå inne i selve portalnisjen, dels utenfor. Mot vest strakte det seg frem 7′ 8" (ca. 2,35 m) utenfor kirkens vestmur. Det synes å ha vært omtrent like bredt som portalens ytteråpning, dvs. ca. 2,2 m, mellom vangene. Disse kan ha vært ca. 40 cm tykke. Fra reposet førte 4 trinn ned til et lavere repos, og derfra ytterligere 5 eller 6 trinn ned til «oprindelig Terrain» som Blix målte til 11 fot (3,35 m) under tårnfotgulvet i en avstand av 17 fot (ca. 5,2 m) fra vestmuren. (Ved undersøkelsen i 1983 ble overkant middelalderterreng sør for trappeanlegget sporet ca. 2 m under tårnfotgulvet, inne ved vestmuren.)

    Det middelalderske trappeanlegg kan ha ligget mer eller mindre intakt like til 1743 da det ifølge regnskapene ble murt en ny trapp foran tårnet.

    Hvelv

    Frem til gjenreisningsarbeidet etter brannen i 1702 hadde koret ihvertfall deler av sine middelalderske hvelv i behold, men de ble revet og erstattet av et ensartet, trepassformet tønnehvelv av bord over hele kirken. Spor av middelalderhvelvene, i form av konturer av borthuggede halvsøyler og konsoller, kan ennå sees i korets nordmur og i apsiden. I de bevarte middelalderske murpartier i skipet er det derimot ingen spor av hvelv. Dette, sammen med opplysninger fra 1500- og 1600-årene om at skipet var uten hvelv, peker i retning av at hvelv aldri har eksistert i skipet.

    De bevarte spor i kormurene viser at langkoret må ha hatt firdelte krysshvelv på konsoller (antakelig på grunn av korstolene som sto langs langmurene), mens høykor og apside har hatt et irregulært seksdelt hvelv båret av halvsøyler. Mot vest må hvelvene ha vært avsluttet mot fremspringende murpartier rettvinklet på langmurene; dvs. at kryssribber og skjoldbueribber har gått ned på hjørnekonsoller (eller eventuelt hjørnepilastre). At dette virkelig har forholdt seg slik, fremgår av en profilstein som Blix fant under arbeidene i 1880−83. (tegn. s. 39). Den vestligste hvelvkonsoll som det er bevart spor av i korets nordmur, har imidlertid ikke vært noen slik hjørnekonsoll, men en «rnellomkonsoll» av samme type som konsollen østenfor, som den er helt likedannet med. Dette viser at hvelvene må ha fortsatt videre vestover. Hvor langt er uvisst, bortsett fra at de ikke kan ha fortsatt helt frem til skipets vestgavl. Her er det, som nevnt, ikke spor etter hvelv i murene. Skillet mellom et østre hvelvet rom og et vestre rom uten hvelv må ha gått et sted øst for det nåværende skille mellom tårnfot og skip.

    Kirkens nordmur over vinduenes sålbenknivå er fra etter 1702-brannen, så her kan vi ikke vente å finne spor etter skillemuren. Partiet under vinduene er derimot middelaldersk, så der skulle spor i form av utrevne band for en skillemur ennå kunne la seg påvise.

    Tar vi utgangspunkt i den faginndeling som de bevarte konsollspor i korets nordmur indikerer, så kan det bare på ett av de stedene i nordmuren, hvor hvelvene må ha gått ned, påvises et utrevet og lappet parti i det middelalderske murverket som kan indikere en slik utrevet skillemur. Dette partiet finnes to fag vest for det vestligste bevarte konsollspor i muren, akkurat i skillet mellom murpartiet som tilhører den eldste kirken, og muren østenfor. Her sto opprinnelig den eldste kirkens korskillemur som ganske sikkert også skulle danne skillet mellom kor og skip i den første fransiskanerkirken. At den fortsatt kom til å danne skillet i den utvidede fransiskanerkirke, er overveiende sannsynlig.

    Antar vi at skillemuren har stått her, må den ha delt bygningen i to praktisk talt like lange deler. Dette samsvarer med Edv. Edvardsens opplysning om at «Inden til er Kircken i sig self temmelig høy, oc den halfue part med en skiøn Hvelfving, den anden et Trælofft.» (B.F.F.S. 55/56 s. 80). Koret må ha hatt fire regulære krysshvelv i tillegg til det seksdelte hvelvet over høykor og apside.

    Hvelvene har vært spissbuede ribbehvelv slått over rektangulære grunnflater tverrstilte på rommets lengdeakse. Gurt- og diagonalribber har hatt utviklede gotiske profiler, (tegn. s. 39). Skjoldbueribbene har hatt form av enkle rundstaver. Ribbene har i vederlagspartiene vært utformet etter «tas-de-charge» prinsippet, så hvelvene i virkeligheten har sprunget fra et høyere nivå enn det konsoller og søylekapitéler angir.

    Hvelvkappene har antakelig vært murt som i skrudhuset, av kantsatte, småfalne skiferheller.

    Kirkens tak (tekking, takkonstruksjoner)

    Hva slags tak kirken hadde i middelalderen, vet vi intet om. Biskop Geble lot i 1540-årene bygge et nytt tak av tømmer og bord på «Nederkirken» (vestre del av bygningen, tilsvarende den nåværende tårnfot). Før 1582 sto kirken tekket med bord og tjærebredt. I 1602 ble det bestemt at den skulle tekkes med spon (H. Meyer s. 163). I 1606 ble den likevel tekket med bly, men dette falt ikke heldig ut. I 1609 søkte man om å få legge et tre- eller spontak på kirken, men fikk i første omgang bare tillatelse til å erstatte blytaket med et nytt blytak (N.R. IV, s. 305 f). I 1610 ble det imidlertid bestemt at taket skulle legges med «huggen Bord, siden Pander ovenpaa det for Farligheds Skyld». En hollender ved navn Knorr sto for arbeidet (H. Meyer, s. 164, kfr. Bendixen 1905, s. 50). Gjennom resten av århundret sto kirken med tak av røde teglsteins panner.

    Etter 1702-brannen ble taket lagt med suede bord, «grå dobbeltbrente panner lagt i kalk» og med kjølpanner i stedet for bordkjøl. Bygningen fikk murte karnisser, og blyrenner ble innlagt mellom hovedtaket og sideskipstaket Taket ble reparert i 1767. Ved hovedreparasjonen av bygningen i 1786−91 ble det, foruten 1800 glasserte, blå takpanner og materialer til nytt sutak, brukt 5 tylfter sperrer «til Underslag» og «8 stk. Bielker til Sperlag». Dette tyder på at store deler av takkonstruksjonen ble fornyet ved denne anledning. Sideskipstaket ble lagt som en rettlinjet forlengelse av hovedtaket, uten det sprang som nødvendiggjorde en renne mellom takene i 1706, og som sees på I.J. Reichborns tegning fra 1768. I 1812 ble kirketakene på ny tekket med blå, glasserte panner og ved en reparasjon i 1835 ble det anslått at det ville gå med ca. 15 tylfter bord. Antakelig har disse bordene vært brukt til å legge om deler av sutaket med. I 1830 fjernes «Lys-Arkerne paa Domkirketaget». Disse arkene er ellers ikke omtalt i regnskapene.

    Arkitekt Blix tegnet et tverrsnitt av konstruksjonen som bar taket over hovedskip og sideskip slik det stod før restaureringen i 1880−83. Av tegningen fremgår at taket ble båret av en sprengverkskonstruksjon som også det trepassformede tønnehvelvet var hengt opp i. Hvert bind besto av sperrer og saksesperrer samt hanebjelker i to nivåer. I nedre nivå var hanebjelkene doble med innlagte langsgående bjelker (takstolbjelker) mellom. Hanebjelkene og de langsgående bjelkene ble støttet av et dobbelt sett undersperrer. Sperrer og undersperrer gikk ned på stikkbjelker over langsgående murremmer som var lagt inn på murkronene, bortsett fra hovedtakets sørsperrer som løp ut over sørmurens gesims og i forlengelse dannet undersperrer i sideskipstaket. På liknende vis løp forlengelser av hovedtakets saksesperrer ut og dannet sperrer i sideskiptaket.

    Bordhvelvet i hovedskipet ble båret av undersperrene og to vertikale bjelker hengt opp i hanebjelker og sperrer. Bjelkene var avstivet av horisontale stikkbjelker og skråstivere opp til hanebjelkene. Undersperrer, stikkbjelker og skråstivere dannet samtidig spikerslag for hvelvet. Sideskipstaket var underkledd med skråhimling. Slik taket sto i 1880, må det i hovedsaken ha vært bygget etter 1702-brannen, men ordningen med de forlengede sperrer og saksesperrer som dannet sideskipets sperrefag, samt muligens det doble sett undersperrer, må være kommet til ved istandsettelse i 1786−91 (Kfr. regnskapsopplysningen om 5 tylfter sperrer «til underslag»).

    Ved restaureringen ble det lagt nytt tak over bygningen. Det bæres av 14 sperrebind pluss gratsperrer over apsiden. Hvert bind består av sperrer og saksesperrer samt hanebjelker i tre nivåer og, for hvert annet binds vedkommende, av en nedre strekkbjelke i murkronenivå.

    I hvert binds sperrer og hanebjelker er opphengt to vertikale bjelker. Disse bærer et tønnehvelv av bord. Hvelvet er knekket i fem flater. I de bind som har strekkbjelker i murkronenivå, fortsetter hvelvets hengbjelker som synlige standere ned på strekkbjelkene. Hvelvbordene, som er parallelle med sperrene, bæres av langsgående, profilerte bjelker som markerer hvelvknekkene. Bjelkene bæres igjen av tverrgående «ribber» under hvert av sperrebindene i form av knekter forbundet med saksesperrer og hengbjelker, samt en vannrett midtbjelke som spenner fra hengbjelke til hengbjelke og hviler på knektene.

    Forøvrig er hvelvbordene festet til langsgående spikerslag over hvelvet

    Sideskipet har ensartede sperrebind bestående av sperrer og bindbjelker forbundet i en skjev trekant. Trekantens toppunkt er understøttet av vertikale knestokker. Over sperrene er lagt himlingsbord parallelt med sperrefagene. De bæres av langsgående, profilerte bjelker.

    Tårnets etasjeskiller og hjelm

    Før restaureringen ble tårnloftet båret av et dobbelt lag kryssende bjelker som var støttet av vertikale stolper med basis i de gjenmurte sørvinduers sålbenker. Gulvkonstruksjonene i tårnets øvre etasjer synes å ha vært identiske med de nåværende.

    I dag hviler tårnfotloftets gulv på fire lag kryssende bjelker, hvorav de nederste øst-vest-gående bjelkene er lagt opp på innmurte kleberkonsoller. Dette er gjort for å heve loftsgulvets midtparti så det går klar av vestvinduets buetopp.

    Neste etasjes gulv bærer klokkestolen. Det hviler på et dobbelt lag kryssende bjelker forankret i murene. For ytterligere å støtte gulvet og fordele vekten av klokkestolen, er det bygget opp en bukk under gulvet som hviler på tårnfotloftets bjelkelag. Klokkestolen er bygget på en ramme av kryssende bjelker som ligger på klokke-etasjens gulv. Øverste etasjes gulv hviler på et dobbelt lag kryssende bjelker forankret i murene. De er dessuten støttet av vertikale bjelker som står på etasjegulvet under.

    I gesimsnivå finnes ikke mindre enn fem lag kryssende bjelker. Øvre lag ligger på murremmene som er doble og laftet sammen i hjørnene. Lag to og fire er støttet av vertikale bjelker som er plassert dels på øvre etasjes gulv, dels på horisontale bjelker som er lagt opp i bunnene i etasjens gluggenisjer og som spenner skrått over innerhjørnene. Denne femdoble ramme bærer den koppertekkede tårnhjelmen som har form av en høy, åttesidet lanterne eller tromme som skiller den nedre karnisformede del av hjelmen fra en øvre karnisformet hette med spir. På rammens øvre bjelkelag er reist åtte vertikale bjelker som danner hjørnene i lanternen. Bjelkene er innbyrdes avstivet med losholter og krysstivere og dessuten med et dobbelt sett skråstivere som hviler på stikkbjelker forbundet med murremmene. Også skråstiverne er innbyrdes forbundet med losholter og kryssavstivning. Over lanternens gesimsnivå er reist en vertikal midtbjelke som bærer for spiret. Den hviler på en horisontal bjelkeramme og er avstivet med skråstivere på liknende vis som lanternebjelkene. Koppertekkingen av hette og nedre del av hjelmen bæres av karnisformede ribber uavhengig av skråstiverne. Spiret er forsynt med kule, hane og stjerne.

    Gulv, gulvhøyder, grunnen under gulvene

    Hva slags gulv kirken hadde i middelalderen, vites ikke. I 1500-årene fikk den, ifølge Absalon Pederssønn, gulv av «firekandtet smaa Steene aff Skotland» (Oration s. 60). Antakelig har dette vært et teglgulv. Ihvertfall etter 1702-brannen hadde skip og kor tregulv, mens tårnfoten delvis hadde steingulv. I 1744 ble det lagt «en ny Gade inde udi Taarnet». Til dette arbeidet gikk med 7 store og 8 mindre gravsteiner som ble nedlagt «udi Taarnet og Vaabenhuuset, sampt uden for Dørren» (Regnskap). Gulvene lå i tre forskjellige nivåer. Tårnfotgulvets høyde var bestemt av vest- portalens terskelnivå, slik at gulvet ble liggende i tilnærmet samme høyde som det opprinnelige gulv i kirkens vestre del.

    Fra tårnfotgulvet førte tre trinn opp til skipets gulv som lå ca. 60 cm høyere enn tårnfotgulvet. Fra skipets gulv førte ett trinn videre opp til korgulvet.

    Ved restaureringen i 1880−83 ble jordsmonnet inne i kirken fjernet ned til en dybde av ca. 4 fot (1,2 m) under terrenghøyde. Man kom da ned på naturbakken som besto av fin fjæresand. Over hele kirken fantes i de omgravde massene over naturbakken en mengde graver og gravrester − de fleste ødelagte av senere nedgravninger. (Se under kirkegård og gravminner s. 96ff.)

    De nye gulvene i kor og skip ble liggende i et lavere nivå enn gulvene før restaureringen. I koret fikk Blix gode holdepunkter for å fastlegge det middelalderske gulvnivå da han fant den opprinnelige terskel i døråpningen mellom kor og skrudhus. Dessuten var hvelvsøylenes skafter bevart under det eksisterende korgulv ned til opprinnelig gulvnivå. Korgulvet ble på dette grunnlag senket ca. 40 cm. I middelalderen har det åpenbart vært en nivåforskjell mellom gulvet i kirkens vestre del (tilsvarende tårnfoten) og resten av skipet. Forskjellen markeres utvendig ved at nordmurens profilerte sokkel knekker vinkelrett ca. 60 cm ned like øst for tårnfotens nordportal. Innvendig markerer den eldste nordportals terskelnivå skipets gulvhøyde i middelalderen. Gulvet må ha ligget ca. 40 cm høyere enn nåværende gulv. Nivåforskjellen mellom skipets gulv og korgulvet i middelalderen kan ha vært ca. 20 cm.

    I tårnfoten beholdt Blix det gamle gulvnivå som var bestemt av vestportalens terskelhøyde. Gulvet i hoved- og sideskip ble lagt i samme nivå som tårnfotgulvet. Derved oppsto en høydeforskjell på 75 cm (tre trinn) mellom skipets gulv og korgulvet.

    Ved å legge skipets gulv så lavt ble Blix nødt til å foreta en utbedring av de nederste, innvendige partier av nordmuren. Disse ble undermurt, dels med tegl, dels med småfallen bruddstein av samme type som han benyttet utvendig i skrudhuset.

    Det nåværende gulv i skip og kor er av tre, mens tårnfoten har et gulv av glasserte, mønstrede teglfliser.

    Skrudhuset

    Skrudhuset (nevnt første gang i 1309 (DN IV, 82)) må være samtidig med forlengelsen av kirkens kor. Det fikk samme form som koret med polygonal avslutning i øst, to firdelte og ett seksdelt hvelv på konsoller. Apsis-polygonen fikk tre vinduer. Antakelig har det også stått et stort vindu i vestgavlen, men ingen i nordmuren. I vest- og nordmuren var det flere store repositorier, og i apsidens søndre del en noe mindre piscina enn den i koret.

    Den eneste adkomst til skrudhuset i middelalderen var fra kirkens kor gjennom forhallen.

    Denne var krysshvelvet. Vest for forhallen ble det bygget et lite, tønnehvelvet rom mellom skrudhuset og koret. I middelalderen kunne man bare komme inn i dette rommet via en døråpning i skrudhusets sørmur. Antakelig tjente det da som et rent oppbevaringsrom for kirkens kostbarheter. Senere ble det brukt som gravkapell.

    Skrudhuset brant, sammen med resten av kirken, ved en brann i 1623. Ved denne brannen ble det så brannskadet at hvelvene truet med å styrte sammen. De ble dog reparert. Ved samme anledning ble antakelig et stort rektangulært vindu brutt ut i vestgavlen. Årstallet 1627 i gavlen vitner om disse arbeidene.

    Av Edv. Edvardsens beretning (B.H.F.S. 55/56 s. 82) fremgår at skrudhuset i 1600-årene fortsatt var delt i to, som i Geble Pederssønns tid. Skillet var «et Stacket i den østre Ende». Ved en istandsettelse i 1750 fikk skrudhuset en indre skillemur av utmurt bindingsverk, samt ovn, skorstein og to nye vinduer. Vestvinduet ble gjort mindre, gavlen i vest (over hvelvene) ble gjenoppbygget av tre. Den blåste imidlertid ned i 1762, og ble «ferdiggjort» samme år, da antakelig i mur. I 1825 ble skillemuren åpenbart revet, slik at hele skrudhuset igjen ble ett stort rom slik det var i middelalderen. En ny, større ovn ble innsatt, mens den «i Domkirkens Capitul hidtil staaende, men nu til Capitulets utvidelse mindre passende Jernovn bortselges tillige med Jerngitteret og Kobberdören der forhen fulgte Capitulet» (regnskap). Som en innledning til en restaurering av kirken, ble skrudhuset restaurert i 1870−71 etter planer utarbeidet av arkitekt Chr. Christie. Arbeidet på stedet ble ledet av arkitekt Peter Blix.

    Skrudhuset hadde i 1870 stort sett samme innredning som det hadde fått ved istandsettelsen i 1825. Utvendig hadde terrenget i tidens løp steget omkring bygningen så den nærmest hadde fått karakter av kjeller. Innvendig var gulvet hevet tilsvarende så det ifølge Blix bare lå 12 tommer under hvelvkonsollene. To av apsidens vinduer var gjenmurt, og gjennom det tredje, østre vinduet førte en dør inn i bygningen fra kirkegården. Til erstatning for de opprinnelige vinduer var det brutt ut to vinduer i nordmuren, et i vestre og et i østre hvelvtravé. I tillegg var det et vindu i vestmuren. Alle disse vinduer var ifølge Blix «almindelige firkantede som de i vaaningshuse brugelige, med smaa Glasruder, Karm, Ramme og Sprosser af Træ». I midtre hvelvtravé sto en ovn ved nordmuren.

    Ved restaureringen ble terrenget senket rundt bygningen til under middelaldernivå. Som en følge av dette måtte Blix rive ut store fremstikkende stein i ytterlivene og mure nye liv på nord- og østsiden av bygningen i «omtrent halv Høide under de nye Vinduer».

    Innvendig ble gulvet senket ca. 85 cm, (dvs. til et nivå ca. 25 cm over middelaldernivå i bygningens vestre og midtre del, og ca. 5 cm over middelaldernivå i apsiden hvor gulvet i middelalderen lå ett trinn høyere enn i rommet for øvrig). Ved en istandsettelse i 1967 ble gulvet senket til middelaldernivå.

    Da Blix åpnet det gjenmurte vindu på apsidens sørøstre side, fant han så meget av middelaldervinduets sprosseverk at det kunne rekonstrueres med full sikkerhet. Med det som utgangspunkt restaurerte han de to øvrige vinduene i apsiden. De to eksisterende vinduene i nordmuren ble utvidet, og åpning for et tredje vindu ble brutt ut hvor ovnen tidligere hadde stått. De nye vinduer fikk samme form og størrelse som apsidevinduene. Vinduet i vestmuren ble gjenmurt. Istedenfor ble det her anlagt en teglmurt spissbuet ovnsnisje med pipeløp inne i muren. Nisjen ble i 1970−71 omgjort til døråpning. Døren ut til forhallen ble restaurert, mens den opprinnelige døråpningen fra skrudhuset til rommet mellom skrudhus og kor ble omgjort til et veggskap for altersølv etc.

    Rommet mellom skrudhus og kor ble gjort om til venterom for dåpsbarn, senere til sakristi. Det fikk vindu i vestmuren av samme type som apsidevinduene, og dør inn fra forhallen. Vinduet i vestmuren ble i 1970−71 omgjort til dør. Forhallen fikk inngangsdør fra kirkegården i østmuren etter at gravkjelleren som lå der, var revet. Gangen i skrudhusets sørmur, som opprinnelig førte fra forhallen opp til skrudhusloftet, ble gjenåpnet.

    I skrudhusloftets vestgavl sto før restaureringen i 1870−71 en stor døråpning. Den ble erstattet av to spissbuede vindusglugger.

    Grunnen til forandringene i 1970−71 var at et nytt sakristitilbygg ble oppført vest for skrudhuset. Ved den anledning ble også fyrhuset ved kirkens nordmur revet.

    Bygningsbeskrivelse

    Skrudhuset har samme form som kirkens kor. Det er en krysshvelvet bygning på 16 x 9 m utvendig målt. Den er oppført av bruddstein med klebersteins hjørnekvadre, men har ikke spor av noe profilert sokkelskift. Langmurene er 1,5 m tykke, mens gavlen i vest er 1,1 m tykk. I sørmuren fører en trapp opp til skrudhusloftet. Den knekker rundt bygningens sørvestre hjørne.

    Murverket har samme karakter som murverket i koret, men det utvendige murskall er for en stor del fornyet av arkitekt Peter Blix ved restaureringen i 1870−71.

    Skrudhusloftet er helt nytt fra 1871. En liten rest av den opprinnelige bruddsteinsmurte vestgavlen lot Blix stå igjen, men ellers er gavlen teglmurt.

    På grunn av utrivninger og lapninger for senere dør- og vindusåpninger, finnes det i dag ikke spor av murforband mellom koret og rommene nord for det. Det er dog hevet over tvil at kor, skrudhus, forhall og det lille rommet vest for forhallen, her kalt sakristi, må være oppført samtidig.

    Døråpninger

    En enkel spissbuet døråpning fører fra koret inn i forhallen. Herfra fører en tilsvarende åpning videre inn i skrudhuset. Fra forhallen fører også en rundbuet døråpning inn til loftstrappen i skrudhusets sørmur, og en spissbuet døråpning inn til sakristiet. I øst fører en tilsvarende spissbuet åpning fra restaureringens tid ut til kirkegården.

    I døråpningen mellom forhall og skrudhus beholdt Blix de gjenstående rester av de middelalderske klebersteinsvangene, men lappet dem med sement. Han murte en ny spissbue av tegl under en eldre teglmurt rundbue samtidig som terskelnivået ble senket til ca. 20 cm over middelaldernivå. Innfatningssteinene er avfasede så dørinnramningen får en viss likhet med hvelvribbene. Åpningen er 1,1 m bred mellom anslagene. Høyden fra terskel til underkant buetopp er 2,3 m. Døråpningen inn til sakristiet ble murt av tegl i 1870−71, men det er spor av en eldre, lavere, teglmurt, rundbuet åpning fra den tid rommet fungerte som gravkammer. I middelalderen ser det ikke ut til at det har vært noen døråpning her. Da førte en døråpning fra skrudhuset inn til sakristiet. Den er nå gjort om til et repositorium, men åpningen mot skrudhuset med sin avfasede klebersteinsinnfatning er bevart. Den er 0,6 m bred mellom anslagene. Tilsvarende bredde og innfatning har åpningen fra forhallen inn til trappen som fører opp til skrudhusloftet.

    Forhallens utgangsdør er teglmurt med utvendig klebersteinsinnfatning.

    Vinduer

    Skrudhuset har i dag tre vinduer i nordmuren og tre i selve apsiden. Bare apsidevinduene er middelalderske, om enn sterkt restaurerte.

    I trappegangen til skrudhusloftet står en opprinnelig glugge med trepassformet bue i vestmuren, og i øvre del av vestgavlen gir to spissbuede glugger fra restaureringens tid lys inn på skrudhusloftet.

    Ved restaureringen i 1870−71 fant Blix som nevnt så klare spor av sørøstre vindus opprinnelige utforming at det kunne rekonstrueres med full sikkerhet. Med dette som utgangspunkt fikk alle vinduene i skrudhuset samme form, bortsett fra østvinduet i apsiden hvor man sløyfet midtsprossen på grunn av et glassmaleri som ble innsatt der. Vinduene har lysåpninger som sitter like innenfor ytre murliv. Innvendig sitter vinduene i bakveggen i nisjer som går ned til gulv og inn til halv murtykkelse. Vindusåpningene er enkle, spissbuede, med midtsprosser som deler seg i to i buepartiet og sammen med hovedbuen danner to mindre spissbuede åpninger med et sfærisk rombisk felt i midten (såkalt «y-grindverk»). Helt tilsvarende vinduer har også eksistert i klosterets østfløy ifølge funn som ble gjort av Blix.

    Det er spor av to gjenmurte, rektangulære vindusåpninger i skrudhusets vestmur, den ene inne i den andre. Begge har vært murt opp av småfallen gul tegl og er således ettermiddelalderske. Det eldste vinduets inneråpning må ha vært ca. 2,7 m bred, det yngre vindus inneråpning ca. 1,8 m bred. Begge vinduene har hatt ca. 3 m høye inneråpninger. Det yngre vindu sto frem til restaureringen av skrudhuset i 1870−71. Ifølge regnskapene ble det brutt ut i 1750. Det eldre vindu må da ha vært gjenmurt. Middelaldervinduet som antas å ha sittet i vestmuren, er det ikke spor etter.

    Piscina, repositorier

    Blix fant også rester av en piscina i skrudhusapsiden, på hjørnet mellom innermuren og sørøstre vindusnisje. Selve vannkaret er åttekantet med åttepassformet fordypning. Det har forøvrig samme form som hvelvkonsollene og krager noe ut fra hjørnet. Over karet har hjørnet fått en hulfasformet utsparing som danner en nisje kronet av et trepassformet, utspart hvelv. Hvelvtoppen og vannkarets nederste del ble fornyet av Blix under restaureringen av skrudhuset i 1870−71.

    For øvrig er det i skrudhusmurene spor etter tre enkle, rektangulære repositorier, ett i vestmuren og to i nordmuren. Vestmurens repositorium er hele 3,7 m langt, mens lengden på de to repositoriene i nordmuren er 1,5 m og 2 m. Dybden for alle tres vedkommende er 0,7 m. De har vært pusset innvendig. Høydene er ukjente fordi bunnene er brutt ut, men overkant åpning, vestre repositorium ligger 0,8 m over gulv, mens overkant åpning for de to andre repositorienes vedkommende ligger 1,4 m over gulv.

    I sakristiet vest for forhallen finnes i sørmuren et repositorium som ennå er i bruk. Det har åpning med tredør, omgitt av teglsteins vanger som viser at åpningen opprinnelig har vært noe større.

    Hvelv

    Skrudhushvelvene består av to rektangulære firdelte kryssribbehvelv over vestre og midtre del av rommet, samt et seksdelt hvelv over den østre, apsidalt avsluttede del. Hvelvene går ned på konsoller av litt varierende utforming. Før restaureringen var de fleste konsollene sterkt forhugget, men de ble lappet med sement av Blix.

    Gurt- og diagonalribbene er avfaset så deres synlige del i tverrsnitt utgjør 5/8 av en åttekant. Skjoldbueribbene er også avfaset så deres synlige del i tverrsnitt utgjør 3/8 av en åttekant. Skjoldbueribben langs vestmuren mangler.

    Diagonal- og gurtbueribbenes oversider har en kam som stikker opp i hvelvkappene. Hvelvkappenes undersider ligger ikke an mot ribbens bakkant, men går inn litt over, så det fremkommer et mellomrom på 5−8 cm mellom ribbe og kappunderside når pussen på kappene er hugget bort. Dette skyldes antakelig at forskalingen for kappene har hvilt på ribbene.

    Ribbene er murt med vannrette skift opp til 4−5 skift over konsollene, eller gjennomgående opp dit hvor de deler seg («tas-de-charge»-prinsippet). Midtre og østre hvelvs diagonalribber har sluttsteiner som er utformet med stivtløvs-roser, mens vestre hvelvs diagonalribber har en helt enkel sluttstein.

    Kappeskiftene er murt vifteformete, dvs. at nede i anfangene går skiftene ubrutte fra kappe til kappe, men møtes så i graten over kryssribbene i en stump vinkel som gradvis blir mindre og mindre til den i hvelvtoppen når 90°. Steinmaterialet i kappene består av småfallen, 4−5 cm tykk hellestein som er kantsatt med rikelig mørtelbruk mellom. Kappetykkelsene er fra 25 til 50 cm. Ved restaureringen ble «de fleste Hvelvkapper der havde sat sig konvexe inad dels afhuggede, dels nymurede» skriver Blix i sin innberetning. Dette er så fint gjort at det idag er ytterst vanskelig å påvise hvilke deler av hvelvene som er utbedret, bortsett fra et parti i midtre hvelvs nordre kappe hvor en skorstein tidligere gikk opp gjennom hvelvkappen. Hullet etter denne er gjenmurt med tegl.

    Hvelvtoppene ligger gjennomgående ca. 20−30 cm over gurtbuetoppene og vestre skjoldbuetopp, mens skjoldbuetoppene langs langmurene ligger en knapp halvmeter lavere enn hvelvtoppene.

    Forhallens og sakristiets hvelv

    Forhallens hvelv er et kryssribbehvelv av samme type som skrudhusets. Sakristiet har et øst-vest-gående tønnehvelv. Murene er avrettet 1,7 m over gulvet, og på avrettingen er murt 1−2 skift som heller litt innover og danner vederlag for selve hvelvet. Dette er murt opp som hvelvkappene i skrudhuset, med tynne hellefliser og rikelig med kalkmørtel. I de nederste skiftene krager steinene litt ut over hverandre. Det er 53 cm tykt nede i anfanget ved nordmuren, og ca. 70 cm tykt i toppen, loftsgulvet over det, medregnet. Hvelvet er helt, bortsett fra to gjenlappinger.

    Gulv, gulvhøyder, grunnen under gulvene

    Før restaureringen av skrudhuset i 1870−71 lå gulvet ifølge Blix bare 12" under hvelvkonsollene. Blix senket gulvet ca. 85 cm etter å ha gravd ut grunnen ned til urørt sandbakke. I bygningens østre del fant han rester av et teglmurt gravkammer som han lot ligge. Dette må være identisk med det gravkammer som omtales i regnskapene i 1734 som fylt med vann og dynd og som ble reparert i 1747.

    Blix planerte ut grunnen under gulvet med stein fra de utbrutte vindusåpningene og la et tregulv i skrudhuset.

    Ved en istandsettelse i 1967 ble Blix’ gulv tatt opp og et gulv av kantstilte teglstein lagt ned i stedet. Det nye gulvet ble lagt i opprinnelig gulvnivå, vurdert etter de to døråpningenes terskelhøyder. I mesteparten av rommet lå dette nivået 24−28 cm under Blix’ gulv, men i apsiden har det opprinnelige gulv ligget ett trinn høyere − tilsvarende bunnivået i vindusnisjene som Blix tok sitt utgangspunkt i. Gulvnivået ble åpenbart hevet i løpet av middelalderen. Ca. 10 cm over opprinnelig gulvnivå fantes i inngangen fra skrudhuset til sakristiet vest for forhallen rester av et teglsteinsgulv bestående av vekselvis grønnglasserte og blankglasserte fliser på 22 x 22 cm. Dette gulvet fortsatte inn i sakristiet hvor det var intakt, men temmelig skamfert ved at man hadde hugget seg ned i det ved anlegget av et støpt gulv over det. Under flisegulvets avrettingslag fantes et brannfyllag, og under det igjen et nytt avrettingslag som bl.a. inneholdt beter av middelaldersk bygningstegl.

    Forhallens gulv består idag av et kors av kvadratiske bruddsteinsheller lagt i midtpartiene, mens det i partiene mellom korsarmene er benyttet diagonalt-lagte teglfliser av vekslende farge. Gulvet tilsvarer det Blix fant under arbeidene i 1870−71, men det ble delvis fornyet av ham.

    Rommet over forhallens hvelv, som ble benyttet som gravkapell for slekten Freuchen inntil 1870, har et gulv av kantstilt bygningstegl av 1700-talls-type i fire felt med diagonale mønster.

    Bygningfast skulptur

    Kirkens middelalderske portaler og vinduer har ikke skulptural utsmykning bortsett fra korets østvindu hvor en maske har erstattet et kapitél i vinduets søndre innersmyg. Den opprinnelige masken, som var sterkt forvitret og ødelagt, ble erstattet av en kopi ved restaureringen i 1880−83.

    I korets sørmur står en dobbelpiscina med et baldakinliknende oppbygg over. Baldakinhvelvet er trepassformet, og i trepassbuens knekkpunkter sitter to hoder.

    Østre hode (fig. s. 47) er et mannshode med markerte trekk og rike hårlokker. Lokkene er holdt på plass av en ring. Hodet stammer fra restaureringen i 1880−83. Det er sannsynligvis ikke noen kopi av det eldre hode som må ha sittet i buen, men fritt utformet av arkitekt Blix.

    Som pendant til dette hodet sitter et kvinnehode på trepassbuens vestside. Selve ansiktet er sterkt forvitret, så bare konturene av det ene øyet og ellers selve hodeformen er bevart. Hodet er dekket av en bekledning i form av en høy ringformet valk med utenpålagt plissert hodelin som er knyttet under haken. H. hode: 14 cm.

    Skrudhuset har en enkel piscina på hjørnet mellom rommets sørøstre vindu og veggmuren mellom dette vinduet og østvinduet. Piscinaens baldakintopp er utvendig dekorert med akantusløv og en pinjekongle. Dekorasjonene er fra restaureringen av skrudhuset 1870−71. To av hvelvene i skrudhuset har kryssribber av kleber med sluttsteiner hvis undersider er utformet som runde bladrosetter. Vestre hvelv mangler idag en slik rosett, men den kan ha stått der opprinnelig.

    Begge rosettene er såkalte stivtløvsrosetter. De består av en ranke som vokser ut fra et punkt utenfor rosettens sentrum og bøyer seg om rosettkanten. Den utgjør omkring tre fjerdedeler av rosetten, mens siste fjerdedel dannes av to mindre blader hvorav det ene krysser rankestengelen.

    Rosettene er slemmet med tynn kalkvelling så de fremtrer lyst grå, selv om de kan ha vært farget i middelalderen. Gjennom rosettenes sentre er boret hull for lysekroneoppheng.

    Interiør

    Døpefont ved sideskipets østmur, på et podium i tilknytning til koret. Prekestol ved hovedskipets nordmur, ved overgangen mellom skip og kor. Orgel på galleri i vest, med to oppganger fra tårnfoten. Elektrisk lys og oppvarmning. Luftfukteranlegg installert

    Fra middelalderen foreligger ingen særskilt omtale av kirkerommet. Innvendig paneling av koret inngikk i Geble Pederssøns istandsetting av kirken etter reformasjonen: «Hand lod oc pannele Choret, oc holt der til 2 Snedkere — — —, oc holt hand dem en Høst oc Winter paa sin egen Kost, hand bekostede oc selff Wognskud [panelingsbord av eik], oc lod ald anden Tilfang til, foruden de 20 Wognschud som Christopher Hvitfeld gaf der til.» (Oration, s. 59−60.) Fra slutten av 1600-årene stammer følgende beskrivelse av kirkeinteriøret: «Jnden til er Kircken i sig self temmelig høy, oc den halfue part [koret] med en skiøn Hvelfving den anden et Trælofft; — — — Paa den Syndere Side er den udbygget fra Choret oc ned til Taarnet med en Udgang [ɔ: sideskip], udi hvilcken tillige med i Kircken udi sig self ere 106 Stoler, — — — J den Nederste Ende wed Taarnet er et kosteligt stort Orgelværck oc Pulpitu — — — Der findis ellefue Pulpituer, − − −» (E. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80−81).

    Ved gjenoppbyggingen etter brannen 1702 (etter arkitekt Johan Conrad Ernsts planer) fikk rommet en noe annen karakter i og med at korhvelvene ble revet og hele rommet fikk et tredelt hvelv av tre «udi skikkelse som it Kløfverblad», mens arkaderekken mellom hovedskip og sideskip ble åpnere enn før. Flere vinduer i sydmuren og store nye vinduer i nordmuren gjorde rommet lysere, til tross for at sideskipet ble fylt med pulpiturer i tre etasjer. (Tilnærmet sentralkirkeordning.) (J.C. Ernst, 1704, B.H.F.S. 18, II, s. 7.) I 1764 heter det fremdeles at «Kirken indvendig er meget høi» (H. Meyer, s. 172).

    Restaureringen 1880−83 medførte store forandringer i interiøret. To fotografier (s. 49 og 50) tatt før restaureringen, viser stort sett utformningen fra 1700-årene, men korskranken, som ble fjernet i 1796, var erstattet av en lav balustrade; og en lav skillevegg med dører var oppført i flukt med altertavlen. (Jfr. A. Bugge 1931, s. 68.) Bildene viser også kirkestoler med dører.

    Restaureringen (ved arkitekt Peter Blix etter planer av arkitekt Chr. Christie, se ovenfor s. 22) førte til at alt inventar ble skiftet ut og kirkerommet gjenskapt i nygotisk stil. Interiøret ble dominert av spissbuede vinduer og nye spisse arkadebuer båret av knippepilarer. Et nytt alter ble plassert lenger mot øst enn det gamle. Det nye orgelgalleri i vest strakte seg tvers over hovedskip og sideskip. Den nye prekestol fikk sin plass nordøst i hovedskipet, og benker kom istedenfor de lukkede kirkestoler. Et indre femsidet vindfang av tre, utført av snekker Hans Nielsen etter tegning av Christie/Blix, var plassert foran en inngangsdør i sideskipets østmur, og det var brystpanel langs muren både i kor, hovedskip og sideskip. Tårnfoten ble skilt ut som eget rom ved at bueåpningen inn til skipet ble gjenmurt. I dette rom ble det på hver side av portalen i den nye mur oppført en vindeltrapp av tre, som fører opp til orgelgalleriet. En tredje vindeltrapp til galleriet fikk plass i det lille tårnet ved sideskipets sydvestre hjørne.

    Ved arbeidene 1963−69 (ledet av arkitekt Peter Helland-Hansen) ble romkarakteren først og fremst forandret ved at muren i hovedskipet fikk et tynnere pusslag. Døren i sideskipets østmur ble gjenmurt og vindfanget fjernet. Brystpanelet ble bare beholdt i sideskipet. Ny lysarmatur (se nedenfor under lysstell).

    Farger

    I 1726 fikk murmester Anders Erichsen 50 rdl. «for at hvide Kirken Inden till». I 1752 ble trehvelvet «anstrøgen med hvid Ollie Farve», og i 1754 ble «Murene hvidet med Kalk m.v.» (H. Meyer, s. 178 og 189). I forbindelse med en hovedreparasjon av kirken i 1780-årene fikk murmester Arne Dahl betaling for «Kirken indvendig og udvendig overalt at udflikke og hviide». Det ble innkjøpt mye maling, olje og blyhvitt. I regnskapene er fargene spesifisert, men det opplyses ikke hvor de ble brukt. Følgende farger nevnes: «Kaabberøe. Sølverglød. Sølverglidt. Kiønnerøe. Berliner Blaae. Brun-Røedt. Kong-Guul. Kobber-Rød. Engelsk Eede [= Erde?]. Mallet Kridt. Spansk grønt. Sværte Børse. Kurlak. U-ægte Guld. Ægte Guld. Blÿevidt. Monnie [ = mønje] guul. Sinober». Dessuten «Liinolie» og «Terpentin Olie». Videre «Guul Oker. Konge-Rødt. Dødenkop. Gul blievidt og Blaae farve.» I 1790 fikk apoteker Neblung betaling for «2 Potter Olie Færrin [ferniss?] — — — 2 Lod dix palma, — — — l Lod Vox — — — Kobberrøe − − − Okerguld − − − 20 Bøger ægt Guld» og blyhvitt og oker.

    Blyhvitt nevnes ofte i regnskapene omkr. 1809 og har ant. vært den mest brukte fargen i interiøret. − Kirken ble hvittet innvendig i 1848.1 1858 skulle treverk males med oljefarge og murene innvendig med limfarge. Det nevnes spesielt at treverket i tårnfoten skulle males med hvit oljemaling som før og at murene skulle hvittes.

    I dag er trehvelvet over hovedskipet og himlingen i sideskipet brunbeiset. Søndre kormur av kalkhvittet og børstet kleberstein. Ved de tre øvrige korvinduer grå kleber øverst, hvitkalket mur fra sålbenkhøyde og ned. Korets nordmur hvitkalket. Hovedskipets murer hvitkalkede, søyler og buer av grå kleber, kalkbehandlet. Sideskipets murer malt i en grågul tone som skiller dem tydelig fra hovedskipets hvitkalkede. Brystpanelet i sideskipet oljet, lyst brunt. Tårnfotens farger som hovedskipets: Loftet brunbeiset, murene hvitkalket, grå klebersteinsinnfatning om vinduer og dører. Vindeltrappene oljet, lyst brune.

    Glassmalerier

    I de fire korvinduene, som har sprosser av kleberstein, er det glassmalerier med figurfremstillinger. De øvrige vinduer har tonet glass med sideborder. Alle fra 1883. Korets glassmalerier, forært av grosserer Chr. Sundt, er engelske, levert av firma W. Worrall & Co., London. De har jernstenger og blyinnfatning.

    l) Nordøstre vindu. Hovedmotiv: Jesu fødsel. Over dette ornamental dekor, og øverst, i sekspassformet parti, engel med skriftbånd i en ring. På skriftbåndet står: «.HELLIG.HELLIG.HELLIG.» Under hovedmotivet en liten figurscene: Adams skapelse. På hver side blomstrende liljer med skriftbånd. På dem står: «.LADER. OS./. GIØRE. MENNESKER./.I.VORT.BILLEDE./. ISTMOS .I.26.» og «.ORDET.BLEV./.KIØD.OG. BOEDE./.IBIANDT.OS./.IOH .I.14.»

    Nederst på midten et skjold i en ring. Våpenmerke: et tre flankert av dydene Håp med anker og Rettferdighet med vekt og sverd. Utenfor ringen fire liljer. I skriftbånd på sidene: «.GAVE. TIL.DOMKIRKEN.» og «AAR 1883.»

    2) Østre vindu. Hovedmotiv: Korsfestelsen. En prydgavl over korset og én på hver side, over de fire figurene ved korset. Oppe i hver av sidegavlene en helgenstatue, muligens Maria Magdalena (med salvekrukke) og Johannes døperen (med Guds lam). Over dette en ornamental sone.

    Øverst, i felter med tilspisset trepassform: Guds lam og to engler. Under hovedmotivet: Kobberslangen i ørkenen. På hver side blomstrende plante med skriftbånd. På dem står:

    «.KVINDENS.SÆD./.SKAL.KNUSE.

    SLANGENS./ + .HOVED. + /I ST M OS 3.» og «.DET.ER.FULDBRAGT./ +. I OH 19.30. + » Nederst på midten medaljong med St. Olav (med øks), som blir kronet av to engler. Rundt medaljongen står. S.CONVENTVS. FRATRVM. MINORVM.BERGVS+». Utenfor medaljongen plante med blomster. I skriftbånd på sidene: «A.A.R.»og«.1883.»

    3) Sydøstre vindu: Hovedmotiv: Oppstandelsen. Over dette ornamental sone. Øverst, i felt med tilspisset åttepassform, engel med skriftbånd. På det står: «.HELLIG.HELLIG.» Under hovedmotivet knelende Jonas, nettopp utspydd av hvalen. Kornaks med skriftbånd på hver side. Innskriftene:

    «.IEG.ER./OPSTANDELSEN./.OG.LIVET./. IOH. 11.25.» og «.DU.SKAL.IKKE./.LADE.DIN.FROMME.SE.FORRAADNELSE./. PS 16.10.» Nederst på midten medaljong med et tre flankert av dydene Håp og Rettferdighet med sine attributter. Utenfor medaljongen kornaks. I skriftbånd på sidene: «A.A.R + 1883.» og «GAVE. TIL. DOMKIRKEN.»

    4) Søndre vindu. Hovedmotiv: Jesu dåp. Over dette ornamental sone. Øverst, i fempassformet felt, engel med skriftbånd, med ordene «.HELLIG.HELLIG.HELLIG.» Under hovedmotivet Noas ark. Plante med skriftbånd på hver side. Innskriftene: «.IEG.VIL.STÆNKE.RENT. VAND.PAA.EDER.OG./.I.SKULLE.VORDE. [RENE]/ + EZ.36.25 + » og « + HVO.SOM./.TROR.OG.BLIVER.DOBT [sic]./.SKAL. BLIVE.SALIG./.MARC.16.16+» Nederst på midten St. Olav (med øks), som blir kronet av to engler. Rundt medaljongen står: «S.CONVENTVS. FRATRVM.VM.BERGVS + » Utenfor medaljongen grener. I skriftbånd på sidene: «.A.A.R.» og «1.8.8.3.» Farger: Den røde særskilt kraftig. Ved siden av den dominerer den blå. For øvrig mange nyanser i grønt og blågrønt, gult, brunt og fiolett. Glassmaleriene ble sterkt skadet ved eksplosjon 1944. Restaurert av Egil Rognaldsen 1953.

    Skrudhusets interiør

    Knefall på trinnet opp til alterpartiet. Døpefont i skipets nordøstre hjørne. Flyttbar lesepult. Orgel i skipets sydvestre hjørne. Varmerør i vindusnisjene. Elektrisk varmeanlegg i gulvet.

    Skrudhusets interiør var også gjenstand for store forandringer gjennom tidene, selv om de middelalderske hvelv her ble beholdt. Når det gjelder arbeidene etter reformasjonen, heter det om Geble Pederssøn: «Hand lod oc forbedre Sacristiet [skrudhuset], kalckede det inden til, oc skifftede [delte] det vdi to Parter; den ene til Liberiet [biblioteket], den anden til at læse udj, eller oc at høre Ecteskabs Sager, oc holde Synodum vdj.» (Oration, s. 60. Jfr. Dagbok s. 137−138, Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 82, Bugge 1931, s. 33.)

    Skrudhuset ble restaurert 1870−71 etter planer utarbeidet av arkitekt Chr. Christie (se ovenfor s. 44). 1970−71 ble det igjen restaurert, under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen.

    Farger i skrudhuset

    I 1750 planla man å «Hvidte Capitulet overalt indvendig». I dag:

    Hvitkalkede hvelv og murer, lyst grå hvelvribber. Teglsteinsgulv. Etter restaureringen 1870−71 hadde østvinduet glassmaleri med «Den gode hyrde» omgitt av arkitektoniske og ornamentale motiver «af tysk arbeide» ifølge Bendixen 1905, s. 56. De øvrige vinduer hadde tonet glass med smale sideborder (engelsk glass, Hetley antique). I dag har østvinduet glassmaleri fra 1971 av Torvald Moseid. Blyinnfattet glass. Horisontale jernstenger. Motiv: Den oppstandne Kristus med krone/tornekrone og glorie. Kledd i kjortel. Naglemerker på hender og føtter. Ansikt, hender og føtter gråtonet. Blå farger dominerer, derav én særskilt dyp. Ellers fiolett, rødlig, grønt, gult, orange, brunt, grått + klart glass. Nederst til venstre innrisset: «T. MOSEID/GLASSM./ G.A.LARSEN./HANS NEUMANNS/ GAVEFOND 1971.» (H. ca. 250 cm, br. 104,5 cm.)

    Inventar

    Alter

    I en synsforretning etter brannen 1702 heter det at det nye alter ville koste minst 500 rdl. hvis det skulle være «noget zirligt». Arkitekt Ernst skriver i sin beretning om gjenoppbyggingen: «Altaret haver ieg maattet giøre isolée [ɔ: frittliggende], saasom de begravelser ere der tilbygte, som under Chorets winduer fra inden deres indgang haver.» (B.H.F.S. 18 II, s. 8.) Dette alter† var ifølge H. Meyer på plass ved kirkens gjenåpning juledag 1706.

    Alteret som ble bygd under restaureringen 1880−83, er av kleberkvadre med plate av marmor. Et oppstående bakstykke har også marmorplate, som fungerer som hylle. Alterets forreste hjørner er avfaset. Nederst har det et noe utvidet sokkelparti. Arkitekt Blix opplyser i en rapport fra 1884 at alterets kleberstein dels var gammel, dels kommet fra Samnanger. Av regnskapet fremgår at det fikk gråsteinsfundament.

    Alter i skrudhuset. Ved restaurering 1870−71 ble skrudhuset innredet til kapell. Om alteret† i øst foreligger få skriftlige opplysninger. I en invl. fra 1915 eller -16 nevnes «l lidet nyt Alter med l Platting». Det var tegnet av arkitekt E. O. Schou. Alteret† ses (dekket av alterduk) på et foto fra 1943 (s. 59). Det nåværende alterbord er av kleberstein, tegnet av arkitekt P. Helland-Hansen 1969. Tykk rektangulær plate hviler på fire ben. Bred sargplate under begge langsider. H. 90 cm, platens l. 160 cm, br. 80 cm.

    Alterskap/altertavle

    Et alterskap ble ant. innkjøpt i Lüneburg 1465. En skrivelse dat. 17/2 1465 fra tre Lübeck-kjøpmenn (representanter for de tyske kjøpmenn i Bergen) til rådet i Lüneburg inneholder bønn om bistand til «gardian» ved fransiskanerklosteret i Bergen, Ludwig Franke, ved kjøp «ener tafelen myt bylden». Det opplyses at alle klosterets bygninger var blitt ødelagt av brann «in tiiden vorleden» (vel i 1463 eller 1464, jfr. ovenfor, s. 11.) Det er mulig at dette var det alterskapet† som stod på hovedalteret og hadde treskulpturer som ble fjernet etter påbud av biskop Jens Skielderup (i samsvar med synodevedtak 22/6 1569). 28/12 1570 var «billederne nedtagne aff høgealter vdi Domkircken aff scholemester efter bispens befalning, di nogle gamle quinner oc kerlinger tilbad dennom.» (Dagbok s. 180, som under 3/1 1571 gjentar:) «Mellom Juledag oc Nyaarsdag lod bispen nedbryde oc tåge hine store billeder paa høgealterit vdi Domkirken, oc to store ere standendis igen.» Da dette vakte strid, lot biskopen forsikre: «Først att de billeder vore nedtagne med bispens vilie oc samtøcke, 2. der nest at der staar en[d] to igen bedendis at raadit [ɔ: byrådet] vil lade tage dennom bort, ville de icke, da wil bispen lade giøre det, Er der nogit guld paa forne tre billeder som kan komme kircken til gaffn, da vil han lade billederne komme til stede, saa at det maa afftagis, kirken til gaffn, dog saa at billederne icke igen opsettis, — — —» (Dagbok, s. 181. Jfr. S. Christie I, 1973, s. 14, 103 f.)

    Den neste altertavle† vi har opplysninger om, er beskrevet slik i slutten av 1600-årene: «J Choret er en hærlig skiøn malet oc forgylt Altertaffle, med skiønne Historier oc Contrafacturer, eller med igiennem huggen oc durcksigtig Sniderværck». (E. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80.)

    Først i 1726 fikk kirken ny altertavle† etter brannen i 1702. Den ble bekostet av brygger Ove Holm. (Wiesener 1927, s. 279.) Den ses i noe forandret skikkelse på fotografiet s. 49 og ble beskrevet av H. Meyer 1764 (s. 172): «Altar Tavlen er av Træ. Der er ikke sparet paa det som kunde forøge dens Zir; Thi ei allene Capitælerne eller Krandserne til Pilarene samt det øvrig anbragte Løv Værk og Festons som baade en bas reliefs og frihængende ere anbragte, men end og visse fristaaende Pilarer, ere over og over med ægte Glands Forgyldning, rigelig forsynet. Den er avdeelt udi 3 Etager og opført efter den Corintiske Orden, gandske Moderne. Og, som Kirken indvendig er meget høi, saa er og Altar Tavlen i Pro- portion derav, baade høi og anseelig opført; Er og, foruden de forbemelte Zirater forsynet med 12 udi Træ udhugne Statuer, som forestiller: Ved underste Etage Christ. og Mos. Ved anden og tredie Etage de 4 Evangelister og 4 store Propheter; Og aller øverst 2de Cherubims. Udi alle 3 Etager, ere og visse Skilderier anbragte, saasom udi den underste: Nadverdens Indstiftelse, Udi den anden: Christi Korsfæstelse, og udi den tredie den Yderste Dom. Hvilket er malet av en Mester her i Bergen ved Navn Bruun.» Tavlen hadde følgende innskrift: «Gud Æren/ Ove Holm. Maria Wrede. / Anno MDCCXXVI.» Den nevnte maler var Hans Bru(u)n, stud. theol, og kunstmaler. Bilthuggerarbeidet var muligens utført av Georg Christoffer Schauer (Se Hauglid: Akantus II, 1950, s. 130.) Når det i forbindelse med sørgedekorasjon i kirken ved kong Frederik V’s død 1766 ble brukt «l Kande Fransk Brendevin for at afvaske Forgÿldningen paa Alteret», må en tro at dette gjaldt altertavlen. I 1798 foreslo kirkevergen reparasjon av altertavlen, og i 1801 ble det betalt 300 rdl. for reparasjonsarbeider i kirken, «hvori er beregnet de i Arbeide værende Nye Skilderier til Alteret.» Disse bilder, som kom istedenfor de tidligere, ble malt av malermester J. G. Müller. Motivene i de to nederste er de samme som i de tidligere, «Nattverden» og «Korsfestelsen». Disse to malerier av Müller er bevart og henger i kirken. Ifølge J. C. Dahl 1844 (Wiesener 1927, s. 273) ble det tredje og øverste av de gamle malerier ikke fjernet, bare tildekket av ett med navnet «Jehowa» skrevet med hebraiske bokstaver, i en glorie. Det tildekkede maleri her forestilte ifølge Dahl Kristi oppstandelse, mens det ifølge H. Meyer forestilte dommedag.

    «Nattverden» av J. G. Müller, malt 1801 til altertavlens nedre del, ant. etter et forbilde fra 1700-årene. (Kopi av det fjernede bilde av Hans Bru(u)n?) Ovalt bilde. Oljefarger på lerret. Figurkomposisjonen som i et kobberstikk, utgitt 1712 (S. Christie II, 1973, fig. 190). Bakgrunnen dannes av et mørkegrønt draperi. Hengelampen over bordet har bare tre synlige bluss. Figurenes klær i mange forskjellige farger. Krakkene grålige, gulvet i mørke og lyse brunlige fliser. Rammen beiset gråbrun, med smal forgylt staff innerst. H. (med ramme) ca. 240 cm, br. ca. 260 cm. Rammens br. 20,5 cm.

    «Korsfestelsen» av J. G. Müller, malt 1801 til altertavlens midtparti. Ovalt bilde. Oljefarger på lerret. Fire av figurene, Kristus på korset, Maria, Johannes og Maria Magdalena, som i et kobberstikk av nederlenderen P. Maes (2. halvdel av 1500-årene. S. Christie II, 1973, fig. 273) og i et maleri fra 1600-årene i Mariakirken i Bergen (Norges kirker, Bergen bd. l, 1980, s. 102). Men bakgrunnen avviker fra begge, og fem figurer er tilføyd: fire soldater i romersk feltuniform og en barhodet mann i kjortel. Bakgrunnen er skyhimmel og landskap med by og fjell i det fjerne. Rødbrune og blågrå farger dominerer i bildet. Fargene på de fire felles figurer de samme som i Mariakirkens maleri, men mattere, mindre nyanserte, og den korsfestede mangler glorie. Rammen beiset gråbrun, med smal forgylt staff innerst. H. (med ramme) 150 cm, br. 180 cm. Rammens br. 16,3 cm. Av en invl. fra ca. 1915 fremgår det at «Nattverden» og «Korsfestelsen» da var blitt «oppudset» av malerireparatør Skagen. I 1848 og 1869 fikk Losting betaling for å fernissere altertavlen. Alle «Capitellerne og Soklerne paa Søilerne og Rammerne om Maleriene paa Alteret» skulle forgylles i 1858.

    Altertavle, tegnet av arkitekt Chr. Christie, og på det nærmeste fullført 1884. Av kleberstein. Det meste av steinen var fra Osterfjorden, ifølge Blix’ rapport. Han tilføyde at «Alle Topstene paa Gavlerne og Korset ere hugne af en blødere Sten fra Samnanger». Tavlens nedre del står på gulvet og utgjør en bakvegg bak alteret. Dens øvre del er formet som et senmiddelaldersk helgenskrin, en bygning med sadeltak og fem tverrskip. Forsiden består av fem skulpturprydede gavlvegger adskilt av søyler. Midterste gavl noe større enn de andre og har kors på toppen. I hver gavlvegg en nisje under tilspisset kløverbladsbue som hviler på søylene. Buene er profilerte og prydet med border og rosetter. Søylene har glatte skaft og runde profilerte baser og kapitéler. De hviler på et gjennomgående profilert sokkelparti. I hver nisje, på et lavt, profilert fotstykke, en sittende figur, plastisk, men ikke i full rundskulptur. Kristus i midten, evangelistene på hver side. Alle har korsglorie (!) og er kledd i kjortel og kappe. Kristus holder jordkloden i venstre hånd, den høyre løftet i velsignelsesstilling. Evangelistene holder hver sin lukkede bok. Evangelistsymbolene innrisset på bøkene. Fra venstre Matteus med engel, Lukas, feilaktig med ørn istedenfor okse, Johannes (skjeggløs) også med ørn, Markus med løve. Figurene utført av billedhugger Hans Joh. Johannessen. Av dokumenter vedr. restaureringen fremgår det at klebersteinen til figurene ble tatt av «den ved Haakonshallen liggende Beholdning.» «Tverrskipene» har gjennombrutte mønekammer. Gavlene på baksiden er enklere og uten figurer. Gavlene på begge sider også enklere, og smalere. Innskrift øverst på tavlens nedre del:

    « + IESU : CHRISTI : GUDS : SØNS : BLOD : RENSER : OS : FRA : AL : SYND + » H. 358 cm, br. 321,5 cm, dybde 47 cm.

    Kneleskammel. Kneleskammel †, stoppet, trukket med plysj med frynser (invl. 1915−16). Kneleskammel trukket med samme stoff som i gulvteppet i koret. Puten trukket med brunt skinn.

    Alterring

    «En Altar Foed med Knæfald fore»† nevnes i brev fra direksjonen til kongen 1707. I regnskap 1714 heter det: «Trallerne omkring Alterit ladet forbedre med Rÿdslæders Remmer og Messing Spiger: l mrk. − 6 sk.»

    1720: «Nedrevet benchen [= alterringen?] rundt om Alteret, og ladet den forhøye: 5 mrk. − 12 sk.» I 1789 fikk Herman Gerdes betaling for «3 Ryslæders Huder til Alterfoden». I 1829 ble Sadelmager Irgang betalt for «nyt Knæfald om Alteret» bl.a. På foto av kirkens interiør før restaureringen i 1880-årene (se s. 49 ovenfor) ses en 3-sidet alterring†, visstnok med avrundede hjørner. Øvre del av balustrene som bærer håndlisten, ser ut til å være todelte. Om knefallet på bildet er det nevnte fra 1829, kan neppe avgjøres.

    Alterring fra 1883, tegnet av arkitekt Chr. Christie. Furu. 3-sidet, rettvinklet skranke på stående bord med 4 balustre i hvert mellomrom. Kortsidene avsluttes av «kalhovder» med kors i relieff og prydet med karvesnitt. Knefall og håndlist trukket med skinn festet med messingstifter. Av en invl. fra ca. 1915 fremgår det at trekket tidligere var av plysj. Treverket utskåret, håndlisten med liten tungebord, overliggeren med tunget nedre kant, snittede stjerner og firkanter, og to vannrette fordypede render. De stående hjørnebord har bladborder i relieff. Treverket oljet, lyst brunt. Skinnet lyst brunt. H. 93,5 cm, l. (håndlistens langside) 546 cm. Kortsidene 294 cm. Kalhovdenes h. 135 cm.

    Alterring i skrudhuset. I invl. 1915 el. -16 heter det: «l Alterring med Plusch Stopning og l Knæfald stoppet i Skind.» Det var ant. denne alterring som ifølge budsjettforslag 1913/14 skulle tegnes av arkitekt E. O. Schou. Fotoet fra 1943 (se s. 59) av skrudhusets interiør viser en alterring i samme materialer og utførelse som korets, men mindre og enklere.

    Istedenfor alterring fikk skrudhuset ved nyinnredningen (ved arkitekt Helland-Hansen) knefall med trerekkverk på trinnet opp til alterpartiet.

    Døpefont

    I slutten av 1600-årene heter det (E. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80) at døpefonten † var av «udhuggen Eege Træ». Da kirken skulle gjenreises etter brannen i 1702, ble den nye «funten» anslått til 300 rdl.

    I 1735 ble det «opsadt en ny stol i funten», 1736 «ladet aftage noget af den foed som fundte Bekkenet staar paa». Full fornyelse ser ut til å ha funnet sted i 1742. Da ble «Døbe-Stædet eller Funten — — — paa Kirkens Bekostning, opført paa det Stæd hvor den endnu staar, da den tilforne var inden om Tral-Værket paa Siden av Choret udi den øverste Ende av den nye Side Bygning. Den er av en artig Invention og gandske smuk, med Bildhugger Tral-Værk omgivet, udi en ligesidig Firkandt, hvilket bestaar av vel udarbeidede Hermes. Oven til er et saa kaldet Kryds Gevølbe som hviler paa fire høye Pilarer, hvilke, i Lighed med Gelænder-Værket, er indrettet som Romerske Termines Pilarer. Øverst oven paa Gevølbet staar 2de Statuer i Træ udhugne, som forestiller Christi Daab. Derfra ned igjen, hænger en Krone eller Platfon som bedækker Bækkenet hvorav Daaben forrettes.» (H. Meyer, 1764.) (En tegning av dåpshuset i Kragerø kirke, Hauglid, Akantus II, 1950, s. 121, gir et godt inntrykk av hvordan dåpshuset† i Domkirken må ha sett ut. Jfr. også dåpshus fra Eidsberg kirke, s.st. s. 120.) Av et overslag fra 1742 fremgår at det krevdes både snekker-, bilthugger- og smedarbeid til dette dåpshus. Bilthuggeren fikk 70 rdl. for arbeidet, maleren 45 rdl. Det ble også betalt for 3 nye stoler ved fonten.

    1784 ble det lagt gulv i «gamle fundten». Men i 1795 fikk to menn betaling for å «nedtage og henlegge det saakaldte Gamle der hængede over Daaben». Det er mulig at bare fontens himling («Platfon») da ble fjernet, mens nederste del av dåpshuset ble beholdt, for i regnskap 1800, 1807 og 1808 nevnes reparasjon av gulvet «i den gamle Funt». I 1797 tales det om «den nye Daab», den svevende dåpsengel av tre som ses på fotografiene av kirkeinteriøret s. 49 og 50. Dåpsfatet † fra 1733 måtte da avløses av et lettere, som ble plassert i laurbærkransen engelen holdt i hånden. (Dåpsengelen er i behold og henger nå i Nykirken, se nedenfor s. 185.) Kjøpesummen for engelen, 221 rdl − l − 8, var «collecteret udi Menigheden» (ifølge Forarbeider til Chr. Frimann b. 3). I 1804 ble «Ziraterne om Choret og Daaben» reparert, og samtidig ble «Værket til Døbefiguren» forbedret. (Tidens dåpsengler hadde en motvekt på loftet og kunne skyves i været når de ikke var i bruk.) 1806 var «Chorets og daabstolens indhegning» blitt malt. Dåpsengelen ble forgylt i 1848.

    Etter kirkerestaureringen ble engelen overdratt til kjøpmann J. W. Olsen, som ville sende den til Gol stavkirke på Bygdøy.

    I 1878 ble ny døpefont med himling anslått til kr. 3 000,−. En arbeidstegning fra 1882 av den nye font er signert Peter Blix. Den ble ferdig og kom på plass i kirken 1883. Den er av kleberstein og marmor, med lav firpassformet kum. Fordypning til dåpsfatet i den øvre del, som er av marmor med profilert kant. Kummens side (kleber) dekorert med planteornamentikk i relieff, stengler og flikete blad, mest med palmettform. Kummen har en smal vulst nederst. Skaft av kleber med rund hovedform, men omgitt av 4 søyleskaft av marmor. Fundament i to deler, noe videre enn skaftet, øverst kleber, med profilert øvre del, nederst marmor med en vulst oventil. H. ca. 95 cm, diam. 98 cm. Fonten står på en solid 8-kantet plate av tre, gråmalt.

    Duk til døpefonten, eller «Funte-lagen» nevnes stadig i regnskapene gjennom 1700-årene. Bl.a. ble «2de Nye, fine Catuns Lagen med frøndtzer om, til daabens brug» anskaffet i 1715.

    Døpefont i skrudhuset.

    På nordsiden, like vest for trinnet opp til alterpartiet. Muligens fra restaureringen ved Christie/Blix. Av kleber. Rund kum med fordypning tilpasset dåpsfat. Siden prydet med en rad av blindbuer, tilspissede kløverbladsbuer. 8-kantet skaft, 8-kantet fot på kvadratisk plate. H. 86,5 cm, diam. 55,5 cm. Fonten var en tid sammenstilt med en kopi av Thorvaldsens Kristus, på felles sokkel. Figuren ble fjernet ved restaureringen 1970−71. Den er 101 cm høy. Står på klebersteinssokkel 66,5 cm høy, på domprostens kontor i sakristibygningen.

    En due av tre, forgylt, er opphengt i vindusnisjen nær fonten. (Se nedenfor under den eldre prekestolhimling, s. 61.)

    Korskille

    Den eldste omtale av et korskille† («skillerom») skriver seg fra slutten av 1600-årene (Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80): «Skillerommet oc Canichernis Stole af udhuggen Eege Træ». Regnskapene synes å vise at det var i 1722 man reiste nytt korskille† etter brannen 1702. Det var snekkermester Lars Holst som stod for det, og kirkevergen har notert: «28.8 og i September: udfaret 2de gange i Laxevaag og med snidkeren, dreyeren og Mester Lars at søge efter træer til Trallerne». Videre ble det kjøpt «af Laugmand Knagenhielm et Maste Træe til Trallierne». Tre mann i Laksevåg fikk betaling for å dele det i 11 stykker og kløve det, dreieren for å dreie «54 stk. traller» og for «Sullerne at dreye som siden af Snidkeren blef igiennem saget». 1743 ble det laget ny «traledør» mellom koret og «Brudgoms Stolene». Selve skranken stod ant. til 1796. Da ble det bestemt at den skulle tas ned fordi den var i dårlig forfatning. I 1798 fikk snekkermester Johan Conrad Armauer betaling for «Chorets istandsettelse i Domkirken». Det «Nye i Choret»† var da også blitt malt. Til «2 mand i 3 dage» gikk det i 1803 3 rdl. for «At Mahle Chorets Zirater og Traller». 1806 ble det betalt 8 rdl. til «2 Mænd i 6 dage at renovere og siden at mahle all Chorets indhægning og dens Soller». En post i regnskapet for 1807 lyder slik: «At lade mahle 3de gange det nye Paneelverk fra Choret forbi Predikestollen: 5 rdl.» Til dette gikk det med «2 kander olie og af kirken blyehvitt.» I 1808 heter det at «Mahleren Möller (Johan Georg Müller) fikk 2 rdl. 3 «for Sølv og Arbeidsløn» da «Chorets Pillarer og Ziratter» var blitt malt. Fotografiene s. 49 og 50 viser at korskillet† da var en lav balustrade og at det også fantes en lav skillevegg med dører i flukt med altertavlen, slik at korets apsis var skilt fra forkoret. Både balustraden og skilleveggen ble fjernet ved restaureringen.

    Prekestol

    Om kirkens første prekestoler foreligger ingen opplysninger. Om prekestolen† etter brannen 1640 heter det at den var «af udhuggen Eege Træ» (Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80). Etter brannen 1702 ble ny prekestol anslått til 200 rdl. Denne† ble først plassert «ved den middelste Pillar» (mellom hovedskip og sideskip), senere, etter kongelig tillatelse 1707, flyttet til nordmuren, «paa den Stæd, hvor Predikestolen før Branden hafver værit bestaaende». 1708 ble det betalt 72 rdl. 3 ort for dens «omgiørelse og forandring ved forfløttelse». Den var planlagt som en «Smuk Prædikestol med Trappe og Dør gereht af Egetræe med bildhugger werck» (brev av 22/3 1707 fra stiftsdireksjonen til kongen). Likevel synes den i første omgang (ifølge H. Meyer 1764, s. 173) bare å ha vært «til Fornødenhed opført og i standsat av Eege-Træ», men «gandske simpel uden allerringeste Zirater eller Decorationer; Stod og saaledes hen med Træes naturlige Farve indtil Aaret 1740; — — — For nu at raade Bod paa denne Mangel, blev udi forberørte Aar 1740, besluttet at komme den til Hielp, og at lade den paa det smukkeste i standsætte, hvortil der ved Tegninger bleve giorde adskillige Projecter.

    Den blev derefter endelig saaledes i standsat som den endnu viser sig. Architecturen er gandske smuk og Moderne. Den er med fristaaende Pilarer og adskillige udskaarne Zirater samt Maling og Forgyldning forsynet.

    Udi Fyldingen bag Præstens Ryg, sees de Ord med forgyldte Bogstaver:

    Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det. − − −

    Ved Indgangen til Prædike Stolens Trappe er anbragt 2de Portaler; Hvorav den som staar ved Trappen ikke haver noget besynderligt, men den som staar mod Kirke Gulvet, er gandske smuk, og, som det øvrige, av en ret Moderne Architecture. Den haver 2de fristaaende Pilarer av den Corintiske Orden. Oven paa dette Portal er anbragt 2de siddende Positurer, som holder imellem sig C6ti. Navn i et dobbelt Træk med en Krone over.

    I det øvrige er i alle Fyldinger paa Prædike Stolen, anbragt, av det saa kaldede Mussel-Værk en bas reliefs udhuggen, og over forgyldt.»

    Meyer (s. 170) antok for øvrig at prekestolen tidligere hadde hatt oppgang utenfra kirkegården. En av de gjenmurte døråpninger mellom og øst for nordveggens vinduer kan ha ført inn til prekestolen, de øvrige til pulpiturstoler. Når Meyer kaller ornamentikken for Mussel-Værk, bør det neppe tas bokstavelig. (Ty. «Muschelwerk» ble særlig brukt om rokokkoens muslingmotiver.) Prekestolen er synlig på et av interiørbildene fra før restaureringen (s. 49). De skårne motiver i brystningens fyllinger ser ut til å være symmetriske og bestå av bånd- og bladverk. Av fotografiene kan en videre se at stolens fot er en skulptert figur, visstnok engel med vinger, som «bærer» stolen. De to sittende figurer på den ytre, høye portal til prekestolen, som ifølge H. Meyer holdt det kronede kongemonogram mellom seg, er kledd i kjortler og forestiller muligens genier. Regnskapet viser at det i 1741 ble betalt 8 rdl. til «Bildthuggeren for bildthuggerarbeidet over Hvelvningen ved indgangen til Predikestolen». Ved samme anledning ble det betalt for snekker- og smedarbeid på prekestolen, og 120 rdl. gikk til «Skildreren Jan Neddermann for Predikestolens Skildring, Forgyldning og Malning.»

    I 1814 fikk snekker Zacharias Bonge betaling for å «istandsette» prekestolen, og en ikke navngitt mann ble betalt for «at muure Fundamentet under Predikestolen, og at være Bonge behjelpelig.» I 1830 ble «Indskriften paa Predikestolen opforgyldet med Rettelser af de ortografiske Feil — — — som deri findes.» Arbeidet ble utført av malermester H. Müller. Samme år fikk snekker Rathje oppgjør for en ny tavle over prekestolen. Søylekapitéler og -baser i prekestolens portal skulle forgylles i 1858.

    I invl. 1724 og 1734 omtales en stol† i prekestolen, trukket med rødt klede, som «Sal. Provsten» (Ole Storm) hadde brukt.

    Prekestolhimlingen† som også ses på fotografiene fra før restaureringen (s. 49−50), ble av H. Meyer beskrevet slik:

    «Dækket eller Kronen er opført ligesom Prædike Stolen efter den Corintiske Orden, og har 2de Etager udi lige sidige Otte Kandter, indrettet, med sine fristaaende Pilarer. Øverst paa den anden Etage er anbragt en Piedestal, hvorpaa staar en udi Træ udhuggen Statue som forestiller Verdens Frelsere.

    Fyldingerne av Kronen, bestaar av giennem skaaren Bildhugger Værk, og er alle Capitäler eller Krandser til Pilarene samt andre Zirater forgyldet.»

    Det fremgår av fotografiene at himlingen var langt rikere utstyrt med ornamentikk enn selve stolen. Under himlingen kan også skimtes en hengende due. Denne er ant. identisk med en due av tre som nå henger i vindusnisjen nær døpefonten i skrudhuset. Den er helt forgylt, har utbredte vinger, utspilte halefjær, tydelige, opptrukne ben, markert fjærkledning, på hodet en liten topp. «Duen paa Prædikestolen» ble forgylt av Losting i 1848.

    Prekestolen med tilbehør ble visstnok brent opp ved restaureringen i 1880-årene. (Bugge 1931, s. 73.)

    I sitt forslag til restaurering av Domkirken uttaler arkitekt Christie (brev av 20/4 1877) at prekestolen hittil har hatt en «u-hensigtsmæssig Stilling mellem 2 Vinduer, omtrent midt paa Skibets nordre Væg», og foreslaar en plassering «ved den brede Trappe til Koret», dvs. nettopp den plassering som den nye prekestolen fikk og fremdeles har.

    Prekestol, tegnet av Chr. Christie eller P. Blix. Arbeidet utført av snekker Hans Nielsen, innen 1/3 1883 ifølge kontrakt. I hovedsak av furu. 6-kantet hovedform. Hviler på 6 stolper på 6-kantet podium. Stolbrystningen har 5 fag, med ramverk og fyllinger i 4 av dem. Den femte siden er glatt, og i forlengelsen av den rager et panel opp over stolbrystningen nær nordmuren og bærer himlingen, som for øvrig også bæres av bjelker som går inn i muren. Stolpene i oppgangens rekkverk går ned til felles fotstykker på et podium på gulvet. Alle stolens deler er prydet med profilering og utskjæringer. Brystningens håndlist fremspringende og profilert. Utskåret tungebord på utsiden like under det påstiftede håndlisttrekk. De 4 utsmykte brystningsfeltene har profilert listverk øverst og nederst og en kvadratisk fylling i ramme. I det øvre listverk en tannsnittliknende bord av små konsoller med runde knotter imellom. Rammen om fyllingen har snittede border. Fyllingen har en krans, egentlig 8-passfigur, med en rosett i kløverbladsbue i hvert pass. En liten korsblomst ved hvert av fyllingens hjørner. Hjørnestolpene mellom feltene har profilering, border, avfasing og små vulster, «krabber», på forsiden.

    Det samme gjelder konsollene og stolpene under stolens hjørner. Mellom disse stolper øverst vertikale flater med utsagede tilspissede kløverbladsbuer. Et horisontalt bindingsbrett nedenfor, og to lenger nede. — Regulerbar nyere lesepult. Leselampe og mikrofon påmontert.

    Oppgangens håndlist profilert og prydet med dobbelt tungebord på begge sider. Stolpene har konsolliknende utvidelser øverst, veksling mellom smalere og bredere partier (avfasing) og er prydet med render og små border. De to nederste stolper forlenget oppover, har «krabber» på sidene og ender i utskårne hjulkors. Vangene under trinnene har en repstavbord langs midten. Trinnenes loddrette forside har firpassformede og runde gjennomskjæringer. Treverket oljet. I brystningsfeltene forgylling på konsollene, på små knotter og korsblomster og på en vulst over 8-passfiguren. Sviklene ved kløverbladsbuene i figuren er rødmalte, sparsom markering med svarte og røde linjer på stolper og trappevanger. Trappetrinnene mørkebrune. Trekket på stolens håndlist av mørkerød fløyel. Stolens h. (med stolper) 330 cm. Podienes h. 17 cm. Diam. 172,5 cm. Rekkverkets lengde 363,5 cm. Endestolpenes h. 190,5 cm.

    Tekstiler til prekestolen. Trekk til prekestolen omtales stadig i invl. fra 1700- og 1800-årene. 1712: «Et fløyels Dekke paa Predikestoelen, med Guldgaluner om Kandted, og it rødt ofvertræksel derpaa at lægges, naar icke tieniste holdes.» I 1790 ble «l gandske nytt Predikke-Stoel-Dække, af rødt Fløyel, med egte Guld-Tresser besadt» forært kirken av en «ubekiendt ædeltænkende Ven.» Invl. 1798 har med et brett, «overtrekt med Rødt Fløyel» på prekestolen. Invl. 1858 har ett nytt prekestolklede og to eldre ditto. I 1867 hadde kirken «l Prædikestolklæde». Nyere pultkleder, se nedenfor under Paramenter.

    Prekestol i skrudhuset.

    En «udi Capitullet befindende Predikestol»† ble i 1706 foreslått brukt i selve kirkerommet for å prøve fra hvilken plass menigheten best kunne høre presten.

    Lesepult

    Lesepult, gammel, av furu. Oppbevares i materialhuset. Kan ha hørt til på prekestol. Platens vinkel regulerbar. Pultens sider viser nygotisk stil. Består av tilspisset kløverbladsbue båret av små runde søyler. Profilering og liten krabbebord rundt buen. Det hele hviler på H-formet understykke. Halvsøyle på hver side av midtstolpen under brettet. Gråmalt. Rødt fløyelsklede med gullfrynser påstiftet på den bakre lave siden. Tegnestifter på forsiden kan tyde på at det har vært festet et klede der også. H. 34 cm, br. 48,4 cm.

    Brettets dybde 25,6 cm. (Kledets h. (Lysmål, uten frynser) 22 cm. Br. 49,5 cm. Ufôret.)

    Lesepult. I 1700- og 1800-årene nevnes i regnskapene en «bogstol», som kan ha vært en form for lesepult. 1720: «en bogstol, hand [snekker Lars Holst] til 4de Leccia Hørreren, giorde, at bruge i Kircken for Disiplerne [latinskoleelevene]», vel identisk med «En opreist Stol som Høreren bruger at legge Bibelen og Bøgerne paa» (invl. 1724). I 1804 nevnes «Bogstoelens betræk», i 1842 «l rødt fløiels Bogstolklæde med Guldfryndser» og l eldre ditto. Invl. 1858 og 1867 har med «l Bogstolklæde».

    Lesepulter i dag. l) Kneleskammel kombinert med lesepult. Eik. Leseplate og skammel trukket på nytt med lyst brunt skinn. De fremre (høye) hjørnestolper avsluttes øverst, under leseplaten, med én volutt bakover og én fremover, nederst av en volutt fremover. Buet «armlene» som ender i volutt med skåret akantusblad. De bakre (lave) hjørnestolper er glatte øverst, har en løvepote med akantusblad nederst bak, volutt nederst foran. Under leseplaten øverst en profilert list, nedenfor et ramverk med fire fyllinger. I hver av dem en akantuskrøll i relieff. På innsiden er fyllingene glatte. De høye stolpene er profilerte på forsiden. Sargbrettet på forsiden har en akantusranke i relieff ut til hver side fra en medaljong. Akantusranke også på begge sargbrett på sidene og på de høye hjørnestolpenes sider. H. 113 cm, br. 60,5 cm, dybde ca. 65 cm. Forært Domkirken i oppusset stand av auksjonarius J. A. Mohn 1968. Står på domprostens kontor.

    2) Lesepult av furu. Står i koret. (Ses på fotos fra 1945 av skrudhusets interiør.) Skråbrettets utkragende deler profilert på begge sider og forsiden. Sidestykkene har på midten en høy spissbuet gjennomskjæring, og under den en liten firpassformet gjennomskjæring. Sidestykkene vider seg ut i nedre del. Løper frem i et kne med rund avslutning, og med en liten vulst høyere oppe. Nederst er stykkene forsterket med bord på innsiden og utsiden. Midtstykket har profilert tverrbrett oppe og nede. Mellom dem to høye gjennomskjæringer med tilspisset kløverbladsbue på antydede søyler med kapitéler. Markering ved indre konturlinjer om buene og på søyleskaftene. Disse er avfasede og har små vulster. Nedenfor nedre tverrbrett et bord med tredelt bueform nederst. Finérplater innvendig lukker de spissbuede åpninger. H. 124 cm, br. (brettet) 64,5 cm.

    Lesepult i skrudhuset.

    Arkitekt Christies overslag fra 1868 over utgiftene til istandsettelse av Domkirkens «Sakresti» har med en «Forhøining med Læsepult» anslått til 5 Spdl. Den nåværende lesepult i skrudhuset er tegnet av Rolf Hermansen 1970. Av furu. Rektangulær grunnflate, rette sider. 4 stående hjørnebord, bundet sammen på sidene med bindingsbrett, to oppe og to nede. Forsiden med et bredt bindingsbrett på midten, ett smalere oppe og ett nede. Inni konstruksjonen en skråstilt plate med avrundet øvre og nedre kant. Den hviler på runde tretapper festet i hjørnebordene. Runde tretapper er plassert i 3 høyder, så platen er regulerbar. Står ved sydmuren i skrudhusets alterparti. H. 131,5 cm, br. 73 cm, dybde 44,5 cm (54,5 cm med nedre brett som stikker ut på forsiden).

    Prekestolhimling

    Laget samtidig med stolen, av samme materiale. Panelet som rager opp over stolbrystningen og bærer himlingen, er på forsiden arkitektonisk utformet og minner om et gotisk vindu. Dens nederste parti er vertikalt inndelt i 3 rektangulære felter. Det samme gjelder brystningsfeltets innside nedenfor. Denne 3-deling fortsetter opp i den spissbuede avslutning. Panelet er innrammet av stolper som fortsetter i knær dekorert med krabber. Selve himlingen 6-kantet, flat, med profilert listverk omkring. Oppå dette en stående innhegning som består av en rad av utskårne stående palmetter. Listverket prydet med en bord. Under listverket er festet brett med små vertikale hjørnebord. Brettene prydet med utskårne firpass-figurer med små rosetter. Nederst ender brettene i en rad av hengende trekløverblad mellom buer. Inni dette 6-kantete rom er det et mindre, 6-kantet flatt tak, inndelt i trekanter ved profilert listverk. Krysningspunktet for de radiære lister er markert ved en profilert hengende knopp med en forgylt korsblomst nederst. Trekantfeltene og feltene utenfor dem er prydet av malt planteornamentikk med svarte konturer på rød bunn. Alt treverk oljet.

    Benker og faste stoler

    Etter brannen i 1640 ble det på et av møtene mellom verdslige og kirkelige myndigheter i Bergens rådhus (20/1 1642) bl.a. tatt bestemmelse om plasseringen av de nye kirkestolene i Domkirken. Som før brannen skulle mennenes stoler være på høyre side. De 7 stolene nærmest koret skulle også ha samme rekkefølge som før. l. Kongens eller slottsherrens stol. 2 og 3. For kongens eller slottsherrens «folch». 4. For «brudfolch». 5. For lagmannen og begge borgermestrene. 6 og 7. For rådmennene. På kvinnesiden var det en tilsvarende rangordning, l. Slottsfruens stol. 2. For «deris welbyrdigheders piger». 3. For «brudfolch». 4. For bispens «Koene». 5. For lagmannens og borgermestrenes kvinner. 6. For «Lectors och Rectors quinder». 7. For sogneprestens og kapellanens hustruer. 8, 9 og 10. For alle rådmennenes hustruer. De øvrige stoler i kirken kunne erhverves etter nærmere fastsatte regler, mot betaling. (Se Bugge 1931, s. 40−42.)

    Ifølge E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56, s. 81) rommet hovedskipet og sideskipet på hans tid til sammen 106 kirkestoler†, 54 for menn og 52 for kvinner, og i hver av dem var det plass til 7, 8 eller l0 personer. Dertil kom 11 «Pulpituer»†. Det er mulig at disse eller noen av dem var plassert i vest. E. Edvardsen omtaler et «Orgelværck oc Pulpitu aff Eege Træ» som befant seg «J den nederste Ende wed Taarnet». Hvor mange pulpiturene hadde plass til, opplyses ikke, men en av dem var «for Skolebørnene», de andre tilhørte «Sære Folck oc deris Børn».

    Ved synsforretningen etter brannen 1702 regnet man med at det trengtes 39 «Quindfolck Stoeler» til 156 rdl., 19 «Mandfolchs Stoeler» til 95 rdl. og «Magistratens Stoeler» til 50 rdl. I 1704 skrev arkitekt Ernst (B.H.F.S. 18, II, s. 8) at han hadde dem «saaledes anviist, at enhver kand wende sig imod Alteret med ansigtet, og icke med Siiden». I februar 1706 meddeles (i brev fra direksjonen til kongen) at stolene er under arbeid. I juni samme år anmoder byggmester Heintz direksjonen om å gi sin betenkning om stolenes størrelse og «ordinering». Han håper å få dem ferdige til «Michalii» (Mikkelsmess, 29. september). Det var juledag samme år at menigheten kunne ta kirken i bruk igjen.

    En rekke stolestadesaker som ble behandlet av kirkevergen og stiftsdireksjonen i l. halvdel av 1700-årene, viser at ikke alle var påpasselige med å betale leie for stolene. En mann ved navn Peter Norwig begrunnet i 1730 sin søknad om innebygd stol med at han ikke ville forstyrres av uskikkelige ungdommer.

    I 1745 hadde man «ladet forfærdige de 3de øverste Brudgomstoler». 1761: «Ladet opsætte een nye Stoel i Choret bag om dets Dør». Latinskoleelevenes plasser var i koret. I 1739 lot man «forfærdige Stoelen oppe i Choret til 4de Lectie Dicipler». 1748 nevnes «Bænke til skolens disciple» i koret. 1757 ble «hørernes» stoler i koret reparert. 1764 ble «Mester Lectie Stoelen» i koret reparert.

    Om høystolene eller pulpiturene† sier H. Meyer (l764, s. 178) at kirken er «forsynet med Pulpitur- eller Gallerie Stole, og det baade paa 2den og tredie Etage, som bleve indrettede efter Branden 1702, skiøndt ikke paa bedste Maade anbragte, undtagen de 2de Stole som ere indrettede paa Orgel-Værket». Stolene ved orgelet omtales som nye i regnskap 1737. Orgelgalleriet var i vest, de andre pulpiturstolene i sideskipet og ved nordmuren. De sistnevnte hadde oppgang utenfra, som de gjenmurte døråpninger ved vinduene i nordmuren viser. I regnskap 1712 opplyses at man da hadde latt «ofverbygge den Trappe til de Pulpiturede Stoele paa Kirckegaarden». I 1727 fikk murmester Schiöneman betaling for «den Trappe at opmure til de Pulpiturede Stoele». I 1761 ble det lagt «l støkke nyt gulv paa Trallerne». Disse «Traller» kan kanskje forstås som et galleri oppå pulpiturstolene i sideskipet. (Jfr. Bugge 1931, s. 61.) «Kirkestolerne, som vilde falde ned paa den Syndre Side af Kirken» ble reparert i 1766. Arbeidet ble ledet av Reichborn.

    Blant pulpiturstolene omtaler H. Meyer spesielt kongestolen og sier at den «staar lige over for Prædike Stolen.» Tre navngitte menn hadde i 1714 søkt om å få leie den tidligere kongestol, «dend opbygte, tillugte Stoel op ved Choret, som forhen til Kongens Stoel har været brugt». Det var «paa samme Sted temmelig besværlig at høre Præsten prædike». Den nyere kongestol i sideskipet hadde før tilhørt biskop Randulf (†1711). I 1714 ble det betalt for arbeid på den, da den var «destineret» til kongestol. Om denne nyere kongestol forteller H. Meyer: «Samme var ved det Kongelige Herskabs Nærværelse, da de udi Dom Kirken bivaanede Guds tiensten Ao. 1733 betrækket med rødt Klæde, — — — Derforuden var og den øverste Cornitz paa samme Stol ziret med adskillige Løv-Værk av uddreven Jern Blik som var forsølvet; Det middelste derav blev anbragt udi en Forhøining, hvorudi sees C 6ti tilligemed Dronningens Høye Navne i dobbel Træk, saavelsom Aars Tallet 1733. Dette blev end og efter den Tid staaende, — — — Denne Stol blev efter Inspecteurernes Resolution av 2den Aug. 1737, malet, dog ikkun med en simpel rød Coleur og hvide Lister. Ellers betiener de herværende Stiftbefalingsmænd med deres Familier, sig gemenlig av samme Stol.»

    At også kongestolen hadde oppgang direkte utenfra, fremgår av en post i regnskapet for 1733, vedr. «gateleggerarbeid» bl.a. utenfor stentrappen til kongens stol.

    Regnskapene omtaler reparasjoner på kongestolen i 1743 og 1774. Den fikk ny trapp i 1777. I 1749 ble biskopens stol «forfærdiget» (reparert), og i 1787 betalte man «Glarmester Siedentorph for 5 Vinduer i Hr. Biskopens Stol og 3de ditto i Stiftamtmandens stol [vel identisk med kongestolen].» I 1792 fikk maler Christian Hersleb betaling «for at mahle og med ægte Guld forgylde det paa Konge = Stoelen — — — ophængte Kongelige Vaaben tillige det Kongelige Navn og Krone, med en paa hver Side staaende Løve». I 1804 ble det innkjøpt 20 alen rød fløyel og ¼ alen rød silke til kongestolen, og stolemager Jørgensen fikk betaling. Året etter ble det skrevet til København vedr. gullfrynser til samme stol. I 1858 skulle «Licenerne og Guirlanderne paa Kongestolen forgyldes». Invl. for 1867 omfatter 6 gardiner til kongestolen. «De i Retslokalerne værende Stole i gammel Stil» ble av politimester Magelsen tillatt utlånt til Domkirken i 1879, til møblering av kongestolen under kongens nærvær ved gudstjenesten 27/2.

    H. Meyer omtaler (s. 178) «Studenternes Stol». «Studenter» svarte nærmest til «akademikere». Det var menn som hadde avlagt examen artium ved et universitet. Kirkestolen tilhørte det akademiske likbærerselskap «Studentersocietetet». (Jfr. Chr. Frimann, 1774, s. 342−356.) Den var «Paa tredie Etage», stor og rommelig, malt og forgylt og hadde en innskrift på latin, forfattet av den kjente lærer og forfatter Ole Camstrup (1685−1762): «Dum colis Hoc Columen/Recolas in Lumine Lumen.» (Når du besøker dette høye sted, bør du atter ha i minne Lyset i Lyset.) I 1744 ble det bestemt at låsene til stolen skulle forandres og gjøres dirkefrie, så «Uvedkommendes Indtrængelse» kunne forhindres.

    I forbindelse med en større reparasjon av «den forfaldne Dom-Kirke» 1785−94 ble hele pulpituranlegget fornyet. Det heter i en rapport (gjengitt i «Forarbeider til Chr. Frimann — — —, b. 3») at «istæden for de tilforn værende gamle og uregelmæssig byggede Pulpitur Stoele, ere nu 32 nye Pulpitur Stoele igien udi 2de Etager opbyggede, hvoraf 15 femten i den underste og l7 i den øverste Etage, foruden Studenternes Stoel, som er Societet tilhørende.» Til byggmester Petri ble det i 1788 utbetalt 140 rdl. «for at opbygge alle Pulpiturstolene paa 2den Etage.» Regnskapene for 1787 og 1788 har også med betaling til Rasmus Opsahl for flere hundre «Traler til Kirkens Stoler». Kanskje menes her de små balustrene i stoldørene, synlige på fotografiene s. 49−50. Der ses også rekkene av pulpiturstoler i sideskipet. Et spesielt markert parti med en gavlliknende oppbygning over må være kongestolen.

    I 1744 hadde man utgift til «en trappe fremfor Deres Excellences Stol i Taarnet» og i 1753 for å «forfærdige de 4 Guarnisons Stoele, som var nedreven».

    I en syns- og takstforretning 1771−73 ga malermestrene Lindahl og Herdahl et overslag over omkostningene ved maling av kirkeinventar, innbefattet pulpiturstolene og «de Smaa Stoler paa gulvet» med en tilføyelse om hva det ville koste å få malt «Ryggebenkene — — — 75 støcker». Snekkermestrene Armauer og Meyer oppga hva de nødvendige 25 dobbeltstoler og 27 enkeltstoler midt på gulvet ville koste, mens smedmestrene Elsner og Høstmarck gjorde rede for hva låser, hengsler, skruer, bolter og kroker til disse stoler ville beløpe seg til.

    I brev av 10/4 1840 ba inspeksjonen kirkevergen opplyse om hva det omtrent ville koste «at lade alle Domkirkens Døre og Stoledøre forsyne med Klædelidser». I 1858 ble det bestemt at pulpiturstolene skulle males hvite utvendig og lyseblå innvendig, slik som de før hadde vært.

    Om antall plasser i kirken skriver kirkeverge Helmers 17/3 1840 til stiftsprost Brun at han ikke kjenner noe dokument som viser at kirken rommer 4000 mennesker. Ifølge «Kirkens Stolebog» fins det nemlig bare 890 «faste og bestemte Stoele og Bænkesæder», så da måtte i tilfelle

    «Kirken iøvrigt paa Gulvet og Lemmerne m.m. omtrent optage 3000 Mennesker.» Av dette kan ikke utledes noe sikkert om hvor mange sitteplasser det var i kirken. Men det er på det rene at den foruten de faste stoler hadde benker og klappseter. I regnskap 1713 nevnes «Benker og Klapper», dessuten «Benke i gangen ved Magistratens stol», i 1714 «Klapper ved Bænkenderne».

    På fotografiene fra før restaureringen ses benker plassert i kirkens lengderetning foruten benker med nummererte dører. Om den tilnærmede sentralkirkeordning skrev arkitekt Christie i sitt brev med forslag til restaurering, 20/4 1877: «Efter dens [prekestolens] Stilling er Bænkene paa Sydsiden af Midtgangen og i Sideskibet tilligemed den hele Høistoleanordning, anlagt.» Denne ordning var i strid med den arkitekt Ernst foreskrev i 1704, da han ville at alle skulle sitte vendt mot alteret. Hans plan kan muligens være fraveket alt i 1706 (jfr. s. 64).

    Ved restaureringen 1880−83 ble alle stoler og benker i kirken fjernet og erstattet med nye benker som fremdeles er i bruk. I kontrakt av 3/7 1882 forpliktet snekker R. Abrahamsen seg til å levere benkene til hovedskip, sideskip og galleri. Det var henholdsvis 127 benker med samlet lengde 1568 fot, og 16 benker med samlet lengde 297 fot.

    På gulvet er det i dag 124 benker av noe varierende lengde. Av furu. Skulderbrett, sete og sargbrett inntappet i hjørnestolper, de langsgående sargbrett også i støtteben (av vekslende antall etter benkens lengde). Skulderbrett og tversgående sargbrett profilerte. Skulderbrettet har på baksiden et skråttstilt salmebokbrett. Ryggen svakt skrånende. Langsgående ryggbord med parallelle horisontale hulkiler er innfelt i et stående profilert bord nær de bakre hjørnestolper. Setet har avrundede hjørner og to render langs kanten. Hjørnestolpene har partier med firkantet hovedtverrsnitt, men med en stående vulst på hvert hjørne, avbrutt av profilerte belter med rundt tverrsnitt. Stolpehodene runde, profilerte og prydet med små snittverksborder. Stolpenes nederste firkantete deler har avfasede øvre hjørner. De står på et felles (tversgående) fotstykke. Armlene i form av en knekt forbinder bakre og fremre stolpe over setehøyde. Knekten har en buebord på utsiden. Støttebenene er utformet som hjørnestolpenes nedre deler og står likeledes to og to på et felles, tversgående fotstykke. Benkene oljet. Mange av hulkilene er markert med svart farge. H. 109,5 cm.

    En benk av samme sort står i tårnfoten.

    Andre kirkebenker (de fleste på galleriet).

    a) 3 like med rygg, skulderbrett festet til kombinerte ryggstolper/fotstykker. Av oljet furu. På galleriet.

    b) Langbenk (bygdetype) med rygg av ett eneste bord som når helt ned til setet. Solide benkevanger. Malt lyst grå. På galleriet.

    c) 6 like er registrert tidligere, i dag ses 3, to lange i tårnfoten, en kortere ved sideskipets vestmur. Furu. Ryggen består av skulderbrett festet til svungne stolper påsatt bakbenene.

    d) To like uten rygg. Furu. Hele endestykker istedenfor føtter. Sargbord inntappet. På galleriet.

    e) 7 like uten rygg. Av oljet furu. Med detaljer som benkene i skipet. For- og bakben på felles fotstykker. Glatte sargbrett. En står i våpenhuset, de øvrige på galleriet.

    Korstoler †. I slutten av 1600-årene nevnes «Canichernis Stole af udhuggen Eege Træ» (E. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 80). Ellers foreligger ingen beskrivelser av korstoler.

    Brudeskammel †. I 1745 ble det betalt for snekring og maling av «en Nÿe Brudeskammel», som ble gjort «af Kirkens Bord».

    Benker (stoler) i skrudhuset.

    Et fotografi tatt etter restaureringen i forrige århundre (Bendixen 1905, s. 51), viser benker langs veggene i skrudhuset, foruten et bord og mange stoler. Rommet var på det tidspunkt ikke innredet til kapell. Benkene skyldes Christie/Blix. 6 stykker oppbevares i dag på skrudhusloftet Av oljet furu. Benkevangenes bakre del er høy, med en bord av korsblomster nær øvre avslutning. De forbindes av et horisontaltliggende brett. Forrest har benkevangene en oppstående sirkelrund del over setehøyde. Setet kan slås opp, og under det er en knelepute. L. 175 cm, vangenes h. 93 cm, setehøyde 42 cm. Når setet er slått ned, når det 12 cm frem foran vangene. Av stolene på bildet er visstnok bare en i behold, armstolen midt under østvinduet, nå på domprostens kontor i sakristibygget, jfr. nedefor under stoler i dag, b) s. 92. Fotoet fra 1943 (se s. 59) som viser alterringen, omtalt ovenfor s. 58, viser også at det da var plassert stoler på hver side av en midtgang. 11 av dem befinner seg i dag på galleriet. Dette kan være de nye benker eller stoler i skrudhuset, oppført i budsjettforslaget 1921/22.

    Skrudhusets stoler i dag skriver seg fra restaureringen i 1970−71. Det er jærstoler, med løse ryggputer med brunt trekk. Puter med ufarget strietrekk, festet i de øvre bensprosser, fungerer som salmebokhylle.

    Skriftestoler †. Regnskapet for 1706 viser at man da lot lage to skrifteskamler, lot trekke dem med grønt klede og «anstryge». 1712 nevnes to skrifteskamler, dessuten «tuende andre Skriffte Skamler, som brugtes forhen i Capitulet» og to «Skriffte Bræder». Nytt trekk til skriftestolen nevnes også senere. 1736: «effter Hr. Vise Biscop Tanches forlangende forfærdiget en nÿe Skrifftestol». Snekkeren laget «Stacketwærcket fremmen for Stoelen», og dreieren laget «Trallerne». En skriftestol med «traller» nevnes også i 1738, dertil et nytt «skriftebredt».

    Det er mulig at de omtalte skriftestoler og -skamler stod i skrudhuset. 1743 sies det direkte at man hadde latt gjøre skrifteskamler «inden i Capitulet». I et brev 1747 fra kirkevergen til stiftsdireksjonen tales om det sted («Udj Dom-Kirkens Capitul») «hvor Cappelanen Hr. Aaberdorph haver sin Skrifte-Stoel». På den tid hadde man «efter Stiftsprovst Thiedemanns forlangende ladet nÿe giøre Skriftestoeler og Skrifteskamler til Kirkens 3de Præster». 1751 ønsket stiftsprosten «til Communicanterne een bequem Skriftestoel sammestæds at vorde indrettet, for gamle Folck og Svangere Konner». Stolen skulle festes til muren, og kneleskammelen stoppes og trekkes med lær. 1752 ble det «forferdiget nye Skrifteskamler til Hr. Fastings Skriftestol», 1761 «forfærdiget hr. Selmer Skriftestol».

    I et overslag fra 1785 over maling av inventar i kirken nevnes skriftestolene i koret (Norske innlegg 1785, 1/7.)

    Invl. 1798 og 1813 har med «l Skrifteskammel med Ryslæders overtræk». I 1805 fikk to menn betaling for å «forlænge Skrifte-Stolerne med 2de Bænker og Traller». Benkene ble også malt. To lenestoler, «Skriftestolen tilhørende» ble reparert i 1808. I 1829 ble «den gamle skriftestol» foreslått anbrakt bak alteret. Invl. 1842 har med «2de Skrifte eller Læhnestole» og «2de gamle do. udi Biskoppens Stoel». Videre «l Skrifteskammel med Læders Betræk». I et overslag fra 1865 over omkostningene ved «Istandsættelsen af Bergen Domkirkes Sakresti» nevnes benker med kneleskammel. I arkitekt Christies plan fra 1868 for denne «Istandsættelse» heter det: «Skriftestolen er anordnet saaledes at Præstens Plads bliver foran det østre Vindu. Den nuværende Knæleskammel indskrænker det ellers rummelige Sakresti betydeligt under dets Brug til andre Øiemed. For at raade Bod herpaa er i Planen Knæleskamlen anordnet saaledes at den tillige kan benyttes som Bænk og som saadan gives en lige mod Præstens Plads vendt Stilling. Til dette Øiemed er Skamlen i visse Mellemrum afdelt med Støtter, til hvilke de enkelte Dele ere fæstede ved Hængsler. Om disse Hængsler bevæges de enkelte Dele ind mot Sakrestiets Midte, hvorefter de som Bænke staa i paralelle Rækker mod Præstens Plads.» (Jfr. Benker i skrudhuset s. 66.)

    Brystpanel

    Dette skulle ifølge kontrakt utføres innen 1/3 1883 av byggmester G.J. Pettersen. Av oljet furu. En øvre ubrutt list i form av en vulst. Under denne en oppdeling i fag ved innfelte pilastre. I hvert fag vannrette profilerte bord øverst, deretter stående profilerte bord. Nederst sokkelparti med vulst langs øvre kant. De øvre vannrette bord er dekorert med en siksakbord, pilastrene med små snittede ornamenter i form av utspart korsblomst og utspart hjørnevulst H. 182 cm. Br. på hvert fag (pilastre medregnet) 243 cm. Inntil restaureringen i 1964 løp brystpanelet rundt hovedskip, sideskip og kor. Det er bare beholdt i sideskipet.

    Gallerier

    De første gallerier vi vet om i Domkirken, var pulpiturene, omtalt ovenfor under benker. Alle pulpiturene eller «Høistoleanordningen» ble fjernet ved restaureringen 1880−83. Et orgelgalleri† i vest ble tydeligvis bygd etter brannen i 1702. H. Meyer omtaler (s. 178) som Pulpitur- eller Gallerie Stole «de 2de Stole som ere indrettede paa Orgel-Værket, tilligemed det omkring Værket værende Gelænder Værk, som er efter den Moderne Architecture indrettet, hvilke udi Aaret 1737 blev opført.» Årstallet gjelder kanskje bare stolene og brystningen, for allerede i 1720 skaffet man «tvende Bielker at støtte under orgelverked», i 1730 ble «Trappen til Orgelvercket forferdiged» og i 1732 medgikk også en del materialer til verket. Det fremgår av regnskap 1749 at galleriet og fundamentene måtte forsterkes da nytt orgel ble bygd 1747−49. Galleriet med dette orgel ses på foto s. 50.

    Det nåværende orgelgalleri i vest, tegnet av arkitekt Blix og ferdig i 1883, strekker seg tvers over hovedskip og sideskip. Det fikk mange sitteplasser. (Jfr. ovenfor under «Benker».) Svakt skrånende, avtrappet gulv. Det hviler på langsgående og tversgående horisontale bjelker, delvis profilerte. Noe av tyngden overføres fra dem via profilerte knær til gotiserende søyler av støpejern, 18 stykker i 6 rader. De har runde, profilerte kapitéler og baser og et par vulster på skaftet. Høy 8-kantet sokkel. Gråmåke. Det er bevart en kontrakt som går ut på at Laxevaag Værk skulle levere 15 støpejernsøyler 1/3 1882. − Treverket av brunbeiset og oljet furu. Galleribrystningen skulle ifølge kontrakt utføres innen 1/3 1883 av byggmester G.J. Pettersen, den samme som var ansvarlig for brystpanelet langs kirkens murer. Galleribrystningen har profilert håndlist og sokkelparti, og i midten en rekke små arkader, tilspissede kløverbladsbuer på små søyler. Brystningen er inndelt i flere fag ved smale pilastre. Galleriets l. 17,5 m. Brystningens h. 128,7 cm. H. over gulv 384 cm. Galleriets dybde i hovedskip 9,10 m, i sideskip 7,40 m. Galleriet har to oppganger fra tårnfoten. Det er vindeltrapper av tre, symmetrisk plassert i rommets sydøstre og nordøstre hjørne. Av oljet furu. En tredje oppgang, også en vindeltrapp, befinner seg i det lille tårnet i sideskipets sydvestre hjørne. Den er langt enklere enn de to i våpenhuset. Midtstolpen har en forseggjort bekroning, og gassbrenneren av metall er her bevart. For denne vindeltrappen skulle snekker Hans Nielsen ifølge kontrakt fra 1882 ha kr. 500. −, for hver av de andre kr. 600. −.

    Orgel

    Blant utstyret som Geble Pederssøn skaffet til Domkirken etter reformasjonen, var «it skiønt Positive»† fra Bremen (Oration, s. 60). Det neste orgel† vi har kunnskap om, ble skaffet etter brannen 1640. Om dette heter det (E. Edvardsen, B.H.F.S. 55/56, s. 81): «J den Nederste Ende wed Taarnet er et kosteligt stort Orgelværck oc Pulpitu aff Eege Træ, formalet oc forgylt, som Aar 1640. in Decembri vaar forskrefvet fra Kiøbenham.» Etter brannen 1702 gikk det lang tid før man fikk et godt orgel. Dette ble bygd 1747−49, da man «i meere end et Snes Aar havde betient sig av et lidet Positiv.» Alt i 1741 var dette i en meget dårlig forfatning, som det fremgår av en klage fra kantor og «instrumentister»: «Positivet i Domkirken er gandske ustefnt, saa at det aldeles icke accorderer med de blæsende Instrumenter − Bælgerne dertil er gandske utett og aabne − Desforuden ere adskillige Piber urigtige − dend ene Bælge-Rem uduelig, ligeledes den ene Rulle − og maaskje meere manquerer.»

    Det nye orgelet† ble bygd av Gotfried Henrich Gloger fra Hannover som arbeidet i Norge fra 1738 av. Orgelet var ferdig i 1749. Disposisjonen er gjengitt av H. Meyer (l764, s. 175 ff), som uttaler seg meget rosende om det: «Det er ei alleene hvad dets Facade angaar, av en fortreffelig Anseelse, men det holdes end og av alle Kiendere høit i Agt, formedelst sin Fuldkommenhed og Godhed. Det bestaar av 3de Manual Claverer, l Pedal- Claver, 38 Stemmer, 6 Vind Bælger og 3 Cupler. Alle de forreste Piber, saavel udi Hoved-Værket som udi Ryg-Positivet, ere av poleeret Engelsk Tin.» Av kontrakten fremgår det at betaling for bl.a. «Snedker, Bildthugger og Smede Arbeide» skulle utredes av orgelbyggerens arbeidslønn, mens alle materialer skulle bekostes direkte av kirken. Av fotografiet s. 50 kan man se at «bildthuggerarbeidet» bestod av gjennombrutt rokokkopreget akantusornamentikk i vinger, bekroninger og i felter øverst og nederst ved de forskjellige grupper av orgelpiper. Stafferingen må ha kommet til meget senere, for Meyer sier (l 764, s. 177): «Dog fattes endnu de Zirater som en fornuftig derigeret Pensel med videre, kan tilveyebringe, efterdi alt Træ Værket endnu staar umalet og viser sig med sin naturlige Farve.»

    Alt i 1750 måtte det foretas reparasjon av orgelet. På grunn av fuktighet fra tårnet var 3 av belgene gått opp i limingen og pipene skadet. Men det kan ses av et brev fra organisten l756 til stiftbefalingsmannen og biskopen at vannskaden fortsatte. I 1761 hadde man «ladet forferdige det Huus oppi i Taarnet, som Værket er staaende udi, at samme efter dets reparation ey skulle af Støv fremdeles tage Skade.» 1767 fikk snekkeren Valentin Wedel betaling for reparasjon av orgelverket «som af Rotter og Muus var beskadiget». Regnskapene vitner om mange reparasjoner utover i århundret og i det neste. Problemene med skade av vann og støv fortsatte. Overlærer og organist Bohr skriver i 1831: «Al anvendt Forsigtighed u-agted, da Domkirken sidst repareredes indvendig, tildækkedes dog adskillige Piber — — — m.m. i Kirkens Orgel saaledes af Støv, eller rystedes i deres Stillinger formedelst den idelige hamring, at en stor deel nu enten ere stumme eller angive falske Toner. — — — For derfor at forhindre en større Bedærvelse, der sikkert snart vil ubrugbargiøre det kostbare og med megen Umage nylig istandsatte Orgel» ber han om at det snarest mulig må forhindres at vann trenger inn i tårnet og at det bevilges penger til reparasjon ved orgelbygger Qvarme. Men det var orgelbygger E. A. Engelstad som påtok seg en fullstendig reparasjon av orgelet og fikk betaling i 1834.

    I 1849 skulle orgelet males etter orgelbygger Albrechtsens forskrifter «Saavel hvad betreffer den egentlige Maling som Bronzeringen samt forgyldningen af den øverste paa Orgelet anbragte Kron». Arbeidet skulle overdras til malermester J.E. Müller. I 1858 omtaler Stiftsdireksjonen «De afstikkende Farver, hvormed Orgelet er malet» (lyserøde fyllinger, mørkegrønne «forziringer»). Det ble bestemt at det skulle males i en lys tone og forgylles. Videre ble det foreslått at «tagforziringerne» på orgelet ble fjernet, men at kronen over den midtre ble anbrakt på en liten forhøyning øverst på orgelets midte. I 1869 fikk orgelbygger C. Jensen betaling for å restaurere orgelet.

    I 1881 var orgelet tatt ned, og man overveide å få det reparert og satt opp på nytt. En post i en arbeidsrapport fra arkitekt Blix, datert 24/7 1883, kan tyde på at man gjorde et forsøk på dette: «— — — paa samme [orgelgalleriet] er opbygget et Bælghus og ovenpaa dette Orgelet med dets Prospektrammer. Orgelet er i Hovedsagen færdig, der mangler dog endnu Indfatning af en del Piber.» Nytt orgel ble bygd av Alb. Hollenbach, Neu-Ruppin. Det var ferdig i 1891. Det hadde «Sløyfeladesystem med pneumatisk registratur. 43 stemmer, 3 manualer og pedal. 4 kopler. 8 kollektiver. Schweller for manual III. Elektrisk motor. Manualomfang C — g. Pedal: C — f'. Pneumatisk spillemaskin for manual I. (Man. II og III helt mekanisk).»

    Disposisjon: Hovedmanual (I): Principal 16', Principal 8', Gedackt 8', Hohlfløite 8', Gamba 8', Gemshorn 8', Quinte 5 1/3', Oktav 4', Rørfløite 4',

    Quinte 2 2/3', Octav 2', Cornett III, Mixtur V, Trompet 8'.

    Manual II: Bordun 16', Principal 8', Liebl. gedackt 8', Salicional 8', Oktav 4', Spitzfløite 4', Waldfløite 2', Rauschquinte 2 2/3', Klarinette 8'.

    Manual III: Æoline 16', Geigenprincipal 8', Flauto amabile 8', Viola d’amour 8', Dolce 8', Flauto Traverso 4', Fugara 4', Piccolo 2', Harm. æterea III.

    Pedal: Principalbass 16', Subbass 16', Violon 16', Quintbass l0 2/3, Oktavbass 8', Cello 8', Basfløite 8', Oktav 4', Posaune 32', Posaune 16', Trompete 8'.

    Kopler: II/I, III/II, II/P, I/P. Kollektivene består i Tutti og utløser til mezzoforte for hvert manual og pedal separat. (Opplysninger fra organist Kristen Øgaard etter opptegnelser av organist Oscar Hansen (1903−1969).

    Orgelfasaden er bygd opp og utsmykt som en nygotisk kirkebygning med høyt gavlparti på midten, flankert av fialer, og et tårn på hver side.

    En omfattende restaurering og omdisponering av orgelet ble foretatt av det danske orgelbyggerfirma Th. Frobenius, Lyngby, i 1957. Mange stemmer ble skiftet ut, og orgelet ble omintonert. Fornyelse av rørverk, mixturer og overtoneregistre. Orgelet er fremdeles mekanisk med sløyfelader, registraturen elektro-pneumatisk. I 1964 ble orgelet ettersett og nyintonert av orgelbygger Ivers, Bergen.

    Orgelet har nå 44 stemmer, fordelt på tre manualer og pedal.

    Disposisjon: Hovedverk (II): Bordun 16', Principal 8', Gedakt 8', Gemshorn 8', Gamba 8', Rørfløjte 4', Oktav 4', Nasat 2 2/3', Oktav 2', Blokkfløjte 2', Quartian l 1/3'− l', Mixtur IV, Dulcian 16', Trompet 8'.

    Brystverk (I): Gedakt 8', Quintatøn 8', Principal 4', Spissfløjte 4', Waldfløjte 2', Quint 1 1/3', Scharf III, Sesquialtera II, Krumhorn 8'.

    Oververk (III): Gedakt 8', Salicional 8', Gamba 4', Gedaktfløjte 4', Fløjte 2', Sedecima l', Mixtur IV−V, Fagott 16', Trompet 8', Clarion 4'.

    Pedal: Principal 16', Subbass 16', Quintbass 10 2/3', Oktavbass 8', Gedakt 8', Oktav 4', Nathorn 2', Mixtur V, Basun 16', Trompet 8', Skalmej 4'.

    Kopler: OV/HV, BV/HV, OV/P, HV/P, BV/P. Tutti på hvert verk. Tre frikombinasjoner. To separate pedalkombinasjoner. (Opplysninger av organist Kristen Øgaard, Bergen.) − Ny spillepult.

    Orgel, levert av E. Kemper & Sohn, Lübeck, 1956. Kororgel, positiv, står ved sideskipets østmur. l manual, pedal, pedalkoppel, svell. 2 sett registratur, mekanisk traktur, sløyfelade. Tremulant. Rektangulær kasse med fast benk, utbuket manual. Kassen kledd med tykk eikefinér. Disposisjon: Harfenregal 16 fot, Scharf 3 fot, Prinzipal 2 fot, Rohrflöte 4 fot, Gedackt 8 fot. H. 201 cm, l. 166 cm, br. (med manual) 86,5 cm.

    Orgel i skrudhuset.

    Ifølge vedtatt budsjettforslag 1917/18 skulle det da skaffes et orgel eller harmonium† til 400 kr.

    Nytt orgel fra Vestlandske Orgelverksted på plass i skrudhusets sydvestre hjørne 1972. Høy kasseform. Kledd med eikefinér. Løs benk av furu, lysmalt. l manual, pedal. To sett registratur, mekanisk traktur, sløyfelade. Svell (svingbare ytterdører for fasaden), pedalkoppel. Fasaden ikke symmetrisk, forreste pipesett av metall. Disposisjon: Tregedackt 4 fot, Rørfløyte 4 fot, Principal 2 fot, Kvint 11/3 fot, Klein mixtur. − Orgelkassens h. 210 cm, br. 167,5 cm, dybde 69,5 cm. En skranke av furubord er reist mellom orgelet og de bakerste sitteplasser på sydsiden. Den er noe høyere enn orgelet. Beiset grågrønn.

    Skulptur

    Krusifiks.a) Krusifiks fra 2. halvdel av 1800-årene. Furu og hardt edeltre (oliven?). Svartmalt enkelt kors, står på sterkt profilert sokkel. Figuren i umak tre. Henger etter armene i en litt forvridd stilling. Hodet bøyd fremover og mot høyre skulder. Øynene lukket. Kort skjegg, langt hår, flettet tornekrone på hodet. Lendekledet svøpt skjødesløst om hoften, holdt oppe av en snor, slått to ganger rundt. Øverst skriftbånd av edeltre med innskårne bokstaver «IN/RI». Føttene naglet til korset ved siden av hverandre. H. (med sokkel) 95 cm, br. 38,5 cm. Figurens h. ca. 41 cm. Henger på domprostens kontor i sakristibygningen. Sto tidligere på alteret i skrudhuset. b) Krusifiks fra 2. halvdel av 1800-årene. Furu, gips, sølv. Figuren henger på ornert kors på høy, profilert sokkel. Kors og sokkel svartmalt. Korset har innskåret indre kontur som avsluttes øverst og ytterst ved armendene med et ornament bestående av to spisse blad med et trekantet karvesnitt imellom. Deler av en ring kommer til syne mellom korsarmene. Over figurens hode henger på en stift et skriftbånd av gips med IN/RI. Figuren av gips, henger ned etter armene. Hodet heller lett mot høyre, øynene lukket. Langt hår, skjegg, tornekrone. Lendekledet som et skjørt. Høyre fot naglet over den venstre, støttet av en konsoll. På siden av konsollen stpl. 24 (fabrikasjonsnummer?). Innfelt i sokkelens forside en medalje i sølv. Portrettrelieff av «.FRIDERICUS. IIII.D.G.DAN.NOR.VA.GO.REX.» fremstilt i profil. På portrettsokkelen: «MIG GAV GUD./ DET IUBELAAR./IUBELÆREN/GUD SELV FAAR.» Nederst bokstavene P.B. (medaljestikkeren). H. 80 cm. Sokkelbr. nederst 28 cm, dybde 21,5 cm. Figurens h. 26,5 cm. Settes på alteret langfredag.

    Krusifiks i skrudhuset. Av Torvald Moseid, 1972. Tinn, bronse, kleberstein. Kristusfigur i tinn, henger på bronsekors med enkel rett profil, sokkel av kleberstein. Figuren har flat rygg. Løftet hode, lett hellende mot (sin) høyre. Tornekronen som en ring, lukkede øyne, armene rett ut fra kroppen, bena rette. Venstre ben litt over det høyre. Lendeklede med rette, kantete folder. En lang flik bak figuren henger ned mot venstre fot, kortere flik på høyre side. Står på alteret i skrudhuset. H. 47 cm, br. 35,5 cm. Kristusfiguren alene: h. 34,5 cm.

    Epitafier. I 1600-årene, etter brannen i 1640, hadde Domkirken 9 epitafier†. E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56, s. 81) sier om dem: «Paa Weggene ere tuende Epitaphier af Weegsteen [ɔ: kleberstein] den ene paa syndere Side er Sal: Christopher Walchendorphis fordum Lænsherre her i Bergen. Den anden er sat den Salige i Herren Dn. Doet. Nicolao Paschasio [: Niels Paasche] fordum Biscop her i Bergen til Amindelse, oc staar hans Effigies huggen udi huid Marmorsteen i dend øfuerste Part; Derforuden 7 andre Epitaphier af Træ hærlig malet oc forgylt med skiønne Historier oc udhugget Arbeyde, tuende paa Nordere, oc de andre paa Syndere Side.» Om epitafiet over Niels Paasche opplyser Edvardsen (II, s. 102) at det var hustruen Anna Hansdatter Resener som lot sette det opp i 1644. Alle epitafiene gikk tapt ved brannen i 1702.

    Epitafium over Johan Witte og hustru. (Bendixen 1899, nr. 32.) Maleri, dat. 1652, i ramme med toppstykke, sidevinger og understykke. Kom til BHM (NK 207) fra Mariakirken 1866, derfra til Domkirken 1927. Maleriet signert Rotger Penlke. Oljefarger på linlerret. Motivet er Jesu forklarelse på berget, ant. etter kobberstikk av Cornelis Cort etter maleri av Rafael fra 1524 (Se S. Christie II, 1973, s. 76 og 78). Jesus i hvit strålekrans svever mot en okerfarget himmel med blåhvite skyer. Moses og Elias på hver side. Jesus i hvit kjortel og rød kappe. Moses og Elias i blått og blekrødt. De tre apostlene på berget nedenfor i blått, hvitt, rødt og gyllenbrunt. Berget, og bakken i forgrunnen, i brunlige toner. Corts mange figurer nedenfor berget er i epitafiebildet erstattet av et dobbeltportrett. Det er ekteparet Witte/Wulst, som kneler i bønn på hver sin pute. De har begge svarte klær. Han er barhodet, med blondt hår og grå krave. En høy svart hatt med brem ligger ved siden av ham. Hun har hvitt hodelin og svart hårbøyle (konehette), hvit oppstående krave, hvitt forkle. Foran henne ligger en oppslått bok. I den kan ifølge Bendixen (1899, s. 72) leses et skriftsted og «ROTGER PENLKE pintzit 1652.»

    Treverket av furu. Selve rammen åttekantet, som et stående rektangel med avkuttede hjørner. Den er dyp, med smal profilert list innerst, deretter en glatt list og i vinkel med den en list prydet med rankebord i relieff og med en vulst langs ytre kant. Ranken har blad, blomster og drueklaser. Midt på de to langsider er den avbrutt av et påsatt skulptert ornament bestående av bruskverk med blomst og drueklase. På alle hjørner et skulptert englehode i en blomsterkrone. Midt på øvre og nedre rammelist skulptert vinget englehode. Toppstykket, sidevingene og understykket rikt utskåret og ikke tydelig adskilte på forsiden. På overstykket en treenighetsfremstilling i høyt relieff. Gud Fader, med pavekrone, og Kristus sitter på skyer med en stor verdenskule med kors mellom seg og strekker begge en hånd ned mot den. Gud Fader holder en lukket bok i venstre hånd. Midt over kulen Den hellige ånd som en due i strålekrans. Fremstillingen er omgitt av skyer. I og over skyformasjonene engler og englehoder. På hver side av treenigheten en sittende vingeløs barnefigur med en oppslått bok. Høyere oppe vingede englehoder. På midten, over duen, et større vinget englehode. To sittende og fem stående musiserende engler med strenge- og blåseinstrumenter danner avslutning øverst. Sidevingene har en fremstilling av syndefallet. På hver side et tre med stammen omslynget av vinranker. De har begge liten trekrone med mange epler på grenene. Adam og Eva står på hver sin konsoll utenfor hver sin trestamme. I treet til høyre bukter slangen seg fra trekronen ned mot Eva. Den har krone på hodet og lang buktende tunge. Eva tar imot et eple fra slangekjeften med høyre hånd. Hun har også et eple i den venstre. Adam har likeledes et eple i venstre hånd. Over figurenes hoder en profilstilt bruskmaske. På forsiden av deres konsoller en maske omgitt av bruskverk. Utenfor figurene en tverrstripet bruskform, og som ytre avslutning av sidevingene et vinget englehode med sin ytre vinge bøyd nedover og innover. Understykket når på hver side opp til langsidene i den åttekantete rammen.

    Øverst holder to sittende putti en plate som de to trærne vokser opp fra. Figurene sitter på hver sin konsoll, dekorert med et hode omgitt av bruskformer, drueklaser og draperi. Stykkets ytterkontur dannes av bruskformer, draperier og bladverk. På midten, under nedre del av den åttekantete ramme, en oval innskriftstavle i bruskverkskartusj. Den er omgitt av sittende småfigurer, engler eller putti, i sterkt plastisk vegetabilsk ornamentikk, bladverk, drueklaser og andre frukter. De to øverste figurer holder hver sitt våpenskjold. Skjoldet til venstre er Johan Wittes. Det er kløvd, med forgylt bumerke i rødt i l. felt, kronet forgylt stokkfisk i rødt i 2. felt. (Våpenet er også kjent fra en lysekrone fra 1651 i Mariakirken. Johan Witte var en av giverne. Se bind l, s. 113.) Skjoldet til høyre delt, med to sølv (eller gull?) hjerter i blått i l. felt, ett gull hjerte i rødt i 2. felt. Våpenet må ha tilhørt Johan Wittes hustru, Gesche Wulst. De to figurene lenger nede på understykket holder hodeskalle og timeglass, og de to nederste holder mellom seg et skjold med tre gylne tårn, Lübecks våpen. En maske under dem, omgitt av et draperi, danner understykkets nedre spiss. − De skårne deler av epitafiet er malt i rødt, brunt, blått, grønt, hvitt og gull.

    Innskriften på tavlen hovedsakelig med fraktur i gull på svart bunn: «Gott Zu Ehren Der Iugentt / Zur Lehre Der Kirchen Zum Zieraht / Diese Taffel Iohan Witte Benebenst / seiner Lieben Hauss Fraw Gesche / Wulst Vor Ehret Hatt ANNO·/1·6·5·2»

    Epitafiet ble restaurert av Bjørn Kaland i 1964. Furubordene maleriet var spikret på, ble da fjernet og lerretet spent på blindramme. Epitafiets totale h. 412 cm, br. 269 cm. Maleriet (lysmål): h. 223 cm, br. 149 cm. Epitafiet henger i kirkens tårnfot.

    Monument over Johan Nordahl Brun, biskop i Bergen 1803−1816. Laget etter modell av billedhugger Hans Michelsen, ant. kort etter 1824. Bekostet av kong Carl Johan. Av tre og gips. (Man trodde en tid det var av jern og gips. Jfr. Bendixen 1905, s. 56.) Portrettmedaljong og innskrifter på tavle med gavl. Foran to statuer på hver sin sokkel. Gavlen har forenklede akroterier på sidene. Midt på gavlen en ring av 7 plastiske stjerner. Gavlen hviler på avtrappet profilert list. Portrettmedaljongen øverst på tavlen. Mannshode i relieff, ses i profil, venstre side. Innskrift på to linjer i halvsirkel over medaljongen. Latinske versaler i relieff: «IOHAN NORDAHL BRUN / NAT: 21 MARTII 1745. DEN: 26 IULII 1816.» Lenger nede en flat rundbuet nisje. I den en plastisk urne stående på en rektangulær innskriftplate. En laurbærkrans hang ned fra urnens topp, nå borte. På forsiden har urnen en sommerfugl i relieff. Innskriften med latinske versaler i relieff: «HÖI, LUENDE OG ÆDEL / VAR HANS AAND: / HAN NORDENS HARPE SLOG / MED KRAFTIG HAAND:/ LIVSALIGEN HAN TALTE / LIVETS ORD:/ GUDS SANDHEDS RIGE / FREMMED HAN PAA IORD:/ HAM FÆDRELANDET / SAVNETS TAARER GAV:/ HANS KONGE REISTE / MINDET PAA HANS GRAV.» Statuene på soklene foran tavlen er to kvinneskikkelser iført fotsid kjortel og kappe. Skikkelsen til høyre har hjelm, spyd og skjold. Forestiller muligens «Styrke» (Fortitudo). På skjoldet den norske løve i relieff. På sokkelens forside i relieff en laurbærgren som krysses av toppen av en hyrdestav med krumning som ender i en blomst. Den andre kvinneskikkelsen holder et høyt kors og en palmegren (den siste forsvunnet). Venstre hånd med korset defekt. Forestiller ant. «Tro» (Fides). På sokkelens forside i relieff en laurbærgren som krysses av en lyre. Soklene står på et fotstykke med to trinn. − Monumentet gråmalt. Stjernene i gavlen forgylte. Sommerfuglen på urnen forgylt. H. (med fotstykke) 320 cm. Br. 190 cm.

    Monumentet var flyttet ut av kirken under restaureringen. Det var på tale bare å sette opp igjen portrettmedaljongen og innskriften. Men biskopens sønnesønner Thoren Brun og Christopher Brun fikk medhold i det ønske de uttrykte, på slektens vegne (i brev av 13/8 1883 til Stiftsdireksjonen), om at hele monumentet skulle settes opp ved sydmuren i tårnfoten, hvor det fremdeles står. Dog måtte det males «med en Farve der harmonerer med Taarnhallens». En viss restaurering må ha vært påkrevd, for det heter i det nevnte brev: «De alegoriske Gibsfigurer ligge beskadigede paa Loftet og Malmpladerne forruste paa Kirkegaarden. Det forhen benyttede Trægitter hørte ikke til Monumentet, men var anskaffet af Kirkeværgen.» Monumentet ble oppusset i 1964.

    Maleri

    Den første opplysning om malerier† i kirken stammer fra Absalon Pederssøn (Oration, s. 59). Om Geble Pederssøns innsats for Domkirken heter det bl.a.: «hand lod oc male de Taffler paa Læret som er fæste til Weggen.»

    Senere nevnes epitafier og altertavlebilder, se ovenfor. I 1789 ble det betalt 5 rdl. for fernissering av «de i Capitulet hængende Skilderier».

    Malerier i dag. Fire fløydører til alterskap, fra klosteret Arnstein an der Lahn. Gave til Bergens Billedgalleri fra J. C. Dahl, som hadde kjøpt dem på auksjon i Dresden. Restaurert av Bjørn Kaland. Dep. i Domkirken fra 1964. Henger på sydmuren i sideskipet. De har alle vært noe høyere, avskåret i øvre kant. Oljefarger på treplater. Av ukjent tysk mester, 1500-årene. På forsiden har hver av dem en fremstilling av tre apostler, stående i helfigur med sine attributter. Johannes er utelatt og erstattet med Paulus. Øverst i alle bildene dypblå himmel. Nedenfor står apostlene, mot et forgylt draperi med broderte ornamenter i brunt. Figurene har glorier, hvor deres navn står skrevet. Alle, unntatt Bartolomeus, er barbente. De står på gulv av lyse og mørkere fliser. Variert fargebruk i klesdraktene. Apostlene er:

    l) Judas Taddeus med en stor knortet stokk, Matteus med bok og spyd, Simon med bok og sag.

    2) Jakob d.e. med reisehatt, taske, stav og rosenkrans, Bartolomeus med bok og skavekniv, Filip med korsstav og bokpose.

    3) Jakob d.y. med valketre, Mattias med bok og hellebard, Thomas med vinkelhake.

    4) Andreas med Andreas-kors, Paulus med sverd og bok, Peter med nøkler og bok. På fløydørens baksider motiver fra Kristi barndomshistorie, malt i grisaille. Rammer fra 1964, flate trerammer, malt mørkerøde med forgylt staff innerst. Alle fire av samme størrelse. H. (lysmål) 125 cm, br. (lysmål) 109 cm.

    To malerier fra Domkirkens tidligere altertavle er omtalt ovenfor under «Alterskap/altertavle». I invl. 1910−17 nevnes «2 Rammer til Malerier i Sakrestiet, Pastor Sven Brun og Pastor Flood.» Anm. i margen: «udslidt». Videre nevnes «Malerier efter Arkitekt Schous Anvisning.» Dette kan gjelde kopiering.

    Portretter. Domkirken har i dag følgende portretter av geistlige (her ordnet etter ansettelsestid):

    1) Portrett av Mag. Jens Pedersen Schjelderup. Kopi, ant. utført av C. Dahl 1912/13. Etter portrett i privat eie (skolebestyrer Bendixen, 1912. Det opprinnelige forlegg til portrettet har også ligget til grunn for et kobberstikk av Alb. Hålweg 1666. (Westergaard 11085.)) Olje på lerret. Brystbilde. Fig. noe dreid mot venstre. Sitter på stol med løvehoder på ryggstolpene, mot mørkerødt draperi som faller i store folder. Farger: Svart, grått, hvitt, rødt, brunt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 77,4 cm, br. 63,4 cm. Henger i kirkens tårnfot. Mag. Jens Pedersen Schjelderup var biskop i Bergen 1649−1665.

    2) Portrett av Mag. Ambrosius Hardenbeck. Kopi, utført av R. E. Skånstrøm 1918. Etter maleri i Bergen billedgalleri, som muligens bygger på et kobberstikk av Hubert Schaten 1685. (Westergaard 4412). Olje på lerret. Halvfigur. Fig. dreid mot høyre. Sitter på høyrygget stol, med en bok oppslått på bordet foran seg. Farger: Svart, gråhvitt, grått, brunt, rødt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 94 cm, br. 74 cm. Henger i kirkens tårnfot. Mag. Ambrosius Hardenbeck var res. kap. ved Domkirken i Bergen 1650−1659, sogneprest 1659−1683.

    3) Portrett av Dr. Nils Envoldsen Randulf. Kopi, utført av S. Schou 1914. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Den er innskrevet i en oval. Innskrift nederst til høyre: «i 50 Aar Biskop i Bergen/ Han døde 105 Aar gammel» Nederst til venstre: «Niels Randuiff Tegnnet/ i sin Alder 95 Aar». Farger: Svart, brunsvart, brunt, gråhvitt. I forgylt profilert ramme. H. 97,9 cm, br. 79,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Dr. Nils Envoldsen Randulf var biskop i Bergen 1665−1711.

    4) Portrett av Oluf Cosmussen Bornemann. Kopi, ant. utført av C. Dahl 1913. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. I en malt mørk oval. Hjørnene utenfor lysere. Farger: Svart, brunt, gråhvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 92,5 cm, br. 76,7 cm. Henger i kirkens tårnfot. Oluf Cosmussen Bornemann var biskop i Bergen 1731−1747.

    5) Portrett av Dr. Erik Ludvigsen Pontoppidan. Kopi, utført av C. Dahl 1913, ant. etter et kobberstikk av O. H. de Lode etter maleri av A. Brynnik 1749, (Westergaard 9196.) Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. I bakgrunnen til høyre ses litt av en bokreol, 3 hyller med bøker i skinnbind. Ovenfor og til venstre rødt draperi med dusker. Innskrift i forgylt felt nederst: «ERICUS PONTOPPIDAN/STh DDPP &/ Episcopus Bergensis.» Farger: Svart, grått, brunt, rødt, hvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 93,2 cm, br. 74,8 cm. Henger i kirkens tårnfot. Dr. Erik L. Pontoppidan var biskop i Bergen 1747−1757.

    6) Portrett av Dr. Ole Tidemand. Kopi, utført av C. Dahl 1913. Etter original i Kristiansands Domkirke. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, brunt, gråhvitt, hvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 88 cm, br. 72,4 cm. Henger i kirkens tårnfot Dr. Ole Tidemand var biskop i Bergen 1757−1762.

    7) Portrett av Frederik Arentz. Kopi, ant. utført av C. Dahl 1913, etter original i Bergens museum. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. lett dreid mot høyre. Farger: Brunsvart, gråbrunt, brunt, gråhvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 87,5 cm, br. 75,7 cm. Henger i kirkens tårnfot. Frederik Arentz var biskop i Bergen 1762−1774.

    8) Portrett av Dr. Eiler Hagerup. Kopi, utført av C. Dahl 1913, etter et maleri i privat eie av A. Bergius. Olje på lerret. Brystbilde. Kroppen svakt dreid mot venstre, ansiktet en face. Farger: Svart, blågrått, brunt, hvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 89 cm, br. 72,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Dr. Eiler Hagerup var biskop i Bergen 1774−1778.

    9) Portrett av Søren Friedlieb. Kopi, utført av Cecilie Dahl 1912. Olje på lerret. Brystbilde. En face. Farger: Svart, brunt, grått hvitt, karnasjonsfarge. I svart ramme med forgylt staff innerst. H. 89,8 cm, br. 70 cm. Henger i kirkens tårnfot. Søren Friedlieb var biskop i Bergen 1778−1779.

    10) Portrett av Dr. Ole Irgens. Kopi, ant. utført av C. Dahl ca. 1913. (Originalen av G. F. Camradus 1779.) Olje på lerret, Brystbilde, ovalt. Fig. lett dreid mot høyre. I bakgrunnen til høyre bokreol. Tre hyller med bøker i skinnbind ses. Over figurens hode et mørkt brunlig draperi med en stor dusk. Til venstre vegg eller dør med fyllinger. I en av fyllingene følgende innskrift: «D:Olaus Irgens./ A:/ 1724 natus in Surendalia/ 1748 commmister Eccl. Surend:/ 1756 Pastor Classis Reg. naval:/ 1760 Pastor Eccl; Faabergens / 1761 Sponsus Christianæ Bang:/ 1773 Præpos:

    Dioccl. Nidarosiens:/ 1779 Episcopus Bergensis:» I en fylling lenger nede: «ad Viv: pinx:/ G. F. Camradus/ mens: Aug:/ A: 1779». Den avbildede holder en lapp i høyre hand. På den står: «2 Cor IV/ C: 13.» Dessuten noen flere ord, visst på hebraisk. Farger: Svart, grått, hvitt, brunt. I rektangulær forgylt profilert ramme med border. H. 113 cm, br. 95 cm. Henger i kirkens tårnfot. Dr. Ole Irgens var biskop i Bergen 1779−1803.

    11) Portrett av Knud Gelmeyden Fleischer. Kopi, etter original i privat eie (kjøpmann J. Fleischer 1912). Olje på lerret. Brystbilde, ovalt. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, brunsvart, grått, hvitt. I rektangulær profilert forgylt ramme med border. H. 94 cm, br. 74,7 cm. Henger i kirkens tårnfot. Knud Gelmeyden Fleischer var sogneprest ved Domkirken i Bergen 1793−1820.

    12) Portrett av Johan Nordahl Brun. Kopi, utført av C. Dahl 1912. Olje på lerret. Brystbilde, ovalt. Fig. ses i profil vendt mot venstre. Farger: Hvitt, grått, svart, brunt, rødt. I rektangulær profilert forgylt ramme med border. H. 104,5 cm. br. 90,7 cm. Henger i kirkens tårnfot. Johan Nordahl Brun var biskop i Bergen 1803−1816.

    13) Portrett av Claus Pavels. Kopi, utført av Astri Aasen 1913. (Originalen ant. av Jacob Munch). Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, gråsvart, gråbrunt, hvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 79,5 cm, br. 67 cm. Henger i kirkens tårnfot. Claus Pavels var biskop i Bergen 1817−1822.

    14) Portrett av Christen Brun. Kopi, utført av C. Dahl 1912 etter original i privat eie (kjøpmann M. Brun 1912). Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Hvitt, svart, gråbrunt, karnasjonsfarge. I forgylt profilert ramme med bord. H. 78,2 cm, br. 69,2 cm. Henger i det tønnehvelvede rom ved skrudhuset. Christen Brun var sogneprest ved Domkirken i Bergen 1820−1847 og stiftsprost 1822−1839.

    15) Portrett av Dr. Jacob Neumann. Kopi som går tilbake på et maleri av Johan Gørbitz. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Hvitt, grått, svart, brunt, rødt. I stor forgylt profilert ramme med border. H. 71 cm, br. 62,7 cm. Henger i kirkens tårnfot. Dr. Jacob Neumann var biskop i Bergen 1822−1848.

    16) Portrett av Peder Christian Hersleb Kjerschow. Sign. «Ole Frøvig. 1913.» Olje på lerret. Halvfigur. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, blågrått, hvitt, rødt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 124 cm, br. 105 cm. Henger i kirkens tårnfot. Peder Chr. Hersleb Kjerschow var biskop i Bergen 1848−1857.

    17) Portrett av Jens Lauritz Debes. «Frkn. Jørgensens Portrætmalning». Olje på plate. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot venstre, ansiktet en face. Farger: Hovedsakelig hvitt, svart, gråbrunt, brunt, karnasjonsfarge. I forgylt profilert ramme med bord. H. 77 cm, br. 65 cm. Henger i det tønnehvelvede rom ved skrudhuset. Jens Lauritz Debes var sogneprest ved Domkirken i Bergen 1848−1865. (Trykt på påstiftet lapp på baksiden: «Frkn. Jørgensens/Portrætmalning (i alle Størrelser)/efter Fotografi og Daguerreotypi/ samt Copiering af Famileportrætter.»

    18) Portrett av Jens Mathias Pram Kaurin. Sign «R. Thrane». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, hvitt, rødbrunt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 81,6 cm, br. 70,3 cm. Henger i kirkens tårnfot. Jens M. Pram Kaurin var biskop i Bergen 1858−1863.

    19) Portrett av Peter Hersleb Graah Birkeland. Sign. «R. Thrane». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot venstre. Farger: Svart, grått, brunt, hvitt, rødt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 81,5 cm, br. 69,3 cm. Henger i kirkens tårnfot. Peter Hersleb Graah Birkeland var biskop i Bergen 1864−1880.

    20) Portrett av Claus Holtzrod Daae. Olje på lerret. Brystbilde, ovalt. Fig. lett dreid mot venstre. Farger: Hovedsakelig hvitt, grått, blågrønt, brunt, karnasjonsfarge (rødt ordensbånd). I stor rektangulær profilert forgylt ramme med border. H. 70,8 cm, br. 56,5 cm. Henger i det tønnehvelvede rom ved skrudhuset. Claus Holtzrod Daae var stiftsprost i Bergen 1865−1887.

    21) Portrett av Fredrik Waldemar Hvoslef. Sign. «R. Thrane». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot venstre. Farger: Svart, grått, rødbrunt, rødt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 82,1 cm, br. 69,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Fredrik Waldemar Hvoslef var biskop i Bergen 1881−1898.

    22) Portrett av Carl Gustav Winsnæs. Malt av S. Åkerland-Schou 1913. Olje på lerret. Brystbilde. Fig. lett dreid mot høyre. Farger: Hvitt, svart, brunt, karnasjonsfarge (rødt i ordensbånd). I forgylt profilert ramme med bord. H. 78,3 cm, br. 70 cm. Henger i det tønnehvelvede rom ved skrudhuset. Carl Gustav Winsnæs var stiftsprost i Bergen 1887−1906.

    23) Portrett av Johan Willoch Erichsen. Sign. «Hjørdis Landmark». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. svakt dreid mot venstre. Farger: Hovedsakelig mørkt blålig, hvitt, gulbrunt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 85,5 cm, br. 81,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Johan Willoch Erichsen var biskop i Bergen i 1899.

    24) Portrett av Carsten Hansteen. Sign. «S. Åkerland-Schou 1925». Olje på lerret. Brystbilde. Ansiktet en face, kroppen dreid mot høyre. Farger: Brunsvart, gråblått, grått, hvitt. I forgylt profilert ramme med bord. H. 99 cm, br. 83,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Carsten Hansteen var domprost i Bergen 1907−1923.

    25) Portrett av Peter Hansson Hognestad. Sign. «Frida Rusti. 1931.» Olje på lerret. Halvfigur. Fig. svakt dreid mot høyre. Farger: Svart, grått, hvitt, brunt og rødt. I forgylt profilert ramme. H. 97 cm, br. 81,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Peter Hansson Hognestad var biskop i Bergen 1916−1931.

    26) Portrett av Ole C. Iversen. Sign. «Joh. Phillipsen. 1934.» Olje på lerret. Skulderbilde. Kroppen dreid mot venstre, ansiktet en face. Farger: Svart, brunt, hvitt. I forgylt ramme med en bord innerst. H. 75 cm, br. 64,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Ole C. Iversen var res. kap. ved Domkirken i Bergen 1912−1924, domprost 1924−1933.

    27) Portrett av Bjarne Hjalmar Knudsen. Sign. «NL 1949». Olje på lerret. Hoftebilde. Fig. svakt dreid mot venstre. Farger: Svart, hvitt, grått, brunt, grønnlig. I forgylt profilert ramme. H. 103 cm, br. 84,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Bjarne Hjalmar Knudsen var res. kap. ved Domkirken i Bergen 1924−1933, domprost 1933−1945.

    28) Portrett av Andreas Fleischer. Sign «H. Bonnevie. 49». Olje på lerret. Hoftebilde. Fig. ses en face. Farger: Svart, grått, hvitt, blått, grønt og brunt. I forgylt profilert ramme. H. 114 cm, br. 86 cm. Henger i kirkens tårnfot. Andreas Fleischer var biskop i Bergen 1932−1948.

    29) Portrett av Arthur Kordt. Sign. «NL 1951». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. har meget svak dreining mot venstre. Farger: Svart, hvitt, brunt, lyst grågrønt. I forgylt profilert ramme. H. 78 cm, br. 70 cm. Henger i kirkens tårnfot. Arthur Kordt var res. kap. ved Domkirken i Bergen 1934−1946, domprost 1946−1950.

    30) Portrett av Ragnvald Andreas Indrebø. Sign. «Glambek». Olje på lerret. Brystbilde. Fig. ses en face. Farger: Blåsvart, hvitt, brunt, rødt, grønt, gult. I forgylt profilert ramme med smale border. H. 93 cm, br. 79 cm. Henger i kirkens tårnfot. Ragnvald Andreas Indrebø var biskop i Bergen 1948−1961.

    31) Portrett av Thor Birkeland Grahl-Nielsen. Sign. «Glambek». Olje på lerret. Hoftebilde. Fig. dreid mot venstre. Farger: Blåsvart, hvitt, grått, rødt. I forgylt profilert ramme. H. 109,5 cm, br. 78,5 cm. Henger i kirkens tårnfot. Thor Birkeland Grahl-Nielsen var domprost ved Domkirken i Bergen 1950−1964.

    32) Portrett av Per Lønning. Sign «Bjørn Tvedt 69». Olje på lerret. Halvfigur. Fig. dreid mot høyre. Hodet utarbeidet, det andre mer summarisk. Lerretet ikke dekket ved kantene. Farger: Mange forskjellige mørke toner i samarien. Ellers hvitt, og mange lyse kjølige farger i bakgrunnen. I smal forgylt ramme. H. 104 cm, br. 85 cm. Henger i kirkens tårnfot. Per Lønning var domprost ved Domkirken i Bergen 1964−1969.

    33) Portrett av Per Juvkam. Sign. «Bjørn Tvedt 77». Olje på lerret. Brystbilde. Kroppen ses rett forfra, ansiktet lett dreid mot høyre. Hodet mer utpenslet enn det øvrige. Forholdsvis brede strøk som ikke helt dekker lerretet. Farger: Gråblå, mørkfiolette og grågrønne toner i samarien. Pipekraven hvit, til dels umalt. Lyse grønnlige, fiolette og brunlige toner i bakgrunnen. Brunt hår. Karnasjonsfarge. Smal forgylt ramme. H. (med ramme) 85 cm, br. 70 cm. Henger i kirkens tårnfot. Per Juvkam var biskop i Bjørgvin 1961−77.

    34) Portrett av Hans Høivik. Sign. «Bjørn Tvedt 77». Olje på lerret. Halvfigur. Fig. svakt dreid mot høyre. Hodet utpenslet, det øvrige med forholdsvis brede strøk, som ikke helt dekker lerretet. Farger: Gråblå og gråfiolette toner i samarien, lyse gråfiolette i bakgrunnen. Pipekraven hvit (mest umalt lerret). Brunt hår, karnasjonsfarge. Smal forgylt ramme. H. (med ramme) ca. 85 cm, br. 71 cm. Henger i kirkens tårnfot. Hans Høivik var domprost og sogneprest ved Domkirken i Bergen 1969−1977.

    (Opplysningene om forlegg til portrettene l, 2, 5, 8, 13 og 15 er skaffet til veie av Erik Vea, Norsk Portrettarkiv.)

    Rituelle kar

    Alterkalk. De første alterkalker†† vi har kunnskap om, omtales i Absalon Pederssøns dagbok. Under 22/2 1562 (utg. 1963 s. 12) fortelles at da «her Hans Christernson Sacristanus och vicarius» var død, fantes, «en forgylt kalch i hans vere, som hør Domkircken heller Vor

    Froe præbende til som han hafde, den tog Erich Rosenkrantz til sig paa kongens vegne.» Videre opplyses at Erik Rosenkrans kjøpte en annen kalk av arvingene etter kanniken herr Jørgen på Manger. Denne kalken lot han sette sitt våpen på og ga den til Domkirken. Under 1/12 1563 (s. 44−45) i dagboken synes det å fremgå at kalken fra «her Hans» på samme måte ble forært til Domkirken, forsynt med Erik Rosenkrans’ og hans frues navn og våpen.

    To forgylte kalker†† med disker fra før brannen i 1702 var fremdeles i behold i 1764 (H. Meyer s. 180). Den største hadde et påloddet krusifiks. I 1769 ble «Domkirkekalken» reparert. Ellers fremgår ikke alltid av regnskapene om det er alterkalker eller sognebudskalker som omtales.

    − I 1771 ble det betalt for forgylling av to av kirkens kalker, og i 1787 fikk gullsmed Peder Christensen Beyer oppgjør for en kalk† av sølv. «l forgyldt Kalk og Disk»† er med i en fortegnelse fra 1786 over alterutstyr og annet som hadde vært i klokker Kiærulfs forvaring og ved hans død ble overlevert til kirkevergen. − I 1798 fikk gullsmedmester Andreas Hind betaling for ny sølv alterkalk og -disk som skulle avløse det eldre sett. De nevnes også i invl. samme år: «l Nÿe Kalk og Disk i stæden for den gamle, veier 68 Lod − l − 3». − «l Sølv Bæger med Tallerk» i invl. 1862 kan være en kalk med disk. − I 1905 fantes det ifølge Bendixen to kalker og to disker i kirken og dertil noen mindre hos prestene.

    Alterkalken fra 1798 (GBG, nr. 1047 i supplement til kat., V.K. årb. 1941). Bolleformet kupa, forgylt inni. Grunnere beger oppi, også forgylt inni. Kupa har på utsiden profilert rand med liten perlestav. Spinkel gravert girlandebord lenger nede. Større perlestav om nodus, som har flat kuleform, men går jevnt over i skaftet oppe og nede. Skaftet har grunne vertikale render. Foten rund og profilert, med kraftig perlestav og spinkel gravert girlandebord. I foten treplate dekket med filt. Stpl. nederst på foten Bergens bystempel (byport og 7 kuler), guardeinmerke P (Mathias Pettersen), mestermerke A. Hind (Andreas Hansen Hind), 98 og steinbukkens tegn. H. (uten løst beger) 24 cm. Diam. (kupa = fot) 12,7 cm.

    Alterkalk (den som nå er i bruk). En temmelig nøyaktig kopi av alterkalken fra 1798, men kupa har helletut. Stpl. 830 S Lo, bystempel og R. I. (Rasmus Iversen, Bergen.) H. 23,7 cm. Diam. (uten tut) 12,5 cm.

    Alterkalk og disk i skrudhuset. Fra 1970. Av sølv. Forstørrede kopier av sognebudskalk og -disk som er omtalt nedenfor (GBG kat. nr. 106). Begge stpl. 925 S og liggende monogram HA med 7 kuler (Harald Aase, Bergen). Gravert:

    «Håndarbeid HAASE» Videre «DOMKIRKEN TILHØRENDE». På disken dessuten: R.S.V. 1970». Kalkens h. 19,5 cm, diam. (kupa) 9,8 cm. Diskens diam. 13,2 cm.

    Sognebudskalker. En ny kalk† med disk† («vigtig 17 Lod») ble anskaffet i 1742. 1748: «Ladet giøre een Beretelseskalk [sognebudskalk] og Disk til Capellanen Hr. Selmer, med Futteral dertil.»† Det samme† til «Hr. Johan Brun» i 1755. I 1769 ble «reisekalken» reparert. Chr. Frimann (1744, s. 86) regner opp til sammen 5 kalker med disker i kirkens eie. De fleste var ant. sognebudssett. I invl. 1798 er oppført «l liden forgyldt Kalk og Disk − − − hvortil er et lidet forgyldt Bæger derudi at indskrue, med en Æske oven paa til Alteret, − − − og til hvilket Alt er et Futeral som bruges af Præsten Hr. Koth». Videre tre mindre kalker med disker, hvorav de to fra 1742 og 1755. Invl. 1842 har med 4 små kalker med disker, l for stiftsprost Brun, l for pastor Greve og 2 for vergen.

    Sognebudskalker i dag: a) Ant. fra ca. 1690. Sølv, forgylt, med disk. (GBG kat nr. 106.) I sylindrisk futteral av tre kledd med skinn. Høy kupa med rundet bunn. Kuleformet nodus med profilert belte om midten. Flat fotplate med høyt midtparti. På foten gravert Jesu monogram med kors. Stpl. mestermerke O I (Oluf Jørgensen) på fotplatens underside. Her også gravert: «W.22.1od.3.Q.» Videre «A.° 1729 W.: med disch 22 lod» og «DOMKIRKEN TILHØRENDE». Disken flat. Midt i den svakt nedsenkede bunn et gravert kors i sirkel. Stpl. mestermerke O I (Oluf Jørgensen). Kalkens h. ca. 14,5 cm. Kupa diam. 7,2 cm. Diskens diam. 9,9 cm.

    b) Sølv. Enkel bolleformet kupa med graverte linjer om kanten. Skaftet består bare av et lite, innsnevret parti over og under nodus. Nodus har flat kuleform med spinkel 6-bladet ring om midten. Foten har høyt midtparti. Nederst svakt 6-bladet med vulst og 6-bladet avsetning oppå. Ustpl. H. 12 cm. Diam. 6,8 cm (kupa) og 8,2 cm (fot).

    c) Sølv. Kupa forgylt inni, bolleformet, glatt. Rundt skaft med profilering oppe og nede. Nodus har flat kuleform. Dekorert øverst med gravert siksakbord (danner 6-armet stjerne). Foten rund med høyt midtparti. Profilert nederst. Ustpl. H. 13 cm. Diam. kupa 7,2 cm, diam. fot 8,5 cm.

    d) Sølv. Kupa har skrånende side. Nodus rund og meget flat. Foten rund, glatt. Nederst bare rund avsetning over vulst. Ustpl. På kupa inngravert «A. K/Erindring fra sogneprest Aamodt». H. 10,5 cm. Diam. kupa 6,2 cm, diam. fot 5,8 cm.

    En «Kalk med Disk, Gave til Domkirken fra afdøde Sogneprest Trap, Kristiania. (Ved Stiftsprovst Hansteen 24/4 1913)» kan vanskelig identifiseres i dag, da den skal være ustpl., uten navn og innskrift (Invl. fra kirkevergens kontor, nå hos byarkivaren i Bergen.) Kunne eventuelt være sognebudskalk nr. 2 eller 3, men de mangler disker. − I en invl. fra ca. 1915 er oppført «3 Huskalke med Disk».

    Disker. a) Sølv. (GBG, nr. 975 i tillegg til kat., V.K.årb. 1941.) Har opprinnelig hørt sammen med en sognebudskalk. Svakt nedsenket bunn. En oblatdåse påloddet. Gravert innskrift: «Ao, 1729. Wei 11 — lod 1 ½ qt». Stpl. mestermerke PB (Petter Brun). (Ikke funnet, mars 1982.)

    b) Fra 1798. Sølv. Hører sammen med alterkalken fra samme år. Opphøyd tunget rand med perlerad ytterst. Svakt nedsenket bunn. Stpl. midt på undersiden med Bergens byvåpen, guardeinmerke P, mestermerke A. Hind (bare siste bokstav synlig), 98 og steinbukkens tegn. Diam. 19 cm.

    c) Sølv, kopi av ovenstående. Stpl. 830 S Lo, Bergens byvåpen og R. I. (Rasmus Iversen, Bergen.)

    Særkalker. To typer,

    l) 55 stykker med forholdsvis høy kupa. Smal siksakbord rundt foten. Løper opp i et kors på den ene siden. 5 stykker stpl.: 830 S RI (Rasmus Iversen). Noen få ustpl. De øvrige 830 S og nymåne.

    2) 60 stykker med lavere kupa, forgylt inni. Høyere fot. Et gravert kors nederst på foten. Stpl.: 830 S HESTENES (Kristian Hestenes) (16 stykker). De øvrige 830 S, oval med uvisst innhold, N, 2.

    Brett til særkalker, to like. Ovale, av plett. Smal kant med støpt bord langs randen. Det ene, fra 1964, har under midten denne innskrift: «TIL/ DOMKIRKEN I BERGEN/FRA/PASTOR PETER MADLANDS/FORENING HUSLY/ A D MCMLXIV». Stpl. 7936 50/37 og WILKENS + noen symboler, 925 og STERLING. Det andre fra 1967. Innskrift: «TIL BERGEN DOMKIRKE/FRA FORENINGEN ’HUSLY’ / ANNO 1967». Stpl. 7936 50/37. Videre: WILKENS, symboler, 925, STERLING, og A. SCH. − H. 1,8 cm. Største diam. 50 cm, den mindre 36,8 cm.

    Oblateske av sølv. Forgylt inni. Ant. fra 1697. (GBG kat. nr. 107. H. Meyer 1764, s. 180. Chr. Frimann 1774, s. 87.) Rund med rett side og smal profilert rand med siksakbord oppe og nede på esken og omkring lokket. Lokket har et noe hevet midtfelt med gravert innskrift: «Her er eÿ Christi Kiød som / aff Papister meenis./ Det ved Velsignelse Kand / Dog med brød forenis:/ Men huo som Werdelig: vil / æde dette brød:/ Betrachte først sig Self./ Og siden Christi / Død.» Stpl. Kronet B. Mestermerke O I (Oluf Jørgensen). H. (med lokk) 6,3 cm. Diam. 10,4 cm. Chr. Frimann nevner «Et lidet forgyldt Beger med en Æske oven paa til Oblater, og bruges af Provsten: 11 ½ Lod». En eske til oblater «ofven paa» en forgylt flaske i invl. 1712 kan ha hørt til et sognebudssett. En ny oblateske ble kjøpt i 1802. Invl. 1842 har «l Horndaase til Altarsbrød, invl. 1858 «l Horn eller Blikdaase til alterbrød». I invl. 1862 nevnes én sølveske. I 1905 (Bendixen) én oblateske.

    Vinkanne. I H. Meyers fortegnelse over altersølv som stammet fra før brannen i 1702 og fremdeles var i behold, står «l stor Sølv Altar-Kande som Ao 1694 blev giordt ny, veyer — — — 181 ½ Lod» og «l Dito veyer — — — 88 ½ Lod». De samme nevnes i invl. 1712, og er ant. også identiske med «l stor Sølv Vin Kande med Tind-Tude» og «l mindre ditto» i fortegnelsen fra 1786. Chr. Frimann forteller (1774, s, 87) at den største vinkannen† hadde årstallet 1692 på lokket og følgende innskrift på korpus: «Her giemmes hellig Viin, dog ikke dertil baaren/ Men til et helligt Brug og Tieneste udkaaren:/ Med dette Drue = Blod foreenes Christi Blod./ Saa tit du bruger det, da tænk at blive god.» Den andre kannen† hadde bare innskrift på lokket: «Domkirkens Alter = Kande 1678.» I brev av 12/10 1798 godkjente Stiftsdireksjonen at «den Dom Kirken tilhørende gamle Sølv Kande» (den største) ble solgt. Gullsmed Blytt uttalte (i brev av 6/10 1845) at den gamle (minste) vinkannen var ubrukelig og ikke kunne repareres. I brev av 13/6 1850 godkjente Stiftsdireksjonen at det «anskaffes paa billigste Maade til Domkirken en ny Sølvalter

    Kande paa 4 Potters Størrelse, etter tegningen N0 5 paa Tavlen N0 9 af Linstows Tegninger til Kirkebygninger m.v. paa Landet i Norge.» Linstows typetegning ble muligens brukt som utgangspunkt ved utformingen av en ny vinkanne. Tre skisser fra gullsmedmester A. J. Solberg, vedlagt korrespondansen om kannen, kan tyde på det. 20/6 1850 kvitterte han for mottagelsen av den gamle sølvkannen, som da veide 80 lodd. Den nye skulle veie 200 lodd. Invl. 1858 har «l Sølvkande 1850»†. «l sølv Kande» i invl. 1862 er ant. den samme. I 1905 fantes det ifølge Bendixen «2 kander» av sølv. Dette må være to like vinkanner laget til Domkirken i 1862. (GBG, nr. 1076 i supplement til kat, V.K. årb. 1941.) Fremdeles i kirken. Muggeform. Glatt lokk uten hengsel, til å legge løst oppå. Svungen øvre kant og svungen hank. Korpus vid nederst. Øvre del har fordypede vertikale render. Profilert fot. Stpl. 13 L G, Mestermerke T. Börs (Torbjørn Ludvig Synnestvedt Børs.) 62. H. 30 cm. Diam. ca. 18 cm. På den ene prikket inn «100 Lod.» På den andre «99 Lod.»

    Skje. I 1751 fikk man laget en liten forgylt sølvskje† til alteret. En «Vin Skee» hørte med til nattverdsettet i fortegnelsen fra 1786. Sølvskjeen fra 1751 er med i invl. 1798. Endelig nevnes en skje i invl. 1862, og «l liden forgyldt sølvske» av Bendixen 1905. Skjeer i dag: a) Skje av sølv, fra 1862. Teskjestørrelse. I bladet perforering i et belte på langs. På skaftet indre konturlinjer på forsiden. Stpl. 7 kuler, l3 1/3, AIS (Andreas Johan Soelberg), utydelig månedsmerke, 62. L. 13,5 cm. b) Spiseskje av sølv (ant. 60 %). Enkel, med tungeformet skaftavslutning. Stpl. WMF 60. Gravert på baksiden av skaftet: «Domkirken». L. 21,3 cm.

    Vinøse av sølv, fra 1917. Helletut på siden. Tynt skaft med tungeformet utvidelse i enden. Utvidelsen på forsiden prydet med kors med ring, på baksiden med kristogram i en ring. Stpl. 830 S J. TOSTRUP 1917. L. 19 cm.

    Sølvklokke† til alteret nevnes bare i 1816, da den ble reparert for l0 rbdl.

    «l liden Flaske forgyldt, veyer — — — 10 Lod»† er med blant sakene fra før 1702 som fremdeles var i behold i 1764 (H. Meyer, s. 180). I invl. 1712 heter det «En liden flaske indni forgyldt». — Liten flaske med krukkeform. Ant. fra et sognebudssett. Flasken av glass, med skrulokk av plett (dette brukt til oblater?). Stpl. P og monogram MA over 7 kuler (Magnus Aase, Bergen). H. 7,5 cm. Diam. 5 cm.

    Fat av sølv eller plett, rundt, forholdsvis dypt midtparti med fire profilerte føtter under. Kanten har to belter, hvert bestående av 3 fordypede render. Randen nedbøyd. Ustpl. H. 6 cm. Diam. 28,7 cm.

    Bolle på fot. Hamret. Plett? Glassbolle hører til oppi. Støpt dekorasjon på foten. Stpl. på undersiden ASTRAL med to bølgelinjer under. Videre VICTORIA, og to liggende tårn i oval. H. 14 cm (uten glassbolle). Diam. 19,2 cm.

    Bolle av plett. Rund nederst, 10-kantet øverst.

    Kantene lenger nede buet, virkning som tausnoing. Profilert ytterkant. Ustpl. H. 8,8 cm. Diam. 14−14,5 cm. De to bollene er muligens identiske med «l plet skylleskål, l sølv D°» i en tilføyelse fra 1937 ved en eldre invl.

    Skinnposer† til å oppbevare kirkesølvet i omtales både i 1700- og 1800-årene.

    Dåpsfat. Invl. 1712 har «It Messing fundte Becken». Blant sølvgjenstander fra tiden etter brannen i 1702 omtaler H. Meyer (s. 180 og 186) et dåpsfat. Han har funnet følgende opplysning:

    «Ao. 1733 den 16. Maji haver Commissarius Hans Arnoldus de Fine og Margrethe Henningsdatter Smith foræret til Kirken et Sølv Døbe Bækken vigtig 202 3/4 Lod, paa de Conditioner, at for hvert Barn som derudi døbes, skal gives til Kirken 6 Skilling.» Chr. Frimann opplyser (1774, s. 88):

    «Bag paa Bunden af dette Døbefad staaer: Bergens Domkirkes Funtebekken veier 202 Lod 3 Qvintin. 1733 den 23 Mai foræret af Laugmand i Norland Sal. Hans Arnoldsen de Fine og Sal. Margrethe Henningsdatter Smith.

    Der neden under Smiths Familie-Vaaben eller Signet, neml. saavel i Skildet, som på Hielmen, en Arm holdende en opløftet Hammer i Haanden. Midt i Døbefadet er udgravet en Figur, forestillende Christi Daab, med dette Sprog i en halv Circul under Duens Billede: Denne er min elskelige Søn i hvilken jeg haver Behagelighed, Matth. 3, v. 17.

    Henimod Randen af Fadet ere i Dybheden udgravede følgende Sprog:

    Marc. 10, v. 14. Lader smaa Børn komme til mig og forhindrer dem ikke, thi Guds Rige hører saadane til.

    Marc. 16, v. 16. Hvor som troer og bliver døbt, han skal blive salig; men hvo som ikke troer, han skal blive fordømt.

    Joh. 3, v. 5. Uden saa er, at nogen bliver fød af Vand og Aanden, da kan han ikke komme i Guds Rige. l Pet. 3, v. 21. Daaben er en god Samvittigheds Pagt med Gud formedelst Jesu Christi Opstandelse.»

    Et skinnfutteral til dåpsfatet ble «tillagt» i 1795. Men dåpsfatet† ble bare beholdt til 1797. Da ble det solgt, og et nytt og lettere som passet til dåpsengelen fra samme år, ble kjøpt. Det var laget av gullsmed Peder Beyer og veide 122 ½ lodd. Samme år fikk kobbersmed Jens Hagelsteen 5 rdl. for «det nye Messing Funte = Bækken». Invl. 1842 og 1858 har «l Kobber Døbebækken». Invl. 1862 har ett messingfat† og ett sølvfat†. Bendixen (1905) nevner «l døbebækken» av sølv og tilføyer at det er fra sen tid, forarbeidet av T. Olsen i Bergen. Dette dåpsfat av sølv er fremdeles i bruk. Fra 1888. Rundt med falset rand. På kanten fire steder gravert likearmet kors i ring. Korsarmene ender i trebladet palmett (liljeform). Mindre ring innenfor. I denne mindre palmetter, som mindre korsarmer mellom de store. På undersiden gravert «Vægt 136 ½ Lod». Stpl. på kantens underside T. OLSEN 820 BERGEN 1888». Diam. 52,5 cm. H. 4,5 cm.

    Dåpsfat av kobber, fortinnet. Kanten skrånende, bunnens side litt skrånende. Repstav om randen, mindre repstav om kanten innerst, kraftig repstav danner ring et stykke innpå bunnen. I ringen et stort drevet blomsterbarokkmotiv. Mellom repstavene om kanten akantusranke med store blomster. Ved randen en påstiftet liten reparasjon. (Her festet en metalletikett påstemplet «R 8/1974.) Diam. 48.2 cm. H. 8,3 cm. Forært Domkirken av adjunkt Betty Sæveraas 1974. Fatet hadde tilhørt hennes bestefar, arkitekt Schak Bull, og stammer sannsynligvis fra en kirke i Hordaland.

    Kanne til dåpsvann. I 1751 ble det innkjøpt en tinnkanne† «til Fundtens brug». 1764: «For een nÿe Vand-Kande til Daaben, betalt Hans Christian Bÿssing, efter at dend gamle var fradraget: l rdl. − 4 −.» «l Tin Kande som bruges til Funten»† er med i invl. 1798, 1813 og ca. 1915.

    Til skrudhuset ble det i 1765 laget «l Kaabber Vandpotte†.

    Kanne til dåpsvann. Fra 1923. Plett. Hvelvet lokk, profilert ved kanten, hengslet til hanken. På toppen, på et opphøyd parti, står et støpt kors med trepassformede armender. Hanken noe utsvingt nederst. Tuten delvis overdekket. Kannens øvre del sylinderformet med svakt opphøyd akantusranke. Gravert kløverbladsbord rundt øvre del av den runde korpus. Rund profilert fot. På korpus inngravert med fraktur: «Domkirken 1923». Stpl. under bunnen: «MAGNUS AASE» og en stor P. − H. ca. 36,5 cm. Br. ca. 26,5 cm.

    Paramenter

    Alterduk. Ved synsforretningen etter brannen 1702 regnet man med at det trengtes to fine alterduker av lin med kniplinger, til en pris av 50 rdl. Av invl. 1712 fremgår at to alterduker†† da var blitt forært til kirken. Den ene var en «fiin Cattuns Alterdug med fabler om», gitt av «velædle Hr. Commissr Risbricht». Den andre ble gitt av «hr. mag. Samuel Schreuders Kieriste». I tillegg nevnes «Et Altar Lagen»† uten nærmere opplysninger. I 1740 ble anskaffet «En nÿe Alterdug af fint Dreÿel at bruge i Ligferd»†, og samme år lot man «giøre 2de nÿe Alterlagen, tydsk lerret»†. Av regnskapet ses videre at en alterduk† kom til i 1773. 12 alen hollandsk lerret gikk med til et nytt «Alterlagen»† i 1780. I 1785 skjenket jomfru Anna Dorthea Kruse et «Alter Lagen»† kantet med kniplinger. Det skulle først brukes i pinsen samme år, og siden ved alle store festdager. Blant alterutstyr som i 1786 ble overlevert kirkevergen ved klokker Kiæruifs død, var en alterduk† med kniplinger, to lange alterduker††, og en gammel ditto†. I 1790 fikk man et nytt «dreiels Alter = Lagen, som bruges ved Liigfærd»†. I 1800 ble innkjøpt 12 alen fint lerret til en ny alterduk†, og to nye alterduker†† kom til i 1802. I invl. 1858 regnes opp 3 eldre og l ny alterduk, i invl. 1862 og 1867 3 alterduker. I 1883 opplyses at fru Antoinette Mohn hadde forært Domkirken en brodert alterduk. Det ble betalt for en alterduk i 1894. I en udatert invl., ajourført 1937, står oppført to alterduker†† med hardangersøm, en rikt dekorert alterduk†, forært av fru kammerherre Mohr, og en rikt brodert alterduk† forært av «fru kammerherre Griep». (Kammerherre Grip, d. 1922, var ugift iflg. Norsk biogr. leksikon.)

    Alterduker i dag. a) Hvit, på tre sider forsynt med heklet blonde med tunget kant og vekslende kors og små firkanter. Firkantene danner kors ved hjørnene. L. 207 cm. Br. 94 cm. Blondebredde 9 cm.

    b) Hvitt lin, på tre sider forsynt med bred heklet blonde med tunget kant. Motiver i blonden: Kors, flyvende due, kalk. L. 360 cm. Br. 118 cm. Blondebredde 24 cm.

    c) Hvitt lin. Tunget kant med tykksøm. Litt innenfor kanten bred bord i venetiansk søm langs den ene langsiden og det meste av begge kortsidene. Motiver i borden: Midt på langsiden kristogram i medaljong. På hver side av dette kalk i medaljong, på hjørnene kors i medaljong og på kortsidene stående engel i medaljong. L. ca. 354 cm. Br. 133 cm.

    d) Hvitt lin. Bred tunget bord i venetiansk søm på tre sider. Motiver: I ett felt kors i planteornamentikk med vinløv og druer. Det samme, men uten kors, i alle de øvrige felter. L. 162 cm. Br. 98 cm. Bordbredde 30 cm. (En av de to dukene tegnet av Vigeland og sydd av Louise Hoff.)

    e) Hvit. På tre sider tunget heklet blonde. Motiver i blonden:

    Avvekslende kors og fransk lilje. L. 213 cm. Br. 95,5 cm. Blondebredde 13 cm.

    f) Hvitt lin, uten blonde eller bord. L. 286 cm. Br. 104 cm.

    g) Hvitt lin. Bred tunget bord i engelsk søm på tre sider. Motiver: Plantemotiver og sommerfugler. L. 182 cm. Br. 96 cm. Bordbredde ca 27 cm.

    h) Hvitt lin. Bred heklet tunget blonde på tre sider: Motiver:

    Blomsterkurver og bladverk. Bred hullsømfald innenfor blonden. L. 370 cm. Br. 123 cm. Blondebredde 27 cm.

    i) Hvit. Hullsømfald og bred blonde (maskinlaget?) på tre sider. Grener lagt i sirkel og utstyrt med blad. Lagt etter hverandre så det ser ut som en ranke, men ikke virkelig sammenheng. L. 157,5 cm. Br. 102 cm. Blondebredde 27 cm.

    Alterklede. Etter brannen 1702 ble et nytt rødt «Klædes Altar Klæde» anslått til 40 rdl. Invl. 1712 viser at kirken da hadde to røde alterkleder††, det ene av fløyel, «kantet i Sømmene med Guldgaluner, bekosted af Velædle hr. Commissar Risbrecht», det andre av klede, forært av «Mag. Samuel Schreuders Kieriste». I 1793 ble «l gandske nyt Alter-Klæde af rødt Fløyel med guld Galuner»† forært av en anonym giver. Både dette og de to eldre er med i invl. 1798. Om «Det Nye Alter fløyel» i invl. 1804 er det samme som alterkledet fra 1793, kan være tvilsomt.

    I 1830 samtykket inspeksjonen i at det ble anskaffet et nytt alterklede† av rød fløyel, som skulle «besættes med Guldfrÿndser og Guldlidser». I 1854 ble ny «bekledning» av alter og prekestol utført av skreddermester Christophersen. Invl. 1858 og 1867 har med «l Alterklæde med Guldlisser», førstnevnte også 2 eldre ditto. Invl. fra 1915 eller -16: et rødt alterklede med frynser og et antependium av plysj.

    Alterkleder i dag: a) Antependium (eldre) av hvit silke. Broderte motiver i gul silke med konturer av tynn gulltråd. På midten kors med korslam i korsmidten. På hver side en stolpe med lignende detaljer som korset. Hekter langs øvre langside. Gullfrynser nederst. L. 210 cm. Br. 82 cm.

    b) Antependium (eldre) av mørkerød fløyel. Sydd sammen av fire stykker. Ufôret. Hekter langs den ene langsiden. L. 210 cm. Br. 90 cm.

    c) Antependium (eldre). Svart med gullfrynser. Ufôret. L. 214 cm. Br. 82 cm. Fem antependier fra 1966, alle med abstrakt motiv, fem stolper. Vevd av Elsa Mowinckel:

    d) Antependium av fiolett lin og silke. Stolpen på midten i sølv, de øvrige i lysere fiolett. Fôret. H. 70,5 cm. Br. 70 cm.

    e) Antependium av rødt lin og silke. Stolpen på midten i orange, de øvrige i blekrødt. Fôret. H. 72 cm. Br. 70 cm.

    f) Antependium i svart ull og lin. Stolpen på midten fiolett, de øvrige grå. Fôret. H. 72 cm. Br. 71 cm.

    g) Antependium i hvitt lin og silke. Stolpen på midten i gult, orange og gull, de øvrige i gulbrunt. Fôret. H. 71. cm. Br. 65 cm.

    h) Antependium i grønt lin og silke. Stolpen på midten écrufarget, de øvrige lysere grønne. Fôret. H. 71 cm. Br. 69 cm. Alterløper av fiolett lin og silke med frynser. Av samme materiale som antependium d). L. 270 cm uten frynser. Br. 60 cm. Alterløper av grønt lin og silke med frynser. Av samme materiale som antependium h). L. 286 cm. uten frynser. Br. 69 cm.

    Alterkleder i skrudhuset. Invl. 1913−14 nevner «l Alterteppe i Sakristiet»† og «l Antipendie til det nye Alter i Sakristiet.»† Invl. fra 1915 eller -16 har med et antependium† av plysj, og et alterteppe (= alterduk?)†, hvitt med kniplinger.

    Kalkduk. I regnskap 1758 nevnes tre kalkduker†††: «Trende røde af Fløyel med guld Galunerede Dexeler, hvoraf det ene er med et sølv Crusifix, og bruges at legge over Kalken.» I invl. 1798 er bare to kalkduker oppført, derav én med krusifiks. I 1819 leverte Johan Amling regning «for en deel Guldtræsser, som er bleven brugt til det som er oven og under Kalken paa Alteret»†. Invl. 1842 har 2 eldre og 2 nyere kalkduker av rød fløyel. Invl. 1867 har med «2 Dækkener over Kalk og Disk»†. Kalkduker i dag: l i gyllen silke med gulltråd om falden, l i fiolett silke med gulltråd om falden, l i hvit silke kantet med gullbånd, l i rød silke med gulltråd om falden.

    Pultkleder til prekestolen. Kirken har i dag l0 pultkleder, derav tre av eldre dato:

    l) Av mørkerød fløyel med gullfrynser. Ufôret. 5 messingringer festet i øvre kant. H. (uten frynser) 29 cm, br. 41 cm.

    2) Av svart ull med gullfrynser. Ufôret. Messingringer i øvre kant. H. (uten frynser) 30 cm, br. 41 cm.

    3) Av hvit silke, fôret med hvit silke. Gullfrynser. På midten Kristogram med alfa og omega i en ring, brodert med gul silke med kontur av gulltråd. H. (uten frynser) 30 cm, br. 40 cm.

    De fleste av de nyere er fra 1966 og er brodert av Ingeborg Hillestad. Alle er fôret og av samme størrelse: H. 52 cm (uten frynser), br. 50 cm.

    a) Av gyllen silke, med gullfrynser. Brodert motiv i ull og gulltråd, kors på globus,

    b) Av rød silke. Brodert kors med små kors mellom armene, med gul ulltråd, konturer av gulltråd.

    c) Av fiolett silke med sølvfrynser. Brodert med sølv et korstre som det drypper blod og vann av i to kar (kalk og døpefont?),

    d) Av fiolett lin og silke med frynser av fiolett lin. Samme broderte motiv som på c), e) Av grønt lin og silke. Samme broderte motiv som på

    c) og d), men motivet med hvit og lysegrønn lintråd.

    f) Av hvit silke med gullfrynser. Brodert gullkors med ring av stråler omkring,

    g) Av svart ull med hvitt kors med kontur av sølvtråd. Ved siden av korset bokstavene «i n r i».

    Bispekåpe (korkåpe). I regnskap 1756 omtales «Een Chor = Kaabe, som hos Klokkeren er beroende, tilkommen 1754». I invl. 1798: «l Chor Kaabe som hos Hr. Biskopen er beroende, tilkommet 1744». Invl. 1858 har «l hvid Altar Chorkaabe hos Biskoppens». I invl. 1867 er oppført «2 hvide Chorkaaber». I en udatert invl., ajourført 1937, er fremdeles oppført to korkåper. Den ene har «Guldkors og Kvaster», den andre «sølvfrynser». Sistnevnte betegnes som gammel og oppbevart i en lang kasse med lokk. Den var i 1937 utlånt til BHM, hvor det fremdeles befinner seg en bispekåpe fra Domkirken (med nr. 196). Av lyst blågrønn silke med brosjerte blomster med sølvtråd. Kantet med kniplingsbord av sølvtråd (skjellmønster). Hvitt silkefôr i smårutet vevning. Vid kappefasong. Sydd sammen av fire stykker, med kiler nederst som gir vidde. Rund utringning. Noen legg ved nakken. Brede knytebånd av silke. Litt lenger nede påsydd rektangulær lukkeklaff av stoffet og med samme bord. Hekter og maljer. H. foran 92 cm (med sølvkniplingen), bak 100 cm. Bordbredde 4,5 cm. Lukkeklaffen 32,5 cm lang (med sølvkniplingen). Bispekåpen var med på Norsk Folkemuseums særutstilling nr. l0, «Alterskrud og messeklær i Norge», 1919, som nr. 131 C. Den ser ut til å ha vært meget lik de bispekåper som ble brukt ved Fredrik V’s salving 1747. (Se Povl Eller 1976, 111 s. 40 og 41.)

    Messehagel. Den første vi har opplysning om, ble forært til Domkirken av Erik Rosenkrans i 1563. Det var «en sort messehagel aff flogell»† ifølge Absalon Pederssøns dagbok (utg. 1963, s. 44−45), som har disse tilføyelser i margen:

    «meshagel fich vi icke ennw» og «Meshagelen fich vi icke di han sagde her ingen vere som kand sy hans vaaben paa honnom, huilked hand vil giøre lade udi, Danmarch, oc sende det siden hid op».

    To messehagler som trengtes etter brannen i 1702 ble beregnet til 100 rdl. I invl. 1712 figurerer imidlertid «En Nÿe Rød fløyels Messehagel, omkanted i alle Kanter med Guldgaluner, med et Bardÿred Crusifix, 3de Billeder og 2de Vaaben bag paa, foræred af høyedle og velbaarne hr. Etatsraad og Stiftsbefalingsmand Wilhelm de Tonsberg.»† I regnskap 1747 opplyses: «l Nye Berdyret Mæssehagel med Crusifix, tilkommen = 1747. Som af een deel Fruentimmer her i Menigheden, er til Kirken foræred.»† Av invl. 1798 fremgår at denne messehagel var av rød fløyel.

    Fra en anonym giver fikk kirken en ny messehagel i 1797, og det ble skaffet et «Foderal» til den. I 1804 nevnes «l Casse hvorudi l Nÿe Messe hager». Invl. 1842 og 1862 har med én messehagel. I 1866 fikk man ny messehagel, og det ble bestemt at den gamle skulle «forblive ved Kirken for at benyttes som Reserve». I invl. 1867 er oppført to røde messehagler av fløyel.

    Messehagler i dag: l) Messehagelen fra 1797. Av vinrød fløyel, kantet med bredt gullbånd. Vid rund utringning. Bred rett rygg. På ryggen korsfestet Kristus i sølv og gull i opphøyd broderi. Et flak av sølv med INRI på korstoppen. Figurens hode heller mot høyre, føttene naglet side om side. Stråleglorie og kropp i sølv. Kors, hår, skjegg, tornekrone og lendeklede i gull. Ved korsfoten hodeskalle med korslagte knokler i sølv. Lysegrønn bakke under (sølvtråd og grønn silke). Bladmotiver på bakken. Nederst innskrift med gulltråd: «ANNO 1797». Forsiden har bare en stolpe av to gullbånd. Forstykket er noe innsvingt øverst. Hekter på venstre skulder. Fôr av lyserødt lerret. Rygg h. 116 cm, br. 87 cm. Forstykke h. 102 cm, br. 87 cm.

    2) Messehagel av purpurrød fløyel. Kantet med dobbelt gullbånd. På ryggen likearmet kors av dobbelt gullbånd som danner entrelac med konsentriske ringer av tre smalere bånd. Korsarmene ender i broderte gullkroner i tykksøm. Gull-lisse i siksak omkring ringene. Ryggen svakt innsvingt øverst. Forstykket av samme form som ryggen, bare mindre, uten midtmotiv. Fôret med vinrød silke. Vid rund utringning. Hekter over venstre skulder. Meget slitt, delvis defekt. Rygg h. 103 cm, br. 73 cm. Forstykke h. 84 cm, br. 63 cm.

    3) Messehagel av mørkerød fløyel, kantet med dobbelt gullbånd + dobbelt tynn gullsnor med små stjerner imellom (gullpaljetter festet med gulltråd). Bred rett rygg med applikert kors av gullbånd, med en ytre kontur av gullsnor som ytterst ved korsarmene løper ut i en fransk lilje. Forstykket utstyrt som ryggen, men uten midtmotiv. Vid rund utringning foran og bak. Lukning ved hekter på venstre skulder. Fôret med blekrød silke, fornyet ved øvre kant. Rygg h. 116 cm, br. 84 cm. Forstykke h. 100 cm, br. 69 cm.

    4) Messehagel av hvit damask. (Kan være den hvite messehagel som ble anskaffet 1937.) Bred rett rygg. Kantet med bånd i rødt og gull, som også danner kontur i kors på ryggstykket. I korset brodert rankemotiv på hvit silke. Jesu monogram i medaljong i krysset. Forstykket sterkt innsvingt i øvre del. Stolpe på midten, utstyrt som korset på ryggen. Rund utringning. Lukning med hekter på høyre skulder. Fôret med rosa rips. Rygg h. 110 cm, br. 66 cm. Forstykke h. 102 cm, br. 58 cm. Minste br. 33 cm.

    5) Messehagel av grønn silke kantet med gullbånd. (Kan være den grønne messehagel som ble anskaffet 1937.) Meget vid over skuldrene og smalner sterkt nedover. På ryggen applikert gaffelkors kantet med grønt, rustrødt og svart bånd. I korset ringer med kors, brodert med silke- og gulltråd på blekgul silke. I krysset korsfestelsesfremstilling med to kvinner ved korsfoten. Lenger nede Ecclesia og Synagoga. Forsiden har en stolpe utstyrt som korset. Øverst applikert rund medaljong med brodert fugl Fønix i flammer. Rund utringning. Lukning med glidelås over venstre skulder. Fôret med gul silke. Rygg h. 114 cm. Forstykke 103 cm. Rygg og forstykke br. 128 cm. Påsydd metallskilt:

    ”TEGNET AV/RUTH ARNESTAD LØDRUP/ SYET AV: GERDA ANSTEINSON/ AAGOT BREYHOLTZ/ RUTH ARNESTAD LØDRUP».

    6) Messehagel, forholdsvis moderne. Type nr. 144, Den Norske Husflidsforening. Av rød lindamask. Våpenskjoldformet (smalner nedover). Rund grunn utringning. På ryggen applikert dekorert Y-formet kors kantet med gullbånd. I korsmidten applikert grunt korsformet felt med brodert korslam. Korsarmene fortsetter over på forstykket og møtes foran i en spiss. På spissen applikert firkantet felt med brodert kristogram med alfa og omega. Fôret med gult lin. Rygg h. 109 cm. Forstykke h. 104 cm. Rygg og forstykke br. 69 cm.

    7) Messehagel. Maison Brechet, Paris, 1964. Av fiolett natursilkedamask med lysegrått natursilkefôr. Casulaform, rund utringning. I applikasjon og broderi på ryggen ihs i korsformet innramning — i sølv, rødt og grønt. På forsiden stilisert korslam i sølv og rødt. Hekter på skuldrene.

    8) Messehagel i grønn silke med gult silkefôr. Casulaform, rund utringning. På ryggen svart fløyelsstolpe med symboler i gull og orange: Kors og treenighetssymboler. På forsiden tilsvarende stolpe med trearmet lysestake. Glidelås. (På isydd bånd: «Paramente-Kirchenbedarf Wilh. Wefers, Köln.»)

    9) Messehagel i mønstret hvit silke med gyllent silkefôr. Fra samme firma som ovenstående. Casulaform, rund utringning. På ryggen stolpe av rødbrune fløyelsbånd og blågrønt silkebånd. Broderte symbolske motiver på silkebåndet. Det øverste symbol kors med slange. Tilsvarende stolpe på forsiden. Her kors med fisk. Glidelås på venstre skulder.

    Messeskjorter. Etter brannen i 1702 trengtes 4 messeskjorter ved besiktigelsesforretningen. I 1712 hadde kirken 3 «brugelige Messeskiorter»†††. I 1716 hadde man ifølge regnskap «Ladet giøre en Nye Messeskiorte, af fint Cattun, med Baand m.m.»† I 1733 fikk man en messeskjorte†, og i 1739 ble det «Effter Hr. Raadmand Montagnes ordre kiøbt 16 alen tydsk Lerret til en Messeskiorte, dertil Arbeidsløn, traae og baand i alt: 7 rdl. − 4 − 10.»† Ny messeskjorte nevnes i 1748 og 1773, 4 er med i fortegnelsen fra 1786. Av invl. 1798 fremgår det at man da hadde to gamle messeskjorter, to nye fra året i forveien og dessuten én for biskopen, «tillagt 17 54». Sistnevnte er ant. en av de to messeskjorter, kantet med kniplinger, som var med på Norsk Folkemuseums særutstilling nr. 10, 1919, sammen med en bispekåpe fra midten av 1700-årene (se ovenfor). Ny messeskjorte ble anskaffet 1822†. Da kirken i 1829 bare hadde én halvslitt messeskjorte, trengtes minst to nye, «thi ved Ordinationer laanes der fra andre Kirker.» Invl. 1842 har 4 messeskjorter, invl. 1858 5 eldre og to nye, invl. 1862 og 1867 har 5, visstnok anskaffet i 1860. 4 messeskjorter ble anskaffet i 1900. I dag 8 messeskjorter.

    Håndklær. I regnskap 1797 nevnes at «Haand-duger» ble anskaffet til kirken. Invl. 1867 har med «l lindug, 8 haandkleder.» Blant nyanskaffelser 1937 nevnes 12 håndklær. I dag diverse damaskhåndklær og -servietter.

    En del blondebrikker m.m.

    Lysstell

    Klokker

    Den første kirkeklokke† vi har opplysning om, ble forært Domkirken av Erik Rosenkrans i 1563. l. desember det år kunngjorde han at han ville forære «een stor klocke paa huilken hans naffn oc vaben staar». Dagen etter lot han føre klokken fra slottet til Domkirken, og 15. desember «enffer middag hora 12. var Erick Rosenkrans med hans elskelige froe sielff neruerendis tilstede, och lode ophisse den klocke vdi torned som de haffde giffuit thil Domkircken.» (Dagbok s. 44, 45, 49.)

    Om klokkene som Domkirken fikk etter brannen i 1640, forteller E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56 s. 80) at to av de 3 store klokkene††† i tårnet var støpt i København i 1641 «ved hans Kong: May: Salig høyloflig Ihukommelse Christiani Qvarti Tilhielp, hvilcken oc den største til Kircken af kongelig Rundhed forærede». Den tredje ble støpt i Bergen «vdj Lunggaards Taarn 1671». (Jfr. bd. l, s. 162−164.) Støperen kan ha vært Adam Høeg. (Se Bendixen 1904, s. 6.) Foruten de 3 store var det også en liten klokke † i tårnet, og til sammen ga de «en skiøn Klang oc Harmonie».

    Ved synsforretningen 1702 trengtes 5 klokker til 2500 rdl. Malmen etter klokkene fra før brannen ble i 1706 veid av stadsveieren Heinrich Schilling. Den veide «110 vog, 2 bpd. l0 mkr.» «Den store Klokkes Knebel» befant seg da hos Domkirkens verge Knud Gelmuyden.

    Et brev av 22/3 1707 fra Stiftsdireksjonen til kongen viser at det da var sendt metall til Holland til støpning av to klokker, men at det trengtes to klokker til som det ikke var penger til, så kongen ble bedt om å hjelpe. Det ser ikke ut til at ønsket ble imøtekommet. H. Meyer (s. 170) forteller at metallet til de to klokkene som ble støpt i Amsterdam, og veide 3063 pund og 1159 pund, stammet fra de 4 eldre klokkene. Den minste av de nye klokkene ble overlatt til Korskirken, som til gjengjeld skaffet ny klokke† på 1332 pund til Domkirken i 1713. Den ble støpt «herudi Sÿnnes». Klokkestøperen var Thomas Lydersen (Bugge 1931, s. 56). Chr. Frimann gir (1774, s. 88−89) følgende opplysninger om denne klokke: «Paa dennes øverste Rand rundt om Klokken staaer: me fecit Thomas Lydersen i Bergen Anno 1713./Gloria in Excelsis Deo./Min Klang skal minde dig, at tænke tit paa Døden./ Og til Guds Huus at gaae, at søge ham i Nøden;/Den ei aleene skal igiennem Øret gaae,/ Men og til Hiertet, at du Dommen tænker paa./ See til, din Christendom en rigtig Klang kan give/Af Troe og Kierlighed, mens du er her i Live,/Indtil du velbered skal gaae al Kiødsens Gang,/ Saa skal du Englelig lovsiunge Lammets Sang.» Samme år som klokken ble støpt, rapporterte byggmester Heintz at klokkestolen var ferdig og «de tvende Klocker» på plass.

    I 1714 fikk en smed betaling «for en Spende till den mindste Klockes Knebel at feste», og den største klokken måtte tas ned og henges opp på ny «fordi hand hang icke lige». Meyer opplyser at en tredje klokke, som skulle ha vært den største, aldri ble anskaffet til tross for at det var beregnet plass til den i tårnet. Men i 1756 lot stiftamtmann von Cicignon «forskrive en liden Klokke fra Kiøbenhavn, som udi Taarnet er bleven opbragt.» Samme år ble det ifølge regnskapet betalt toll og frakt for to klokker etter stiftamtmann von Cicignons ordre.

    I 1769 forærte han igjen en liten kirkeklokke† til Domkirken. Den var for liten til bruk i selve kirken og hang i skrudhuset. Ti år senere ble det bestemt at den skulle averteres til salgs i «Bergens Adressecontoirs Efterretninger».

    Invl. 1798 har fremdeles med de 3 klokkene fra 1707, 1713 og 1756. I 1825 ble det fra politiets side foreslått at klokkene skulle kunne settes i bevegelse ved hjelp av en mekanisk hammer eller et lodd med tau, så tårnvekterne kunne slippe å gå 69 trappetrinn «indelt i 5 meget steile og farlige Trapper». − Invl. 1858 og 1867 har med 3 malmklokker i tårnet.

    I dag har kirken fremdeles 3 klokker, men den fra 1713 mangler (omstøpt?), og en nyere er kommet til.

    a) Klokke støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Grave i Amsterdam 1707. Av metall fra klokkene fra før brannen i 1702. Krone med 6 bøyler. Hver av dem har på utsiden akantusblad med et englehode. Øverst på kappen bord av akantusranker med musiserende engler. Deretter en innskrift: «LAUDATE DOMINUM IN CYMBALIS BENESONANTIBUS . CLAES NOORDEN . ET . IAN ALBERT DE GRAVE . ME FECERUNT : AMSTELODAMI A0 1707 + ». Derunder bord av hengende akantusblad. Lenger nede profilerte belter. Diam. 135 cm. H. ca. 125 cm.

    b) Klokke støpt av Michael Carl Troschell (oppr. fra Nürnberg) i København 1754. Forært til Domkirken av geheimeråd, tidligere stiftamtmann, Ulrich Friderich von Cicignon 1756. Krone med 6 bøyler. Kappen profilert øverst. Derunder, mellom border av akantusblad, en innskrift: «SOLI DEO GLORIA − ME FECIT MICHAEL CARL TROSCHEL HAFNIÆ ANNO 1754». Lenger nede profilert belte. Diam. 72,5 cm. H. 72 cm.

    c) Klokke med innskrift mellom to border: «O. OLSEN & SØNS KLOKKESTØBERI NAUEN PR. TØNSBERG 1902». Øverste bord består av ringer og liggende palmetter, den nederste av hengende palmetter. Diam. 106,7 cm. H. 110 cm. Elektrisk ringing siden 1953.

    Tårnur

    Da Geble Pederssøn hadde latt bygge Domkirkens første tårn, som var et sentraltårn (se ovenfor s. 19), skånet han også et tårnur†. Absalon Pederssøn forteller (Oration, s. 59): «Hand lod oc forskriffve et statteligt Seyerværck [«Seyer» visstnok av det tyske Zeiger, viser], som kostede 100 Dr. [ = Daler] oc forschreff Smeden hid ved Naffn Carnelis, oc gaff hannem aarlig Løn for hand stillede Wærcket, oc forbedrede hvis der kunde fattis paa, hand med Christopher Hvitfelt lod oc forskriffve aff Holland en stattelig Seyer Klocke, som endnu hang i Taarnet 1571.»

    Om uret† i det nye vesttårnet opplyser E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56 s. 80): «Der er oc et Seyerværck, som slaar Qvarteer, halfve oc heele Timer, med en Wiiser ud imod Byen, er giort Aar 1650.»

    Ved synsforretningen etter brannen 1702 ble det nye «Uhrverket» anslått til 150 rdl., reparasjon av «Viseren» til 20 rdl. I 1706 ble det utbetalt lønn til «Uhrmageren Hans Haverstad», men urverk nevnes fremdeles under «manglende Ornamenter» i 1708. H. Meyer kan fortelle (s. 170) at «Ao. 1714 blev Seyer-Værket i Taarnet foræret til Kirken av den her i Staden værende franske Consul Jacques Buttaud, samt med en smuk Time Viser, av Kobber forsynet; Hvorpaa staar det Aars Tall 1716.»†

    Av regnskapet for 1735 fremgår at det da ble kjøpt 3 liner til urverket, hver 30 alen lang, av «udviklet Hamp». I 1743 fikk urmakeren betaling for «l0 Tresser med Steen, jern til Slagverkets forferdigelse». I 1745 skaffet urmaker Hans Peter Cochim nye snorer til kirkeuret. I 1761 betalte man urmaker Schiötz 20 rdl. for reparasjon av uret I 1784 ble det avtalt at urmaker Leonhard Hess skulle etterse og vedlikeholde Domkirkens ur for en årlig lønn på 31 rdl. I 1787 ble det betalt 50 rdl. til samme urmaker «paa det til Domkirken bestilte og til opsætning ferdig staaende TaarneUhr». I 1792 fikk malermester Hans Herdal betaling «for at forgylde med ægte Guld: Skiven samt Viiseren paa Kirke-Uhret». I 1820 skrev urmaker Berent Danielsen til kirkens verge H. Maartmann at «Domkirkens Taarn-Uhr nu høyligen tiltrænger Reparation og Reengiørelse — da Uhret uden saadan Istandsættelse ey længere kan vedligeholde den fornødne Accuratesse.» I 1834 og 1839 skrev han igjen til kirkevergen om at reparasjon av uret var nødvendig.

    Samme år skrev biskop Neumann til kirkeinspeksjonen at «Taarnuhret i Domkirken ikke sjelden staaer om Natten», slik at tårnvekterne «ikke kan med sikkerhed udraabe Tiden.» I 1846 var det nødvendig å male «Urets indvendige Skive» og forgylle tallene. I 1873 var Domkirkens ur i en meget dårlig forfatning. Urmaker Iversen ville påta seg å sette opp et nytt ur for 500 Spdl.

    Det nåværende kirkeur er i en vindusnisje i klokkeetasjen. Romertall fra I til XII malt på det store runde vinduet. De er nå (okt. 1981) nesten helt utvisket. Uret er i gang. Viserne dreies av en elektromotor i en liten kasse. Midt i det runde vinduet står: «B. DAHL + Søn/1953». Ett av de svære loddene som trakk maskineriet i det gamle «seierverket» står i en krok, og to henger fremdeles i tau og taljer i en sjakt bak urverket.

    Bøker

    Til «Liberiet» (biblioteket) som Geble Pederssøn lot innrede i skrudhuset, skaffet han bøker. «Hand baade gaff, skienckte oc kiøbte der herlige Bøger til, som mand endnu kunde see der 1571. som kostede mange Penninge.» (Oration, s. 60.) Absalon Pederssøn forteller for øvrig (Dagbok s. 137) at det «med bispen Doctor Jens [Skielderupl» ble foretatt en registrering av bøkene i biblioteket 2/12 1567. Men fortegnelsen er ikke bevart. E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56, s. 83) gjentar etter Absalon om bøkene at «een deel vaare fæstede i Læncker, een deel icke.» Han tilføyer: «Hvilcke Bøger nu disvær ere saa distraherede, at der icke findis en eeniste igien, ey heller weed mand, huor de ere henkomne. J mine unge Dager, der ieg gick i Skole, laae der endnu en skræfuen udi gammel Pergement, som ilde blef synderrefuen». H. Meyer (s. 189, Tillæg) mener at en liten boksamling som tilhørte Voss kirke, og etter reformasjonen ble overført til Bergen, da kan ha kommet til Domkirkens bibliotek.

    I dag vet man om to bøker som ant. stammer fra Domkirkens bibliotek, teologiske verker på latin av Jean Calvin, trykt i Genéve i 1550 og 1551. Den ene tilhører UBO, den andre UBB. Det har videre vært gjettet på at i alt 7 bøker til, alle på latin, fra slutten av 1400-årene og begynnelsen av 1500-årene, har tilhørt den samme boksamling. (Se Hallvard S. Bakken 1953 og Mattias Tveitane 1964.)

    Alterbok. Invl. 1712 har med «En Alterbog som Capelanen bruger.»†

    I regnskap 1776 opplyses: «I Alterbog tilkommen 1772», mens invl. 1798 har med ikke mindre enn 4 alterbøker††††, anskaffet 1741, 1748, 1751 og 1772. Regnskapet for 1803 viser videre at man det år fikk en ny alterbok†. I 1805 fikk man igjen en ny alterbok†, «istæden for den bortstaalne». Blant bøkene i invl. 1862 er oppført 3 alterbøker†††.

    Bibel. Regnskap 1721: «Kiøbt en Bibel til at bruge i Kirchen naar Morgenbøn holdes: l rdl. − 4 mrk. − »†. Blant bøkene i invl. 1798:

    «l Missions Bibel»†. Invl. 1862 har med to bibler††. Stor bibel, trykt 1686 i Nürnberg hos «Johann Andreä Endters/Seel. Söhne. Buchhändlere.» Boken er illustrert av stikk, som dels forestiller scener tatt fra teksten, dels sentrale personer fra samtiden (fyrster). I tillegg til selve bibelteksten inneholder boken også sentrale tekster fra reformasjonen.

    Av en papirlapp limt på innsiden av bakre perm fremgår det at bibelen ble innkjøpt ca. 1935 i Danzig av generalkonsul Einar Nielsen og hustru. Boken var i dårlig stand og ble reparert av universitetsbokbinder H.M. Refsum, Oslo, som også laget nytt skinnbind med bibehold av de gamle spennene. (Den ene nå gått av.) Eierne ga boken til Domkirken, 1952. Hvis man beslutter å fjerne den fra alteret, er det givernes ønske at den blir avlevert til Universitetsbiblioteket i Bergen. H. 46,3 cm, br. 30,5 cm.

    Det Nye Testamente, Christiania 1882, ett eksemplar.

    Graduale†. I invl. 1712 er oppført: «En Gradual som Hørreren bruger.»

    Salmebok. Invl. 1712 har med «En Psalmebog, som Organisten paa Vercket bruger.»† For øvrig er salmebøker ikke med i listene over bøker før i invl. 1842 som har med 8 stykker. Invl. 1862 har også 8. I dag er i behold en Psalmebog av Harboe og Guldberg, Christiansand 1823, og en ditto, Stavanger 1849.

    Postill†. Etter omtale av bøker som er så gamle at de bør kasseres, tilføyes det i invl. 1813: «Derimod haver afgangne Frue Prostinde Mossin i Aaret 1814 foræret til Kirken: Afgangne Prost Hans Mossins Huss-Postill i 3 Bind.»

    Nummertavler

    Under nytt «adskilligt Inventarium» nevnes i regnskap 1790 «een Tavle med 100 stk. ditto [= Mæssing] Tall til Sangen, foræret af Mestersnedker Arent Toldorph AO 1784.»† (Han kalles Arend Toldrop i invl. 1798.) I 1829 fikk blikkenslager Fredr. de Lange betaling for «messing Tal etc.». I invl. 1842 og 1858 står oppført «omtrent 200 større og mindre Messingtal» og «2 store Psalmetavler», 1862 «l00 Messing Nummer», dessuten en liten tavle i koret med ca. 100 malte messingtall. (Den oppgis i 1842 å være av tre, i 1858 av stein.) Nye nummertavler ble oppsatt ved restaureringen 1880−83. Svartmalte tretavler i rammer av oljet furu. Spissbuet avslutning øverst. Rammelistenes profilering avbrutt av glatte små trestykker ved de nedre hjørner, ved bueanfang og i buetoppen. Disse har på forsiden hver sitt likearmede karveskurdkors i en ring. Inni buen svikler av tre, som gir selve tavlen tilspisset trekløverform øverst. Én (muligens flere) tavler avviker noe fra denne typen. De har rektangulær hovedform, med det spissbuede parti som et lite toppstykke midt på øvre side. Tallene hvitmalte. 400 forgylte tall nevnes i invl. 1910−17.

    I dag brukes ikke nummertavler. Tall av blikk, malt mørkegrå på forsiden, henges direkte på murene.

    Møbler

    Absalon Pederssøn nevner såvidt møbler i kirken på biskop Gebles tid. «vdj Kircken lod hand giøre it Skab neder ved den vestre Kirckedør, der aff toge de Brød oc andet til de Fattige.»† (Oration s. 60.) I beskrivelsen av «Liberiet» (Dagbok s. 137−138) nevnes «bencker»† og «Hæller»†, av Bugge (1931, s. 33) tolket som pulter og hyller.

    Kister. I 1760 lot man «giøre een nÿe større Lyse-Kiste til de store Lys som nÿelig tilforn var givet Kirken»†. Invl. 1798 omtaler «2de lange Kister at forvare Vox Lyserne udi, tillagt 1759»††. Videre har den med en stor «Ege Kiste at ligge Alterklæderne udi».

    I 1829 nevnes en kiste† med «endeel ubrugeligt sort Klæde.» I invl. 1842, 1858 og 1867 er oppført en stor (malt) kiste av eik. Invl. 1910−17 har med et skrin (tilføyd: Kasse)† til fru Kammerherre Grieps Gave: l Alterteppe (kalles ovenfor samme sted «rigt broderet Alterdug».) En lang kasse† med lokk til oppbevaring av en bispekåpe nevnes i udat. invl. ajourført 1937. Der nevnes også en stor eikekiste og to mindre kister «paa Loftet over Sakristiet». Kister på skrudhusloftet i dag:

    l) Stor rektangulær kiste med svakt buet lokk. Sidene sinket. Har jernhengsler og gangjern. Jernlås med beslag og nøkkel. Store kistehanker av jern. Kisten er malt mørkegrå. Mål på selve kisten: H. 69 cm, l. 162 cm, br. 65 cm.

    2) Liten kiste med hvelvet lokk. Kortsidene skråner innover nedetter (trapesformede). Sinket. Smal profilert pålagt fotlist. Lokkets kortsider har påsatte stykker med tunget nederkant. Leddik med lokk. Innrisset ornament på leddikens side, som har tunget nedre kant. Jernhengsler og gangjern. Jernlås med nøkkel. Rester av rosemaling på forsiden. Innskrift «G K d ANO 1782». H. 52 cm, l. 86 cm, br. 48 cm.

    Skap. (Invl. 1858: «l Skab til Messehager og Skjorterne». I invl. 1867 forekommer ett skap. I arkitekt Chr. Christies overslag 16/9 1868 over utgifter til sakristiet nevnes innredning av et veggskap† med innmuring. To skap av furu står nå på galleriet, det største med dobbelt dør, det minste med en bred dør.

    Bord og stoler. I brev 25/6 1751 skrev kirkeverge Warwick til magistraten i Bergen at det «udi Dom-Capitulet til Consistorii Rets holdelse behøves Eet oval Klappe Bord, med fornødne skickelige Stoele». Ved skjønns- og takstforretningen litt senere ble det presisert at det ovale bord skulle være av eik med fot av furu og ha «2de Skuffer under af sterck og Sufficant arbeide, saa stoer at 12 Persohner med magelighed kunde sidde derom». Stolene skulle være «2de Lehne og 10 andre Stoele med Rÿds Læder betrekket», i «Sufficant og Sterckt Arbeide». Det fremgår av regnskapet at et bord av eik† virkelig ble anskaffet 1751. I 1758 lot man «forfærdige [her ant. = reparere] et langt Bord i Capitulet»†. I 1789 fikk stolmaker Mons Jørgensen betaling for «6 nÿe Rÿslæders Stole til Capitulet». Invl. 1798 regner opp «l stort ovalt Bord, staaende i Capitulet, 12 Rÿslæders Stoeler samme Stæds, hvoraf 6 ubrugelige. 6 Nye Stoeler, tilkommen 1789, l Ege Bord, tilkommen 17 51.»

    En «Læhnestol i Kirken» og «6 Stoele i Capitulet» ble reparert i 1806. Året etter ble det anskaffet en ny lenestol. I invl. 1813 omtales 18 «Ruslæders Stoele» som kasserte. Det lange eikebordet fra 1751 omtales også som kassert, mens et stort ovalt, meget gammelt eikebord var i behold. I 1815 ble det betalt 30 rbdl. for seks nye trelenestoler med maling «til Capitulet». I brev 14/11 1842 ga inspeksjonen for Domkirken kirkevergen myndighet til «at indkjøbe 12 Stk. simple Stoele med Læderbetræk, til Brug i Choret ved forefaldende høitidelige Leiligheder.» I invl. 1862 står oppført 12 stoler, 2 bord og en lenestol, mens invl. 1867 regner opp «12 Birketres Stole, 4 Lenestole, — — — l Klaffebord, — — — l Birketræs Bord». Foruten barokkstoler ses stoler i biedermeierstil på foto fra skrudhuset, Bendixen 1905, s. 51. Dette kan være noen av de 12 «Birketres Stole». Invl. 1915 eller -16 har med 12 høyryggede stoler av eik i koret. Sete og rygg var stoppet og trukket med plysj. Videre nevnes en stol av bjerk i kirken, og en del møbler i skrudhuset, derav et bord av bjerk og 8 høyryggede stoppede og skinntrukne stoler.

    Bord i dag. a) Bord med Christie/Blix-detaljer. Furu. Forholdsvis tynn plate med skuff på midten, på hver side festet til et tverrtre på kryssbukk. En strekkfisk forbinder bukkene og holdes på plass av en kile utenfor hver. Den nedre åpning i bukkene har form som en tilspisset kløverbladsbue. Fordypet rand langs bordkanten. Tilsvarende render i bukkene og strekkfisken. På bordkanten rester av påstiftet rødt tøy. I randen på bordkanten rester av svart maling. H. 75,7 cm, l. 110 cm, br. 61 cm. Bordet står i tårnfoten.

    b) Bord av eik, to like. Rektangulære med sarg. Bena har firkantet tverrsnitt øverst og nederst. Balusterformet midtparti. Bena er forbundet av sprosser. Ett står i koret (til særkalker), ett på galleriet. H. 70 cm, l. 75 cm, br. 50 cm. På galleriet dessuten et enklere mindre bord med skuff i + et gammelt skrivebord.

    Stoler i dag. a) 13 stykker av eik, med brunt skinn. Høyryggede, uten armlener. Kopier av en eldre stol i kirken, nå kassert. Ryggen skråner bakover. Øvre del stoppet og skinntrukket. Ryggstolpene har dreid parti like over setet, stolbena avvekslende runde og firkantete partier. Setet stoppet og trukket med skinn. Bindingsbrett foran og bak. Det bakre glatt. Det fremre har utskåret kerubhode på midten, volutter på sidene. Dreide sprosser i H-kryss, med baluster- og terningformer. H. 108 cm. Én av stolene står i skrudhuset, de øvrige i koret.

    b) 3 stykker av eik, én gammel på domprostens kontor, to nye brudestoler i koret kopier av den. Høyrygget, skinntrukket, med armlener. Toppstykket bueformet med akantusblad, og på midten en vifteformet blomst. På dens kronblad utskårne klokkeformede blomster og små romber i relieff. Ryggen stoppet og trukket med skinn. Den skråner sterkt. Ryggbrettet utskåret på forsiden, med skjell og akantusblad. Svungne armlener med horisontal volutt ytterst. Armlenstøttene også svungne, med utskårne bladornamenter nederst. Setet stoppet og trukket med skinn. Sargen utskåret på forsiden, liknende ornament som på ryggens toppstykke. Svungne forben med utskårne bladornamenter (bl.a. skjell-liknende palmett), og fot med hov. Svungne bensprosser i H-kryss. Bakbena buer bakover. Har balusterformet parti over bensprossene. H. 125,5 cm. Setehøyde ca. 47 cm. Setebredde opptil 64,5 cm. Setet bredt foran, noe innsvingt. Sidene også lett svungne.

    c) 12 stykker av eik. I koret. Høyryggede, uten armlener. Rygg og sete stoppet og trukket med lysebrunt skinn. Ryggstolpene har dreid profilert parti over setet. 3 tynnere balustre mellom dem forbinder ryggens øvre stoppede del med sargbrettet. Alle ben forbundet ved dreide sprosser. For- og bakben like, dreide og profilerte, og med firkantete partier. H. 103 cm.

    Blomstervaser

    a) To like vaser av sølv, moderne. Står på alteret. Har lett utbøyd øvre rand. Smalner nedetter. En svak innsnevring om det øvre videste parti. Et litt opphøyd kors nedenfor dette. Et glatt, litt opphøyd belte ved fotens begynnelse. Denne rund, glatt. Fotens underside dekket med filt. Intet stempel synlig. H. 27,5 cm. Diam. (øverst) 8,5 cm.

    b) To like vaser av stål og glass, moderne. Består av to høye stålrør prydet med border, på rundt profilert fotstykke. I rørene settes selve glassvasen, som har en tett glasstapp nederst, og sider som skråner utover mot øvre kant. Total h. 72 cm.

    Offerkar

    Tavle. I invl. 1712 opplyses: «Toe tafler til fattig Penges Jndsamling, er i stöcker». I 1758 fikk kirken en ny fattigtavle†. Snekker Valentin Wedel fikk da 24 rdl., gullsmeden 4 rdl. − l − 10 for «Sølv-Beslag med Klokken til ditto Tafle», mens l rdl. gikk til «Blumenthal for ditto Tafles afritzning». Denne tavle «med Sølv Klokke» er med i invl. 1798 og 1813.

    Regnskap 1801: «For een Nÿe Mahognie Kirke = Tafle til Snedker Wilhelm Bærenstorph betalt: 5 rdl. − Sølv Plade derpaa: 2 rdl. − 5 − 6.»†

    Regnskap 1808: «Ladet reparere Kirkens Tavle: − 2 mrk.− ». I 1846 skulle tavler for kollekt avskaffes og blokker settes ved dørene. Men i invl. 1862 er oppført 3 tavler†††. Invl. 1858 har med blant sølvtøy «l liden Tavleklokke»†.

    Pung†. I 1706 ble det laget nytt skaft til «den ene Pung eller Klingesæck». I invl. 1712 regnes opp mange punger: «En Bardÿret fløÿels Pung med en Sølf Klocke, foræred av Sr Andreas Jacobsen. En dito foræred av Sr Danchert Danchertsen, En dito foræred av Sr Geren Kieregaard, En dito foræred af Sr Niels Jensen Skredder, En dito foræred av Sr Jacob Von Wida. Toe Punger af Sort Baÿ.» I 1713 lot man «dend Lille

    Sølf Klocke paa den ene Pung som derpaa var afbrudt forfærdige og forgylde, derfor betalt Sr Johannes Reimers: — — 12 sk.» I 1733 nevnes «En sort Fløiels Pung, med en Malm Klocke og Jernbeslag, foræred af Niels Jessing.» En gammel pung med stang skulle selges fra Domkirken i 1766.

    Bøsse. Invl. 1712 har med «Fire Bøsser til at samle Penge udi paa de Pulpiturede Stoele». Invl. 1798: «2de Malede Blek Bøsser med hænge Laaser». I 1801 ble 3 av kirkens «børser» reparert. 4 kobberbøsser ble skaffet i 1846. Invl. 1858 har med «4 faststaaende Kobberbøsser i Kirken til Indsamling af Almisse til Huusarme».

    Bevarte kollektbøsser av blikk. 3 omtrent like. Sylinderform, med hvelvet hengslet lokk. Hank under lokkhengslet. På motsatt side kjeng og løkke til hengelås. Svartmalte på utsiden. H. opptil 26,5 cm, diam. 16 cm. En av samme form, men mindre, og med pengespalte i lokket.

    Kollektbøsse av eik, moderne. Kiste stående på et lite bord med ben som skråner utover. Det har pålagt list oppå platen langs kanten. Kisten passer akkurat innenfor. Kisten bredest nede og skråner oppover. Lokket svakt valmtakformet med pengespalte langs midten. På hver side av den innskriften «hELLiGET hERREN». Bærehanker i smijern på kortsidene, korsformede smijernsbeslag på hjørnene.

    Blokk†. I regnskap 1740 er notert betaling til «Anders Eriksen muurmester for at fløtte Kirkeblokken ind i Capitulet» og til «Joen Ottesen timmermand for ditto Block at forfløtte». Samme år fikk smeden Hans Peter Berg oppgjør for «det Eene Nye Laas til Kirkens Blokk». Invl. 1842 har med en gammel pengeblokk og en del jernbeslåtte blokker. 1846: «Ved enhver af Domkirkens Indgange anbringes en Blok.» Invl. 1858:

    «l gl. Pengeblok beroende i Ligkjelderen.»

    Diverse

    Tekstiler. Gardiner. Det fremgår av regnskapene at pulpiturstolene var utstyrt med gardiner. I 1712 nevnes 3 grønne gardiner i stiftamtmannens stol. Ved kongebesøket i 1733 var (ifølge H. Meyer s. 178) kongestolen «betrækket med rødt Klæde, saavelsom paa visse Stæder udi Vinduerne med rødt Fløyel, hvilket var med Guld og Sølv Galuner i alle Sømme udstaferet. For alle Vinduer var hvide Taftes Gardiner ophængde.»

    Invl. 1867 har med «2 Solgardiner» og «6 Gardiner til Kongestolen».

    I dag portierer av lin og ull foran de to dørene side om side i sydmuren, videre foran to dører i sideskipets vestmur. Farger: grått og svart. Motiv: 7-armede lysestaker.

    Gulvtepper. Invl. 1862 har med «8 forskjellige Gulveteppe», invl. 1867 4 gulvtepper. I invl. 1915 eller -16 er tatt med et gulvteppe i alterringen («Brüsselteppe»).

    Gulvtepper i dag. I koret heldekkende teppe som også dekker altertrinnene. Samme sort på kortrinnene og på podiet som danner fortsettelsen av nedre kortrinn, og bærer døpefonten. Vevd etter anvisning av Sigrun Berg. Fargens helhetsvirkning er gyllenbrun, men teppet er mønstret. Fargene er foruten gyllenbrunt (eller rustrødt) grågrønt og gråfiolett. Melert brunlig løper i midtskipets midtgang, i tårnfoten, i sideskipsgangen og på tvers mellom denne og hovedløperen øst for vestre pilar mellom hoved- og sideskip. (En gammel rød løper oppbevares.)

    Ved testamente av 21/9 1848 skjenket Marie Friman Berg f. Dahl et hvitt silketeppe til Domkirken «til Afbenyttelse», uten at det fremgår til hvilken bruk.

    Timeglass†. a) På prekestolen. I 1714 fikk «Rotgÿtteren» betaling «for at forfærdige med Skruer og andet det Timeglass [fra Amsterdam] som paa Predikestolen blef ophængd.» Regnskapet for 1719 viser at snekker Lars Holst da fikk betaling for «glasset paa Predikestoelen». I regnskapet for 1756 omtales «4re Timeglasser, under Eet paa Predikestolen».

    b) I tårnet. 1722 fikk kirken av sal. Johan Schultzes Enke et 1/2 Time-Glass til Ringerne i Taarned, det forrige blef af Skoelens Disipler i Støkker slagen». 1722: «1/2 Time Glas, for deretter at rette sig at raabe af Taarnet.» I invl. 1798 er oppført «1/2 Time Glass» i tårnet, og i 1800 ble det skaffet et nytt «1/2 timeglass» til vekterne i tårnet. I 1867 var det 3 halvtimeglass i tårnet ifølge invl.

    Kammerråd Schreuder skjenket Domkirken «et ornament» etter brannen 1702 (opplyst i brev av 13/1 1712).

    «En hvalfisk hinne, halvsledt, berettes at være af kommen 12 a 16 faufner, er tilkommen udi Johan Kaaes tid» (invl. 1724).

    16/11 1799: «For det Kongelige Vaaben efter reigning betalt af mig [kirkevergen]: 100 rdl. — »

    I invl. 1867 er det blant utstyr i tårnet oppført «l Brandflag med Pose — — — 2 Brandkar, 2 Faste Raaberter», videre flere tau, «og i Regnskabsaaret anskaffet l Slaguhr til Vægterne.»

    I brev av 8/5 1871 til inspeksjonen opplyser arkitekt Blix at man ved gravning ved kirken hadde funnet et blekkhus av kleber, en messingplate fra en kiste eller et gravsted, dessuten «et Daguerretopyportrait af en Mandsperson, fundet omtr. 5" under det gamle Terrain i en sammenfalden Grav» (ved skrudhuset). I brev av 7/7 1883 ga Stiftsdireksjonen sitt samtykke til at de «oldsager» som var funnet under restaureringen, ble overlatt til Bergens Museum.

    Alt før 1737 forekom ovnsfyring i Domkirken, ant. bare i skrudhuset. Det året ble det holdt auksjon over deler av en kakkelovn, bl.a. «14 heele og 3 sønder hvide og brune Marmor Steene. 66 blaae og hvide Kakkelovns Steene». I forbindelse med reparasjon av skrudhuset ble det i 1751 betalt for en ny kakkelovn. (Om oppvarmning i kirken etter restaureringen i forrige århundre se ovenfor s. 44).

    I 1822 ble det bestemt at «Capitulet» (skrudhuset) skulle få ny ovn istedenfor den gamle, som var defekt. I 1825 skrev Stiftsdireksjonen til inspeksjonen at den gamle jernovnen skulle «bortselges tillige med Jerngitteret og Kobberdøren» og en ny ovn anskaffes av en størrelse som bedre passet i det utvidede «Capitul». I listen fra 1829 over ubrukelige ting er oppført «l Kakkelovn med Beslag».

    I restaureringsplanene i forrige århundre inngikk «Anbringelse af en ny Ovn i Sakristiet i Domkirken.» (Brev 16/7 1873 fra arkitekt Blix.)

    Trekors, stort, med ring om krysset. Svakt trepassformede armender. Korsformet fotstykke og skråstivere. Malt med svart: Jesu monogram midt i krysset, plantemotiv, konturlinjer innenfor kantene. Oppbevares i skjulet i materialhuset.

    Mosaikk, moderne, sign. på rammen «TITMOHR». Av malerinnen Tit Mohr ca. 1964. Forestiller Kristushode med glorie. H. 62,5 cm, br. 33 cm. Henger på domprostens kontor i sakristibygningen.

    Kirkegård og gravminner

    Kirkegård

    Om kirkegården opplyser Absalon Pederssøn 2/8 1568 (Dagbok s. 143): «Omlagd og vdbreed kirkegaards Mwren til Domkircken, oc indtagen vdi bispens hage − − − » A. Bugge (1931, s. 33) forklarer dette som en utvidelse av kirkegården mot øst, oppover mot fjellet, på bekostning av bispegårdens hage.

    I år 1600 fikk man kongelig tillatelse til å utvide kirkegården påny ved å ta «af Bispegaards Eng. Huor om Læns Herren Lauritz Kruse blef befalet at fornemme, om den Engeplatz fra Bispegaarden vel kunde mistis». (E. Edvardsen B.H.F.S. 57/58, s. 32 - 33. Jfr. Chr. Frimann 1774, s. 37−38.) Herman Borris het den borger som skulle «lade bygge oc forvilde Kirckegaarden, effter Maalet, som hannem blef foresæt», mens Claus Ludt skulle «bestyre med Ringen oc Grafsteeder» (Edvardsen s. 33).

    I 1618 måtte kirkegården igjen utvides, på grunn av pest, sier Edvardsen (B.H.F.S. 55/56, s. 81).

    I 1708 tales det om «den fast ruinerede Kirkegaard» (etter bybrannen 1702). I 1733 ble det utført en del steinarbeid. Det gjaldt trapper utenfor kirkedørene. Dessuten ble store steiner som lå på kirkegården, brukt til en veite. I regnskapet for 1745 fins denne post: «Ladet giøre en nÿe Trappe af Steen paa dend Søndre Side af Kirkegaarden». I 1829 arbeidet slaver fra slaveriet på Bergenhus i 17 dager med steinfylling o.l. ved Domkirken.

    At det var et solur på kirkegården på Absalon Pederssøns tid, fremgår av hans omtale (2/2 1563) av et dødsfall: «Kyndelsmesse dag døde erlig och hederlig quinne hustrw Maritte Vaags — — — och ligger begrauen paa kirkegaarden hos Domkirken hos sin salige hosbonde, lit fraa timestocken [støtte med solur] mod Skolen, paa den backen». (Dagbok, s. 23 - 24.)

    Om kirkegårdens beplantning sier kildene ikke meget. I et skriv av 26/4 1860 gir inspeksjonen uttrykk for at den vil ha innlagt vann på Domkirkegården fra byens nye vannledning, til vanning av de plantede trær, busker og blomster.

    Mur/gjerde omkring kirkegården.

    22/4 1571 (Dagbok s. 203) heter det: «Muren kring kirkegaarden ner mod gaden fra kirkemuren bort til skolen er forbedrit oc en ny portt giort for stetten oc steinlagt nogit vden faare.» Videre: «Wart Muren paa Domkirkegaarden forbedrit, oc tagitt aff den muer vden for bisbegaarden vnder plometreen, steen til at forbedre ophøge oc kile den anden meedt, vart oc en ny stette giort for kirkegaarden med en laage». (Stette ɔ: åpning i muren, med trinn. Laage ɔ: grind, port. Dagbok, Kommentarbind, 1970, s. 175.)

    E. Edvardsen opplyser (B.H.F.S. 55/56, s. 81−82): «Uden om Kircken er Kirckegaarden, som Aar 1618 med en Steenmuur, der den for Pestens skyld blef forwidet oc omringet, oc hafuer tuende Endkelde oc een dobbelt opmurede Porter, tillige med den omkringgaaende Muur med Skuurer bewaret. Den dobbelte har tvende Fløye oc Knappe, oc med Udhuggene Weegsteen [ɔ: kleberstein] er forziiret. Paa denne Kirckegaard er ved den Syndere Side Bispens Residentz oc Gaard, — — — Ofuen for den Samme imod Bierget, oc bag om Kircken er en skiøn Græswaang oc en skiøn Krat af Hæg oc andre Træer, kaldis Engen. Den er paa Kirckegaarden neden til med Bindingsværck oc Muur, sampt Træer, oc siden med Kampesteen ved Gaden inhægnet 1674. oc saa med Planckeværck op til Bierget, disligeste bag Kircken, saavit Bispegaarden tilkommer.»

    I 1740 satte Anders Steenbryder opp «gierdet» på kirkegårdens østre og søndre side. I 1751 var det nødvendig med reparasjon av muren «til at udelucke umælende Creature». Regnskap 1798: «Repareret og beslagen Indvendig og Udvendig Kirkegaardens Muure fra Søndre til Nordre Side fra Biskoppens Residentz til den Latinske Skolen». Det fremgår i omtale av reparasjoner at murene var tekket med taktegl. I 1801 reparerte man «alle Kirkegaardens Muures Tage med 560 stk. Tag Pander». I 1806 ble murene kalket utvendig og innvendig.

    I 1812 var en del av kirkegårdsmuren ødelagt av et skred fra fjellet, og man fikk utgifter til å fjerne grus og stein, til å bygge opp igjen «l0 Favne Muur der var omstørted», til å gi den nytt tak av «Bielker, lægter, Tagsteen m.v.» og til kalking av muren. En syns- og takstforretning i 1823 omfattet kirken selv og «dens i høi Grad forfaldne og ufredede Kirkegaard». Det fremgår at det særlig var kirkegårdens «Indhegning» som trengte reparasjon. I 1833 trengtes 25 Tylvter Bord til Gierdets udvendige Sides Klædning til Heggens Eng, istædet for Tagsteen. To «stenleggere» fikk betaling for «24 Dages Arbeide af Domkirkens og St. Jacobs Kirkegaards Fortogs = Broelegging» og to «bordarbeidere» for domkirkegjerdets «ydre istandsettelse». (Alt i 1807 viser noen poster i kirkeregnskapet at St. Jakobs kirkegård hørte inn under Domkirkens ansvarsområde.) I 1840 ble det bygd mur mellom domkirken og katedralskolen ved stadskonduktør Høegh.

    Restaureringen i forrige århundre medførte visse forandringer av kirkegårdsmuren. «Ved arkitekt Christie besørgtes fra Christiania hos C. Schmidt 158 5/8 Alen Granitt = Gittersokkel til Gjerdet langs Kong Oscars Gade og op til Latinskolen, samt til de fra Kjælderne til Kirkegaarden flyttede Familiebegravelser.» Arkitekt Blix skriver i 1871 til inspeksjonen om «gitteret langs Oscarsgade», i forbindelse med den planlagte restaurering.

    I dag har kirkegården fremdeles gammel mur i nord og øst, med rester av hvitkalking. Den har sadeltak med svarte glasserte takstein. For øvrig er kirkegården omgitt av jernstakitt på nyere mur, som til dels er avtrappet på grunn av de varierende høydeforhold.

    Porter.

    Den første omtale av porter i kirkegårdsmuren («stette med laage» og «tuende Endkelde oc een dobbelt opmurede Porter») finner vi hos Absalon Pederssøn og E. Edvardsen (se ovenfor under mur). I 1752 var det nødvendig med nye porter, i alt fem stykker. Den «Stoere Port», som må ha vært i vest, var 5 alen bred. Til denne skulle det «giøres 2de halve Porte, med een Laage udi den ene». Det trengtes bl.a. 2 par store hengsler og «Klincke med tilbehør» til «den lille Laage». I 1771 fikk maler Elling Molle betaling for å male den store kirkegårdsporten. Når to mann i 1806 arbeidet i tre dager med å reparere «Portallen over Kirke-Porten», gjelder dette ant. den store porten. I et brev (dat. 1844) uttrykker maleren J.C. Dahl sin harme over at hovedinngangsporten til kirkegården ble revet i 1826 og ikke isteden reparert. I det minste burde man ha tatt vare på noen gamle kapitéler med løvehoder som prydet portmuren, og som Dahl mente var fra 1500-årene. (Tre dekorerte kleber sluttsteiner fra ukjent sted i BHM, den ene med løvemaske, er muligens identiske med disse. Fritz Monrad Walle i Bergens Arbeiderblad 26/9 1961.) Et maleri av Dahl fra 1827 (s. 97), etter skisse fra 1826 (denne side) viser hvordan porten hadde sett ut (Wiesener 1927, s. 271.) I 1860-årene fant man hovedinngangsporten for trang, og arkitekt Chr. Christie leverte i 1866 og 1867 flere forslag til ny port. I 1870 ble det levert mye stein fra Christiania, bl.a. til trappetrinn og to portstolper.

    I regnskap 1751−52 nevnes spesielt «een liden Port nest ved» den store, dertil «den Søndre Port», og det opplyses at den nordre port var omtrent 3 alen bred. Om denne heter det at man lot «forfærdige eet nyt Skuur og Tag over den Nordre Port, ved den Latinske Skole.» I 1820 skulle det i denne port lages en liten dør, «igiennem hvilken blot Mennesker, men ikke Kreaturer kunde komme».

    Treverket i fire kirkegårdsporter måtte fornyes i 1811, men i 1829 hadde man utgifter til Jern-Gitter-Porte».

    I dag har jernstakittet én port i sydvest og to porter i vest (en på hver side av kirken), alle med stolper av granitt.

    Gravminner

    Begravelser i og inntil kirken. Ved utgravningen under restaureringen i forrige århundre fant man i massene over naturbakken en mengde graver og gravrester under hele kirken. De fleste var ødelagt av senere nedgravninger.

    Middelaldergraver ble ikke sporet inne i kirken. Derimot fant man en middelaldergrav like utenfor kirkens nordmur, og en annen inne i det gjenoppdagete rom i klosterets østfløy som lå nærmest kirkens kor på sørsiden. Graven ved nordmuren var ifølge Blix «en Gravkiste af Heller; Hellene i Bunden og Siderne vare urørte, men Dækfelthellen var borte; det i Gravkisten liggende Skelet var ogsaa urørt; paa hver Side af Hovedet var nedlagt en tilhugget firkantet Sten, Klebersten paa Nordsiden, Graasten paa Sydsiden; Stenene havde ingen Mærker; i Graven fandtes ellers intet; alle Ben vare stærkt fortærede og falt isammen til Støv ved Berøringen. Graven var indvendig 22" bred, 14 ½" høi og 6' lang; dens Bund laa 4' og 8" under Grundmurens Overkant. Liget udfylte hele Gravlængden».

    Den andre graven beskriver Blix slik: «Under den gothiske Kirkes oprindelige søndre Murvæg, lige ved den fra Klosterrummet førende Dør til Koret, altsaa inde i Klosterrummet, er i dybde under de underste gjenliggende Grundmurstene funden en Begravelse nede i Sanden uden Spor af Kiste. Resterne af Liget ... laa urørte, men vare sterkt fortærede; ... Ovenpaa Liget laa et Sverd ... Under Liget laa et ca ½" tykt Lag af gulgraa Aske. Askelaget strakte sig ikke udenfor Ligets Dimensioner. Der fantes intet Spor af Træværk, Sten, Metal eller andet. Liget var nedlagt lige i den naturlige Grund, Sanden, paa Askelaget, og Sanden var fylt over igjen. Resterne af Ligets Længde vare 5' og 8".» (Blix’ innberetning). Sverdet, et såkalt tohåndssverd, fikk Bendixen til å tro at det var anføreren for vitaliebrødrene, Mækinborg, som ble begravet hos fransiskanerne i 1393 (s. 11), Blix hadde funnet (Bendixen 1899, nr. 5). Dette ble avvist av Anders Bugge (1931, s. 24) som mente at sverdtypen kan tidfestes til slutten av 1400-årene.

    Om enkelte begravelser i de følgende århundrer foreligger skriftlige opplysninger. I 1562 ble Erik Rosenkrans’ sønn, junker Otto, gravlagt ved siden av høyalteret. Graven var murt og ble dekket av en stor stein fra Lysekloster. (Dagbok, s. 22−23.) Absalon Pederssøn navngir videre en rekke andre personer som på hans tid ble gravlagt under korgulvet og under gulvet i skipet (Jfr. A. Bugge 1931, s. 31−32.)

    E. Edvardsen (B.H.F.S. 55/56, s. 82) omtaler i forbindelse med «Capitelet» (skrudhuset) noen «hvelfede Begrafuelser», deriblant biskop Jens Skielderups. Av sammenhengen synes det å fremgå at dette gjaldt den senere biskop Skielderup, d. 1665. Dette gravkapell var ett av de utvendige som lå rundt korapsiden. (Se ovenfor s. 22.) I 1737 tilfalt det stiftbefalingsmann Ulrich Kaas etter auksjon. Et av de andre var «Commissarius Hans Lillienskiolds Begravelsested», bygd 1673 «midt bag i Gavlen». Et tredje var oberstløytnant Gerhard Marcodies Blichmands kapell, som enken hadde bygd i 1697. Det hadde inngang mellom «Capitulet» og Lillienskiolds kapell. Et gravkapell «bag Domkirkens Kor (mod Fløifjeldet)» tilhørte i den senere del av 1700-årene familien Angell (Agentinne Angells gravsted). Det er uklart hvilket av de nevnte kapeller dette var identisk med. I 1808−1809 ble det foretatt en større reparasjon og ombygning av «Madame Hindts Kielder (Frue Angels Arvinger tilhørende)». Kapellet fikk da inngang fra kirkegården.

    Familien Randulf hadde gravkapell i det tønnehvelvede rom vest for forhallen til skrudhuset, ant. fra 1679 da biskop Nils Randulfs første kone døde. (Edvardsen B.H.F.S. 55/56, s. 82. Lampe 1895, s. 12.) Enkefru Karen Margaretha Schwartzkopff. Randulf ble bisatt der så sent som i 1798. Ellers blir Krigsraad Korn og familien Ameln-Braager nevnt i forbindelse med dette gravkapell.

    På loftet over forhallen og sakristiet ved skrudhuset ble det i 1600- eller 1700-årene innredet to gravkapeller, skilt av en tverrmur med en stor rundbuet åpning i. Kapellet over forhallen ble brukt av slekten Freuchen inntil 1870. Det var familien Krohus gravkapell som lå ved tårnfotens nordportal. Dette ble revet 1871 i likhet med Angells og Ameln-Braagers.

    Et festebrev fra 1706 viser at Matz Søfrenssøn Østmand betalte 35 rdl. for et gravsted hvor hans hustru var begravet. Det var 4x4 alen og innmurt, og det befant seg bak i kirken, «nest opp til Kirkens Muur Ved siiden, og salig Hans Wilkensens muurede begravelse Sted Ved den ene Ende». Et annet festebrev, datert 1708, viser at Gabriel Ahlers enke, Maria Magdalena Müller, betalte 24 rdl. for et gravsted med plass til tre kister i bredden «udi bemeldte Domkirkens Vaabenhuus, paa den vestre Side beliggende.»

    I brev av 2/10 1726 spør stiftbefalingsmann Andreas Undall om han og biskopen har rett til fritt gravsted og om vedlikeholdet av gravstedene. Han fikk overlatt det gravsted som president Dysseldorfs kiste var innsatt i.

    Av en redegjørelse fra kirkevergen 1737 om 11 gravsteder ved kirken fremgår det at gravsted nr. l0 tilhørte Herman Hÿenstede og hadde «een Steen — — — ned af Predike = Stolen, paa Steengulvet».

    Om familiegravsteder i kirken opplyser Chr. Frimann (1774, s. 89): «Af murede Arvebegravelser findes i denne Kirke:

    l) I Vaabenhuset, Danchersens Familie-Begravelse, over hvis Indgang staar: Wollert Danchersen, Giesche Rollefsdatter 1707.

    2) Over Choret, Stiftamtmand Undalls og Families.

    3) I Capitulgangen til venstre Haand, Biskop Randulffs, nu Krigsraad Korns.

    4) — — — til høire Haand, Madame Garmanns Arvinger.

    5) Paa venstre Side af Alteret, Geelmuydens.

    6) Bag Alteret, Agent Angels og Postmester Brochers.

    7) Til høire Side, Frimændenes, og nu Apotheker de Besches.

    8) dito Side, Jan Lampes og Smithes. 9)Under Taarnet paa søndre Side paa Kirkegaarden, en muret Kielder, tilhører Sr. Christen Smithes Familie.»

    I regnskapene omtales flere gravsteder som skadet. I 1719 ble «Alterfoden [her = gulvet ved alteret?] optaged, saasom Præsterne eÿ kunde gaa derpaa for forraadnelse af den Graf derunder som maatte forsiunes med nye Bielker.» 1735: «Et gravsted bak alteret faldt inn» og «Indfaldt et Gravsted i den nye Gang i Kirken.» 1747 ble gravkjellerne under stiftsprostens og kapellanens skriftestoler (ant. begge i skrudhuset) reparert. 1762: «Ladet ferdig giøre Taget, som vilde falde ind over een Grav oppe ved Choret» og «Ladet nygiøre Taget over een Gravsted inde udi Capitulet».

    Man ser flere eksempler på at det ble ryddet plass til nye begravelser i gravkammere som ikke lenger hadde noen eier. Dette var tilfellet i 1777 med «een muured Kielder bag i Kirken paa Gulvet i den Syndre Ende». Her kunne settes «cirka 10 Voxne Liig». I 1805 ble det «istandsat et Capelle til at hensette Liig, naar forlanges: 16 rdl.» Gamle gravsteiner ble brukt til gulv i dette kapell.

    De etterreformatoriske murte gravkammere av tegl, som ble funnet under sideskip og kor ved restaureringen, hadde ødelagte hvelv. Kammerne var fylt av kister og skjeletter i uorden. Alle ben ble lagt i fellesgraver på kirkegården. Under skrudhusets østre del fant arkitekt Blix rester av et teglmurt gravkammer som han lot ligge. Dette må være det gravkammer som omtales i regnskap 1734 som fylt med vann og dynd. Det ble reparert i 1747. Hvem som eide det, vites ikke. Fra 1824 foreligger en liste over dem som mente de hadde eiendomsrett til gravkjellere ved koret:

    «l Stadshauptmand Krohn, 2 Hr Christen Maartman, 3 Fru commercerådinde Braage, 4 Jomfru Pauline Emilia Kahrs, 5 Hr Cornelius Dedicken, 6 Madame Kahrs Enke efter Ditmar Kahrs, 7 Hr Christen Kahrs junior, 8 − Honneld(?) Kahrs, 9 − Lars P. Holm, 10 − Madame Sussanne Angell».

    I 1870 laget Blix en fortegnelse over samtlige likkister man fant i domkirken: «I I Kjelderen mellem Domkirkens Kor og Sacrestiet. (8 Ligkister). l Kiste mærket: Commerceraad Jens Braage fød 24de Januar 1753 i Bergen, gift den 13de Februar 1775 med gjenlevende Chatarina Braage (født Mitzel). Fader til tvende Børn, som modtog ham i Evigheden den 27de Januar 1824. Kisten var af Eg. Paa Laaget stod — 84 — ». Videre l kiste av eik, merket — 17 —, og l kiste merket B. 1839. «II I Kjelderen paa Domkirkens nordre Langvæg ved Taamet. (26 Ligkister) l Kiste mærket [skisse av et kronet monogram over årstallet 1801]. Forresten intet.» Videre: l barnekiste merket O. H. 1808, l kiste merket D. S. W. 1832, l merket E. M. K. 1841, l merket F. K. 1821, l merket A. H. K. 1843. «l Kiste mærket Dankert Dankertsen Krohn. Hofagent og Handelsmand i Bergen fød 22 Januar 1726, gift første Gang 4 Decb 1753 med Anna Peglau, som døde den 13 Januar 1756. Gift anden Gang den 15 Februar 1775 med Fru Johanne Margarethe f. v. d. Ohe. Død 1795. den 8de Juni. 2 Kister uden Mærker. Barnekister. l Kiste mærket: Fru Hofagentinde Johanne Margarethe Krohn. f. 18 Oktbr 1728. d. 30 April 1804. l Kiste mærket: C. L. M. 1798 (eller 1728). (Enten det var et 9 Tal eller 2 Tal var vanskelig at se.) l Kiste mærket: Agent og Groshandler Klaus Krohn. f. 2 Mai 1743. d. 27 Januar 1804. l Kiste mærket: M. K. 1838. l Kiste mærket: A M H. (uden Aarstal) (Halvvoxen).» Videre l kiste merket D. D. 1810, l D. D. K. 1797, l C. E. D., l R. H. 1797, l umerket. «l Kiste mærket: Ove Holm. død 7 Aug. 1801. 59 Aar gml. l Kiste mærket: Benthe Katharina Holm født Paasche den 29 Marts 57. død 14 januar 1797. l Kiste mærket:

    C. M. D. 1796. l Kiste mærket: E. D. 1799. l Kiste mærket: Kjøbm. Johan Joachim Krohn fød 27 Februar 1734. død 27 Januar 1797. Gift med Abelone Krohn (født Maartmann) den 18 Januar 1762, som døde 1794. l Kiste mærket A. K. 1794. l Kiste uden Mærker. III I Kjelderen bag Domkirkens Kor (mod Fløifjeldet). (9 Ligkister): l Kiste mærket: M. 1833. l Kiste mærket: A. B. 1783. A. Bröcher. 2 Kister uden Mærker.» Videre l kiste merket H./B.D.A. 1776, 1 SSD. 1822, l S. S. A. 1803, l C. K. 1827, l D. I. «2 Kister uden Mærke. Den ene 8 Tommer lang 3" høi og bred; den anden en 8" lang Æske, 4" høi, bred. IV Paa Loftet til Gangen mellom Domkirken og Sacrestiet (12 Ligkister.) l Kiste mærket: W. S. F. 1827. l Kiste uden Mærke. (Barnekiste.) l Kiste mærket: H. F. F. Hendrik Fasmer Fröken. 1797. (Barnekiste) l Kiste mærket M. R. 1811. l Kiste uden Mærke. Barnekiste». Videre l kiste merket C. M. F. 1805, l merket I. E. B. F. 1808, l merket I. F. F. 1801, l barnekiste uten merke, l barnekiste merket D. F. F. 1788, l kiste merket H. H. 1792, l Christian Schelderup. 1792.

    Om kistenes nye plassering på kirkegården opplyser Blix: «I. II. og III ere nedsænkede i 3 sten Grave bag Kirkens Kor (i sydostlig Retning). IV. ere nedsænkede i 2de Grave paa nordre Side af Kirkegaarden.»

    Rester av en kisteplate fra 1632 eller 1637. BHM NK 276. Av kobber. Liten. Innskrift: Mi − − − − DAV/DSEN * SKOLi * / DØDE * DEN * 7 * NO/VEMB * ANNO * l * 6 * 37» (Siste siffer kan også være et 2-tall.) Under innskriften stjerneornamenter innskrevet i to sirkler. Defekt, er i to deler. Ser ut til å ha hatt våpenskjoldsform. Funnet ved Domkirken.

    Begravelser på kirkegården. Ved omtale av dødsfall opplyser Absalon Pederssøn enkelte ganger hvor på kirkegården avdøde ble gravlagt: 15/12 1562: «Døde Henrick skomager — — — och er begrauen hos den vinstre side som mand kommer ind at domkirkeledit strax vd med veyen.» 26/5 − 27/5 1564: «Paa thenne dag døde her Michels wermoder en gammel quinne fød wdi Ferøier. Vart hun begraffuen paa Domkirkegaarden, vden faar Sacristie». (Dagbok s. 23, 71. Jfr. ovenfor s. 94 og A. Bugge 1931, s. 33−34.)

    Den overveiende del av gravmælene i dag skriver seg fra l. halvdel av 1800-årene. En fortegnelse over i alt 124 gravmæler med gjengivelse av innskriftene ble utarbeidet av A. M. Wiesener i 1913, etter oppdrag fra Kirketilsynet. Gravmælene ble registrert og beskrevet for Riksantikvaren av Sigrid Christie i 1947. Registrering er også foretatt av fhv. kirkeverge Helge Johnsen. Noen gravmæler er forsvunnet, så antallet er gått litt ned siden 1913, selv om man regner med 11 steinplater som mangler i Wieseners fortegnelse (nr. 4, 19, 23, 24, 29, 38, 42, 43, 44, 45,46 nedenfor). Enkelte gravmæler kan ikke identifiseres. Når det gjelder innskriftene, finnes de i sin helhet i Riksantikvarens arkiv. Nedenfor er tatt med enkelte av kulturhistorisk interesse.

    Steinplater. l. Skiferhelle på steinfundament med bokstavene D F / K L D øverst, bumerke på midten og årstallet 1677 nederst. 126 x 64 cm.

    2. Marmorplate (flammet marmor) med innskrift på latin, over Claus Fasting (1746− 1791). Innskriften, forfattet av rektor Søren Monrad, nå delvis uleselig, men gjengitt i Sagen og Foss 1824, s. 666: «D.M. / CL.FASTINGIUS FR.FIL. / SENATOR BERGENS. / VIR DELICIIS AMICORUM NATUS / NATURA ET ARTE VATES / TRAGOEDIAM ATTIGIT AMABILITER DOLENS / IN SATYRA & EPIGRAMMATE REGNAVIT / SCRIPTORUM NÆVOS MULTO SALE DEFRICUIT / AD CACHINNUM LECTORIS LEPIDUS / IDEM / BONI CUJUSQVE VEL ÆMULI / CANDIDUS JUDEX / SCRIPTIS EMENDATUS, URBANUS / SERMONE FACETUS / MORIBUS ORNATUS / VIXIT CÆLEBS, ABSTINENS, PAUPER, / OBIIT PIUS. / AMICITIÆ MEMOR / P. / S. MONRADUS.» («Herr magister (?) Claus Frederiksen Fasting, rådmann i Bergen, en mann som ble født til glede for sine venner, av natur og i sin kunst en dikter, som skapte tragedie med bitter sødme, suveren som dikter av satirer og epigrammer, en uhyre vittig litteraturkritiker, som på sin elegante måte fikk leseren til å le høyt, og som også bedømte enhver god mann rettferdig, til og med en konkurrent; ulastelig og kultivert i sine skrifter, morsom i sin tale, utmerket ved dyder; som levde ugift, i avholdenhet og nøysomhet, og som døde i fromhet. I erindring om hans vennskap forfattet av S(øren) Monrad.» Oversettelse ved Hallvard Magerøy.) 205 x 102 cm. Platen ligger på toppen av et rundt opphøyd bed, syd for kirken.

    3. Marmorhelle på murt fundament. Innskrift med versaler (navnene med skriveskrift) over Anne Sophie Wiese, d. 1798, og Ludvig Wiese, d. 1837. «LÆNGE LÆNGE/VIL DIT MINDE VELSIGNES/DU I HERREN HENSOVEDE/ Anne Sophie Wiese/FÖD D: VI MAI MDCCLXVI./HUSTRUE: D: VI DECEMBER MDCCLXXXIV/TIL MIG Ludvig Wiese/ MODER TIL X BÖREN/AF HVILKE IX OVERLEVE DIT TAB/SOM SAVNE DEN ÖMMESTE MODER/DERES OPDRAGELSES/HULDESTE LEDSAGERINDE/AK FOR DEM OG MIG/OPHORTE HUN AT LEVE/D: III DECEMBER MDCCXCVIII/†/ AAR. 1837 D: 28 MARTS FANDT OG/SAA HER VOR HÖYAGTEDE FADER/Ludvig Wiese/HVILE VED SIN ELSKEDES SIDE/ EFTER ET FULDENDT HÆDERLIGT/LIV I HENVED 79 AAR OG/UFORGLEMMELIG FOR HANS/TAKNEMMELIGE BÖRN/†» 164 x 87 cm.

    4. Stor skiferhelle med uregelmessige kanter. Noe mangler ved venstre side. Av innskriften kan følgende leses: INGEBREGTSENDAHL/ EN 8 IUNII761 DEN/ N DESEMBER 1802 DÖD/ SIDEN/ EG DALEN/ EN 9 SAMME/ MANED../ VILLER/ NNA DAHL/ N DERSEN 1757/ N 5 AUGUST 181» (4. siffer i årstallet brutt vekk.)

    5. Stor marmorplate med profilert kant, på teglsteinsiundament. Innskrift på latin, med versaler, over biskop Ole Irgens (d. 1803).

    «MONUMENTUM SEPULCRALE/OLAI IRGENS D/EPISCOPI BERGENSIS/NATI/ MDCCXXIV D. XXII IANUARII/DENATI/ MDCCCIII D. XV. OCTOBRIS/PIORUM POSTERORUM CONSERVATIONI/ENIXE COMMENDATUR/VALETE». Helge Johnsens oversettelse: «Dette gravmonument over biskop i Bergen Olai Irgens D, født 22. januar 1724, død 15. oktober 1803, anbefales omhyggelig vedlikeholdt av de fromme etterkommere.» (D etter navnet står ant. for «DOCTORIS».) 206,5 x 123 cm.

    6. Marmorplate med profilert kant. Innskrift med versaler, over Daniel Christen Smith, f. på øya Als 1735, d. i Bergen 1803. 202 x 81 cm.

    7. Marmorplate, noe sprukken, med kantbord av tversgående rifler. Opphøyd rektangulært felt med innbuede hjørner med en liten rosett. Innskriftfelt i oval ramme. Nesten uleselig innskrift, over Johannes Haberdorff. 195 x 110 cm. (Wiesener: «Johannes Haberdorff/Justitsraad og Justitiarius/i Bergens Stifts Overret.» Årstallene har W. funnet uleselige, men likevel oppgitt dem: f. 1743, gift 17 72, d. 1807.)

    8. Marmorplate. Høy ved øvre kant, skråner mot forkant. Delvis utydelig innskrift, over Margarethe Haberdorff, 1780−1808, m.fl. 150,5 x 82,5 cm. Har kanskje hatt kors. Et igjenfylt hull ved øvre kant.

    9. Steinplate med profilert kant ved kirkens sydmur. Innskrift med versaler, over Christiane Margrete Janson f. Heiberg, d. 1809. «HERUNDER BEVARES TIL ÆREFULD OPSTANDELSE/STÖVET AF/DEN I LIVET HÖYÆDLE OG VELBYRDIGE NU I DØDEN SALIGE/FRUE CHRISTIANE MARGRETE JANSON/FØD HEIBERG DEN 24DE juli 1751/GIFT MED SALIG HERR ASSESSOR OG FOGED NAGEL 1777/ENKE 1788/ ATTER GIFT 1791 MED GROSHANDLER/S.T. HER HOFAGENT HERMAN DIEDERICH JANSON/FRA TARVELIG NOISOMHED TIL VELSTAND ER OVERGANGEN FRISTENDE/MEN HUN BEHOLDT SIT GODE HIERTE UFORGIFTET/OLLIE TRÆET SYNTES AT FORLADE SIN ROELIGHED/DA HUN BORT BYTTEDE SVANÖENS LANDLIGE GLÆDER/MOD BYENS TRANGBRYSTIGE ATMOSPHVÆR/MEN VED EYENDOMELIG AANDS LIGEVÆGT OG VIISDOM/SKULDE HUN GELLDE END OG I GLIMRENDE CIRCHELER/ UDEN AT BLIVE FORFÆNGELIG/IKKE VED NUTIDENS KUNSTLEDE CULTUR/ MEN VED GAMEL NORSK HUUSMODERLIG QVINDE DAAD/SKULDE HUN BLIVE ALT HVAD TÆNKENDE OG RETSKAFFEN MAND/HELST KUNDE ÖNSKE SIG I EN HUSTRUE/KUN IKKE MODER/IO VORES VAR HUN/SIGER SÖN OG DATTER MED OPRIGTIGE BARNLIGE TAARER/VI KIENDTE INGEN ANDEN/MEN I HENDE DEN UFORLIGNELIGSTE BLANDT MÖDRE/VI VARE ALLE DEN SALIGES BÖRN/ SIGER HENDES HUSFOLK/OG BEGRÆDE BITTERLIG VOR VELSIGNEDE MODER/ THI BLEV ALT MÖRK SORG I DETTE BLIDE VELSTANDS HUUS/DA DENNE YPPERLIGE DÖEDE SOM HUN LEVEDE/ DEN 5TE MAI 1809/MEN FOR DEN VÆRDIGE ENKEMAND BLEV DETTE TREDIE STÖD/ET DOLKESTING/HVORAF HANS ÖMT ELSKENDE HIERTE/LÆNGE VIL BLÖDE». 205 x 142 cm. Av to dokumenter på UB, Bergen (MS 648/b), fremgår det at hoffagent Janson i 1809 betalte 50 rdl. for et familiegravsted på kirkegården og 120 rdl. for to gravsteiner av sandstein, hvorav den ene hadde ligget på kirkegården i 129 år. Jfr. steinplate nr. 16 nedenfor.

    10. Steinplate. Innskrift med versaler, over Madame Ane Brinch, f. Hammer (1756−1809), Elisabeth Christine Paasche, kjøpmann Ole Brinch, f. i København 1750, d. i Bergen 1823, Anna Paasche f. Maartmann (l771−1852), kjøpmann Herman Paasche (1784−1853). Innskriften slutter slik: «VED VARENDE EIENDOMS BEGRAVELSESSTÆD FOR/OLE BRINCHS FAMILIE, BEVILGET EFTER ACORDE VED/DIRECTIONEN AV DATO 28DE november ANNO 1809/OG FINDES VED KIERCHENS VÆRGE OG EFTERKOMMERE». 224 x 132 cm. H. ca. 15 cm.

    11. Steinplate. Innskrift med versaler, over Mette Johanne Colbiørnsen (1755−1810). Det fremgår at minnesmerket er besørget av hennes mann, Johan Randulf Bull, stiftamtmann i Bergen, og av sønnen, Georg Jacob Bull, assessor og byfogd i Bergen. 191 x 87,5 cm.

    12. Marmorplate med ornamenter (bladkalker eller blomster) i hjørnene. Utydelig innskrift med versaler, over kjøpmann Peter Valeur (1773−1814). 174 x 87 cm.

    13. Marmorplate. Innskrift med temmelig utvisket skriveskrift, over konsul Johan Ernst Mowinckel (1759−1816) og hustru Magdalene Christine Mowinckel f. Wiese (1765−1835). 190 x 114 cm.

    14. To marmorplater side om side, den ene sprukket. Innskrifter med utydelig skriveskrift. l. Over Karen Elisabeth Glogau. «Herunder hviler Stövet/af/Karen Elisabeth Glogau/föd Ellertsen/Hun blev födt i Bergen d. 25 Sept 1796/og döde sammesteds d. 17 septb. 1819/som Moder til tre Börn/Du var saa god som du var smuk/En faver Blomst, moden for Evigheden/ Dig falmende vi saae med Vemods Suk./Det förste Suk, Du voldede herneden/Fred med dit Stöv − her var du engelig/som Engel hist vi atter möde dig». 2. Over kjøpmann Heinrich Martin Glogau, f. i Hamburg 1786, d. i Bergen 1821. Hver plate måler 190 x 79 cm.

    15. Marmorplate. Innskrift, over kjøpmann Henrich Helmers, f. i Bergen 1752, d. på gården Kronstad ved Bergen 1822. 188 x 79 cm.

    16. Steinplate av samme type som nr. 9, som ligger ved siden av, i bakken ved kirkens sydmur. Innskrift med versaler, over hoffagent og grosserer Hermand Janson (l 757−1822). Jfr. steinplate nr. 9 ovenfor. 203 x 134 cm.

    17. Marmorplate, stor, istykker. Ligger ved siden av Janson-platene, nr. 9 og 16, ved kirkens sydmur. Et utydelig romertall synlig. (Wiesener:

    Over Helmich Jansen, f. MDCCXXIII, d. MDCCXCIX.)

    18. Steinplate med fremstilling i relieff av en urne på høy sokkel. Et klede over urnen henger ned på begge sider, og over det en sommerfugl. På sokkelen innhugd innskrift med versaler, over Johan Edvard Ulr. Koren: «YNGLINGEN/ JOHAN EDVARD ULR. KOREN/DESCIPEL I BERGENS LÆRDE SKOLE/FÖD DEN 6TE MARTII 1805/DÖDE DEN iste mai 1822/ EN SÖN AF SORENSKRIVER/ARNOLDUS VON WESTEN SYLOW KOREN/OG HUSTRUE/MAGDALENA MARGARETHA FÖD CHRISTIE/HAN STOD I SIT LIVS MORGEN/FROM ELSKELIG, FORÆLDRES HAAB/MEN GUD SOM YNDEDE HAM KALDTE HAM FÖRST FRA FORÆLDRE OG SÖDSKENDE -/DIG VINKEDE DEN KLARE MORGENRÖDE/OG DEN OPSVANG DIG TIL GUDS HIMMERIG/SNART BLINKER MORGENSTJERNEN OS IMÖDE/DA SALIGGJORTE VI SKAL FAVNE DIG −» 144 x 88 cm.

    19. Steinplate med marmorblokk oppå. Blokken har en nedre firkantet del og en øvre oval del. Oppå den siste et draperi og to hender i høyt re- lieff som møtes i et håndtrykk. En slangering plasert ovenfor hendene. Den ligger omkring sokkelen til en stående stein, nå avbrukket. Har visstnok båret en oval innskriftplate med bladramme. Over en mann, f. 1800, d. 1822, og en kvinne, f. 21. februar 1798, d. 19. oktober 1822. Men meget av innskriften borte. Det som er, fins på en løs stein. Marmorblokken 73,5 x 67 cm.

    20. Marmorplate. Innskrift med skriveskrift, over Madame Martha Helmers f. Greve (1759−1825). 181 x 96 cm.

    21. Steinplate på teglsteinsfundament. Innskrift med versaler, over Wibecke Johane Olsen f. Warenkrus (1781−1825) og hennes mann A. Olsen (d. 1849). 188 x 102 cm.

    22. Buet sandsteinsplate med palmetter i hjørnene. Hviler på teglsteinsfundament. Innskrift med skriveskrift, over kjøpmann Joh. Casp. Lange, f. i Rostock 1754, d. i Bergen 1827, og hustru Gedske Margrethe Lange f. Halven, f. 1767, d. 1846. 191 X 92 cm.

    23. Steinplate med stor sprekk tvers over. Innskrift med versaler, over Madame J. M. Röscher, f. 1791, d. 1823, og hennes sønn J. Röscher, d. 1815. 198 x 110 cm.

    24. Steinplate på teglsteinsfundament. Innskrift med versaler og bokskrift over sogneprest Johan Peter Balchen, f. 1783, d. 1827. 161 x 80 cm. (Jernkors nr. 2 over samme.)

    25. Steinplate. Innskrift med versaler, over Ditlef Stuwits (1805−1831). Et jernkors med innskriftplate, over Elisabeth von Rechen Stuwitz er stukket ned i steinplaten. Se under støpejernkors, nr. 16. Steinplaten 171 x 107,5 cm.

    26. Steinhelle med oval steinplate. Innskrift med versaler, over Madame Ulriche Eleonora Johannesen f. Pihl, 1796−1836. 158 x 86,5 cm.

    27. Steinplate med opphøyd skjoldformet skriftfelt, på fot omgitt av ornamentikk. Innskrift med versaler, over Franz Knudsen Aarsæth (1766−1814), Franz Christ. Folchedahl (1814−1815), Niels Peder Wolmer (1742−1823), Karen Marie Aarsæth (l 774−1837). 190 x 138 cm.

    28. Hvelvet sandsteinsplate. Innskrift med skriveskrift, over Christian Børs (1746−1826). Tilføyd senere: «Karen Börs födt Teting/i Bergen 1ste Marts 1755, död 15de Aug 1837/Livsglad, og dog saa öm for Livets Iammer, /Du vandred troligen i Christi Fjed — / Et Herberg blev Dig dette Hvilekammer,/Hvil da, Velsignede! Hvil da i Fred!» 200 x 143 cm.

    29. Steinplate med profilert kant og innbuede hjørner. Halvt leselig innskrift med versaler, over Madame Dorthea − − − (?) Hellemann (?), d. 1837. 214 x 102 cm.

    30. Steinblokk med uthugd kors, over apoteker Johan Storm Bull (1787−1838). 150 x 74,5 cm.

    31. Marmorplate. Innskrift med versaler, over Georg Faye, d. 1838. 164 X 77 cm.

    32. Marmorplate. Opphøyd indre rektangel med innbuede hjørner. Innskrift med versaler, over Madame (?) Johanne Fischer f. von der Ohe. enke etter skipskaptein Niels J. (?) Fischer. F. 1766, d. 1839. 185 x 108 cm.

    33. Marmorplate med sprekk − et hjørne avslått. Innskrift med skriveskrift, over Gertrud M. Reimers f.Hysing (1795−1840). 61 x 46,5 cm.

    34. Marmorplate. Innskrift med gotisk bokskrift + versaler: «Joachim Lund/ENROULLERINGSCHEF/OG/OVERLODS/I/BERGEN/ FÖD D. 5TE JULI 1779/DÖD D. [?] APRIL 1841/ELSKET SAVNET OG HERLIGGJORT.» 48 x 42 cm.

    35. Marmorplate. Innskrift med versaler, over kjøpmann Michael Blydt Wallem (1769-1826) og hustru Madame Ingebor Wallem f. Brun (1782−1842(?)). «DET JORDISKE LIV ER VEL MEGET SKJØNT/MEN DET HØIERE LIV EFTER DØDEN ER DOG LANGT LYKKELIGERE./HVILER I FRED OG VÆRER EVIG VELSIGNEDE!» 220 x 131 cm.

    36. Marmorplate. Innskrift med versaler, over Mad. Karen Greve f. Hissenbuttle (1769−1841) og Ian I. Greve (l772−1846). 162 x 80 cm.

    37. Steinplate. Innskrift med versaler, over Jens B. Hagelsteen, d. 1847. 148 x 87 cm.

    38. Marmorplate med innbuede hjørner. Innskrift med versaler over Jomfrue Hendrikke von Erpecom, d. 1848, 61 år gammel. Steinen pålagt 6/5 1848. 185 x 106 cm.

    39. Marmorplate med avrundede hjørner og en fordypet rand langs kanten. Innskrift med versaler, over kjøpmann Iver Pedersen d. 1850, 63 ¼ år gammel, og Ester Amalie Pedersen (1835−1847). 186 x 99 cm.

    40. Steinplate. Innskrift med versaler over Madame Maren Johanne Hagelsteen (1773−1852). 159 x 93 cm.

    41. Marmorplate med innskrift med versaler over Johannes L’Abée, f. i Haag 1775, d. 1844, og hustru Emmiche Smit L’Abée f. Claussen (1780−1857). 174,5 x 86,5 cm.

    42. Marmorplate. Av innskriften (med skriveskrift) knapt leselig: «Iohan — — Falch». 188 x 79 cm.

    43. Oval steinplate dekorert med aks langs kanten, bundet sammen nederst. Kors med stråler innenfor øverst, sommerfugl over larve i ovalt felt nederst. Innskrift med versaler og bokskrift, over Peder Jørgen Östrup, f. på Sjælland, d. i Bergen 89 år gammel. 86 x 62 cm.

    44. Bruddstykke av steinplate. Hugget med kraftige versaler: «S. OLLEIØRIS [el. IØRNS]/ N SENHANS/AAG. SANNE/ TEB S». H. 67,5 cm, br. 72 cm.

    45. Marmorplate med innbuede øvre hjørner. Utydelig innskrift med versaler, over Ingeborg Elisabeth von Erpecom. 186,5 x 109 cm.

    46. Steinplate. Innskrift med versaler:

    «ABRAHAM VAN ERPECOM/AMSTERDAM 1633/ BERGEN 1696./ SAMT 17 AV HANS EFTERSLEKT/GRAVLAGT I NYKIRKEN/ FLYTTET TIL NIELS LUNDES MINDE/ 1862/ FLYTTET TIL DOMKIRKEGAARDEN/ 1960.» 152 x 73 cm.

    Ikke identifiserte: En stor plate på teglsteinsfundament har bare svake spor etter innskrift. En sprekk tvers over nær den ene enden. − En liten plate eller blokk med murt fundament, så den ligger på skrå, har uleselig innskrift. 53 x 47 cm. Disse to kan være identiske med to av følgende tidligere registrerte plater:

    Steinplate med innskrift over Justina Mar − − − − Bøe f. Elkier, f. 1763. (Bare på Wieseners liste.)

    Steinplate med svakt opphøyd indre rektangel som er innbuet ved hjørnene. Innskrift med versaler, over Madame Anna Sivertsen f. Pedersen (1775−1816) og ektemann Villach Sivertsen, f. i Hardanger 1767, d. 1834. 183 x 102 cm.

    Marmorplate med innskrift over Christopher Johannes Hammer, Oberstlieutenant og Generalveimester i Bergen Stift (1759−1823) og hustru Mette Juliane Hammer f. Post, d. 1839, 77 år og l0 måneder gammel.

    Steinplate med innskrift over Rasmus Hammer, 2den Raadmand i Bergen, 1840. (Bare på Wieseners liste.)

    Marmorplate med innskrift over Krestine Erlund, d. 1843, 39 år gammel, og Lars A. Erlund, d. 1852, 56 år gammel. (Nyere påtegn, hos Wiesener: «Nesten utvisket skrift. Marmorplate med manglende kors på toppen.» Kalles defekt støtte hos Johnsen.)

    Overflyttet til Assistenskirkegården 1925: Marmorplate med palmetter i hjørnene, over Johan Fridr. Kroepelien, d. 1805.

    Støpejernsplater. l. Jernplate i gravsted med høyt gjerde. Platen har profilert kant med palmettbord med englehoder i hjørnene. Selve platen har stjerner i hjørnene, øverst ornament: kors med anker og hjerte, flankert av flyvende engler. Nederst engel med senket fakkel og krans. Innskrift med versaler: «INGEBORG LIND/ I: N: BRUNS HUSTRUE/ FØDT DEN 2 FEBRUAR 1746 DØD DEN 7 AUGUST 1827.» 162 x 81,5 cm. Gravstedet har også et marmormonument over biskop Johan Nordahl Brun, se nedenfor under steinstøtter.

    2. Jernplate på steinhelle. Oval plate med bladkrans. I denne en innskrift med versaler, over Madame Gulborg Michelsen f. Schnell (1785−1830). Hellen 175 x 112 cm. Platens største diam. 104,5 cm.

    3. Jernplate med profilert kant. I hjørnene vifter med englehoder. På midten oval plate med bladkrans. Innskrift med bokskrift og versaler, over «Sorenskriver/i/Nordhordlehn/og/Ridder af Vasa Ordenen/JONAS CORNELIUS/Lund» (1781−1838). 172 x 95 cm.

    4. Jernplate med rosetter i hjørnene, øverst krans av spinkle grener med blad og bær, nederst urne. Innskrift med versaler, over kjøpmann, rittmester Bernt Anker Bødtker, f. i Christiania 1792, d. 1839. 168 x 89 cm.

    5. Jernplate med rosetter i hjørnene. På midten oval plate med krans av eikeblad med nøtter, og sløyfe. Innskrift med versaler, over kjøpmann August Ludvig Konow (1784−1839). Innskrift (versaler) også nedenfor ovalen. 173 x 91,5 cm.

    6. Jernplate med oval innskriftplate med eikekrans, sløyfe og nøtter nederst. I hjørnene blomsterurner. Innskrift med versaler, over Madame Elen Marie Barstad (1784−1841) og datter Mette Marie (1815−1833). 173 x 94 cm.

    7. Jernplate på teglsteinsfundament. To plater oppå den. Den øvre har slangering omslynget av grener, den nedre har sommerfugler i hjørnene. Innskrift med versaler, over Johanna Maria Hambro f. Roggen (1792−1841). 177,5 x 102 cm.

    8. Jernplate med profilert kant med ornament (palmett). Stjerner i hjørnene. Gravrammens øvre kortside har kors med anker og hjerte, langsidene blomsterkrans flankert av engler (med slukkede fakler). Innskrift med versaler, over Karen Fredrikke Bjørn (l793−1836) og Nina Bjørn (l784−1842). 156 x 80 cm.

    9. Jernplate med profilert kant. Englehoder i hjørnene. I midten oval plate med bladkrans. Svevende genius med slange. Innskrift med versaler, over Marie Elisabeth Storiohann f. Harmans (1802−1843) og M. E. Ferdinandine Storiohann f. jan. 1845, d. mars 1845. 157 x 80 cm (uten nedre profilkant).

    10. Jernplate med profilert kant og rokokkopreget ornament i hjørnene. På midten oval plate, nederst på denne 5-armet stjerne. Innskrift med bokskrift, over Dorthea Cristine Nergaard f. Knutzen, f. 1771 i Vang på Hedmarken, d. 1844 i Bergen. («Enke efter Procurator og Underfoged i Trondhjem Ole Nergaard».) 156 x 83 cm (med profilert kant).

    11. Jernplate med englehoder i hjørnene. På midten oval plate med bladkrans. Nederst svevende genius. Innskrift med versaler, over Jomfrue Marie Elisabeth Storiohann (1829−1843) og Hinrich Storiohann (1831−1845). 157 x 80 cm.

    12. Jernplate med profilert kant med palmettbord, englehoder i hjørnene. I platens hjørner 5-armet stjerne. Øverst kors med anker og hjerte, flankert av flyvende engler, nederst stående engel med fakkel og krans. Platen hviler på en steinplate. Innskrift med versaler, over Adolph von Tangen (1764−1845). 145 x 80 cm (med profilert kant).

    13. Jernplate. I hjørnene buefelter med flaggermus. Oval plate med bladkrans. Innskrift med versaler og bokskrift, over bakermester Andreas Christopher Stuvitz (1769−l845). 170 x 91 cm.

    14. Jernplate, hviler på steinplate. Englehoder i hjørnene. Oval plate med bladkrans. Øverst i kransen 5-armet stjerne, nederst fakkel lagt i kors over gren med blad. Innskrift med bokskrift, over kjøpmann Jørgen Johannesen (1765−1845). 170 x 90 cm.

    15. Jernplate på høy steinkasse. Profilert kant med palmettornament. På midten innskriftplate med små stjerner i hjørnene. På platen et gitter med i alt 6 stolper (61,5 cm høye). Innskrift med kapitaler og bokskrift, over rådmann Bendix Wahl Schröder, f. i Arendal 1804, d. i Bergen 1846. 152 x 79 cm.

    16. Jernplate på karm med blomsterkrans på langsidene. Platen har små englehoder i hjørnene. Øverst englefigur, nederst kors med krans, anker og hjerte. Innskrift med kapitalskrift (?), over Christiane Gerhardine Bendixen f. Ammelen (1785−1846). f 62 X 82 cm (med profilert kant).

    17. Jernplate med profilert kant, har hatt rosetter i hjørnene. Ornament (urne) oppe og nede falt av. Innskrift med versaler, over Oline Dorthea Nergaard, f. i Trondhjem 1809, d. i Bergen 1846. 153 x 72 cm (uten profilert kant).

    18. Jernplate med profilert kant (med palmettbord.) Englehoder i hjørnene. På midten oval plate med bladkrans. Øverst i denne en 5-armet stjerne. Nederst svevende genius med fakkel og slange. Innskrift med bokskrift og versaler, over Dorthea C. Nielsen f. Beyer (1800−1846). 152 x 78 cm (uten profilert kant).

    19. Jernplate på steinplate. Profilert kant med palmettbord, englehoder i hjørnene. Platen har i hjørnene 5-armede stjerner. Øverst kors med anker og hjerte, flankert av flyvende engler, nederst engel med slukket fakkel og krans. Innskrift med versaler, over Gedske Maria von Tangen f. Lau (1763−1847). Selve platen 138,5 x 63 cm, med profilert kant 155 x 80 cm.

    20. Jernplate med profilert kant, på steinfundament. I hjørnene palmetter med englehoder. Innskriftsoval med 5-armet stjerne øverst, svevende genius nederst. Innskrift med versaler og bokskrift, over Hattemagermester Ludvig Kaarck f. 1781 i Stavanger, d. 1847 i Bergen. 155 x 80 cm.

    21. Jernplate på høyt steinfundament. Profilert kant med blomsterurne som hjørneornament. Nok en plate oppå, med avskårne hjørner. Denne har øverst kors med krans, anker og hjerte, nederst urne med sommerfugl. Innskrift med versaler, over kjøpmann Fredrik Dietrichson (1809−1847). 180 x 94,5 cm.

    22. Jernplate med profilert kant. Platen har englehoder i hjørnene. På midten oval plate med eikekrans, nøtter og sløyfe. Øverst i kransen liten sommerfugl. Innskrift med versaler og bokskrift, over Lovise H. C. Münster f. Colding, «Enke/efter Landphysicus/Münster» (1780−1847). 160 x 85 cm.

    23. Jernplate med profilert kant med palmettornament, englehoder i hjørnene. På platen 5-armet stjerne i hvert hjørne. På midten oval plate med bladkrans. Øverst i denne kors med anker og hjerte, flankert av flyvende engler, nederst kors med krans, anker og hjerte. Innskrift med versaler, over Jomfrue Lucie Marie Erichsen (1829−1847). 163 x 82 cm (med profilen).

    24. Jernplate. Som nr. 3. I hjørnene vifter med englehoder. På midten innskriftplate med krans. Øverst i kransen en sommerfugl. Nederst i kransen flyvende genius med fakkel. Innskrift med versaler, over Madame Marie Dorothea Nielsen f. Schrøder (1819−1848). 158 x 84 cm.

    25. Jernplate med profilert kant. Øverst bladkrans, nederst urne. Innskrift med versaler og bokskrift, over Nicolay Casper Meyer (1813−1848). 153 x 72 cm.

    26. Jernplate med profilert kant, englehoder i hjørnene. Pålagt innskriftplate med bladkrans. Øverst i denne sommerfugl. Innskrift med kapitaler, over Madame Christine Margrethe Andersen f. Hellemand (1777−1852) og datteren Madame Ingeborg Gurine Hauge f. Andersen (1816−1848). 159 x 86 cm.

    27. Liten jernplate på steinhelle. Profilert kant, stjerner i hjørnene. Innskrift med kapitaler, over Theodora J. M. Bull (1818−1849) og datter Johanne M. Hambro Bull (1847−1849). 66 x 52 cm.

    28. Jernplate. Øverst bladkrans, nederst urne. Innskrift med bokskrift, over frue Henriche Finde Heiberg f. Heiberg, «Enke efter/Provst og Sognepræst/til Haugs/Gerhard Severin/Heiberg». (1779−1849). 153 x 72 cm.

    29. Oval jernplate på steinhelle. Har bladkrans om svevende genius med fakkel. Innskrift med bokskrift og kapitaler, over bakermester Daniel Martens (1765−1849). Største diam. 111 cm.

    30. Jernplate med englehoder i hjørnene. Innskrift med bokskrift, over frue Johanne Elisabeth Spiesmacher f. Müller (1767−1849). 170 x 78,5 cm.

    31. Jernplate på stemfundament. Profilert kant. Englehoder i hjørnene. Oval plate med bladkrans. Inni denne kors øverst, svevende genius med fakkel nederst. Innskrift med kapitaler, over fengselsprest Johan Dürendahl, f. i Bamble 1813, d. i Bergen 1850. 160 x 85 cm.

    32. Jernplate med profilert kant. Rokokkoornamenter i hjørnene. Oval plate med kors med anker og hjerte, flankert av engler øverst, blomsterkrans nederst. Innskrift med versaler, over kjøpmann Hans Jacob Barstad (1801−1851). 156 x 83 cm.

    33. Jernplate med profilert kant. Rokokkoornamenter i hjørnene. Pålagt oval plate med kors øverst, genius nederst. Innskrift med versaler: «DOROTHEA JAKOBINA/KAHRS/ FØDT BECKER/1797−1852.» 155 x 83 cm.

    34. Jernplate over Peder C. Beyer Meyer (1803−1836) «samt forældrene»: Wilhelm Frimann Meyer, f. på Lindås prestegård 1784(?), d. i Bergen 1851, og Karen C. Meyer f. Beyer, 1785−l854. Innskrift med versaler. 175,5 x 127 cm.

    35. Jernplate på steinhelle. Profilert kant, innbuede øvre hjørner. Innskrift med versaler, over Egthe Margretha Ravn f. Andersen (1819−1854), Petter Andreas Ravn (1843−1843), Petter Andreas Ravn (l845−l845). 43,5 x 57 cm.

    36. Jernplate på karm med blomsterkrans på langsidene. Platen har stjerner i hjørnene. Pålagt oval plate med bladkrans. I den øverst kors med anker og hjerte, flankert av engler, nederst kors med anker og hjerte. Innskrift med versaler, over kjøpmann Christian Jørgens (1765−1823) og Hustru Karen født Holm (1776−1857). 162 x 90 cm.

    37. Jernplate med profilert kant. I hjørnene englehoder. Oval innskriftplate med bladkrans. Inni denne svevende genius med fakkel. Innskrift med versaler over Madame Anne Margrethe Bjerck, f. på gården «Hyllesette» i Sunnfjord 1769, d. i Bergen 1859. Ifølge innskriften var hun datter av major ved det Bergenhusiske Infanterie Regiment Erich Antzé og Johanne Margrethe Bomhoff. 165 x 90,5 cm.

    En plate som i dag er forsvunnet, er bare med i Wieseners fortegnelse:

    Jernplate med innskrift over Frederik Andreas Eeg, cand. medecinæ (1814−1847).

    Støpejernskors. l. Stort dobbeltstøpt kors med smal kant. På begge sider øverst sommerfugl, nederst fakkel som fortsetter i bladgren. Innskrift med versaler, over «CAPITAIN BERENT FRÖCHEN DIETRICHSON/FØD 1766, DØD 1810» og Susanne Elisabeth Dietrichson (1771−1839). 181,5 x 108 cm.

    2. Stort enkeltstøpt jernkors med smal kant, på lavt profilert postament. Trepassformede armender. Øverst bladornament. På sidene en rosett i ytterste pass. Innskrift med bokskrift over sogneprest Johan Peter Balchen (1783−1827). Korset stod opprinnelig ved steinplate nr. 24 over samme, men er brukket av i postamentet og flyttet til nordre kirkegårdsmur. Korset 186 x 93 cm.

    3. Jernkors, dobbeltstøpt, med trepassformede armender. Øverst på forsiden sommerfugl over puppe. Har hatt liknende på baksiden, nå bare puppe igjen. Innskrift med versaler, over kanselliråd og postmester Christian Sæbye, f. på Fyen 1762, d. i Bergen 1830. 173,5 x 124,5 cm. Nå helt defekt og står ved kirkegårdsmuren.

    4. Høyt smalt jernkors på uregelmessig steinblokk. Nederst på korset festet en innskriftplate. På den er malt med gulhvite bokstaver (fraktur): «Kristian Fredrik/Gotfred Bohr * 1773 † 1832.» 131 x 42,3 cm. Armbredde 4 cm.

    5. Nygotisk kors på postament. Vanlig type på Domkirkegården. Korset gjennombrutt med grenmotiver. Englehode i krysset. Nederst stående engel i gotisk arkitektur. Stor innskriftplate ved foten. Innskrift med versaler, over Ingeborg Halven, f. Brun (1801−1832), Anna Elisabeth Halven (1831−1833), Ingeborg Elisabeth Brun (1832−1832). Korset 135 x 67 cm.

    6. Jernkors, reparert. Tverrarmene avkuttet, bare korte stykker står igjen. Øverst trepassformet avslutning med bladornament. Ved foten stor innskriftplate. Innskrift med versaler, over Madame E. B. Monclair f. Grip (l777−1834) og hennes sønn Petter H. Monclair (1800−1850). Korsets h. 120 cm. (Br. sterkt redusert.)

    7. Stort dobbeltstøpt jernkors. På begge sider sommerfugl øverst, bladgren nederst. Innskrift med versaler, over Henriette Konow (1818−1835). 180 x 113 cm.

    8. Nygotisk gjennombrutt kors (vanlig type på domkirkegården, jfr. nr. 5). På lite postament. Rektangulær innskriftplate ved foten. Innskrift med versaler, over Johan Christopher Halven (1800−1836). 155 x 67 cm.

    9. Jernkors. Armene ender i trebladede palmetter. «Stråler» ut fra krysset. Korset vokser opp av en bladkalk. Innskrift med versaler, over Berentine Erpecom (1805−1837). 138 x 78,5 cm.

    10. Dobbeltstøpt jernkors med trepassformede armender utfylt av gotiserende ornament. Eikekrans med sløyfe danner runding i krysset. På forsiden merker etter englehoder som er falt av. Øverst sommerfugl over puppe. Sistnevnte falt av. Innskrift med versaler, over Hanna Sophie Christiansen f. Orning (1791−1837). 170 x 122 cm.

    11. Jernkors, gjennombrutt, gotiserende, på lite postament. Samme type som nr. 5. Foran står en innskriftplate. Korset har nederst en kvinneskikkelse med en lur (?). Bokformet innskriftplate med versaler, over Hans Geelmuyden (1779−1832), ifølge innskriften «Kaptein og Chef for Ousiske Kompagni». Korset 133,5 x 66,5 cm.

    12. Jernkors med trepassformede armender. I krysset sommerfugl. Ved foten engel med senket fakkel og krans. Ved korsfoten en bokformet innskriftplate. Innskrift med versaler, over Sophie Hedevig Wallem f. Bredal (1811−1842). Korset 133 x 62 cm.

    13. Jernkors, rettlinjet med smal kant, på rektangulært postament. Innskrift med versaler, over Augusta Wallem (1836−1842). 76 x 47 cm.

    14. Jernkors med smal kant. Trepassformede armender. Står på profilert postament. Innskrift med bokskrift over Johannes Winding (1774−1845). Korset 125 x 83,5 cm.

    15. Jernkors, rettlinjet, med innskriftplate. Sommerfugl i krysset. Korset defekt. Platen har kors flankert av flyvende engler. Innskrift med versaler, over Jørgen Meldahl Reimers (1797−1847). Monumentet ikke lenger å se, 1982.

    16. Jernkors, stukket ned i steinplate nr. 25. Rettlinjet, med smal kant. På forsiden festet en innskriftplate med stjerner i hjørnene. Innskrift med versaler, over Elisabeth von Rechen Stuwitz (1797−1848). 114 x 45 cm.

    17−18. To like gravmæler. Jernkarm på reiste steinheller. Karmene profilerte med enkelt akantusornament. Oppå karmene står jernstøtter som danner et gjerde. Oppi graven jernkors med smale kanter og innskriftplate ved foten. Platen har 5-takkete stjerner i hjørnene. Den ene har innskrift med versaler, over Madame Anne Marie Becher f. Olsen, f. i Christiania 1785, d. 1835, og hennes sønnedatter Anne M.P. Becher, f. 1848, d. 1848. Foran monumentet ligger en marmorplate med utvisket innskrift. Det andre monumentet er reist over Anne Johanne Becher f. Dahl, 1819−1851, og hennes nyfødte barn Pauli Gottfried. Karmene 171,5 x 98 cm. Korsenes høyde over karmene 110 cm.

    19−22. Fire like gravmæler, jernkors med smal kant. Trepassformede armender med bladornament. Står på lite, profilert postament. 19. Innskrift med versaler, over Lyder Christian Sagen (1777−1850). 20. med versaler, over fru Anne Dorothea Bøgh f. Sagen (1809−1850). 21. med versaler, over Lydia Catharina Sagen. 125 x 84 cm. (Står ved østre kirkegårdsmur). 22. med versaler, over Anne Marie Sagen (1781−1859).

    23. Jernkasse fylt med jord. Bladbord på karmen. Opprinnelig gjerde eller frise oppå karmen forsvunnet. På kassens langsider engel flankert av blomsterurner. På kortsidene strålekors flankert av blomsterurner. Inni kassen jernkors som stiger opp av en bladkalk. Korset gjennombrutt med rette armer som avsluttes av trebladede palmetter. Strålebunter ut fra krysset. På korsstammen i gjennombrutt arbeid en slange som snor seg om en tårekrukke. Rektangulær innskriftplate. Innskrift med versaler, over Christine Steen f. Fleischer, d. 1851, 46 år gammel. Karmen 164 x 82 cm. Kassens h. 43 cm. Korsets h. inkl. bladkalk 128 cm, br. 69 cm.

    24. Stort nygotisk kors, som nr. 5, på kasseformet postament, i jernkasse fylt med jord. Korset avbrukket, men reparert. Kassens karm har englehoder i hjørnene, for øvrig bord av akantusblad. På langsidene svevende engler med laurbærkrans og palmegren på hver side av en stor krans. På kortsidene kors med krans, anker og hjerte. To innskriftplater inni kassen. Innskrifter med versaler, over l) Johan C. Lange (1830−1851), 2) kjøpmann Frederich H. Lange (1790−1852).

    25. Jernkors som nr. 19−22. Innskrift med versaler over Fredriche C: Wolff f. Ellertsen (1785−1853). 158,5 x 83,5 cm.

    26. Jernkasse fylt med jord. Bladbord på karmen. Opprinnelig kronet av stående gjerde eller frise. På kassens langsider engel med slukket fakkel flankert av timeglass, på kortsidene strålekors flankert av timeglass. I kassen et kors som nr. 5, på lavt postament. Ved korsfoten rektangulær innskriftplate med innbuede øvre hjørner. Innskrift med versaler, over Karen Mowinckel (1803−1853). Karmen 164 x 82 cm. Korsets h. (med postament) 136 cm, br. 67 cm.

    27. Jernkors med rektangulær innskriftplate. Delvis uleselig innskrift med versaler, over Madame Henrikke von der Ohe f. Möller (1787−1826) og Iohan von der Ohe (1779−1826). På Wieseners liste er tilføyd under førstnevnte: «(† paa Reise fra Hamburg 3/7 1826, 39 a 3 m)».

    28. Jernkasse fylt med jord. Bladornament på karmen. Den krones av en stående gjennombrutt gotisk korsblomstfrise. På kassens langsider bladkrans flankert av engler med bånd (skriftbånd?) i hendene. På kortsidene kors med krans, anker og hjerte. I kassen et kors som nr. 5, på profilert postament. Korsstammen brukket på midten. Ved postamentet en rektangulær innskriftplate. Innskrift med versaler over Niels Henrichsen (1798−1855). (Kalles hos Wiesener «Overtoldbetjent».) Karmen 157 x 80 cm. Kassens h. 43 cm.

    29. Innskriftplate av støpejern, som visstnok har hørt sammen med et jernkors, er innmurt i østre kirkegårdsmur. Den er formet som en oppslått bok med avrundede hjørner. Innskrift med kapitaler: «LÖKKE/MARGRETHE/STIKWE/SIVERTSEN».

    30. Innskriftplate av støpejern, som visstnok har hørt sammen med et jernkors, stilt ved østre kirkegårdsmur. Innskrift med versaler, over Chrestopher Lude Michelsen.

    Følgende jernkors med innskrift ikke lenger å se: Over Nicolaus Kahrs (1833−1838), Gerhard von der Lippe (1776−1830), skipsfører Eilert G. Lund (1781−1841), Jomfrue Signe Margrethe Lund (1813−1839). Dessuten det nevnte nr. 15.

    Steinstøtter. l. Marmormonument i samme gravsted som støpejernsplate nr. l. Av form som en tildekket lyre (forvitret) på svær sokkel. Hjørnepilastre med triglyfmotiver. Tårekrukker (lacrimalia) innlagt i svart marmor (defekt) på «kapitélene». På sokkelens forside i relieff en laurbærgren som krysses av toppen av en bispestav (samme motiv som på monumentet i våpenhuset). Innskrift med versaler. På forsiden: «NORDAHL BRUN» med kobberbokstaver. På baksiden innhugget: «BISKOP IOHAN NORDAHL BRUN/FÖDT PAA BYENÆSSET VED TRONDHIEM/DEN 21 MARTS 1745/DÖDE I BERGEN DEN 26 IULI 1816». Monumentet tegnet av Lyder Sagen, forarbeidet i Livorno. Det ble restaurert av billedhugger Sofus Madsen 1939.

    2. Sandsteinstøtte med rundet avslutning med hengende bladtunger øverst. (Et hull øverst på midten. Her har muligens stått et kors.) Forsiden har rosett i de øvre hjørner. Støttens nedre hjørner avfaset under et lite bladornament. Støtten står på firkantet postament med riflet forside med rosett ved hjørnene. Blad- eller strålevifter på de øvre hjørner. På støttens forside innskrift med versaler: «HER HVILER/HIERONYMUS REIMERS/I XLV AAR VAR HAN/CATECHET OG LÆRER/VED BERGENS FRISKOLE/OG VEILEDEDE FADERLIG/TIL DYD OG GUDSFRYGT/FLERE TUSINDE/ UNGE MENNESKER/HVORAF NOGLE REISTE DETTE MINDE/HAN VAR FØDT D XVI OCTB MDCCLIX DØDE V AUG MDCCCXXX». H. (med postament) 150 cm. Støttens br. 50 cm.

    3. Støtte av rød sandstein. Har akroteriegavl. Utydelig innskrift med bokskrift og versaler, over kjøpmann Jacob Rubach og sønnen Joachim Rubach. Sterkt forvitret. Ifølge Wiesener er årstallene henholdsvis 1739−1822 og 1798−1833. H. 137 cm. Br. 74 cm.

    4. Hvit marmorstøtte med firkantet tverrsnitt på avtrappet profilert postament på steinheller. Utvidet topp med akroterier på hjørnene. Oppå støtten en urne kronet av en pinjekongle. På støttens forside en bukett (valmueblad og -kapsler?) i relieff over en innhugd innskrift med versaler og bokskrift, over August Christian Mohr, f. i Arendal MDCCLXXV (1775), d. i Bergen MDCCCXLV (1845). H. (med urne, fra steinhellene): 242 cm. Postamentets største br. 62 cm.

    5. Liten steinstøtte, liggende, over Kirsten Kobro Høeg (1809−1846). Ikke å se, 1982.

    6. Stor rød polert granittstøtte med antikiserende gavl. Innskrift med versaler, over Anne Margrethe Kahrs f. Hille (1802−1853). H. 204 cm, postamentets br. 88 cm.

    7−9. Tre gravsteder omgitt av nygotisk jernstakitt og med hver sin granittstøtte. Støttene har lav sokkel. På den et høyere postament. Postamentet bærer en rektangulær støtte med spissbuet avslutning med avfasede kanter. Innskrifter, med versaler og bokskrift, over: Commerceraad Jens Braage og Frue, og Conrad Ameln. Agent Angell og Frues Familiebegravelse. Den Krohnske Familiebegravelse. H. 178 cm, største br. 77 cm.

    Fra utskrift av kopibok for Domkirkens verge. Brev til Blix 5/3 1870: «og De 3 Gravkjældere ved Domkirken — Agentinde Angells, den Khronske, den Ameln-Braagerske − blir at sløife, de deri værende Liigkister at nedsette i 3de Grave paa Kirkegaarden, hvilke hver især blir at forsyne med Monument og indhegnet med Jerngittere for Kirkens Regning; hvilke Arbeider De herved anmodes om at forestaa og besørge udført saasnart ske kan.»

    En steinstøtte til minne om Petter Dass (1647−1707) og Dorothea Engelbretsdotter (1634−1716), reist i Nygårdsparken 1911 etter initiativ av presten Storjohann, står nå (siden 23/10 1953) på Domkirkegården. Den har relieffer, utført av Ambrosia Tønnesen.

    Sekundær bruk av gravsteiner. I 1766 foreslo kirkevergen å selge en del gravsteiner fra Domkirkegården og St. Jakobs kirkegård. De var blitt kirkens eiendom fordi det ikke lenger fantes eiere til dem.

    I 1806 ble det «Broelagt en Vei fra Kirken til Kirkegaardens Søndre Port, med Liig Steene der ere ryddede fra Kirkegaarden». I 1809 ble det utbetalt «Kiører Løn for 9 Ligstene til Platting for Udgang for Dørren og til Trappen» (gjelder visstnok ombygging av Angells gravsted). Som nevnt ovenfor (s. 97) forekom det at gamle gravsteiner ble brukt til gulv i et nyere gravkapell. Bruddstykker av gravplater ble også brukt som heller omkring kirken. (Konstatert 1947.)

    Hus på kirkegården. Benhus og materialhus nevnes i regnskap 1763: «Ladet giøre een Afskiøtning over Lemmen i Materialhuset, for at forebygge at ingen kunde gaae af Beenhuuset i Materialhuset over Lemmen». Kirkegården har i dag et materialhus ved det nordøstlige hjørne.

    I regnskap 1811 er bokført en utgift til kirkens sprøytehus, I 1867 hadde arkitekt J. W. Schiertz levert tegning til nytt privet ved det sydøstlige hjørne av kirkegårdsmuren. Tidligere hadde man hatt «et lidet saadant i Gjerdet mod Øst».

    Likbårer. I invl. 1712 er oppført en likbåre og fire gamle ditto, mens invl. 1798 har med «7 Stoere og Smaae Liig Baarer». Invl. 1813:3 gamle likbårer, 4 forsvunnet.

    Tekstiler. Invl. 1804 har med «l Lin Dreiels Liig Dug», invl. 1842, 1858 og 1862 «l Ligdug». Svarte «Betrækker» hørte med til utstyret ved kongelige dødsfall. Etter Frederik Vs død 1766 fikk kirkevergen særskilt beskjed om å oppbevare disse «Betrækker» på et sikkert sted, så de kunne brukes igjen i «paakommende Tilfælde». I invl. 1798 er oppført «l Kasse med Sørgebetrækning udi».

    Gapestokk

    Det foreligger visstnok ingen skriftlige opplysninger, men halsjernet til en gapestokk ses på J. C. Dahls maleri fra 1827 og på den forutgående skisse (s. 95 og 97). Det er festet på utsiden av hovedporten til kirkegården, på muren mellom de to portåpninger.

    Kilder

    Utrykte kilder

    1. Riksarkivet. Norske innlegg 14.3. 1609, des. 1629, 5.3. 1707, 4.6. 1708, 29.3. 1710, 1.7. 1785, 23.5. 1788. Suppl. 1710−11 CC nr. 155, 1725 EEE nr. 690. Rentek. kgl. res. 1720−26. Kirkedepartementet, journalsaker A, mars−apr. 1824, okt. 1828.
    2. Statsarkivet i Bergen. Prestearkivet: Inventarbok for Domkirken 1616−1642. Biskopens arkiv: Brev 1702−1703. Kopibok kirker og fattighus nr. l (l729−1734), nr. 2 (l734−1737, nr. 6−8 (l 740−1750). Stiftamtmannen i Bergen: Kopibøker 1705−1710. Regnskap 1706−1825. Stadsportarkivet: Brev til inspeksjonen 1822−1871.
    3. Universitetsbiblioteket i Bergen. Manuskripter MS 255/1, 537/28, 537/29, 537/30, 537/31, 539, 539b, 631, 648b, 650, 838, 959/2.12.
    4. Bergen kommune. Kirkeseksjonen. Fortegnelse over graver på Domkirkegården, påført dødsdatoer.
    5. Bergen byarkiv. Bergen formannskap, henlagte saker. Bygningskommisjonens forhandlingsprotokoll. Bergen magistrat, innkomne saker. Bygningssjefens kontor, byggeanmeldelser. Kirkeverge Helge Johnsens samlinger. Domkirken. Arkivboks 1−11 (1697−1884). Bergen kirkevesen, boks D l−6, D 8, D 10−13. Udatert «Fortegnelse over Bergen Domkirkes Inventarium», med tilføyelser fra 1937. Protokoll med inventarfortegnelse vedk. Bergens kirker 1910−1917.
    6. Det antikvariske sentralarkiv. Riksantikvaren, Oslo. Arkitekt Peter Blix’ innberetninger om undersøkelsene i Bergen Domkirke 1870−71 og 1880−83.
    7. Hans-Emil Lidéns innberetninger. 1963, 1965−66, 1969, 1970.
    8. Restaureringsrapporter. Korrespondanse. Opplysninger om inventarstykker.
    9. Registrering av gravminner ved Sigrid Christie 1947.
    10. Registrering av diverse inventar ved kunsthistoriestudenter i Bergen 1970−1972.
    11. Opplysninger fra organist Kristen Øgaard etter opptegnelser av organist Oscar Hansen (1903−1969).

    Trykte kilder

    1. Christopher Frimann, Stiftelser og Gavebreve i Bergens Stift, I, Kbh. 1774.
    2. L. Sagen og H. Foss, Bergens Beskrivelse, Bergen 1824.
    3. Diplomatarium Norvegicum.
    4. Norges gamle Love indtil 1887, Utg. R. Keyser og P. A Munch, II, Chra. 1848.
    5. Chr. C.A. Lange, De norske klostres historie i middelalderen, 2. utg., Chra. 1856. «Bergens Rimkrønike», Norske magasin, Utg. N. Nicolaysen, I, Chra. 1858, s. 6−37.
    6. N. Nicolaysen, Norske Stiftelser, III, Chra. 1858.
    7. Norske magasin, I−III, Utg. N. Nicolaysen, Chra. 1858−1870.
    8. Norske Rigs-registranter, I−XII, Chra. 1861−1891.
    9. Bergen kommuneforhandlinger. (Mangfoldiggjort fra 1837, trykt fra og med 1865.)
    10. Bergens Borgerbog 1550−l751, Utg. N. Nicolaysen, Kra. 1878.
    11. Yngvar Nielsen, «St. Catharinas og St. Dorotheas Gilde i Bergen», Det Norske Videnskabs-Akademi, Forhandlinger, Chra. 1878.
    12. B. E. Bendixen, «Domkirken og dens Restauration», Bergens Tidende, 1879, nr. 36, 37, 40, 42. «Hákonar saga Hákonarsonar», Icelandic Sagas, II, Utg. Guðbrandur Vigfusson, «Rolls Series» 88/2, London 1887.
    13. Islandske Annaler indtil 1578, Utg. Gustav Storm, Chra. 1888.
    14. Johan Fredrik Lampe, Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen, I, Kra. 1895.
    15. B.H.F.S., Bergen 1895−1981.
    16. B. E. Bendixen, «Et gravsted i Bergens Domkirke», B.H.F.S. 5, 1899,1, s. 15−17.
    17. B. E. Bendixen, «Mariakirken og dens udstyr», B.H.F.S. 5, 1899, II. Om Witteepitafiet s. 71−72.
    18. Friedrich Bruns, Die Lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900.
    19. Hansisches Urkundenbuch, IX, Leipzig 1903.
    20. B. E. Bendixen, «Bergenske klokkestøbere», B.H.F.S. 10, 1904, VIII. [Hilbrandt Meyer,] Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse ved Borgemester Meyer. Første bind skrevet udi Aaret 1764. Utg. B.H.F.S. ved B. E. Bendixen, Bergen 1904. (Om Domkirken: Cap. VII, s. 154−189 + tegning av eksteriøret.)
    21. B. E. Bendixen, Tillæg og Rettelser til Hildebrand Meyers Bergens Beskrivelse, Bergen 1905. (Om Cap. VII, vedk. Domkirken: s. 43−57, med 5 illustrasjoner.)
    22. Johan Bøgh, «Johan Georg Müller, Professor Dahls saakaldte «første lærer».», Kunst og Kultur (festskrift til Lorentz Dietrichson). Kra. 1908, s. 177−196.
    23. Kristiania Kunstindustrimuseum, Gammel Guldsmedkunst i Arbeider fra 15. til 19. Aarhundrede, Kra. 1909.
    24. Innstillinger fra Bergens kirketilsyn med menighetsstyrebeslutninger, 1909−1923.
    25. B. E. Bendixen, «Johan Conrad Ernsts beretning til kongen om Bergens gjenbygning efter branden 1702», B.H.F.S. 18, II, 1912. (Domkirken s. 6−10.)
    26. Karl Walter, Glockenkunde, Regensburg 1913.
    27. B. E. Bendixen, «Das Franziskanerkloster zu Bergen in Norwegen», Franziskanische Studien, Münster 1914, s. 204−229.
    28. Anthon M. Wiesener, «Malermestrene Müller i Bergen», B.H.F.S. 20, 1914, s. 107−114.
    29. Sverris saga etter Cod. AM 327 4°, Utg. Gustav Indrebø, Kra. 1920.
    30. Innstillinger fra Bergens kirkelige fellesråd, 1924−1971.
    31. Wiesener, A. M., «Professor Dahl om Domkirken og Holbergs Hus,» B.H.F.S. 33, 1927, s. 269−280.
    32. Anders Bugge, Bergens Domkirke. Historisk oversikt. Bergen 1931.
    33. Vestlandske Kunstindustrimuseum, Gammel bergensk gullsmedkunst. Katalog over utstillingen av Thv. Krohn-Hansen, Bergen 1937. Tillegg, Vestl. Kunstindustrimuseums årbok, 1941.
    34. Edvard Edvardsen, «... Bergen udi Norrige... Første Part, ... Til Annum 1694», Utg. B.H.F.S. ved Olav Brattegard, B.H.F.S. 55/56, 1949/50, Bergen 1951, s. 80 ff.
    35. Roar Hauglid, Akantus, II, Oslo 1950, s. 120, 121,130.
    36. Edvard Edvardsen, «... Bergen udi Norrige ... Anden Part, ... Til Annum 1684», Utg. B.H.F.S. ved Olav Brattegard, B.H.F.S. 57/58, 1951/1952, s. 29−33.
    37. Hallvard S. Bakken, «Fra mester Gebles bibliotek», Bergens Tidende, «Godbiter fra Samlingene» nr. 7, 1953.
    38. Sigrid Marie Christie, Våre gravminner under klassisismen. Fortidsminner XXXVIII, Oslo 1954.
    39. Thv. Krohn-Hansen og Robert Kloster, Bergens gullsmedkunst fra laugstiden, [I−II] Bergen [1957].
    40. Absalon Pederssøn [Beyer], Dagbok og Oration om Mester Geble, Tekstbind, Ved Ragnvald Iversen, Oluf Kolsrud og Kristen Valkner, Oslo/Bergen 1963.
    41. Mattias Tveitane, «Some old Books in the Bergen University Library», Tidskr. f. Bok och Biblioteksväsen, 1964, s. 52−62.
    42. Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen, Bergens gullsmedlaug i 400 år, 1568−1968, Bergen 1968.
    43. Einar Molland, «Når kom fransiskanerne til Norge?» Historisk tidsskrift, bd. 48, Oslo 1969, s. l−15.
    44. Absalon Pederssøn [Beyer], Dagbok og Oration om Mester Geble, Kommentarbind ved Halkild Nilsen, Bergen 1970.
    45. Hans-Emil Lidén, Domkirken i Bergen. [Bergen 1973.]
    46. Sigrid Christie, Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800, I−II, Oslo 1973.
    47. Asbjørn Hernes, «Kongsbergorglets byggmester», Norsk kirkemusikk, 1974, nr. 3, s. 98−101.
    48. Povl Eller, Salvingerne på Frederiksborg, Kbh. 1976.
    49. Dag H. Sæverud, Bilthuggerbarokken i vestnorske kirker. En studie i den bruskbarokke stilen i Bergen 1635−1700, MS 1979.
    50. Norges kirker, Bergen, bd. I, Oslo 1980.
    Hentet fra «https://norgeskirker.no/w/index.php?title=Bergen_domkirke&oldid=38754»