Høvreslia, forsvunnet kirke: Forskjell mellom sideversjoner
Fra Norges Kirker
(bot: Automatisk import) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
Linje 2: | Linje 2: | ||
''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff'' | ''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff'' | ||
[[Sør-Aurdal prestegjeld|Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld]] | |||
I følge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Høvreslia, vest for Reinli.<ref> Islandsmoen 1951, s. 65 f..</ref> Det skal også ha blitt påvist rester av anlegget, som er blitt tolket som en murkirke.<ref> Johnsen 1989.</ref> I 1990 ble området befart, men uten at man fant spor etter noe tidligere kirkebygg.<ref> Christie 1990. </ref> | I følge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Høvreslia, vest for Reinli.<ref> Islandsmoen 1951, s. 65 f..</ref> Det skal også ha blitt påvist rester av anlegget, som er blitt tolket som en murkirke.<ref> Johnsen 1989.</ref> I 1990 ble området befart, men uten at man fant spor etter noe tidligere kirkebygg.<ref> Christie 1990. </ref> |
Sideversjonen fra 5. mar. 2012 kl. 13:03
Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld
I følge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Høvreslia, vest for Reinli.[1] Det skal også ha blitt påvist rester av anlegget, som er blitt tolket som en murkirke.[2] I 1990 ble området befart, men uten at man fant spor etter noe tidligere kirkebygg.[3]
Sør-aurdal prestegjeld
Sør-Aurdal prestegjeld omfatter den sørlige delen av Begnadalen, fra Bagn i nord og ned til utløpet for Begna i Sperillen. Sør-Aurdal er gammel kulturmark der det bl.a. er gjort et betydelig funn av jernbarrer fra forhistorisk tid.[4]
Middelalderkirkene Reinli og Hedalen, ”ecclesia de Reglir cum capella” og ”ecclesia de Hiidal”, er første gang nevnt i de skriftlige kilder i Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger fra 1327.[5] I et brev fra 1366 omtales ”Renlida kirkiu sonk a Waldrese”.[6] Hedalen sogn er ikke nevnt i de skriftlige kilder fra middelalderen, men kirken i Hedalen kan likevel ha vært en regulær sognekirke. Bagn er omtalt som eget kirkesokn i middelalderen. I et diplom fra 1375 er "Bagns kirkiu sookn a Waldræs" med.[7] I et diplom fra 1454 omtales ”Baagns kirkiu sokn a sydræ lotanom a Waldresse”.[8] Det yngste diplomet der ”Bangs kierku sognn y Vallers” inngår, er fra 1556.[9] Dette sognet kan ha omfattet Reinli og Ule† kirker. Ule kirke kan ha vært identisk med kapellet som tilhører Reinli kirke i oversikten fra 1327 (se under Forsvunne kirker).
Etter reformasjonen ble området som i dag utgjør Sør-Aurdal prestegjeld en del av Aurdal prestegjeld. Til prestegjeldet hørte også Bruflat kirke. I forbindelse med kirkesalget i 1720-årene ble Hedalen annekskirke og Reinli annekskirke solgt sammen med Aurdal hovedkirke til "Ringsagers Almue Paa Hedemarchen”.[10] Bruflat kirke var en såkalt love-kirke som ble underholdt ved hjelp av gaver, og inngikk derfor ikke i salget. Allerede i I 1734 ble kirkene i Aurdal prestegjeld kjøpt tilbake av menigheten.[11]
Bagn kirke ble innviet i 1736 som anneks til Aurdal kirke. Reinli fungerte i utgangspunktet som kapellkirke til Bagn, men ble senere et eget sogn.[12] I 1805 ble Aurdal delt i Sør-Aurdal og Nord-Aurdal prestegjeld. Bagn ble hovedkirke i Sør-Aurdal prestegjeld med Reinli, Hedalen og Bruflat som annekskirker.[13] Opprinnelig var det gudstjeneste hver annen uke i Bruflat kirke, seks ganger i året i Hedalen kirke og fire ganger i året i Reinli kirke, mens de øvrige gudstjenestene ble holdt i Bagn.[14] Senere ble sognepresten forpliktet til å ansette en personalkapellan som gjorde det mulig å holde flere gudstjenester.[15]
Da H.T. Heyerdahl ble sogneprest i Sør-Aurdal prestegjeld i 1858, var det planer om å skille ut kirkene i Hedalen og Bruflat som et eget prestegjeld. Som et alternativ foreslo Heyerdahl å slå Bruflat anneks sammen med den nordlige delen av Etnedalen i Nord-Aurdal prestegjeld, men dette ble ikke gjennomført.[16] Begnadalen kirke ble innviet som et regulært kirkebygg i Hedalen annekssogn i 1859.[17] I 1879 ble Begnadalen eget kirkesogn.[18] I 1894 ble Bruflat hovedkirke i det nyopprettete Etnedal prestegjeld.[19]
Leirskogen kirke ble innviet som kapell til Bagn hovedkirke i 1924, Reinli nye kirke ble innviet i 1965, mens Veståsen fjellkirke ble innviet i 1968.[20] Reinli nye kirke var opprinnelig kapell for Reinli annekskirke, men er senere blitt en egen kirke. I 1996 ble Leirskogen eget sogn.[21]
Sør-Aurdal prestegjeld omfatter i dag Bagn eller Sør-Aurdal kirke, Hedalen kirke, Reinli gamle kirke, Reinli nye kirke, Begnadalen kirke og Leirskogen kirke. I tillegg kommer Veståsen fjellkirke som eies av menigheten.
Utrykte kilder
- Soknepresten i Sør-Aurdal. Kallsbok for Sør-Aurdal, 1807–.
Trykte kilder
- DN – PNR – A. Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristians amt, bd. 4, Kria.1913.
- B. Hougen, ”Valdres i oldtiden”, K. Hermundstad (red.), Valdres Bygdebok, bd. II. Gjøvik 1958, s. 105 ff..
- O. Fekjær, Begnadalen kirke 1859 – 1934, Fagernes 1965.
- J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
- H. Hvattum, Bruflat kyrkje gjennom tidene, 1999.
- M. Langødegård og G. Fønhus Stenrud, Leirskogen kyrkje 75 år : 1924 – 1999, Valdres Trykkeri 1999.
Kilder
Utrykte kilder
- Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. H. Christie, Bagn, Ule kyrkja, notat 20.10.1970.
- H. Christie, På leting etter kirketuft i Høvreslia, notat 3.10.1990.
- Diverse. L.L.E. Mykland, Guds hus under hammeren. En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, hovedfagsoppgave i kristendomskunnskap, ms., UiB 1976.
Trykte kilder
- DN og PNR – L. Hess Bing, Beskrivelse over Kongeriget Norge, Kbh. 1796.
- O. Islandsmoen, Søre Aurdal og Etnedalen, Kra. 1914.
- O. Thorsrud, ”Ulekirken”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 3, 1933-37, Gjøvik 1937.
- O. Islandsmoen, ”Nedlagde eller utøydde garder i Sør-Aurdal”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 4, 1947-51, Oslo 1951.
- M. Sørlie, ”Sorenskriver Niels Wisløffs melding frå 1743 om Hadeland, Land og Valdres”, Tidsskrift for Valdres historielag, 1952–56, Oslo 1956.
- J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
- J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene …, Middelalderens kirkelige forhold i Valdres, P.T. Dreyers Forlag 1983.
- J.A. Johnsen, ”Det har stått ei steinkirke på Høvreslia”, Valdres, 12.12.1989.
- E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Vol. I-II, Oslo, Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
- A. Kristoffersen, ”Vidalssvensken”, Årbok for Valdres 2002, Valdres Trykk 2002.
Fotnoter
- ↑ Islandsmoen 1951, s. 65 f..
- ↑ Johnsen 1989.
- ↑ Christie 1990.
- ↑ Hougen 1958, s. 187.
- ↑ PNR , s. 24.
- ↑ DN V 253.
- ↑ DN IX 168.
- ↑ DN I 828.
- ↑ DN VII 786.
- ↑ Kallsbok for Aurdal 1731-1794. I, 2.
- ↑ Hveem 1968, s. 36.
- ↑ Hveem 1968, s. 43.
- ↑ Hveem 1968, s. 24.
- ↑ Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.
- ↑ Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.
- ↑ Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 3.
- ↑ Fekjær 1965, s. 7 ff..
- ↑ Helland 1913, s. 329.
- ↑ Hvattum 1999, s. 26 f..
- ↑ Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 134.
- ↑ Langødegård og Fønhus Stenrud 1999, s. 21.