Reinli stavkirke

Reinli stavkirke
Fylke	Oppland fylke
Kommune	Sør-Aurdal kommune
Prosti	Valdres
Bispedømme	Hamar bispedømme
Laster kart ... {"minzoom":false,"maxzoom":false,"mappingservice":"leaflet","width":"auto","height":"350px","centre":false,"title":"","label":"","icon":"","lines":[],"polygons":[],"circles":[],"rectangles":[],"copycoords":false,"static":false,"zoom":false,"defzoom":14,"layers":["OpenStreetMap"],"image layers":[],"overlays":[],"resizable":false,"fullscreen":false,"scrollwheelzoom":true,"cluster":false,"clustermaxzoom":20,"clusterzoomonclick":true,"clustermaxradius":80,"clusterspiderfy":true,"geojson":"","clicktarget":"","imageLayers":[],"locations":[],"imageoverlays":null}
Koordinater	60.831418,9.493047
Fellesråd	Sør-Aurdal kirkelige fellesråd
Kirke-id	054000201
Soknekatalognr	07070401
Bygningsgruppe	Kirke etter kirkeloven (§ 17)
Vernestatus	Automatisk fredet (før 1650)

Sigrid Christie, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff

Prestegjeldshistorie Sør-Aurdal prestegjeld

Kirkestedet ligger på nordsiden av Reinli-bygden, i åssiden vest for Bagn. Tidligere gikk hovedveien i denne delen av Valdres gjennom Reinli. Kirken nevnes første gang i de pavelige nuntiers regnskapsbøker fra 1327 som «ecclesia de Reglir cum capella».

Etter reformasjonen ble Reinli annekskirke til hovedkirken i Aurdal. I «Grågås», Stavanger stifts og domkapitels jordebok fra ca. 1620, omtales den som «fierde Annex thill Aurdall». I 1734 henvendte 11 bønder i Reinli anneks seg til kongen og ba om å få bygge en ny kirke på Bangsmoen av tømmer, ettersom stavkirken var «meget brøstfældig og Forfalden, og her nu ikke findes saadanne bygningsmænd, som ere Vante ved at bygge af Dend, saa Kaldede, Reysningsved, Hvoraf denne gamle Kirke for nogle Hundrede aar siden er Opbygt». Bøndene anså dessuten kirken for å være så liten og trang at den knapt kunne romme halvparten av dem som sognet til den.

Den nye kirken skulle bygges i dalbunnen, på grunnen til gården Bang. I en kongelig resolusjon fra samme år heter det at «Reinliens Annex-Kirke i Ourdals Præstegjeld maa forflyttes og af Nye opbygges paa Bangsmoen». Etter anmodning fra almuen i Øvre Reinli skulle stavkirken likevel bli stående så lenge almuen selv vedlikeholdt den. Det skulle også fortsatt være mulig å foreta begravelser ved den gamle kirken. I tillegg skulle presten holde gudstjeneste i kirken 3–4 ganger om året, for at «gamle og svagelige Mennesker kunde undgaae at reise ned til Bang for at Kommunicere».

Da Bagn kirke ble tatt i bruk i 1736, ble Reinli kapellkirke. Et nytt kirkebygg på sydsiden av hovedveien gjenom Reinli-bygden ble innviet i 1965. Stavkirken brukes i dag som ordinær kirke bare ved spesielle anledninger og er for øvrig museumskirke.

En mulig eldre kirke

Ved en arkeologisk utgravning inne i stavkirken i perioden 1971–72 ble det funnet et brannlag som ble tolket som rester av en tidligere kirke på samme sted. I en rapport fra arbeidet heter det at ”brannlaget dekker graver som altså er eldre enn brannen og tyder på at den brente bygningen er en kirke som har stått her før den nåværende er reist”.

Bygningen

Reinli stavkirke er en enskipet salkirke der skip og kor har samme bredde. Kirken er orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Koret er avsluttet med en apside i korets fulle bredde. Rundt kirken er det bygget en svalgang. Kirken har et enkelt saltak som dekker både skip og kor. Apsiden har kjegleformet tak. På taket er det plassert en takrytter. Hovedinngangen er i vestenden av skipet der svalgangen har et utbygg. Kirken har ca. 65 sitteplasser.

At Reinli stavkirke er en salkirke har gjort at den er blitt tolket som relativt sen i forhold til de øvrige stavkirkene. En vanlig datering av kirken har vært til slutten av 1200-tallet eller omkring 1300. Ved inngangen til kirken er det et skilt med innskriften: REINLI KYRKJE BYGD OM LAG 1250. De eldste myntene som ble funnet ved de arkeologiske undersøkelser i 1971–72 var fra kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–63).

Den eksisterende utformingen av Reinli stavkirke er tidligere blitt tolket som en senere ombygging, mens kirken opprinnelig kan ha hatt en rett avsluttet østvegg. Korets lengde har dermed vært to tredjedeler av skipets lengde, mens hele kirkens lengde har vært det dobbelte av bredden. Også svalgangen rundt bygningen er blitt tolket som et senere tilbygg.

I forbindelse med de arkeologiske undersøkelsene ble det tatt dendrokronologiske prøver fra deler av konstruksjonen. Først i 1990-årene var det imidlertid mulig å datere prøvene. De daterte prøver med barkkant stammer fra materialer som er felt i perioden 1323–26. De øvrige daterte prøver har en ytterste årring som er eldre enn dette. Prøvene er i første rekke fra grunnstokker og sviller, men også midtmasten i takrytteren og en av betene i skipet stammer fra stokker som er felt en gang etter henholdsvis 1225 og 1272. Den eldste daterte prøven er fra styrebjelken som ligger på betene, der den ytterste årringen fra 1172. Bjelken er imidlertid sterkt bearbeidet. Teoretisk er det ikke noe til hinder for at også denne er felt på 1320-tallet.

Den tidligste bygningshistorien til Reinli stavkirke er stadig uklar. De dendrokronologiske dateringene kan tyde på at kirken er oppført kort tid etter vinteren 1325–26. Til den opprinnelige bygningen hører i så fall både grunnstokkene og svalgangen rundt bygningen. I bygningen kan det likevel inngå bygningsdeler fra et tidligere kirkebygg som har vært bygget i en liknende teknikk. Prøver fra nordre mellomstav har en datering av ytre årring til 1252. Selv om det ikke er barkkant, kan dateringen her ligge nær fellingsåret. Det er dermed mulig at den tidligere kirken er blitt ombygd etter den påviste brannen.

Reinli stavkirke er blitt noe ombygd i nyere tid, men har i hovedsak bevart sin opprinnelige utforming. Takrytteren som står på taket av skipet skal være fra ca.1720. I forbindelse med diskusjonen på 1730-tallet om bygging av en ny kirke i Bagn til erstatning for Reinli stavkirke, foreslo biskopen at man skulle ”la den gamle Kjerke Reparere og en ving tilbygge”. I kallsboken fra begynnelsen av 1800-tallet beskrives den som ”en gammel og yderst ussel Træ-Kirke”. Ca. 1850 ble det foretatt en istandsetting av kirken av bygdesnekkerne Eilev i Bakko og Ola Jonsson Lumdal. Hovedmålet synes å ha vært å skaffe flere sitteplasser. 1853 ble stavkirken målt opp av arkitekt G.A. Bull. I tillegg laget Bull en tegning av kirken og synes å ha registrert deler som senere er gått tapt . En tid senere var det aktuelt å utvide kirken. Det hele var imidlertid oppgitt da man i 1880 begynte å arbeide med planer om å restaurere bygningen. I 1883 bevilget Kirkedepartementet penger til «Reparation af Reinlids Kirke», under forutsetning av at arbeidet ville skje i samarbeid med Fortidsminneforeningen. Man forutsatte dessuten at kommunen ga støtte til arbeidet og at den ville sikre kirkens fremtidige vedlikehold. Samme året ble kirken undersøkt av arkitekt H. Thorsen på oppdrag fra Fortidsminneforeningen. Arkitekt Bull utarbeidet planer for istandsetting av kirken. Tegningene ble approbert i 1884. Samme år ble arkitekt W. Hansteen sendt til Reinli for å følge arbeidet. Av et brev fra Fortidsminneforeningen til Kirkedepartementet fremgår det at arbeidet ble avsluttet i 1886. I følge kallsboken skal det likevel ha vært istandsettingsvirksomhet i kirken til 1888 under tilsyn av antikvar N. Nicolaysen. I annen sammenheng heter det at arbeidet pågikk fram til 1892. Materialrester fra arbeidene synes å ha blitt lagt under kirken.

I 1941 ble det satt frem forslag til en ny restaurering av Reinli stavkirke. 1945 ble det startet innsamling til arbeidet. Harald Klems arkitektkontor la i 1969 frem de nødvendige planer. De arkeologiske undersøkelser inne i kirken som i 1971–72 ble foretatt i forbindelse med de planlagte arbeidene, ble ledet av Håkon Christie, Riksantikvaren. Deler av kirkens eksteriør og interiør ble restaurert under ledelse av arkitekt Ivar Bu. Formann i restaureringsnemnden var Ola H. Sukke. Reinli kirke ble offisielt gjenåpnet i 1979. Vegger. Veggene i skip og kor er konstruert som stavverk med rammer av sviller, staver, stavlegjer og innfelte veggplanker. Kirkebygningen har fire hjørnestaver og en mellomstav i hver av langveggene. Tidligere markerte mellomstavene skillet mellom skip og kor og har spor etter et korskille. Korets østre hjørnestaver danner opplegg for apsiden. Det kan være spor etter en tidligere rett østvegg mellom hjørnestavene, men dette er usikkert.

Stavene har sirkulært tverrsnitt og forholdsvis høye baser. Skaftets diameter er ca. 40 cm, basens diameter er ca. 50 cm. Utvendig er overgangen mellom base og skaft markert med en halsring. Innvendig har bare de søndre stavene halsring, mens de nordre har en vannrett sats. Basene har uttak for svillene og fortsetter med fullt tverrsnitt til ca.15 cm under svillene. Stavenes ender er rett avskåret og understøttet av stener. I øvre ende har stavene kløfter for opplegg av stavlegjene.

De opprinnelige svillene i skip og kor er ca. 45 cm høye, med trapesformet tverrsnitt og not for veggplanker langs oversiden. Svillenes oversider ligger i samme nivå. Langveggenes sviller faller imidlertid svakt mot vest, tilsynelatende som et resultat av siging.

Svillene er ført inn i uttakene i hjørnestavene, men uten å gå gjennom. Svillene er festet til basene med trenagler og er trolig gjæret sammen i endene. Ved mellomstavene er langveggenes sviller skjøtt. Svillene går inn med fullt tverrsnitt og ender butt-i-butt. De ligger an mot oversiden i uttakene i basene og synes i praksis å bære stavene. Svillene er relativt ensartet utformet, men vestre svill har drenshull for noten på utsiden. Øst for korets sydportal er det felt inn en spuns på innsiden av svillens not, som er blitt tolket som et tegn på at veggplankene en gang har vært tatt ut. En annen mulighet er at spunsen har sammenheng med innsettingen av veggplankene.

Opprinnelig har mellomstavene i kirkens langvegger vært forbundet med en svill på tvers av rommet som har vært en del av det tidligere korskillet. Svillen har hatt samme form som de øvrige, men er avhugget ved mellomstavenes baser. Bare svillens ender er bevart. Svillen er ført inn i en fals som går inn til langveggenes sviller der den slutter rett avskåret. I tillegg er svillen låst med trenagler. I oversiden av den nordre delen av svillen er det en not.

Mellom det østre stavparet i koret er også rester av den opprinnelige svillen bevart. Mot endene har svillen fullt tverrsnitt og rester av not for veggplanker i oversiden. For øvrig er de øverste 10 cm i hovedsak hugget bort. Opprinnelige nagler som har forbundet hjørnestavene og den tidligere svillen mellom hjørnestavene er hugget over eller kløvet. Svillen mangler tydelige spor av tjære og værslit på utsiden. Opprinnelig synes den dermed å ha vært beskyttet mot øst. I vestsiden av svillen er det spor etter trinn som har gått fra koret og opp til et forhøyet gulv i apsiden.

Apsidens svill har rektangulært tverrsnitt og er ca. 35 cm høy. Svillen er satt sammen av fire deler. Endene er bladet til innsiden av korets østre stavpar, der forbindelsen er sikret med trenagler. Det er dessuten hugget spor inn i hjørnestavenes baser slik at apside-svillens innside flukter med innsiden av basene. Apsidens svill er blitt tolket som et sekundært element. På utsiden og innsiden er svillen i apsiden dekorert med en tre-leddet vulst-profil langs overkanten. I oversiden av svillen er det not for apsidens veggplanker. Opprinnelig har svillens underside i apsiden ligget høyere enn svillene i nord- og sydveggen, men på nordsiden er den seget noe ned.

Svillene er understøttet av grunnstokker som danner bygningens fundament. Svillenes underside er hugget ca. 4 cm ned i grunnstokkene både i vest og øst.

Stavlegjene er plassert i kløftene ned i stavenes øvre ender. Langveggenes stavlegjer er ført gjennom stavene med rektangulært tverrsnitt, og tverrveggenes stavlegjer butter inn mot disse. Også mellomstavene er forbundet med en stavlegje som ender butt inn mot langveggenes stavlegjer. Langveggenes stavlegjer synes å være skjøtt ved mellomstavene. Endene på langveggenes stavlegjer stikker 40–45 cm frem i forhold til yttersiden av gavlveggenes stavlegjer. Inn i langveggenes stavlegjer er det festet beter på tvers av rommet.

Søndre langveggs stavlegje består av tre deler. Bredden er 10–12 cm, den totale høyden er ca. 70 cm. Underliggeren har not for veggplanker langs undersiden og er dekorert med en flatbunnet profil på innsiden langs øvre og nedre kant. Yttersiden er vanskelig tilgjengelig. Mellomliggeren har loddrette sider. Overliggeren er på yttersiden skrådd i flukt med takbordene som ligger an mot den. Innsiden skråner ca. 6 cm frem i forhold til mellomliggeren. Oversiden skråner opp mot takbordene og har opplegg for knær som er festet mellom sperrebindene. Knærne synes å være hugget inn etter at stavlegjen er plassert. Ved stavene er overliggerens fremspringende del avsluttet, og de tre delene av stavlegjene går gjennom stavene med samme bredde. Ved østre hjørnestav er det synlige nagleforbindelser mellom underliggeren og staven, det samme gjelder for forbindelsen mellom underliggeren og mellomstaven. Hjørnene ved gavlveggen og korskilleveggen er sikret med horisontale knær. Kneet ved østveggen og ved mellomstaven er dekorert med en profil som består av en hulkil mellom to v-snitt, mens det vestre kneet er uten profil.

Nordre langveggs stavlegje består også av tre deler og har tilsvarende utforming og innfesting som søndre langveggs stavlegje. Overliggeren har en tilsvarende skrånende overside med feste for knær mellom sperrebindene. Den innskrånende delen av overliggeren er avsluttet ved stavene, mens mellomliggeren og underliggeren fortsetter gjennom stavene med fullt tverrsnitt. Underliggeren er låst med en nagle på utsiden av østre og vestre hjørnestav. Innsiden av stavlegjen er dekorert med en flatbunnet profil langs begge kanter. Stavlegjen er sikret med horisontale knær ved hjørnestavene og ved mellomstaven. Mellomstavens og øststavens bueknær har hulkil/v-profil, mens vestre kne er uten profil. Også her er yttersiden av stavlegjen vanskelig tilgjengelig.

Stavlegjen i skipets vestre ende består av to deler. Bredden er 11–12 cm, den totale høyden er ca. 60 cm. Underliggeren har not for veggplanker i undersiden. Overliggeren har not for plankene i gavlen i oversiden. Underliggeren er dekorert med en flatbunnet profil langs underkanten både på inn- og utsiden, men i hovedsak er yttersiden skjult av bord.

Korskilleveggens stavlegje består av tre deler. Bredden er ca. 11 cm, den totale høyden ca. 60 cm. Stavlegjen er rett avhugget 1–2 cm fra innsiden av langveggenes stavlegjer. På nordsiden er det trenagler mellom stav og stavlege. Mot vest er stavlegjen dekorert med en flatbunnet profil langs overkanten av underliggeren og overliggeren. Overliggeren har not for veggplanker i oversiden. Underliggeren mangler tilsynelatende not i undersiden, men er noe omarbeidet. Mot vest er det satt inn vannrette knær som forbinder korskilleveggens underligger med langveggenes mellomliggere. I hver ende av stavlegjen er det i tillegg satt inn knær på undersiden som er festet med nagler til stavlegjen og stavene. Knærne er dekorert med hulkil/v-profiler og er sekundære i forhold til stavlegjen.

Stavlegjen som forbinder korets østre hjørnestaver består også av tre deler. Bredden er ca. 11 cm, den totale høyden er ca. 70 cm. Overliggeren er dekorert med en flatbunnet profil på vestsiden og har not for gavlens veggplanker i oversiden. Mot øst er det en flatbunnet profil langs overkanten av stavlegjens underligger. Underliggeren har samme høyde som de øvrige. Det er heller ikke her spor etter not for veggplanker i undersiden, men det er mulig at noten er blitt hugget vekk. Langs de nedre kantene er stavlegjen dekorert med en hulkil/v-profil. Stavlegjens ender er avsluttet inne i hjørnestavene ved langveggenes stavlegjer. Både i nord og i syd er stavlegjen forbundet med langveggenes stavlegjer ved hjelp av vannrette knær som er dekorert med hulkil/v-profil. Knærne er tidligere blitt tolket som sekundært innsatte. Under hver ende av stavlegjen er det satt inn et kne, som er felt inn både i stavlegjen og stavene. Knærne er satt inn etter at østveggen eventuelt ble fjernet og er dekorert med hulkil/v-profiler som fortsetter over på stavlegjens underside. Knærnes vestside har avtrykk etter skråbånd. Et gjenspunset hull i den nord-østre hjørnestaven har trolig opptatt en bjelke som har spent mellom stavene og som skråbåndenes ender har vært festet til. Bjelken har gått over mannshøyde og kan ha hatt med et alteroppbygg å gjøre. Gjenspunsete hull i overkant av svillen kan ha vært for stendere som har gått opp til bjelken.

Apsidens stavlegje er rektangulær med høyde ca. 30 cm. Stavlegjen er satt sammen av fire deler og er forbundet med naglete blad til det østre stavparet. I tillegg er forbindelsen sikret med jernbeslag. På innsiden er stavlegjen dekorert med en tre-leddet vulstprofil både langs underkanten og overkanten. I undersiden er det not for veggplankene i apsiden.

Veggplankene i skip og kor er forbundet med not og fjær. I hovedsak har plankene not i en side og fjær i den andre. Ved stavene går veggplankene inn med fjærkanten. Plankenes bredder varierer fra ca. 20 til 50 cm, den største tykkelsen er ca. 7 cm. Plankene synes å være plassert inn i veggen med vekslende topp- og rotende. I endene har plankene tapper som går inn i svillens og stavlegjens not. På innsiden er plankene slette og noe avskantet for å gå inn i noten oppe og nede. Plankenes ytterside går tilnærmet parallelt med svill og stavlegje et stykke fra notkanten og buer så inn mot fjærkanten. Langs notkanten er de fleste plankene dekorert med en flatbunnet profil på yttersiden. I nordveggen har enkelte planker rester av tjære på yttersiden, mens det er lite spor av tjære på plankene i vestveggen og sydveggen.

Langveggene i skip og kor er innvendig avstivet med to sett kryssende skråbånd på hver side, 8–10 x 12–15 cm. Også skipets vestvegg er avstivet med to sett kryssene skråbånd. Skråbåndene er kammet over hverandre og bladet over svillen og stavlegjen der de festet med trenagler. I tillegg er de festet til veggplankene med trenagler. Skråbåndene er dekorert med ulike former av hulkil/v-profiler. I nedre ende er skråbåndene delvis avkuttet i flukt med overkant av gulvplankene. Tidligere er skråbåndene blitt tolket som sekundære deler av veggkonstruksjonen. De østre skråbåndene i langveggene er avsluttet ca. 12 cm over gulvplankene, med enden helt inne ved de østre hjørnestavene. Plasseringen synes å ha sammenheng med opptrinnet til et forhøyet gulv i apsiden.

Apsidens veggplanker er 30–45 cm brede, og er forbundet med not og fjær. Mot innsiden er plankene slette og flukter med innsiden av hjørnestavenes skaft. I nord er basen på hjørnestaven avtelgjet for å flukte med apsisveggen. Plankenes ytterside går parallelt med svillen et stykke fra notkanten og skråner så inn mot fjærkanten. På yttersiden er notkantene dekorert med en tre-leddet vulstprofil. Noe syd for midtaksen er det plassert en utvekslingsplanke med to fjærkanter. Enkelte av apsidens veggplanker har spor av tjære på utsiden. Det er mulig at den avvikende profilen på veggplankene har sammenheng med en ombygging av kirken.

Gavltrekantene er også konstruert som stavverk der stavlegjenes overligger og sperrene danner rammer som veggplankene er felt inn i. Sperrene er felt ned over hjørnestavene og er bladet over stavlegjen på yttersiden. I øvre ende er sperrene bladet sammen i mønet. Veggplankene er jevntykke, ca. 7 cm, og veksler mellom planker med not og fjær og rene not- eller fjærplanker. Plankenes ender har tapper som er felt ned i noten i stavlegjenes overside og opp i noten i sperrenes underside.

Gavlveggen i skipets vestre ende har en midtplanke som går helt opp til mønet. Midtplanken er noe tykkere enn de øvrige plankene og springer noe frem mot innsiden. Innvendig er gavlveggen avstivet med kryssende undersperrer som er bladet over stavlegjen og sperrene og festet med trenagler. I tillegg er det satt inn en høytsittende hanebjelke som virker sekundær. Våpenhusets åser er festet inn i plankene i gavlen. Søndre gavlsperre har en flatbunnet profil langs underkanten, mens nordre gavlsperre er uten profil. I øvre ende har nordre sperre en 15 cm høy påfôring som synes å være fra den gang takkonstruksjonen ble reist. Ved midtplanken er det tatt ut en åpning i stavlegjens notvange. Åpningen er spunset på en måte som gjør det enkelt å sette plankene inn eller ta dem ut.

Gavlveggen ved mellomstavene har plantelgjete planker som står i stavlegjens not og går opp i sperrene. Mot vest har stavlegjens not en spunset åpning. Plankene er ca. 7 cm tykke og har not og fjær, der noten i alle tilfeller går sydover. På vestsiden er gavlen avstivet med undersperrer. I nedre ende er undersperrene bladet over stavlegjen, i øvre ende er de bladet over sperren på motsatt side. Undersperrene er dekorert med tilsvarende flatbunnet profil som sperrene og stavlegjen. På østsiden er veggen avstivet med en høytsittende hanebjelke som virker sekundær.

På vestsiden av gavlveggen ved mellomstavene er det festet en del av en krumhugget list til den nordre sperren. I undersiden av listen er det spikerhull. Listen korresponderer med et innhugget spor i undersperren i det nærmeste sperrebindet i skipet, der det også er avtrykk og riss som fortsetter bueformen. Det har tilsynelatende vært tilsvarende lister på hver side. Listene kan ha dannet feste for et trehvelv over et sidealter.

Østre gavlvegg i koret er synlig fra vest og fra apsis på undersiden av taket. Plankene er ca. 7 cm tykke og opptil 40 cm brede. Langs sidene har de not og fjær med fals. Også tappen ned i stavlegjen og opp i gavlsperren er falset. Midtplanken i gavlen har fjær i begge sider. Nord for midtplanken har plankene not i sydsiden og fjær i nordsiden. På sydsiden har plankene sydvendt fjær. På østsiden er det en spunset åpning i svillen. I midtplanken er mønsåsen i apsiden festet inn med et hode som er låst med en nagle.

På vestsiden er den østre gavlveggen avstivet med undersperrer som er bladet over stavlegjen og sperrene på motsatt side, og som er festet med trenagler. Sperrene og undersperrene er dekorert med en flatbunnet profil. Østsiden av gavlveggen har ikke tjærespor under apsidetaket. Det er heller ikke værslit på plankene, men oversiden av stavlegjen er tilsynelatende noe værslitt. Det er slått inn nagler i gavlen fra øst som kan ha sammenheng med et tidligere apsidetak.

Utvendig er de lave veggene over svalgangene kledd med en sulagt bordkledning som er festet med trenagler eller spiker. Det er usikkert når kledningen er kommet til. Langs underkanten er bordene dekorert med hulkil/v-profiler. De øvre deler av stavene som ikke er dekket av svalgangen er sponkledd. Sponen synes å være spikret fast. Nedre del av vestveggen er utvendig kledd med sulagte bord med tilsvarende profiler, selve gavltrekanten er kledd med liggende slettpanel. Østre gavl over apsidens tak er kledd med sulagte bord som følger takflaten.

Fra nyere tid er en serie delvis gjenspunsete utsparinger for benker i innsiden av langveggenes sviller i skipet. På et trykk fra 1851 der kirken er sett fra syd, er veggplankene over svalgangen synlige, mens stavene er kledd med spon. På en tegning fra 1861 er vestgavlen kledd med liggende bord. Veggen er fremdeles tjæret utvendig.

Beter og styrebjelke

Fem beter spenner tvers over kirkerommet i retning nord–syd; tre i skipet og to i koret. Betene har rektangulært tverrsnitt med liggende format og er 27–28 cm brede og 12–15 cm høye. Endene av betene er festet med en hals mellom underliggeren og mellomliggeren i langveggenes stavlegjer. På yttersiden av stavlegjene er betene avsluttet med en utsikkende ende under takskjegget. Endene stikker ca. 15 cm frem og ender i en bue. Langs de nedre kanter er betene dekorert med en flatbunnet profil.

På oversiden av betene i skipet er det i kirkens midtakse plassert en styrebjelke med rektangulært tverrsnitt. Styrebjelkenes ender er festet med en hals mellom øvre og nedre del av skipets vestre stavlegje og mellom midtre og nedre del av korskilleveggens stavlegje. Enden som går ut mot øst har en halvrund avslutning i horisontalplanet og er låst med en skrå trenagle fra oversiden. Kantene er dekorert med hulkil/v-profiler. Styrebjelken støtter midtmasten i takrytteren og kryssende skråstøtter som avstiver midtmasten og gavlene. I koret er det satt inn skråstivere mellom betene og gavlene. I øvre ende er skråstiverne forbundet med undersperrene som avstiver gavlene.

Portaler og dører

Til middelalderkirken hører både skipets vest- og sydportal og korets sydportal. Det er imidlertid usikkert om portalene er opprinnelige eller om de er resultat av en noe senere ombygging.

Skipets vestportal har lysmål med bredde ca. 95 cm og opprinnelig høyde 350 cm, med rundbuet overdekning. Over åpningen er det lagt inn horisontale veggplanker festet med fjær til en not i sideplankene. På yttersiden har sideplankene utskårne halvsøyler med baser, skaft og kapitel som er dekorert med utskjæringer, skulpesnitt og hulkil/v-profiler. Kapitelet på sydsiden har også den franske lilje. Sideplankene har en treleddet vulst-profil langs notsiden og avviker dermed i forhold til veggplankene. Dette kan ha sammenheng med en ombygging av kirken.

Dørbladet i vestportalen er trolig blitt snudd i forbindelse med påbudet fra 1823 om at kirkenes hoveddør skulle være utadslående. Åpningen er dessuten gjort lavere som en følge av det tidligere vestgalleriet i skipet og er nå 250 cm høy. Dørbladet består av to planker som er holdt sammen med labanker. Det har middelalderske smijernsbeslag i form av dørringer med skilt og nøkkelskilt. Gangjernene synes å være nyere. På sydsiden innvendig er det en låsstokk med hulkil/v-profil.

Skipets sydportal har lysåpning med bredde 76 cm og høyde 312 cm. Åpningen er rundbuet med en overdekning av horisontale veggplanker. På yttersiden er det på hver side av åpningen to halvsøyler med base, skaft og kapitel. Halvsøylene er en del av portalplankene og er relativt enkelt dekorert med med vulster, skulpesnitt og skårne border. I tillegg er plankene dekorert med et flatbunnet profil. Dørbladet har opprinnelig vært innadslående, med låsstokk på vestsiden. Nå er døren utadslående og lar det seg bare åpne ca. 30° før dørbladet støter mot en gratsperre i svalgangen. Dørbladet er konstruert av to planker som er forbundet med labanker. Gangjernene synes å være fra nyere tid. I dørbladet var det tidligere en vindusåpning som ble gjenspunset i forbindelse med restaureringen av kirken i 1880-årene.

Korets sydportal har lysåpning med bredde 59 cm og høyde 310 cm. Opprinnelig har døren vært innadslående. Innvendig er det bevart en låsstokk på østsiden av åpningen. Låsstokken er dekorert med hulkil/v-profil. Den rundbuete overdekningen er skåret ut av de vertikale veggplankene. I nedre ende støtter plankene seg på innhakk i de tilstøtende portalplankene. Utvendig er åpningen flankert av pilastre med base og kapitel. Pilastrene er skåret ut av portalplankene og stikker ca. 3 cm frem i forhold til disse. Pilastrene er dekorert med hulkil/v-profiler. I tillegg er portalplankene dekorert med en flatbunnet profil langs notkanten. Dørbladet er utført i et stykke, men er avskåret ca. 50 cm fra toppen. Den øvre delen er imidlertid bevart og er spikret fast over døråpningen. På yttersiden er dørbladet dekorert med en hulkil/v-profil langs kantene.

I oversiden av svillen som forbinder de østre hjørnestavene er det et tapphull som teoretisk kan ha hatt sammenheng med en døråpning fra før apsiden eventuelt ble bygget.

Korskille

Opprinnelig har et korskille forbundet langveggenes mellomstaver. De nevnte endene av korskillets svill er kappet i flukt med innsiden av mellomstavene. Noten i oversiden av den bevarte nordre enden av svillen tyder på at det opprinnelig har vært stående planker i korskillet. I stavenes innsider er det på hver side en gjenspunset not for veggplanker. Den loddrette spunsen går på hver side opp til et gjenspunset hull for vannrette bjelker. Avstanden fra bjelkene og ned til oversiden av svillen har vært ca. 97 cm. Det er grunn til å anta at bjelkene har vært del av en brystning som har vært avsluttet mot stolper på hver side av koråpningen.

117 cm over svillen er det i begge mellomstaver spor etter nisjer som trolig har hatt sammenheng med sidealtre. Drøyt 3 m over svillen er det spor etter en bjelke som har spent tvers over korskillet. Høyden på sporet gjør at bjelken trolig har bestått av to deler. Over overliggeren har mellomstavene en loddrett not for 30–35 cm høye veggplanker. Over dette igjen er det gjenspunsete spor etter noe som også synes å ha vært en bjelke på tvers av korskillet. Fra oversiden av de gjenspunsete sporene springer knærne som støtter korskilleveggens stavlegje. Den delen av stavlegjen som ligger over knærne har rester av en flatbunnet profil, men det er tydelig at stavlegjens sider er noe forhugget, særlig i nedre del. Stavlegjens underside har ikke not. Knærne har hulkil/v-profil både på nedre del av sidene og på undersiden. Profilene fortsetter over på stavlegjens underside.

Det synes rimelig å se den øvre bjelken som har forbundet mellomstavene i sammenheng med et galleri, muligens et lektorium. I sydveggen er det spunser som kan være spor etter et gulv i lektoriet. Korskillets øvre del har vært avstivet med skråbånd, som er blitt satt opp samtidig med eller etter knærne mellom mellomstavene og stavlegjen. Skråbåndene har vært festet til knærnes østsider med trenagler.

På bakgrunn av sin oppmåling av kirken og iakttagelser i 1853 laget arkitekt Bull en rekonstruksjon av det tidligere korskillet i Reinli stavkirke. På rekonstruksjonen er korskillet vist som en stavverksvegg som i overkant er avsluttet med en bjelke som festet inn i langveggenes mellomstaver. Bjelken ligger noe under stavlegjen som forbinder mellomstavene og danner den øvre enden av en lav vegg av stående planker. Også i nedre ende er plankene avsluttet av en gjennomgående bjelke. Bjelken dekker over en rundbuet koråpning. På hver side av koråpningen er det brede portalplanker. I planken mot nord er det en åpning med trepass-formet overdekning. I planken mot syd er det en åpning med rundbuet overdekning. Mellom portalplankene og mellomstavene er det festet bjelker som bærer rundbuete dvergarkader. Mellom bjelkene og svillen er det vist stående veggplanker.

Gjenspunsinger i korets langvegger kan skyldes at det er blitt satt opp et nytt korskille i nyere tid, som har vært plassert ca. 120 cm lenger mot øst enn det opprinnelige korskillet. En annen mulighet er at sporene har sammenheng med alterbaldakiner. Restene etter korskillet synes å ha blitt fjernet i forbindelse med arbeidene i 1880-årene. I dag er det ikke markert skille mellom skip og kor.'

Vinduer

Opprinnelig synes vindusåpningene å ha vært begrenset til sirkulære lysglugger med diam. ca. 20 cm. I skipets sydvegg er det rester av to slike glugger. I korets sydvegg er det også to glugger, mens det mot nord bare er bevart en glugge. Lysgluggene er nå dekket av den øverste delen av taket over svalgangen rundt kirken. Tidligere kan imidlertid den opprinnelige tekkingen har bygget noe mindre i høyden.

Etter reformasjonen ble det vanlig med større og flere vindusåpninger. Både i skip og i kor er det spor etter tidligere vinduer som sannsynligvis ble lukket i forbindelse med restaureringen i 1880-årene. I en besiktigelse fra 1665 heter det at «Vinduet ved Altaret vil giøris større, formedelst Coret er meget mørch». Vinduene ble reparert med jevne mellomrom. I følge regnskapet for 1700 hadde man «Repareret vinduerne udj Kircken oc giort nye Rammer derom». Trolig dreier dette seg om vinduer i skipet. 1703 ble det betalt for «2de smaa Vinduer udj Kircken».

De tidligere vindusåpningene har dels sittet lavt og gått ut til svalgangen. Dels har vinduene vært plassert over svalgangens tak. I enkelte tilfeller har det vært nødvendig med oppbygg over vinduene på grunn av svalgangen.

På oppmålingen til Bull fra 1853 som omfatter et lengdesnitt av kirken sett mot syd, er det ett lavt og ett høyt plassert vindu i apsiden, ett høyt og to lavt plasserte vinduer i koret og ett høyt plassert vindu i skipet, i tillegg til vinduet i sydportalen. På planen er det vist et lavtsittende vindu i nordveggen til skip og kor.

Avbildninger av kirken fra andre halvdel av 1800-tallet viser tilsvarende vindusåpninger som nå. På trykket fra 1851, som viser kirken sett fra syd, er det bare ett midtpostvindu i skipet og ett i koret, hver ramme har 1 x 3 glass. På en tegning fra 1870-årene er det vist to vinduer med liggende format og 3 x 2 glass i skipets syd-vegg. På tegningen fra 1861 er det vindusåpninger på hver siden av overbygget over vestportalen. Kirkens nordfasade er vist på en tegning av stavkirken fra 1882 med ett et vindu i skipet og ett i koret. Vinduene har liggende format og tilsynelatende 3 x 3 glass.

De tidligere vindusrammene synes både å ha hatt blyglass og tresprosser. De eksisterende vindusrammene er trolig fra restaureringen i 1880-årene. I en rapport fra 1883 skriver arkitekten for istandsettingsarbeidene at «Med hensyn til vinduene blev vi enige om at vindusåbningene ikke burde forandres, men at der utkrævdes nye vindusgriner, og at disse ligeså gjerne kunde have sprosser med bueformet afslutning som at man indelte sprossene i ruder — uforandret lysåbning — nye rammer».

I kirken er det nå to enkle, tofags vinduer på sydsiden av skipet. Rammene har rundbuete overdekninger og diagonalstilte tresprosser. På nordsiden er det et tilsvarende trefags vindu. På hver side av vestportalen er det likt utformede enrams vinduer. I tillegg har vestgavlen to høytstilte tofags vinduer i hvert hjørne. I koret er det et tofags vindu med rundbuete overdekninger på sydsiden og et trefags og et tofags av samme type på nordsiden. Bortsett fra vinduene på hver side av vestportalen er samtlige vinduer plassert umiddelbart under stavlegjen.

Vest for korets sydportal er det en liten rundbuet åpning som er tatt ut i en veggplanke. Åpningens underkant er ca. 80 cm over gulvet i svalgangen. Lysåpningen måler 9 x 24 cm og lukket med en treplate. I åpningen er det spor av kryssende jernstenger. Åpningen er tidligere blitt tolket som et lepratorium — en åpning der spedalske fikk nattverden. En annen mulighet er at åpningen har vært et hagioskop, der det var mulig å knele foran hovedalteret når kirken ikke var åpen.

Tak

Skipets saltak er understøttet av fire regulære sperrebind som består av sperrer, saksesperrer og hanebjelke. De enkelte delene er firkanthugget. Sperrer, saksesperrer og hanebjelke har rektangulært tverrsnitt, ca. 11–12 x 17–19 cm, og er forbundet med overbladninger og kamminger som er sikret med trenagler, bortsett fra saksesperrenes nedre ender som er festet med trenagler til undersiden av sperrene. Sperrenes nedre ender er vanskelig å se, men de synes å være avsluttet ved stavlegjen.

I de to østre sperrebindene er det skåret en bue opp i undersiden av saksesperrene og hanebjelken. I vinkelen mellom dem er det lagt inn en ekstra del som fôring, slik at buen blir hel og danner nesten en full halvsirkel. Fôringene på de to østre sperrebindene er spikret. Sperrebindene er dessuten dekorert med en flatbunnet profil som er trukket langs begge underkanter av sperrer, saksesperrer og hanebjelker. Profilen er brutt ved bladningene. Naglene er satt inn etter at profilene er trukket. Også buene i de to østre sperrebindene bryter profilene. Dette kan tyde på at buene er tatt ut etter at konstruksjonen var reist.

Koret har tre regulære sperrebind som i prinsippet tilsvarer sperrebindene i skipet. I det midtre sperrebindet er det innskåret en dobbel bue i undersiden av forbindelsen mellom saksesperre og hanebjelke. Det er trukket en flatbunnet profil som følger buen både langs sidene og på undersiden. Sperrebindene er festet til overkant av langveggens stavlegjer. Østre hanebjelke er uprofilert.

Mellom sperrebindene er det plassert knær av løvtre som er festet til saksesperrene og stavlegjenes overliggere. Mot saksesperrene er det brukt jernspiker, for øvrig er knærne festet med trenagler. Knærne er dekorert med flatbunnete profiler. De er forbundet med skrå ender over stavlegjen og går inn i en fas i saksesperrene. Ved gavlene er knærne festet til gavlens sperrer.

Ned i sperrene er det felt en mønsås og to åser på hver side. Mønsåsen har rombeformet tverrsnitt med sider 10 cm og er plassert i et hakk i mønet. Sideåsene måler ca. 8–10 x 12–14 cm og er kammet over sperrene. Langs kantene er åsene dekorert med flatbunnete profiler. Til åsene er det festet stående takbord. Mønsåsen går inn i takrytterens midtmast, men det er usikkert om den går gjennom masten. I tillegg er takflatene i skip og kor avstivet med skråbånd, ca. 9 x 16 cm, som går fra stavlegjen. I skipet er skråbåndene avsluttet ved øvre sideås, mens de er avsluttet ved nedre sideås i koret. På undersiden er skråbåndene i skipet dekorert med flatbunnete profiler langs kantene. I koret har de to søndre skråbåndene samme profil, mens de to skråstiverne i nord har hulkil/v-profiler. Skråbåndene er kammet over sperrene og de nedre sideåsene i skipet.

Opprinnelig har taket trolig vært tekket med et øvre lag av sulagte bord og spon. I nyere tid ble sponen fra tid til annen fornyet og tjæret. I 1624–26 ble taket tekket med 600 spon som også ble tjæret. Det er usikkert hvordan sponene opprinnelig har vært festet. Senere ble de spikret. I 1665 var det «oplagt Otte Hundrede nye Spoen, som befindes at være fastslagen met 800 Spiger». Langs mønet og gavlene var det plassert mønekam og vindskier — huver. I 1686 heter det at det var opplagt fire «Hufuer till Kirckens tag». Ca. 1850 ble spontaket på selve kirkebygget erstattet med skifersten i forbindelse med ombyggingen av kirken. Det er vanskelig å bestemme tekkingen på trykket av kirken fra 1851. Det kan være skifersten på saltaket over skip og kor, mens det er spon på apsidens tak. Til gavlene er det festet spir med utsmidde ornamanter. Skifertaket sees på Bulls tegning av kirken fra 1853.

Nå er taket tekket med stående glattkantbord som er spikret til åsene og skråstiverne. I takbordene er det også en del spiker. Det er ikke spor etter nagler. Til ytre tekking er det brukt lappheller. Også apsiden er tekket med stående glattkantbord og skifer. I nedre ende er bordene festet til stavlegjen, i øvre ende er de festet til en kort mønsås som er festet inn i midtplanken i korets østgavl. Ved hjørnene er det lagt inn bord med bredder som avtar oppover. Takets dekorative utstyr i form av trekors på gavlene og utskårne vindskier ble oppsatt i forbindelse med arbeidene 1880-årene og er vist på et fotografi av kirken fra ca.1890.

Takrytter

Stavkirkens første takrytter† har trolig vært samtidig med kirken. Takrytteren har vært understøttet av midtmasten som er plassert på styrebjelken i skipet. Masten er åttekantet med tverrmål 23–24 cm. Takrytterens underbygg har hatt en bindingsverksliknende konstruksjon. I takflatene er det hull som trolig har vært for tapper i endene av fire hjørnestolper og fire mellomstolper. Lengden på underbygget har vært ca. 240 cm, bredden ca. 225 cm. De fire stolpene nærmest midtmasten har vært understøttet av åsene. De to vestre stolpene har stått nær inntil østsiden av andre sperrebind fra vest og kan ha vært understøttet av dette. Stolpene som har stått i de to østre hullene har vært uten understøttelse.

I takrytteren har det hengt klokker. Det er blitt ringt med klokkene ved hjelp av tau som har gått gjenom bordtaket og ned i kirkerommet. Ved mønet på østsiden av tredje sperrebind, regnet fra vest, er det slitasjespor etter klokketau. Også på hanebjelken i sperrebindet er det tydelige spor etter slitasje. Tilsynelatende har det ikke vært andre åpninger fra kirkerommet og opp i klokkestuen.

I nyere tid var takrytteren i dårlig forfatning. I følge en besiktigelse fra 1665 «Behøffuis Taarnet Gansche aff nye at opbygges, efftersom det forrige er for Raadnet». I 1675 var takrytteren «Gandsche V-døgtig och icke tienelig at Reparere, huorfore It Af Nye isteden Vil oppbygges». Til de nødvendige materialer hørte også en mast på ca.15 m. Dersom den skulle erstatte midtmasten, kan det tyde på at denne opprinnelig har vært svært høy.

En ny takrytter ble bygget i 1685†. Veggene har trolig vært av bindingsverk med ytre bordkledning. Utvendig ble takrytteren tjæret. I en besiktigelse fra 1686 heter det at «Taarnet er forleden aar af almuen paa deres egen bekostning opbygt oc Rørbredet».

Etter tradisjonen skal takrytteren fra 1685 ha falt ned eller blitt tatt ned ca.1720 og erstattet av kirkens nåværende takrytter. Takrytteren har firkantet underbygg og en inntrukket, åttekantet tårnhette med et slakere skjørt.

Veggene er konstruert av bindingsverk, med utvendig liggende bordkledning. I tillegg er takrytteren understøttet av midtmasten. Masten går ned på styrebjelken med fullt tverrsnitt. Den støttes av knær som er festet både til styrebjelken og til beten under masten. I tillegg er masten avstivet med fire skråstivere med flatbunnete profiler. Nordre skråstiver er festet med en tapp til takflatens skråbånd. Søndre skråbånd er kammet innover sydsidens nedre takås. Fra østre og vestre kne går det skråstivere til gavlveggene. Østre skråstiver rammer veggplankene like under de kryssete undersperrene. Vestre skråstiver er forbundet med gavlveggen ca. 1 m under mønet, der det er festet en hanebjelke over gavlen mellom sperrene. I tillegg til midtmasten er den spisse tårnhetten understøttet av gratsperrer, mens det slakere skjørtet er understøttet av stikksperrer.

Til hetten var det festet en spirstang med utsmidde ornamenter. På tegningen fra 1867 synes det å være festet kule, vindfløy og værhane til spirstangen. Trolig var hetten tekket med spon som ble skiftet ut med skifer i forbindelse med arbeidene i 1880-årene. Hetten er nå tekket med bord og lappheller. Til enden av hetten er det festet en spirstang av jern med flattrykt kule og utsmidde ornamenter.

Himling

Takkonstruksjonen har alltid vært synlig fra kirkerommet. Til planene for ombygging av kirken i 1883 hørte det imidlertid en himling «i form af Lemmer, der kan borttages naarsomhelst og ikke behøves at bruges undtagen i Vintertiden. Kirken vilde saaledes beholde sit aabne Loft». Denne delen av planene ble ikke realisert.

Gulv og fundament

Bygningens fundament består i hovedsak av to langsgående grunnstokker som er felt over fem tverrgående grunnstokker. Veggenes sviller er kammet over grunnstokkene. Tidligere er grunnstokkene blitt tolket som sekundære på grunn av de utstikkende endene. De dendrokronologiske prøvene gir imidlertid grunn til å anta at grunnstokkene er samtidige med resten av bygningen.

Grunnstokkene er firkantete, med sprettelgjete oversider, de øvrige sidene er grovtelgjete. De tverrgående grunnstokkene er i prinsippet laget i ett stykke, mens de langsgående er skjøtt sammen av tre deler. De tverrgående grunnstokkene fortsetter på undersiden av svalgangene på nord- og sydsiden og bærer svalgangens sviller. Mot vest er de langsgående grunnstokkene fortsatt i et utbygg foran portalen. Mot øst er den nordre grunnstokken skjøtt over den østligste grunnstokken i retning nord–syd, mens den søndre grunnstokken er skjøtt ca.100 cm øst for den tidligere østsvillen i koret.

Gulvplankene var opprinnelig festet til grunnstokkene. I skip og kor er gulvplankene felt ned falser i sidene på grunnstokkene. Falsene er økset, plankene er festet med skråstilte nagler. Plankenes oversider flukter med grunnstokkenes oversider.

Under apsiden er det lagt en ekstra grunnstokk i retning øst–vest mellom de to andre grunnstokkene. Den avvikende utformingen av grunnstokken er tidligere blitt tolket som et uttrykk for at hele den nåværende apsiden er en sekundær løsning. Den provisoriske forbindelsen mellom apsidens svill og korets østre hjørnestaver kan underbygge dette. Grunnstokkene synes likevel å ha understøttet en svalgang øst for koret. Svalgangen kan dermed ha beskyttet utsiden av svillen mellom korets østre hjørnestaver som mangler spor av tjære.

Grunnstokkene er fundamentert på stener. Under gulvet i apsiden er det en stenfylling. Det er mulig at det opprinnelig ikke har vært gulvbord i apsiden. De arkeologiske undersøkelser i 1971 viste at det tidligere har vært et hevet parti i den midtre delen av korets østende som har gått ca. 50 cm inn i koret.

Gulvet har fra tid til annen blitt reparert. I 1652 ble en bjelke fornyet under gulvet i skipet. Omkring 1850 ble gulvene tatt helt opp i forbindelese med et større arbeid i kirken. I 1880-årene synes det å ha blitt lagt et nytt gulv av høvlete og pløyde planker på det gamle gulvet. Grunnmuren under veggene ble devis fornyet i 1920-årene. Deler av det middelalderske gulvet ble frilagt og restaurert i 1970-årene.

Skipets gulvplanker er delvis sprettelgjete og er festet til grunnstokkene. Tilsynelatende er disse gulvplankene opprinnelige. Den østre delen av gulvet i koret er fôret opp to trinn i forhold til det øvrige gulvet. Gulvbordene i koret er nye og er lagt i retning nord–syd og øst–vest. Bordene er festet til bjelker som er lagt på de østgående grunnstokkene. I apsiden er gulvbordene festet til oversiden av grunnstokkene og ligger i retning nord–syd.

Svalgang og våpenhus

Den dendrokronologiske dateringen av grunnstokkene tyder på at svalgangen rundt bygningen er en del av den opprinnelige konstruksjonen. Utbygget foran vestportalen har trolig fungert som vindfang og våpenhus. Svalgangen hadde vegger av stavverk og pulttak. Pulttaket ble brutt av oppbygg – skruv – over portaler og vinduer.

I de skriftlige kilder fra 1600-tallet er det enkelte opplysninger om utbedringer av svalgangen. I 1665 måtte svalen mot øst ”opveyes, och En nye Sville underleggis”. Samtidig ble det påpekt at «Schruffuet offuer Vinduet» i koret måtte ombygges i forbindelse med en nødvendig utvidelse av vindusåpningen. I 1689 ble ”Skruet over dend Store Kirkedør» tjæret. Tilsynelatende gjelder dette utbygget foran vestportalen.

På takoppbyggene over portalene var det mønekammer og vindskier. I 1675 manglet det «4 Smaa Hufuer och 6 Vindscheer paa den Søndre Side af Sualen, saa och Vaabenhuset». I 1686 hadde man betalt for «10 smaa Hufuer till skruerne over Kirckedørerne». Takene var tekket med spon. I regnskapet for 1679 heter det at man hadde «Oplagt paa dens Suale Synden for den vestre Kierckedør — 500 nye spaan».

På avbildningene av kirken fra 1800-tallet er det vist vindusåpninger i svalgangens vegger, som både ga lys til svalgangen og til kirkerommet. På trykket av kirken fra 1851, der kirken er sett fra syd, er det i tillegg vist en vindusåpning i svalgangen rundt apsiden. På Bulls tegning av kirken fra 1853 er det lysåpninger med høydeformat i veggene mot syd og vest. Også på tegningen fra 1861 er det lysåpninger med høydeformat i svalgangen langs sydveggen.

Når det gjelder svalgangens takkonstruksjon, var det alt tidligere oppstått enkelte endringer i forhold til situasjonen i middelalderen. På trykket fra 1851 synes taket på svalgangen foran skip og kor fortsatt å være tekket med spon, mens taket på svalgangen rundt apsiden er tekket med stående bord. På Bulls tegning av kirken fra 1853 er det dessuten vist et enkelt pulttak på utbygget foran vestportalen som er tekket med spon. Også på tegningen fra 1867 har utbygget pulttak. Det samme gjelder for tegningen fra 1882.

I forbindelse med planer om ombygging av kirken ble det i 1883 fremmet forslag om en «Fornyelse af den gamle Sval ved Indgangsdøren». Noe senere ble den antatt opprinnelige utformingen av utbygget foran vestportalen rekonstruert. Spontaket på svalgangen ble etter hvert erstattet med skifersten. På et fotografi fra ca.1890 er det stadig spon på takene på svalen mot vest og syd, mens det er skifer på deler av oppbygget over vestportalen.

I dag er det svalgang rundt hele bygningen. Svalgangen har pulttak som er avsluttet under vinduene i langveggene i skip og kor. Foran portalene i sydveggen er det takoppbygg. Utbygget foran vestportalen danner et våpenhus. Over våpenhuset er det et ekstra oppbygg som har saltak med møne i retning øst–vest.

Veggene er utført i stavverk med sviller, staver, stavlegjer og innfelte veggplanker. De enkelte deler har imidlertid atskillig mindre dimensjoner enn ellers i kirken. Svillene har rektangulært format og er ca. 40 cm høye. Svillene er uten profiler og er ført inn i stavene der de er låst med nagler. Enkelte sviller består av to deler. Den nordlige delen av svillen mot vest har dreneringshull på utsiden. Den krumme svillen i svalgangen rundt apsiden er sikret med jernnagler, to i hver skjøt, ikke med treplugger. Stavene har sirkulært tverrsnitt, diam. 30–40 cm, med klokkeformet base som er avsluttet med vulst mot skaftet på utsiden. Innvendig har de fleste stavene en enkel kant. Staven i det nord-vestre hjørnet i utbygget mot vest har innvendig base og vulst. Stavlegjene består av to deler og er totalt ca. 50 cm høye. Nedre del er rektangulær, med hulkil/v-profil langs nedre kant på innsiden. Øvre del har innside som skråner og gir opplegg for taksperrer og for strebebjelkene som avstiver svalgangen. Hjørnene i svalgangen er avstivet med horisontale knær som er festet til stavlegjene med trenagler. Den krumme stavlegjen i apsiden er 22 cm høy og består av flere deler som er forbundet med jernnagler. Veggplankene er 35–50 cm brede og er sletthøvlet innvendig. Utvendig har de skrånende sider med varierende profiler langs notkanten, trolig på grunn av ombygginger. I apsiden er det smalere veggplanker som er forbundet med not og fjær. Plankene har en liten staffprofil langs fjærkanten.

Veggene i utbygget mot vest er av stavverk med sviller, hjørnestaver, stavlegjer og innfelte veggplanker. Oppbyggets hjørnestaver er understøttet av åttekantete stolper med grove kapiteler. Stolpene står på en drager som forbinder de østre hjørnestavene i våpenhuset. Kilsperrene mellom overbygget og svalgangstaket er dekorert med hulkil/v-profiler. Ved de ytre hjørnene er stavlegjene forsterket med horisontale knær. Utvendig er veggene i oppbygget kledd med liggende bord, mens stavene er kledd med spon.

Svalgangens åpning i vest er trepass-formet. På hver side av åpningen er det stiliserte halvsøyler med bred base og kapitel og slankt søyleskaft. Foran åpningen er det en stentrapp. Også sydportalene i skip og kor er markert med skruv der åpningene er overdekket av trepassbuer og dekorert med halvsøyler på hver side. Halvsøylene har bred base, smalt søyleskaft og kapitel. Foran korets sydportal er det en stentrapp. I svalgangens veggplanker er det tatt ut nøkkelhullformete lysåpninger, med en smal vertikal lysspalte nederst og en noe bredere og rundbuet overdekning.

Bortsett fra rundt apsiden er svalgangen avstivet med strebebjelker med hulkil/v-profiler. Strebebjelkene er kammet over svalgangens stavlegje og ført gjennom kirkens veggplanker, der de er festet med hode og splint. Svalgangens pulttak er er understøttet av sperrer med hulkil/v-profiler. Det samme gjelder for apsiden. Sperrene er i nedre ende festet til stavlegjen. I øvre ende er de festet til en stokk som er naglet til ytterveggen. Med unntak av svalgangen rundt apsiden, er det i overkant av sperrene felt ned en ås med hulkil/v-profiler. Skruvene over portalene har form som saltak og er understøttet av mønsåser. Våpenhuset har i tillegg sideåser. Både mønsåsen og sideåsene er ført gjennom plankene i skipets vestgavl der de er låst med hode og splint. De enkelte deler er dekorert med hulkil/v-profiler. Til åsene er det festet stående takbord. Også svalgangen rundt apsiden har stående bord. Takbordene er tilsynelatende skavet. Svalgangen er nå tekket med lappheller. Det er rester av trenagler i svalgangens tak, dessuten er det atskillige spiker i bordene. På overbyggene over portalene er det utskårne mønekammer og trekors på gavlene.

Gulvet i svalgangen flukter med gulvet i kirkens skip og består av samme type planker. Gulvplankene er lagt i falser i grunnstokkene og er festet med skråstilte nagler. I vestsvalen er svillen festet til en grunnstokk som er festet til skipets vestre grunnstokk med korte grunnstokker. I gulvet i svalgangen rundt apsiden er det i tillegg til de øvrige grunnstokkene lagt skrånende grunnstokker mellom hjørestavene og korets østre grunnstokk.

Grunnstokkene er slitt, og på enkelte er det spor av sprettelgjing. I svalgangen syd for korets sydportal er en begravelse markert i gulvet (Se KIRKEGÅRD OG GRAVMINNER). I 1920-årene ble det lagt ny grunnmur under svillene i svalgangen. Nå er det en grunnmur av tørrmurt bruddsten som følger terrenget. Grunnmuren er høyest mot øst der den er 85 cm.

Treskurd

Vestgavlens vindskier har et stort, utskåret dragehode nederst. Hodene sees ikke på noen av de gamle tegninger av kirken, og skriver seg fra forandringene i 1880-årene.

Kirken har tre enkle søyleportaler: vestportal, sydportal i skipet og sydportal i koret.

Vestportalen (Reinli I, Hohler cat.no. 165) har søyler med høye, sylindriske kapiteler og baser. Den skrå overgangen til søyleskaftet har to rekker med skulpesnitt samt repstav. Det søndre kapitelet har utskåret liljemotiv. Den søndre basen har seksoddet stjerne i karvesnitt, innskrevet i sirkel. Søyleskaftene har vertikale hulkiler mellom geissfuss-snitt.

Sydportalen (Reinli II, Hohler cat.no. 166) har høye, glatte kapiteler med hulkilmotiv øverst og nederst samt halsring mot skaftet. Basene har tilsvarende form og utstyr.

Korportalen (Reinli III, Hohler cat.no. 167) har flate, konturerte pilastre som er utvidet øverst og nederst til kapitel- og baseform. Brede hals- og baseringer med hulkil.

Døråpningene i svalen er flankert av halvsøyler. Den vestre, hesteskoformede svaldøren (Reinli IV, Hohler cat.no. 168) har slanke søyler med kraftig sylinderform i kapiteler og baser. Disse er avskrådd mot skaftet og har henholdsvis halsring og basering.

Døråpningene på sydsiden (Reinli V og VI, Hohler cat.no. 169 og 170) har flate pilastre, av lignende type som pilastrene ved korportalen.

Smijern

Vestdøren er rikt utstyrt med smijern fra middelalderen, som tilhører «Sogn-Valdres-gruppen». Det er rikt prydet med streker og forskjellige prikkede og sirkulære border. Det dreier seg om to dørringbeslag og ett låsbeslag.

En dørring† a) som var flyttet til Bagn kirke, ble tilbakeført 1958, men ble stjålet 1972. Den var formet med jevntykk, prikk-ornert kropp og dragehoder mot festet. Over ringen lå to små, prikk-ornerte drager med tilbakeslåtte vinger og innsvunget kropp, som endte henholdsvis i en volutt og i en lilje.

Ringbeslaget, som er bevart, er firesidet og gjennombrutt, med firesidet, opphøyet, diagonalstilt festeplate. Fra beslagets hjørner og fra sidene springer det ut grener av varierende type. De to øvre, diagonalt stående grener ender i gaffelform, de to nedre ender i liljeform. Fra beslagets sider går det rette grener med naglehoder omgitt av rund plate. Opprinnelig har det vært åtte grener av denne type, men fire er gått tapt. Beslagets h. 44 cm, br. 44 cm.

Dørring b) enkel med strek-ornerte partier. Festeplaten er firesidet med rundt, opphøyet midtfelt. Fra hvert hjørne har det sprunget ut et langhalset, svunget dragehode som har vært forbundet, to på oversiden og to på nedsiden, men de to nederste er ødelagt. Fra sidene går det ut bøyler av ulik type. Til høyre en gaffelformet bøyle, til venstre en stengel med to svungne grener som ender i drageliknende hode. På kanten oventil står en bredbent engel med plastisk formet hode og hengende vinger, prydet med prikk- og strek-ornering og med markering av fjærkant på vingene. Festeplatens h. 30 cm, br. 31,5 cm. Figuren er 14 cm høy og 9 cm mellom vingespissene. Over engelen sitter et naglebeslag med smalt jernbånd mellom to store naglehoder, omgitt av rund plate.

Låsbeslag med firesidet, opphøyet plate, omgitt av bred, gjennombrutt ramme med geometriske motiver på tre av sidene og stiliserte dyr på den fjerde siden. Sidefeltene er avrundet oventil og forsynt med et plastisk formet hode. Fra hjørnene har det sprunget ut langhalsede dragehoder, men bare ett gammelt, nederst til høyre, er bevart. Hodet nede til venstre er erstattet av spir som ender i liljeform. På kanten øverst står et grenformet beslag med to svungne armer som ender i lansettformet blad eller hode. Største rammehøyde er 21,5 cm. Over det grenformede beslaget sitter et naglebeslag av liknende type som over engelen i låsbeslaget. Låsen er en draglås. Drageren er dekorert med dragehode og stiplede ornamenter. Låsmekanismen er skjult av en trekloss.

Dørring, inspirert av drageringen, men langt enklere, og med rosettformet festebeslag og årstall 1737. Diam. 17 cm. Ringen erstattet drageringen inntil denne ble brakt tilbake fra Bagn.

Fløy og kongemonogram av kobber. Fløyen ender i en stor og to mindre volutter. Gjennombrutt av initialer S:A:S:L:, årstall 1726 samt perlebord langs kanten øverst. Mål 28 x 36 cm. Kongemonogrammet viser Carl Johans kronede monogram. På høyre side en løve som støtter kronen med sin øks. Venstre side, som er defekt, har hatt tilsvarende løve som er brutt av. En løs del med årstall 18.. har stått nederst. H. 40 cm. Største br. har ant. vært 34 cm (nåværende bredde er 31cm).

Myntfunn

Fra stavkirken er ialt funnet 73 eldre mynter. I 1950 ble funnet en fragmentarisk mynt under svalen utenfor korets sydvegg, visstnok en halvpenning fra Håkon V Magnusson. Ved utgravningen i 1971 ble funnet 69 mynter, derav fire Håkon Håkonsson, tre Eirik Magnusson, tre hertug Håkon Magnusson, en Håkon V Magnusson, fem ca. 1270-1320, en Erkebiskop Gaute Ivarsson, en Kong Hans samt 28 nyere. Fra Danmark to fra middelalder og ni fra nyere tid, fra Sverige tre fra middelalder og fra det tyske rike en fra nyere tid.

Interiør

Galleri med orgel i apsis. Foran dette står alteret med altertavle, dannet av rester av et middelaldersk alterskap. Klokker- og medhjelperbenk på sydsiden i koret, prekestol og døpefont på nordsiden, i skipets østre del.

Kirkens interiør har undergått betydelige forandringer. I følge regnskapene ble det foretatt en rekke arbeider i 1700. Middelalderens korskille, som spendte mellom mellomstavene, ble fjernet, ny prekestol ble anskaffet, alteret ble fornyet og altertavlen og en del stoler ble reparert. Et nytt pulpitur ble satt opp over den store kirkedør og det gamle, som stod ved prekestolen, ble flyttet. Veggene har spunser som viser spor etter galleri ved nord- og sydveggen (se bygningsbeskrivelsen).

I 1854 ble foretatt nye forandringer for å vinne mer plass. Arbeidet ble utført av to bygdesnekkere, Eilev i Bakko (Bakkene) og Ola Jonsson Lurndal. Det middelalderske alterskapet ble avsaget og delvis ødelagt. Den gamle prekestolen ble tatt ut og en ny, mindre prekestol ble i stedet plassert over alteret. I 1879 overtok kirken et orgel fra Bagn kirke, og dette ble plassert på et lite galleri som ble oppført bak alteret.

I 1884-85 ble foretatt nye inngripende forandringer, denne gang etter stadskonduktør G.A. Bulls planer. Nye benker ble satt inn og nytt, stort vestgalleri ble satt opp. I 1888 ønsket man også å endre det mishandlede alterpartiet. Prekestolen ble tatt ned og deler av alterskapet ble satt sammen og ble stående som en skjerm foran det lille orgelgalleriet. Den gamle prekestolen som i mellomtiden hadde tjent som kornbinge, ble satt inn i skipet igjen.

I forbindelse med undersøkelsene og reparasjonene i 1970-årene ble vestgalleriet og benkene fra 1880-årene tatt ut, og etter menighetens ønske lagret ved kirken.

Farver

Veggene og gulvet fra middelalderen er umalt, og de nye spunsinger i sporene etter tidligere sår og forhugninger er tonet inn i samsvar med treverket. Det nyere gulvet i koret er malt brunbeige.

Til tross for de mange forandringer som er foretatt, har kirken likevel, som den eneste i vårt land, 12 innvielseskors fra middelalderen i behold. Disse er malt med sort og må være malt etter at kirken ble utvidet til langkirke i middelalderen.

Innvielseskors

På innsiden av veggplankene er det risset inn 10 sirkulære innvielseskors med diam. 28 cm. Korsene synes å ha sammenheng med ombyggingen i middelalderen. Det er ett kors på hver side av vestportalen, to kors på hver av langveggene i skipet, ett på hver av langveggene i koret og to i apsiden. Et ellevte og tolvte kors kan ha vært risset inn i forsvunne bygningsdeler.

Grafitti

Grafitti er funnet flere steder i kirken, bl.a. er det en dobbelt valknute samt korsformer på apsidens utside.

Inventar

Av den middelalderske innredningen er bevart en romansk døpefont og det nevnte defekte alterskap. Prekestolen skriver seg fra år 1700, mens orgelet som ant. er fra 1790, er kommet fra Bagn kirke. Klokker- og medhjelperbenk fra 1880-årene.

Alter

Alter, kasseformet. H. 107 cm, l. 151,5 cm, br. 51,7 cm. Forsiden er dekket av antependium. På alterets bakside sitter to profilerte skyvedører, begge er forsynt med smijernsring med stiliserte dyrehoder mot festet og prikkornering etter ryggen. Diam.8 cm.

Alterskap

Opprinnelig har kirken hatt et alterskap som ant. var av samme type som alterskapet i Hedalen, med Mariafigur i midtfeltet og helgenfigurer, antagelig åtte, i nisjer på fløyene, samt en høy bekroning, formet som kirkemodell. Bekroningen (se nedenfor), et buefelt fra den ytterste høyre fløydøren (UKM C 28219), samt fløydører er bevart. Fløydørene er benyttet i den nåværende altertavle.

En beskåret tavle, 85 x 70 cm, som man antok hadde tilhørt alterskapets midtfelt, hang tidligere på veggen i koret, men er senere kommet vekk. I følge innberetning 1884 var den kridert og bemalt på forgylt bunn som hadde "smaa indridsede ruder, 5 cm i kvadrat, og disse igjen rosetter". Øverst var den avsluttet med en gesims med "forsirede rosetter, og derunder er en tredelt eller kløverbladformet rundbue; under dennes midtre del er en roset med 8 blade, afvexlende forgylte, røde eller grønne; nedenfor denne roset ere tavlens ophøjede kanter bemalede med ovale forsiringer i lighed med ædelstene".

Alterskapets opprinnelige bemaling sees på det bevarte buefeltet og på bekroningen. Farvene er kraftige og ligger på krittgrunn. Det er brukt hvitt med skygger i blått og rødt langs kantene. Vindusgluggene er malt med sort. Det er også blitt foretatt teknisk undersøkelse av alterskapets fløyer og rester av kridering med bemaling i rødt og grønt på gullgrunn ble påvist. Imidlertid var farvene så dårlig bevart at det ikke hadde noen hensikt å foreta avdekking og restaurering.

Alterskapet undergikk antagelig den første store forandring i forbindelse med en reparasjon i 1700. Antagelig ble Mariafiguren da erstattet av et krusifiks, på lignende måte som i Hedalen kirke (se rekonstruksjonsskisse ved Bernt C. Lange 1966). Helgenfigurene og bekroningen ble trolig fjernet ved samme anledning. Ved de store forandringer i 1854 ble alterskapet ytterligere forandret. Krusifikset (se nedenfor) ble fjernet og et prekestolalter innredet. I innberetning fra 1868 heter det ”som det kan sees, har der paa den forgylte grunn i bundens midte staaet en stor figur mot gullgrunn i skapet” og "ved hver side deraf 4 mindre figurer i 2 afdelinger, og paa hver af fløjdørene ligeledes 2 figurer; alle disse har man borttaget, hængt fløjdørene og skabets overstykke paa korveggen, og i midtstykket eller bunden udskaaret saa stor aabning, at man kunde faa plads for prækestolen, som nu er indkilet deri tæt over alterbordet".

Bekroningen, som har form som en kirkemodell, stod lenge på en bjelke i kirken, men er nå i UKM (nr.7292). Den har tre korsarmer og høyt sentraltårn med fialer på fremsiden. Likeledes har korsarmene fialer ved gavlene. Bemalingen er lagt opp med arkitektoniske detaljer; hvitt murverk med detaljer i gråsort, rødt og hvitt, i langmurene høye, lansettformede vinduer og i gavlene firpassformede vinduer med utskytende liljespyd. Tårnet har malt murverk og arkademotiv med rundbuer og midtpilaster. Tak og spir har blå og hvite striper. H. 128 cm, br. 62,5 cm, dybde 43 cm.

Altertavle

I 1880-årene laget man den nåværende altertavle som består av fløyene fra alterskapet. De to halve ytterfløyene, som hadde hengt på veggen, er satt sammen og utgjør midtfeltet. Videre har altertavlen buefelter av lignende type som det bevarte feltet fra alterskapet, men langt enklere. Det ble også laget toppstykke, tydeligvis av liknende type som det gamle toppstykket. Altertavlen ble malt i 1890-årene. Midtfeltet fikk maleri av Himmelfarten. Det er oppgitt to forskjellige navn i forbindelse med maleriet. En tradisjon forteller at det var Erling Sørbøen fra Bagn som malte det, men i følge Einar Lien (f. 1910) var det Orvar Torsrud fra Bagn. Sidefeltene og toppstykket ble overmalt med hvitt. I 1920-årene ble de malt av en maler Sverre Siverts fra Gudbrandsdalen. Sidefeltene fikk fremstilling av Moses og Aron, Bergprekenen og Korsfestelsen. Toppfeltet fikk englehoder samt alfa og omega.

Knefall†

Knefall†, "sømmelig" ble utført 1700.

Alterring

Alterring, ant. fra 1850, rund med dreiede balustre. Bred, flat håndlist. Knefallet mangler stopping.

Døpefont

a) To kleberstensfragmenter fra døpefont, nå i stenmagasinet i UKM. b) Døpefont i kleberklebersten. Kum med skaft fra 1150-1200, ny fot. Rund kum, avløpshull i bunnen, rundt kummen syv vertikale border med forskjellige geometriske mønstre med "sunken star"-karakter. Øverst på kummen ringkjede med gjennomtrukket bånd. På skaftet ringstavfletning. Kummens diam. 68 cm, h. 54 cm (uten fot). Fonten ble brutalt forandret, ant. i 1850. Dette påtales i Fortidsminneforeningens årsberetning for 1868, hvor det heter at "fodstykket er borte og i dets sted bruges skaalen i omvendt stilling, saa at fadet staar paa en treklods, der er anbragt paa mellemstykket". Foten har tre trinn satt sammen av skiver. H. med fot 91 cm.

Prekestol

Prekestol, snekkerarbeid fra 1700. Fire fag, hvert med storfelt med to små fyllinger i profilert ramme. Eggstav under kronlisten. Øvre smalfelt har pilastermotiv av profilerte lister ved hjørnene. Nedre smalfelt har fasetterte korsblomster ved hjørnene, antagelig fra 1880-årene, det samme gjelder bæresøylen som er åttesidet med knekter med utskåret hode nederst.

Prekestolen ble tatt ut 1854 og gjorde tjeneste som kornbinge på Bakko frem til tilbakeføringen til kirken i 1880-årene. Den ble da malt opp og disse farver har den senere beholdt. Lyst blått ramverk med sjablonering i grått. Gråhvite fyllinger med blomstermotiver, profiler i grønt, brunt og bronsering. Bronsert eggstavlist. Foten har rød bemaling som illuderer granitt.

Prekestolen som stod over alteret fra 1854 og frem til 1880-årene, var anbragt i en stor åpning som ble skåret ut i alterskapets midtfelt. Den er en enkel, snekret renessanseform med brede ramverksbord som danner et øvre og et nedre smalfelt, og et høyt storfelt som har rombemotiv dannet av profilerte lister. Malt blå med blomstermotiver på gråhvit bunn og stiliserte bladmotiver. H. 74,5 cm, total bredde 87 cm. (Valdres Folkemuseum.)

Prekestolhimling

Prekestolhimling, antagelig samtidig med prekestolen, sekssidet med en bredside inn mot veggen. Eggstavlist under kronlisten. Brede, svungne bøyler ved hjørnene. Symmetrisk sveifede plater rundt kanten oventil og ved hjørnene. På undersiden belistet, rombeformet midtfelt med ny, opphengt due. Himlingens mål br. ca. 130 cm, h. 46 cm. Duens l. 33 cm.

Farger: lyst grønt, lyst blått, gult, brunt og bronsering. Undersiden hvit med rosa rombefelt og røde lister. Bronsert due. På undersiden av lesebrettet er malt en hånd som peker på et kors.

Korskranke†

Korskranke†. I 1850-årene lå det fremdeles rester av en korskranke i et skjul ved kirken. Bull rekonstruerte delene, men senere er de forsvunnet.

Benker†

Benker†. På innsiden av langveggenes sviller i skip og kor er det delvis gjenspunsete utsparinger etter benker. De har vært felt ca. 3 cm inn i svillene med en ca. 3-4 cm bred, loddrett konstruksjon som har gått ned til det tidligere gulvet, som har fluktet med overkant av grunnstokkene. Det er ca. 90 cm avstand mellom utsparingene. I 1850-årene ble de gamle benkene skiftet ut og nye benker med sveifede vanger ble satt opp. Disse stod inntil gulvet ble tatt opp i 1970-årene. Senere har de vært lagret, og istedet er det satt inn jærstoler i kirken.

Galleri

Gallerier. Et pulpitur† ved prekestolen ble flyttet i 1700 da prekestolen ble fornyet. Istedet ble det oppført et pulpitur† over inngangsdøren i vest. I forbindelse med restaureringen i 1880-årene ble det oppført nytt, stort vestgalleri. Dette ble tatt ned i 1970-årene og har senere vært lagret.

I 1850-årene fikk kirken galleri ved korets østvegg. Brystningen er tresidet og har dreiede pilastre som danner arkader med buer skåret ut av overliggeren. Malt i lyst grønt med dypgrønn eføyranke.

Orgel

Orgelet har opprinnelig tilhørt Bagn kirke. Det var antagelig bygget av Gulbrand Amundsen Klætte i 1790-årene. I følge tradisjonen skal utsmykningen av orgelet være utført av Aslak Olsen Lie, en kunstner som forlot Valdres 1848. En bekroning av lignende type, med korslagt fiolin og gige, er bevart i Nord-Aurdal kirke. Orgelet ble satt opp i Reinli 1879. Det er et skaporgel med to dører i fasaden, utskåret bekroning med akantus og korslagt fiolin og gige, flankert av blomsteroppsatser. Øverst på bekroningen sitter en krone med korsmerket klode. Vinger med gjennombrutt akantus i øvre del. Orgelet ble restaurert og delvis rekonstruert av Ernst Junker 1978-79. Mekanisk med sløyfelade og kilebelg. Stemmeskiltene er fornyet. Disposisjon: Ters 8/5’ (diskant), Siffløyte 1’, Kvint 4/3’, Gedaktfløyte 4’, Gedakt 8’ (diskant), Ters 8/5’ (bass), Mikstur 3 fag, Oktav 2’, Principal 4’, Gedakt 8’ (bass). Farver: fasadens dører er gråhvite med malte trepiper i grågrønt med sorte lydhull i blå fordypning. Sidefeltene (hvor stemmeknottene er plassert) er gråhvite med rød rankesjablonering. Spillebordet er sort med sorte og hvite tretangenter. Bekroningen og vingene har akantus i sølv og gull, staffert med rødt, instrumenter i brunt, blomster i rødt, hvitt og blågrønt. Total h. ca. 310 cm, br. ca. 196 cm, dybde 92 cm.

Skulptur

Krusifiks, barokk, muligens etter middelaldersk forbilde. Hodet dreiet mot høyre, skjegget todelt, tornekrone med dobbelt fletning, rett utrakte armer, lendeklede med hengende flik ved høyre hofte, føttene samlet med én nagle. Farver: Malt med oljefarve, sort skjegg og hår, grønn tornekrone, blekrød karnasjon, brystvortene markert med rødt, røde blodsdråper.

Korset er tydeligvis beregnet på en større skikkelse opprinnelig, men ble beskåret i forbindelse med plassering i alterskapet, på lignende måte som i Hedalen kirke. Det er primitivt utført etter middelaldersk forbilde, med medaljonger ytterst på korsarmene og bak Jesu hode. Nederst på korsstammen mangler medaljongen. Medaljongen bak Jesu hode sitter løst festet. Medaljongene har randkant med innskåret rankemotiv og forsenket midtfelt. Mål: Kristus 70 x 62 cm. Korset 89 x 87,5 cm.

Det er meddelt at det hørte Maria og Johannes til korset, men disse har man ingen nærmere opplysninger om.

"Utskjæringer og malerier"†, bl.a. av himmelrike og helvete, ble ifølge tradisjonen fjernet i forbindelse med forandringene av alterskapet i 1854.

Rituelle kar

Teksten under avsnittet Rituelle kar vises kun for innloggede brukere.

Paramenter

Alterduk† av lerret (invl. 1675). En dreiels alterduk† forært av sognepresten og hans kjæreste (invl.1714-16). Alterduk med bred bord i sprangteknikk. Alterduk, hvit lin med svartsøm. Motiv: Jesu monogram, kors og blomstrende trær.

Alterkleder. Frem til 1972 var det spikret tre kleder til alteret: Det innerste var vevet med striper og ruter (a), derover et trykt rødt ullklede (b), og ytterst et rødt vadmelsklede (c). a) Skillbragd i ull på toskafts linbunn, med plantefarver i grønt, brunt, gult, rustrødt, svart og indigo. Kledet er antagelig identisk med kledet som omtales i invl. 1675 som "et gl. stribet alterklæde". Mål: 177 x 130 cm. b) Festet til det underliggende klede. Ant. fra 1600-årene, toskafts ullklede, rødt med trykte blomstermotiver i sort. Sammensatt av to stykker. Langs kanten og over midten sitter rester av smalt, lysegrønt silkebånd. Lappet med rødt, trykt stoff fra omkr. 1900. c) Toskafts, rødt vadmelsklede, vevet i ett stykke, med gullknipling langs kanten nedentil og ca. 35 cm opp på hver side. Opprinnelig har kniplingen gått helt opp på hver side. Kledet har tidligere vært anvendt i Bagn kirke og midt på kledet er det spor etter det opprinnelige broderi: Ole Andersen Haftoen 1773. I Carl Johans tid er broderiet fjernet og i stedet har man brodert Carl Johans monogram med gul ulltråd. Mål 150 x 200 cm.

Messehagler. "1 gl. Udsleden messehagel af Gultt Tøyg oc Trøgt med blummer paa"† (invl 1675). Ny messehagel† 1708-10. Messehagel, fiolett fløyel, overført til Reinli nye kirke (s.d.).

"1 gl. Grof Gandsche i Støcher Sleden messeserch"† (invl. 1675). Ny messeskjorte† forært av almuen 1689.

Lysstell

Teksten under avsnittet Lysstell vises kun for innloggede brukere.

Klokker

"2de smaa Klocher i Stubhullet" (invl. 1675). Begge henger fremdeles i støpulen sammen med en stålklokke fra 1898.

a) Middelalderklokke. Svakt skrånende sider, tre riller under kronen og tre på overgangen til slagkanten. På kappen innstøpte kors, h. 3 cm, og mannshoder, h. 2 cm. (Pilegrimsmerker?) Kronen består av to firekoblede bøyler. Diam. 51 cm, h. med kronen 63,5 cm.

b) Klokke fra 1641. Lang omstokket innskrift i to rader øverst og nederst. Av innskriften fremgår at klokken har vært Nes "oc øens menigheds". (Ant. Nes og Helgøens menighet i Hedmark.) Videre kan leses navnene Iens Bielke, Fru Sofia Brockenhus og Otte Mogensøn. Under den øverste innskriftbord løper en hengende palmettbord. På midtpartiet på den ene side er gjengitt Christian 4.s kronede våpen samt årstallet 1641. Diam. 56,2 cm, h. 61 cm.

Stålklokke med innskrift: CAST BY STUCKSTEDE & BRO. ST.LOUIS MO. DENNE KLOKKE ER I 1898 GIVET OG SENDT REINLID KIRCKE FRA REINLINGER SOM ER UDVANDREDE TIL AMERIKA. På kappen leses RINGER JEG TIL KIRKEMØDE/ RINGER JEG TIL RO DE DØDE:/ ALTID ER JEG HERRENS TOLK. Diam. 95 cm, h. 71,5 cm. Opphengt i stor jernbøyle.

En liten "Hand Kloche"† nevnes i invl. 1675, men i 1712 heter det at den var flyttet til Aurdal prestegård.

I følge innskrift på en minnetavle fra 1799 hadde kirken fått en klokke da. Denne er senere forsvunnet. Tavlen er sortmalt med sirlig tekst i rosa som lister opp alle giverne, og hvilket beløp de hadde bidratt med. Nederst leses: Malet af Mig Ole Hermundsen Jucham Den 18de Aprili Anno 1799. Mål 114,5 x 69 cm.

Møbler

Skap. Venstre hjørne avskrådd. Enkel fot og sokkellist. Blåmalt med brune lister. Sjablonert mønster langs kantene og rundt døren. H. 114 cm, br. 92 cm, dybde 22 cm. I døren er innklebet et stikk. Det gjengir Luther i hel figur. Han holder en bibel som han samtidig viser til. Mål 36 x 19,2 cm.

Diverse

To prestekraver ble funnet i alterskapet 1966. Den ene hadde initialer I L (Jonas Landt, prest i Aurdal 1764-1777, sønn av prost Landt). Dep. Norsk Folkemuseum.

En gammel forbrendt og ubrukelig jernkjele† til tjærekoking (besikt. 1665), den burde selges og en ny jernpanne anskaffes for 10 rdl.

Trestikker. Ved utgravningene under kirkegulvet ble funnet en stor konsentrasjon av trestikker «Pjotrpinner», i alt 110. Det ble også funnet seks stikker andre steder i kirken. Lengden varierer fra 15 til 50 cm, de fleste er omkring 40-50 cm. Bredden varierer fra 1-7cm, de fleste ca. 3-4 cm. Stikkene er grovt spikket til på forskjellig måte. En stor del er mer eller mindre spisset til i den ene enden, noen få har to spisser ved siden av hverandre. En stikke har et 18,5 cm bredt neverstykke viklet rundt den butte enden. En separat neverrull i konsentrasjonen kan også ha vært et slikt "håndtak". Noen stikker har innskårne hakk, muligens for målangivelser. En stikke har skårne initialer: R K D.

Kirkegård og gravminner

Kirkegården var opprinnelig ganske liten og omgitt av stenmur, med inngang fra en vei langs vestsiden av muren. Kirkens støpul stod på den andre siden av veien. Kirkegården ble utvidet i 1870-årene, i 1930 og i 1978. Ny omregulering ble foretatt i 1989.

Prospektet av kirken fra 1851 viser kirkegården omgitt av stenmur, muren ligger relativt nær kirkebygningen og støpulen. På tegningen fra 1861 der kirken er sett fra syd-vest, er det vist en portbygning† i muren mot vest. Åpningen er overdekket med et saltak som har møne i retning nord–syd. Gjennomgangen er lukket med en enkel port. I forbindelse med kirkegårdsutvidelsen i 1870-årene ble portoverbygget erstattet av støpulen som ble ombygget i underetasjen for å tjene som porthus. Samtidig ble muren forsynt med stakitt. På tegningen fra 1882 er det vist en stenmur relativt nær kirkens nordvegg. Da kirkegården senere ble utvidet mot vest, ble også støpulen / porthuset flyttet. Den tidligere plassering er påvist ca. 12 meter øst for nåværende situasjon.

Kirkegården rundt kirken var tidligere avgrenset mot nord av en vei som gikk forbi gården Bakkene og videre opp mot Aurdal. Veiens sydside gikk ca.10 m nord for svalgangen på nordsiden av kirken. Ved østenden av kirken gikk grensen for kirkegården i en bue med avstand 10 m fra apsiden. En bratt bakke dannet kirkegårdens sydgrense. Kanten på skråningen gikk 6 m fra sydsvalens vesthjørne. Herfra gikk kanten i en bue inn mot støpulens sydside. Veien gikk på nordsiden av støpulen. Senere ble kirkegården utvidet mot vest, nord og øst.

Nå er kirkegården omgitt av et stakittgjerde i vest, nord og øst. I syd utgjør den bratte skråningen fremdeles avgrensingen. Det er anlagt en høy mur mot hovedveien nedenfor. Fra hovedveien går det en stikkvei opp til kirkegården. Inngangen er gjennom underbygget i støpulen som står vest for kirken. Sydvest for kirken er det plassert et service-hus. I forbindelse med brannsikringsanlegg er det oppført et pumpehus i skrenten mot veien. Huset er kombinert med kiosk for billettsalg.

Gravminner

Det eldste minne om begravelser i kirken er restene av en innskrift på dørvangen i søndre svalgang, rett øst for korportalen. Den er lest og tolket av Ingvald Undset som "Her h(vili)r und(ir Si)ra Thor(der) sem e(fna l)et ki(rkiu) dessa (pater) nr". (Her hviler under Sira Thord som lot forberede denne kirke, pater noster.) Innskriften ble delvis ødelagt ved de omfattende forandringer i 1850-årene.

I svalgangens plankegulv, rett øst for korinngangen, er et gravsted merket med opprinnelig fem nagler, derav er tre bevart, mens rester etter de to andre kan sees. Naglene har dannet et kors, 158 x 43 cm. I følge tradisjonen var kirkebyggeren begravet her, hvilket også bekreftes av innskriften på veggen.

Ved utgravningen av kirkegrunnen ble det funnet en rekke begravelser. De eldste måtte være eldre enn den stående kirke.

Gravminnene på kirkegården er gjennomgående fra det 20. årh. og de fleste av sten. Tre eldre jernkors er bevart. a) Kors med trepassformede armender over Arne Klovrud, død 1892, h. 126 cm, br. 74 cm. b) Kors med trepassformede armender og separat støpt sommerfugl over puppe øverst på korsstammen, h. 153 cm, br. 81 cm. c) Defekt kors.

Fotografier fra slutten av 1800-tallet viser en rekke trekors, mange med trepassformede armender. En interessant variant, muligens lokal type, er en del kors med høy og bred stamme og korte korsarmer. Fire eldre gravmæler av tre er oppbevart ved kirken.

a) Gravkors med gavl. Korsstammen er firesidet med profil langs alle fire sider. Tverrarmen, som er innfelt på forsiden, har det samme profil. Øverst på korsstammen er utskåret en firesidet baseform med nedtapningshull i toppen, men det som har sittet innfelt er gått tapt. Taket består av to uprofilerte, skrått liggende bord som er forsynt med profilert og utsveifet gesimsbrett på begge sider. Under korsarmene har det sittet svungne knekter som har har vært festet til korsstammen. Nedre del av knekten på venstre side er bevart. Korset har spor av sortmaling. På øvre korsarm og på tverrarmen er innskåret en tekst, supplert med gjennombrutt prikket tekst på blikkplate: HER/VND/EVR/WILR/DEN/SALI/MAN/SS BØN 1752/SOM/DØDE.../n 14 APRELI. Blikkplaten er fastslått med nagler og under naglene sitter rester av kypertvevet stoff, visstnok rødt. Videre er det rester etter enda en blikkplate med prikket innskrift (visstnok SAD). Da denne platen ble satt opp, dekket den litt av den eldste teksten og derfor ble denne skjulte teksten ("den 14") skåret inn med små bokstaver nedenunder. På korsstammen nedenfor krysset er skrevet med sirlige, mer kunstferdig utførte bokstaver: Herunder wiler den salig Kwinde som død d. 25 ianvarivs. Korset har stått i jorden og er råtnet nederst. Total h. idag: 370 cm, br. 84 cm.

b) Gravmæle, består av en planke med tilskåret rund bekroning og fem utskytende knotter, som er slått med passer. Innskrift: HER VNDER/HWILR DET/SALIG/BAREN/ EHS/ 1785. H. 92 cm, br. 22 cm, dybde 2 cm.

c) Gravmæle, består av tynnt bord, svakt skrånende utad, tilskåret med rund bekroning. På den ene siden av bekroningen to primitive, konsentriske sirkler, på den andre siden ingen sirkel, bare spor av passer ved halsen. På begge sider et svakt innrisset kors. Avbrutt nedentil. Spor av tjære. Ble funnet i overflatefyll i vestre del av kirken. H. 50,5 cm, br. 17cm, dybde 7 mm.

d) Et lignende lite bord, mer primitivt utført, ved tilhugging på flatene, har rest av innrisset kors, men bordet er avbrutt i flukt med tverrarmen slik at nedre del av korsstammen er gått tapt. Mål: 17,5 cm x 17 cm, dybde ca. 7 mm.

e) Gravmæle, består av en lang planke som smalner i øvre del. Nedre del er forsynt med planker og profilert belistning, slik at det illuderer et postament. Gravmælet er sandstrødd og sandstrøingen er malt i sjatteringer av gult og sort. Listene langs øvre del har rød (dodenkop) farve. Støttens øvre del har et hvitmalt, sortkonturert innskriftfelt med sirlig håndskrift i sort: Her U. hviler Støvet af Manden M:E:S: Hoff Som blev fød den 12 Sept i Aaret 1774 og døde 8de Juni i Aaret 1845. På postamentet et hvitt, sortkonturert felt hvori malt med sort et håndtrykk og innskrift: Tid og Evighed. På baksiden innskrift i øvre del "See! Tiden kort, Som Strømmen hurtigt rinder Den løber bort Og som en Damp forsvinder Paa Jorden her er kun vor Vandrings Aand Thi bør enhver den vel overveie. At han ei søger al sin Arv og Eie I Støvets Land". Derunder et sirlig åttetallsornament og nederst en riflet vase med blomster. På postamentet hvitt felt med rødbrun vase med tynne, grønne grener og blomster med tre runde, gule kronblader og mellom disse tre lanseformede blader, et rødt og to blå. Langs kanten sorte, degenererte rokokkoblader. (Registrert 1986, ikke gjenfunnet 1996.)

f) Planke med sortmalt skriveskrift: Her hviler Halvor Olsen Hellingen fød den 27^de juni 1807 og død den 9 December 1891. Fred med dit Støv. H. 132 cm, br. 24,5 cm.

To små smijernskors oppbevares i uthuset. Har muligens sittet i toppen av gravmæler. Begge ender i spiss nederst. a) Korsarmene ender i hjerteform ytterst, h. 41 cm. b) Kors med ornamentbøyler som springer ut fra begge sider i krysset. H. 32 cm.

Abortskrin, funnet i støpulen, h. 5,5 cm, l. 9 cm, br. 6 cm.

Støpul

Første gangen det er nevnt støpul ved Reinli kirke, er i en inventarliste fra 1675 da det henger ”2 Smaa Klocher i Stubhulet”. Denne støpulen† kan ha vært samtidig med kirken.

I 1826 ble det betalt for «bygning af et nyt Klokkehuus», trolig den nåværende støpulen, og for ”Laas til Klokkehuset”. På trykket fra 1851 er støpulen vist med laftet underbygg og åpen klokkestue med vegger av hjørnestolper og mellomstolper som er avstivet med skråstivere. Støpulen har saltak med møne i retning øst–vest. Tilsynelatende er taket tekket med spon. På tegningen fra 1861 er stolpene dreide og den synlige gavlen laftet. Inngangen må ha vært mot øst eller nord. Også tegningen fra 1867 synes å vise at taket var tekket med spon.

I forbindelse med flyttingen av støpulen i 1880-årene synes den laftete underdelen å ha blitt redusert til noen få omfar som ble satt på et underbygg av stavverk. Ved samme anledning fikk støpulens tak nye vindskier og tekking. På sydsiden av gjennomgangen er det redskapsbod, på nordsiden er det oppgang til klokkestuen i overbygget.

Underbyggets vegger er av stavverksliknende konstruksjon med staver, sviller, stavlegjer og innfelte veggbord. Hjørnestavene er sirkulære med base og kapitel som avsluttes med en hulkilprofil. Stavlegjene er felt ned i hjørnestavene. Staver, svill og stavlegje har not som opptar veggbordene. Innebyrdes er veggbordene forbundet med not og fjær. Plankenes innside er sletthøvlet. Yttersiden er tilnærmet rett før den buer svakt mot fjærkanten. Langs notkanten er det en halv vulst-profil. Plankene har fjær med fals, noten virker høvlet. Nord- og sydveggen er avstivet med skråstivere på innsiden. Gjennomgangen er markert med halvsøyler på hver side. Halvsøylene er slankere enn hjørnestavene, men med tilsvarende base og kapitel som disse. Svillene synes å være tappet inn i hjørnestavenes baser. Gjennomgangen er lukket med en port av tregitterverk.

Den nedre delen av støpulens overbygg er laftet, den øvre delen er åpen. Stavlegjen i underbygget er nederste stokk i det laftete overbygget. Stokkene er firkanttelgjet, hjørnene er sinklaftet. Overbyggets åpne del har dreide hjørnestaver som er plassert på laftekonstruksjonen. Mellom stavene er det satt inn skråstivere.

Saltaket har møne i retning øst–vest. Taket er båret av mønsås med sperrer, og er tekket med bord og tungeformet skifer. Gulvet i overbygget er festet til bjelker i retning nord–syd som er laftet inn i underbyggets vegger. I den midtre delen av underbygget er det bordgulv, forøvrig danner bakken gulv. Klokkestolen er festet til den midtre gulvbjelken i overbygget.

Gulvene er av bord, veggene i støpulens underbygg er fundamentert på sten.

Servicehus/lagerhus

I 1977 var det planer om å bygge et lagerhus for bygningsrester. Samtidig ble det vurdert å bygge et servicehus med redskapsrom, hvilerom og toaletter. I 1987 ble det besluttet å bevilge penger til oppføring av et pumpehus for kirkens overrislingsanlegg. I 1995 ble det bygget en kombinert kiosk og billettkontor med rom for vanntank til overrislingsanlegget ved inngangen til kirkegården etter tegninger av Riksantikvaren.

Kilder

Utrykte kilder

1. Riksarkivet. Danske Kanselli, ”Norske Innlegg”, 1734.
2. Rentek., kirkeregnsk., Akershus stift, pk.1b, 1618–1622, pk. 5 1631–1632, pk. 9, 1651–53, pk. 15, besikt. 3.2.1665.
3. Statsarkivet i Oslo. Chra. stiftsdir., kirker, regnsk., c) pk. I, nr. 14, utgifter 1679.
4. Chra. stiftsdir., kirker, vedlikeh., synsprot. (1673-75, 1686-1688), besikt. 7.8.1675, besikt. 1740, besikt. 15.7.1686.
5. Chra. bispearkiv, kopibok 1, B, 1733–1734.
6. Chra. bispearkiv, regnskapsprot. nr. 50 (1700), prot. 53 (1708-1710).
7. Chra. bispearkiv, kontor, brev II pk. 10 (1734,1736).
8. Statsarkivet i Hamar. Kirkestol for Reinli kirke 1675-1720.
9. Kirkeregnskap med besikt. 1691.
10. Kallsbok for Aurdal 1731-1794 (med invl. fra 1712).
11. Kallsbok for Sør-Aurdal, 1807-.
12. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. Brev fra FNFB til K. Hagene, Reinli, 14.12.1880.
13. Brev fra K. Hagene til FNFB, 14.2.1883.
14. Brev fra Kirkedept. til FNFB, 29.6.1883.
15. Innberetning fra H. Thorsen, aug. 1883.
16. Brev fra FNFB til sokneprest Sandberg i Aurdal, 19.7.1884.
17. Brev fra FNFB til Kirkedept., 13.9.1884.
18. Brev fra FNFB til Kirkedept. 22.10.1886.
19. H. Vreim, notat aug. 1941.
20. J. Hvem, brev til Ra, 4.8.1945.
21. J.C. Eldal: Reinli stavkirke : historikk, notat 24.4.1971.
22. H. Christie, Notat etter samtale med I. Bakken, Reinli, 12.8.1971.
23. H. Christie, Reinli stavkirke : Utgraving, notat okt. 1971.
24. H. Klems arkitektkontor, Reinli stavkirke : Innstilling om restaurering, 1973(?), udatert.
25. H. Christe, Utgravningsrapport, 30.5.1974.
26. O. Helland, Reinli stavkirke, Rapport, 13.4.1977.
27. G. Skjærvø og T. Thun, NTNU, Reinli stavkirke. Dendrokronologiske undersøkelser av prøver tatt av N. Brandt, notat 17.3.1997.
28. H. Christie, Reinli stavkirke : Bygningshistoriske undersøkelser og arkeologiske utgravninger somrene 1971 og 1972, maskinskrevet manuskript 2001.
29. Eldre fotografier.
30. Vitenskapsmuseet, NTNU. Ms. i Hammers Saml.
31. Kommunearkivet. Formannskapsprot. for Sør-Aurdal 1837-57, 1857-73, 1874-92.
32. Soknepresten i Sør-Aurdal. Kallsbok for Sør-Aurdal 1807-.
33. Kirkeregnskapsbok for Bagn og Renlien annex Kirke i søndre Ourdals Præstegjeld 1807, 1815-1936.
34. Norges Kirker, NIKU. H. Christie: Graving vestre midtfelt, notat 2.8.1971, bl. 4.
35. H. Christie, notater juli/august 1971 og juni/juli 1972.
36. N. Brandt, notat 4.8.1972.
37. Brev fra S. Tschudi-Madsen, Ra, til I. Bu, 31.12.1973.
38. H. Christie, Reinli stavkirke : Bygningshistorisk sammenfatning, notat 30.5.1974.
39. H. Christie, Reinli stavkirke : restaureringsarbeidene i 1880-årene, notat 9.11.1976.
40. H. Hals II, Tinn, kat. vedr. Valdres. Ms. (kopi).
41. T.T. Bjærke, Problemer omkring en gruppe smijernbeslag i Sogn Valdres og Gudbrandsdalen. Ms. 1970 (kopi).
42. Dokumentasjon ved S. og H. Christie 1986.

Trykte kilder

1. DN – PNR – Grågås – F.A. Wessel-Berg, Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i Tidsrummet 1660-1831, Chra. 1841-1847.
2. N. Nicolaysen, Norske Fornlevninger, Kra. 1862-66.
3. FNFB årsb. 1866, 1868, 1884.
4. N. Nicolaysen, Mindesmerker af Middelalderens Kunst i Norge, u.å.
5. I. Undset, Indskrifter fra middelalderen i Trondhjems domkirke, Chra. 1888.
6. L. Dietrichson, De norske stavkirker. Kra./Kbh.1892.
7. D. Jorgens, "Barndoms- og ungdomserindringer fra Reinli", Samband, nr. 32, des. 1910.
8. O. Islandsmoen, Søre Aurdal og Etnedal : noko tilfang til ei bygdesoge om Valdres, Kria. 1914.
9. O. Islandsmoen, ”Kommunikasjoner i Valdres”, Islandsmoen m.fl. (red.), Valdres : 900-årsskrift 1923, Gjøvik 1923.
10. A. Bugge, "Kirkene i Valdres", Valdres 900-Årsskrift 1923, Gjøvik 1923.
11. O. Thorsrud, «Aslak Olsen Lie», Tidsskrift for Valdres historielag 11.-15. Årg. 1933-37, bd. III.
12. ”Reinli kirke”, Valdres, 13.1.1942.
13. ”Reinli tar i bruk nytt kapell søndag”. Oppland Arbeiderblad 25.9.1964.
14. ”Reinli kapell vigsles av biskop Alex Johnson i morgen”. Valdres 26.5.1965.
15. ”Stor vigslingshøgtid i Reinli”. Valdres 29.5.1965.
16. K. Hermundstad, "Reinli kyrkje", Valdres, 27.6.1967.
17. J. Hveem, Bagn kirkes historie, Oslo 1968.
18. B.C. Lange, "Innvielseskorsene i Reinli stavkirke", Vern og Virke 1976.
19. ”Et detaljert forslag til restaurering”, Valdres, 7.1.1971.
20. ”Hele bygda med under gjenåpningen i Reinli, Oppland, 21.8.1979.
21. J.B. Jahnsen, Bygget av levende stene, Aurdal 1983.
22. M. Blindheim, Grafitti in Norwegian Stave Churches, Oslo 1985.
23. ”Kirken sikres”, Samhold, 8.7.1987.
24. S.J. Kolnes, Norsk orgelkultur, Oslo 1987.
25. I. Aars, «Reinli kapell», Årbok for Valdres 1987.
26. Valdres 22.5.1990.
27. ”Reinliingane reiser servicebygg på dugnad”, Valdres, 7.2.1995.
28. T. Thømt, «Middelalderske beslag i Norge», FNFB årb. 1997.
29. E.B. Hohler, Norwegian Stave Church Sculpture, Oslo , Stockholm, København, Oxford, Boston 1999.
30. R. Bakken, Snikkaren Aslak Olsen Lie, Oslo 2000.
31. M.B. Solhaug, Middelalderens døpefonter i Norge, Vol. I-II, Oslo 2000.

Oppmålinger og avbildninger

1. Antikvarisk arkiv, Riksantikvaren. G.A. Bull, oppmåling av kirken, 1853.
2. J. Prahm, tegning, 26.7.1861.
3. L. Hvoslef, tegning, 1870-årene, kopi.
4. L. Hvoslef, tegning, 12.8.1882, kopi.
5. H. Klems arkitektkontor, oppmåling av kirken,1968.
6. H. Christie, Riksantikvaren, Opptegning av gulvkonstruksjonen på bakrunn av Klem og Bru’s oppmåling, 1980.
7. Nasjonalbiblioteket. Ms. 80 1994, J. Prahms skissebok 1857–62.
8. Nationalgalleriet. Tegning av August Eiebakke 1867.
9. Bagn Bygdesamling. Trykk merket ”Øvre Reen-Lid Kirke i Valdres”, 1851.