Forskningsprosjekt om norske kirker

    Ule, forsvunnet kirke: Forskjell mellom sideversjoner

    Fra Norges Kirker

    Hopp til: navigasjon, søk
    (bot: Automatisk import)
     
    Ingen redigeringsforklaring
     
    (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
    Linje 1: Linje 1:
    {{TOC right}}
    {{historisk_artikkel}}
     


    ''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff''
    ''Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff''


    ===Bakgrunn===
    [[Sør-Aurdal prestegjeld|Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld]]


    Allerede i middelalderen synes det å ha stått en kirke i dalbunnen ved Bagn. I de pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327 nevnes ”ecclesia de Reglir cum capella”.<ref> PNR'','' s. 24.</ref> Kapellet er blitt tolket som identisk med Ule kirke som skal ha ligget på østsiden av Begna.<ref> Thorsrud 1937, s. 219.</ref> I et diplom fra 1375 omtales "Bagns kirkiu sookn a Waldræs".<ref> DN IX 168.</ref> Dersom det dreier seg om den samme kirken, kan det bety at Ule kirke har vært en regulær sognekirke og ikke et kapell. Bagn kirkesogn blir også omtalt i flere diplomer fra 1400-tallet.
    Allerede i middelalderen synes det å ha stått en kirke i dalbunnen ved Bagn. I de pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327 nevnes ”ecclesia de Reglir cum capella”.<ref> PNR'','' s. 24.</ref> Kapellet er blitt tolket som identisk med Ule kirke som skal ha ligget på østsiden av Begna.<ref> Thorsrud 1937, s. 219.</ref> I et diplom fra 1375 omtales "Bagns kirkiu sookn a Waldræs".<ref> DN IX 168.</ref> Dersom det dreier seg om den samme kirken, kan det bety at Ule kirke har vært en regulær sognekirke og ikke et kapell. Bagn kirkesogn blir også omtalt i flere diplomer fra 1400-tallet.
    Linje 18: Linje 22:
    Portalen skal ha vært sekundært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet ca. 1860.<ref> Hohler 1999, s. 231.</ref> Etter tradisjonen skal også gulvplanker i våpenhuset i Bagn kirke ha kommet fra Ule kirke.<ref> Hveem 1968, s. 26.</ref> På en gammel dør i et uthus på gården Sørbøen var det dessuten beslag og lås med nøkkel som etter tradisjonen skal ha kommet fra Ule kirke. Da uthuset brant omkring 1900, ble beslagene tatt vare på og senere gitt til Reinli stavkirke, mens nøkkelen skal være gitt til museet på Fagernes.<ref> Christie 1970.</ref>
    Portalen skal ha vært sekundært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet ca. 1860.<ref> Hohler 1999, s. 231.</ref> Etter tradisjonen skal også gulvplanker i våpenhuset i Bagn kirke ha kommet fra Ule kirke.<ref> Hveem 1968, s. 26.</ref> På en gammel dør i et uthus på gården Sørbøen var det dessuten beslag og lås med nøkkel som etter tradisjonen skal ha kommet fra Ule kirke. Da uthuset brant omkring 1900, ble beslagene tatt vare på og senere gitt til Reinli stavkirke, mens nøkkelen skal være gitt til museet på Fagernes.<ref> Christie 1970.</ref>


    ====Sør-aurdal prestegjeld====
    Sør-Aurdal prestegjeld omfatter den sørlige delen av Begnadalen, fra Bagn i nord og ned til utløpet for Begna i Sperillen. Sør-Aurdal er gammel kulturmark der det bl.a. er gjort et betydelig funn av jernbarrer fra forhistorisk tid.<ref> Hougen 1958, s. 187.</ref>
    Middelalderkirkene Reinli og Hedalen, ”ecclesia de Reglir cum capella” og ”ecclesia de Hiidal”, er første gang nevnt i de skriftlige kilder i ''Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger'' fra 1327.<ref> PNR , s. 24.</ref> I et brev fra 1366 omtales ”Renlida kirkiu sonk a Waldrese”.<ref> DN V 253.</ref> Hedalen sogn er ikke nevnt i de skriftlige kilder fra middelalderen, men kirken i Hedalen kan likevel ha vært en regulær sognekirke. Bagn er omtalt som eget kirkesokn i middelalderen. I et diplom fra 1375 er "Bagns kirkiu sookn a Waldræs" med.<ref> DN IX 168.</ref> I et diplom fra 1454 omtales ”Baagns kirkiu sokn a sydræ lotanom a Waldresse”.<ref> DN I 828.</ref> Det yngste diplomet der ”Bangs kierku sognn y Vallers” inngår, er fra 1556.<ref> DN VII 786.</ref> Dette sognet kan ha omfattet Reinli og Ule† kirker. Ule kirke kan ha vært identisk med kapellet som tilhører Reinli kirke i oversikten fra 1327 (se under Forsvunne kirker).
    Etter reformasjonen ble området som i dag utgjør Sør-Aurdal prestegjeld en del av Aurdal prestegjeld. Til prestegjeldet hørte også Bruflat kirke. I forbindelse med kirkesalget i 1720-årene ble Hedalen annekskirke og Reinli annekskirke solgt sammen med Aurdal hovedkirke til "Ringsagers Almue Paa Hedemarchen”.<ref> Kallsbok for Aurdal 1731-1794. I, 2. </ref> Bruflat kirke var en såkalt love-kirke som ble underholdt ved hjelp av gaver, og inngikk derfor ikke i salget. Allerede i I 1734 ble kirkene i Aurdal prestegjeld kjøpt tilbake av menigheten.<ref> Hveem 1968, s. 36.</ref>
    Bagn kirke ble innviet i 1736 som anneks til Aurdal kirke. Reinli fungerte i utgangspunktet som kapellkirke til Bagn, men ble senere et eget sogn.<ref> Hveem 1968, s. 43.</ref> I 1805 ble Aurdal delt i Sør-Aurdal og Nord-Aurdal prestegjeld. Bagn ble hovedkirke i Sør-Aurdal prestegjeld<sup> </sup>med Reinli, Hedalen og Bruflat som annekskirker.<ref> Hveem 1968, s. 24.</ref> Opprinnelig var det gudstjeneste hver annen uke i Bruflat kirke, seks ganger i året i Hedalen kirke og fire ganger i året i Reinli kirke, mens de øvrige gudstjenestene ble holdt i Bagn.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.</ref> Senere ble sognepresten forpliktet til å ansette en personalkapellan som gjorde det mulig å holde flere gudstjenester.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 84.</ref>
    Da H.T. Heyerdahl ble sogneprest i Sør-Aurdal prestegjeld i 1858, var det planer om å skille ut kirkene i Hedalen og Bruflat som et eget prestegjeld. Som et alternativ foreslo Heyerdahl å slå Bruflat anneks sammen med den nordlige delen av Etnedalen i Nord-Aurdal prestegjeld, men dette ble ikke gjennomført.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 3.</ref> Begnadalen kirke ble innviet som et regulært kirkebygg i Hedalen annekssogn i 1859.<ref> Fekjær 1965, s. 7 ff..</ref> I 1879 ble Begnadalen eget kirkesogn.<ref> Helland 1913, s. 329. </ref> I 1894 ble Bruflat hovedkirke i det nyopprettete Etnedal prestegjeld.<ref> Hvattum 1999, s. 26 f..</ref>
    Leirskogen kirke ble innviet som kapell til Bagn hovedkirke i 1924, Reinli nye kirke ble innviet i 1965, mens Veståsen fjellkirke ble innviet i 1968.<ref> Kallsbok for Sør-Aurdal, p. 134.</ref> Reinli nye kirke var opprinnelig kapell for Reinli annekskirke, men er senere blitt en egen kirke. I 1996 ble Leirskogen eget sogn.<ref> Langødegård og Fønhus Stenrud 1999, s. 21.</ref>
    Sør-Aurdal prestegjeld omfatter i dag Bagn eller Sør-Aurdal kirke, Hedalen kirke, Reinli gamle kirke, Reinli nye kirke, Begnadalen kirke og Leirskogen kirke. I tillegg kommer Veståsen fjellkirke som eies av menigheten.
    ===Utrykte kilder===
    # ''Soknepresten i Sør-Aurdal''. Kallsbok for Sør-Aurdal, 1807–.
    ===Trykte kilder===
    # DN – PNR – A. Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristians amt, bd. 4, Kria.1913.
    # B. Hougen, ”Valdres i oldtiden”, K. Hermundstad (red.), Valdres Bygdebok, bd. II. Gjøvik 1958, s. 105 ff..
    # O. Fekjær, Begnadalen kirke 1859 – 1934, Fagernes 1965.
    # J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
    # H. Hvattum, Bruflat kyrkje gjennom tidene, 1999.
    # M. Langødegård og G. Fønhus Stenrud, Leirskogen kyrkje 75 år : 1924 – 1999, Valdres Trykkeri 1999.
    ===Kirkegård og gravminner===
    ===Kirkegård og gravminner===
    Det er opplysninger om at deler av kirkegårdsmuren var bevart omkring 1840, med inngang mot nord og syd.<ref> Thorsrud 1937, s. 226.</ref> Rundt 1860 ble det pløyd ved den antatte kirketomten. Det skal da ha vært hauger som markerte gravene, og ved enden av hver haug sto det en stenhelle som var opptil ”1/2 alen høg”. Enkelte steder ble det dessuten funnet menneskeben.<ref> Thorsrud 1937, s. 224.</ref> Ved samme anledning ble området planert. <ref> Christie 1970. </ref>
    Det er opplysninger om at deler av kirkegårdsmuren var bevart omkring 1840, med inngang mot nord og syd.<ref> Thorsrud 1937, s. 226.</ref> Rundt 1860 ble det pløyd ved den antatte kirketomten. Det skal da ha vært hauger som markerte gravene, og ved enden av hver haug sto det en stenhelle som var opptil ”1/2 alen høg”. Enkelte steder ble det dessuten funnet menneskeben.<ref> Thorsrud 1937, s. 224.</ref> Ved samme anledning ble området planert. <ref> Christie 1970. </ref>

    Siste sideversjon per 27. okt. 2020 kl. 15:01


    Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.


    Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

    Bakgrunn

    Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld

    Allerede i middelalderen synes det å ha stått en kirke i dalbunnen ved Bagn. I de pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327 nevnes ”ecclesia de Reglir cum capella”.[1] Kapellet er blitt tolket som identisk med Ule kirke som skal ha ligget på østsiden av Begna.[2] I et diplom fra 1375 omtales "Bagns kirkiu sookn a Waldræs".[3] Dersom det dreier seg om den samme kirken, kan det bety at Ule kirke har vært en regulær sognekirke og ikke et kapell. Bagn kirkesogn blir også omtalt i flere diplomer fra 1400-tallet.

    Ule kirke skal ha hatt navn etter gården Ule eller Urdi; den ble kalt ""Ulekyrkja", og stod sværande vent til paa Bagnsjordet – sud upp for Flataakeren".[4] En annen betegnelse er ”Ure-kirken”.[5] Rett nord for kirketomten var det en særlig god brønn, og betegnelsen Ule kirke er også blitt knyttet til ordet ”olle”, som i så fall kan ha hatt sammenheng med en Olavs-kult.[6] I en beskrivelse fra 1743 er det omtalt en ”St : Oles Kilde”, som var beliggende noe ”Sønden for den gaard Bang Kaldet”.[7]

    Det er blitt antatt at Ule kirke ble revet ca. 1700.[8] Kirken inngår ikke i kirkesalget i 1720-årene.[9] Det kan likevel være at den ble holdt utenfor salget fordi den på dette tidspunkt ikke var et regulært kirkebygg. I Bings Norgesbeskrivelse fra 1796 omtales det "et Kapel til Renlie Annex Ourdals Præsteg.".[10]

    Tomten etter Ule kirke er lokalisert til dalsiden øst for Bagn kirke, der det er en åpen plass som er avgrenset med småskog. Plassen er nærmest elliptisk ca. 32 x 27 m, med den lengste aksen i retning øst–vest. Området virker planert, med en stenskråning mot vest. På nordsiden har det lokale historielaget plassert en sten med innskriften: HER LYT VI TRØ VARSAMT OG STILLE HER ER HEILAG GRUNN. ULE-KYRKJA CA. 1200 – 1735.

    Det er få konkrete opplysninger om selve kirkebygget som skal ha vært bygget av stavverk. I Nationalmuseet i København er det to dekorerte portalplanker og et rundbuet overstykke med usikker opprinnelse, men som er blitt knyttet til Ule kirke (Hohler, Cat. no. 220).[11] Portalplankene er 233 cm høye, men har vært høyere, døråpningen har vært 74 cm bred.

    Begge planker har dekorert utside. Selve åpningen har vært flankert av halvsøyler med base og sylindrisk kapitel som er skåret ut av plankene. Resten av plankene er dekorert med ranke- og dyreornamentikk i høyt relieff. Den høyre portalplanken har ranker som har sitt utspring i en dyrekjeft i det nedre indre hjørnet. Nederst er ornamentikken avsluttet med en sammenhengende palmettfrise. Øverst har ornamentikken vært avsluttet med en stor drage, men det meste av denne mangler. Til en del av planken som er forbundet med midtstykket hører dessuten en menneskeliknende figur med tre hoder. Den venstre portalplanken er dekorert med en kjede av fem mindre dragefigurer. Igjen er planken dekorert med en palmettflise nederst og har opprinnelig vært avsluttet med en stor drage øverst. Til den øvre bevarte delen av planken som er forbundet med midtstykket hører i tillegg en rytter med sverd på en hest med seks ben. Også halvsøylene på hver side av åpningen er dekorert med rankeornamentikk. Rankene fortsetter over på overstykket, der de to store dragene synes å ha angrepet en midtre drage med hode som har hengt ned i åpningen.

    Portalen skal ha vært sekundært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet ca. 1860.[12] Etter tradisjonen skal også gulvplanker i våpenhuset i Bagn kirke ha kommet fra Ule kirke.[13] På en gammel dør i et uthus på gården Sørbøen var det dessuten beslag og lås med nøkkel som etter tradisjonen skal ha kommet fra Ule kirke. Da uthuset brant omkring 1900, ble beslagene tatt vare på og senere gitt til Reinli stavkirke, mens nøkkelen skal være gitt til museet på Fagernes.[14]

    Kirkegård og gravminner

    Det er opplysninger om at deler av kirkegårdsmuren var bevart omkring 1840, med inngang mot nord og syd.[15] Rundt 1860 ble det pløyd ved den antatte kirketomten. Det skal da ha vært hauger som markerte gravene, og ved enden av hver haug sto det en stenhelle som var opptil ”1/2 alen høg”. Enkelte steder ble det dessuten funnet menneskeben.[16] Ved samme anledning ble området planert. [17]

    Kilder

    Utrykte kilder

    1. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. H. Christie, Bagn, Ule kyrkja, notat 20.10.1970.
    2. H. Christie, På leting etter kirketuft i Høvreslia, notat 3.10.1990.
    3. Diverse. L.L.E. Mykland, Guds hus under hammeren. En studie i kirkesalget i Norge i 1720-årene, hovedfagsoppgave i kristendomskunnskap, ms., UiB 1976.

    Trykte kilder

    1. DN og PNR – L. Hess Bing, Beskrivelse over Kongeriget Norge, Kbh. 1796.
    2. O. Islandsmoen, Søre Aurdal og Etnedalen, Kra. 1914.
    3. O. Thorsrud, ”Ulekirken”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 3, 1933-37, Gjøvik 1937.
    4. O. Islandsmoen, ”Nedlagde eller utøydde garder i Sør-Aurdal”, Tidsskrift for Valdres historielag, bd. 4, 1947-51, Oslo 1951.
    5. M. Sørlie, ”Sorenskriver Niels Wisløffs melding frå 1743 om Hadeland, Land og Valdres”, Tidsskrift for Valdres historielag, 1952–56, Oslo 1956.
    6. J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
    7. J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene …, Middelalderens kirkelige forhold i Valdres, P.T. Dreyers Forlag 1983.
    8. J.A. Johnsen, ”Det har stått ei steinkirke på Høvreslia”, Valdres, 12.12.1989.
    9. E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Vol. I-II, Oslo, Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
    10. A. Kristoffersen, ”Vidalssvensken”, Årbok for Valdres 2002, Valdres Trykk 2002.

    Bilder

    Fotnoter

    1. ↑ PNR, s. 24.
    2. ↑ Thorsrud 1937, s. 219.
    3. ↑ DN IX 168.
    4. ↑ Islandsmoen 1914, s. 108.
    5. ↑ Hveem 1968, s. 12.
    6. ↑ Thorsrud 1937, s. 225.
    7. ↑ Sørlie 1956, s. 104.
    8. ↑ Hveem 1968, s. 17.
    9. ↑ Mykland 1976, s. 99.
    10. ↑ Hess Bing 1796, s. 25.
    11. ↑ Hohler 1999, s. 231 f..
    12. ↑ Hohler 1999, s. 231.
    13. ↑ Hveem 1968, s. 26.
    14. ↑ Christie 1970.
    15. ↑ Thorsrud 1937, s. 226.
    16. ↑ Thorsrud 1937, s. 224.
    17. ↑ Christie 1970.
    Hentet fra «https://norgeskirker.no/w/index.php?title=Ule,_forsvunnet_kirke&oldid=39719»