Løvøy kapell
Fra Norges Kirker
Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.
Elisabeth Andersen, Ola Storsletten, Jens Christian Eldal
Bakgrunn
Løvøy kapell, også kalt Løvøy kirke, St. Hallvards kirke eller St. Halvards kapell (Lauføy kirkia, Løfføen Stj. Halduors Capell). Løvøy kapell er dedikert til St. Hallvard og St. Martin. St. Halvard-navnet ble ofte benyttet, og det var først i 1962 navnet ble endret, etter Riksantikvarens og Tunsbergs bispestols anbefaling, til Løvøy kapell.
Løvøy kapell ligger på Løvøya som er en halvøy utenfor Falkensten i Horten kommune. Øya er knyttet til fastlandet ved Drasund.[1] Øst for Drasund mellom to høydedrag ligger Løvøykapellet. Nå inngår kapellet i et turområde som omfatter Løvøya. Kirkegårdsområdet er avgrenset med steinmurer mot sør, vest og nord. Mot øst danner det ene høydedraget grense. I det nordvestre hjørnet av kirkegården ligger en kombinert støpul/sakristi og servicebygg. Brønnen ligger sør-øst for kirken. I middelalderen stod kirken få titals meter fra strandkanten, og noen meter fra kirkens sørøsthjørne fantes en Olavskilde som i nyere tid er blitt flyttet.
Kirken er første gang nevnt i 1398 i biskop Eysteins jordebok. Den har aldri hatt eget sogn, utfra hva man kan se av kildene, og har derfor vært avhengig av gaver. Steinkirken er antagelig oppført mellom 1250-1300.[2] Skipet og koret er bygd i samme bredde uten skillevegg.
Kapellet forfalt etter reformasjonen, og Oslobispen Jens Nilssøn skriver i sin visitasbok fra 1598: "Det er muret et kapell på en ø som kalles Løvøen, og den blir kalt St. Haldvors kapell. Den er nu så øde, så at der på mange år ikke har vært holdt tjeneste, men folk på øen og der omkring søker til Borre, hovedkirke". På tross av forfallet som skjedde utover på 1600- og 1700-tallet og at prester sluttet å holde tjenester der, valfartet folk til kapellet. Da Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1684 ble alle kirkene i nordre Vestfold innlemmet i grevskapet og inntektene skulle tilfalle greven. I oversikten over alle de 26 kirkene som tilfalt greven var ikke Løvøykapellet nevnt, og heller ikke i kirkeregnskapet fra denne tiden nevnes Løvøy. Men folk fortsatte å besøke kirken til tross for at den var i sterkt forfall. I 1717 skrev overinspektør Jørgen Olufsen Mandal til grev Wedel at "gemene folk af idel superstition pleier visse tider om sommeren i håbetall tilsøge Løvø slet forfalne kirke og give hver nogle skillinger til dessen opbyggelses fortægt".[3] Og i 1743 blir valfarten til Løvøy kapells Olavskilde igjen kritisert: ”haver været superstition ved, men nu, Gud være lovet, gandscke ophører (…) en ret daarlig opinion om en sær lægende krafft i et vand som fandtes i en huule strax ved kierken, hvikken tanke saa meget meere var ugrundet, som samme huule ei har vand, uden naar det regner, og maatte detsaarsage, de derhen søgende syge, selv øse vand i den, naar de derav ville have noget at drikke. Mod denne superstitions avskaffelse staaer nu og kierken paa fald, og som det har været et huus, hvor ret et aandeligt horerie har været øvet, saa ser den og nu ud, som et ruineret ditto”.[4]
Da Falkensten bruks eier A.P. Styhr fikk tillatelse til å sette Løvøy kapellet i stand i 1720, stod kirken øde og forfallen, noe den antagelig hadde gjort i drøyt 100 år. Det er usikkert hvorvidt han fikk sluttført arbeidet, for da han døde i 1723 var ikke kirken blitt innviet, og to år senere var presten i Borre ikke kjent med noen aktiviteter i Løvøy kirke, og drev selv ingen kirkelige handlinger der. I et konsept skrevet på tysk fra 1727 står det at "Madam Styhr vil gi ornamentene tilbake til Løvøy kirke så snart det blir forrettet gudstjeneste", [5] så om inventardelene som ble gitt i forbindelse med istandsettingen faktisk fikk sin plass i Løvøy kirke er usikkert. Vi vet ikke hvor langt restaureringen kom, eller om den ble ferdig. Kirken ble ikke gjenviet og den forfalt raskt igjen. Tross dette viser regnskapet at utover 1700- og 1800-tallet økte valfarten til Løvøy særlig i anledning St. Hans og Marias bebudelses dag.[6] På 1800-tallet stod bare murene igjen uten tak eller annet beskyttelse, i 1882 ble ruinene fredet, og fire år senere overtok Fortidsminneforeningen ansvaret for ruinene.
Restaureringsarbeidet av ruinen ble startet i 1924 under ledelse av Gerhard Fisher. Da besto ruinen av to gavlvegger med runde vindusåpninger og delvis sammenraste sidevegger. Hans plan var i utgangspunktet å sette i stand og sikre ruinene. Men i 1935, etter ønske fra fortidsminneforeningen og lokale foreninger, og med godkjennelse fra Riksantikvaren, kom Fisher med en detaljert beskrivelse av en fullstendig restaurering av kapellet. I 1950 kunne kirken igjen åpnes for gudstjenester.
BYGNINGEN
Løvøy kapell er en salkirke med like bredt skip og kor. Kirken er orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Bygningen er av stein og har saltak.
Murer
Murene er av bruddstein med noe varierende størrelser og noe ujevne skift. Gavlene er murt helt opp. Utvendig står murene upusset. Hjørnene er ikke markert med kvaderstein. Også innvendig er murene upusset. I nordveggen, 25 cm fra østveggen, er det en nisje, 62 x 76 cm, som er 40 cm dyp og overdekket med en helle. I sørveggen, 45 cm fra østveggen, er det en nisje, 56 x 68 cm, som er 55 cm dyp og overdekket med en helle. Det er ikke markert korskille.
Portaler og dører
Skipets vestportal er rundbuet, med lysåpning ca.108 x 252 cm, enkelt utformet. Både sidene og overdekningen er kantet med relativt lav stein. I portalen er det en labankdør med gangjern og dørring av middelaldertype. I skipets sørvegg er det en spissbuet portal med lysmål ca. 78 x 245 cm. Sidene og overdekningen er kantet med relativt lave stein. I portalen er det en labankdør med gangjern og dørring av middelaldertype.
Nisje ved inngangen. Utvendig i vestmuren, rett sør for portalen er en nisje, ca. 40 x 150 cm og 50 cm dyp, trolig for en helgenfigur.
Vinduer
Øst for sørportalen er det to spissbuete vindusåpninger, med lysåpning ca. 44 x 100 cm, som vider seg ut mot innsiden. I åpningene er det et glassmaleri mot innsiden og et enkelt glass mot utsiden. I tillegg er det luker av bord med labanker. I skipets vestgavl og korets østgavl er det et sirkulært vindu med diameter ca. 40 cm, som utvider seg mot innsiden. Åpningene er kantet med lav stein. I åpningene er det satt inn glassmalerier.
Gulv og fundament
Bygningen er fundamentert på stein, men har ikke synlig sokkel.
Gulvet i skip og kor er dekket med heller av naturstein. Tilsynelatende er det ikke kryperom.
Tak
Saltaket er ca. 55° og er understøttet av sperrebind med sperrer, saksesperrer, hanebjelke og knestokker. Til sperrene er det festet åser som danner underlag for bord med teglpanner. Også til undersiden av åsene er det festet bord.
Våpenhus og sakristi
I det nordvestre hjørnet av det inngjerdete området ble det i 1956 bygget en klokkestøpul. Arkitekten var John Horntvedt. Det kombinerte sakristiet/støpulen er et kvadratisk tårnbygg i to etasjer, som har saltak med mønet i retning nord-sør. Det er sakristi i 1. etasje og klokkestue i 2. etasje. I sokkelen er det rom for elektriske tavler og for kirketjeneren. Tårnbygget har vegger av bindingsverk som utvendig er kledd med supanel, malt. Veggene i første etasje skråner innover. Innvendig er veggene i sakristiet kledd med stående vekselpanel, malt. I klokkestua står bindingsverket bart. Inngangen til sakristiet er en enkel dør på sørsiden som utvendig er kledd med bord i fiskebensmønster. Foran døra er det en støpt trapp som er forblendet med heller av stein. Det er nedfellbar stige opp til klokkestua. I sakristiet er det et torams dobbeltvindu i nordveggen. Yttervinduene har 2 x 3 glass, innervinduene er enkle. I klokkestua er det to luker i alle fire retninger. Sokkelen har støpte vegger og inngang på østsiden, der det er en enkel dør som utvendig er kledd med bord i fiskebensmønster. Gulvet i sokkelen er støpt. Himlingen består av bord i retning øst-vest. I sakristiet er gulvet bord i retning nord-sør. Himlingen består av vekselpanel i øst-vest retning, ubehandlet. I klokkestua er det linoleum på gulvet. Det er åpent opp til den firkantete tårnhetten som er understøttet av sperrer med bord og skiferstein. Til hetten er det festet en spirstang med vindfløy der "ANNO 1956" er utstanset, og et kors.
Tilbygg
Ved nordsiden av det kombinerte sakristiet/støpulen er et toalettbygg som er gravet inn i en forhøyning i bakken, slik at bare østveggen er synlig. Veggene er støpt. Utvendig er østveggen kledd med tømmermannspanel, malt. På innsiden er det plater. Veggen har en fyllingsdør med to speil og et enkelt vindu med et glass. På gulvet er det linoleum. Himlingen er kledd med plater. På det flate taket er det torv med gress.
INTERIØR
Kirken har vanlig langkirkeinnredning. Alter øst i koret uten passasje bak. Alterring som rett skranke på tvers av koret med meget korte armer i 90 graders vinkel på sidene. Døpefont i kirkens sørøstre hjørne. Prekestol i kirkens nordøstre hjørne plassert på et ett trinn høyt podium i nivå med gulvet inne i alterringen. Det er 11 benkerader på sørsiden av midtgangen og 9 på nordsiden. Benkene avsluttes med vanger ute ved sideveggene. Orgelet er plassert mot kirkens vestvegg, nord for midtgangen.
Alterpartiet er opplyst av en spotlight (alt: et punktlys), rommet for øvrig av kjegleformete pendler med takket kant langs åpningen. Elektriske rørovner under benkene og langs sideveggene i koret.
Kirken ble innviet 1950, men innredning fortsatte til utpå 1970-tallet, da ble nye glassmalerier og alterkors anskaffet. Kunstnerekteparet Sørensen/Bakken har stått for utformingen av mye av innredningene som ble gjort på 50-tallet.
Farger
Innvendig er det upussete bruddsteinsvegger og støpt hellegulv i koret og midtgang. Benkene er plassert på gråmalt tregulv som er løftet et trinn over hellegulvet. Takkonstruksjon og innertak er beiset(?) svartbrunt. Dørene er oljet, og benkene er malt bondeblå. Det er en rød, flosset løper i midtgangen, og gråmelert vevet teppe innenfor alterringen.
Glasmaleri
I de to sidevinduene er stiliserte motiver av Bebudelsen og Kvinnene ved graven, og de sirkulære vinduene i hver gavl har motiv med sennepsfrøet og såkornet. Tegnet av Hans L. Rasmussen, 1977.
INVENTAR
Alter
Gerhard Fisher fant tilhugde steinplater og steinblokker på vestsiden av kirken under restaureringen.[7] To stykker, begge 1,06 m brede og ca. 14-15 cm tykke. Det ene 1,55 m. langt, med et stykke avhugget på det ene hjørnet. Det andre 1,42 m langt på den ene siden og 1,08 m på den andre siden. Fisher antok at disse to platene har tilhørt det opprinnelige alteret, og senere blitt omhugget, og av ukjent grunn blitt liggende vest for ruinen. Disse platene danner i dag toppen av alteret. De er finhugget på oversiden og på tre kanter, mens den andre langsiden bare er avrettet og tiltuktet. Fisher konluderte derfor med at alteret må ha stått helt inntil østgavlen. Det ble også funnet små finhugde hjørnesteiner som antagelig stammet fra alteret og stemte med alterets plassering.
Det gamle alteret ble gjenoppmurt og dekket med de to sprukne platene som samlet måler: ca. 3 m x 1,06 m. Murmester Lantz stod for muringen under ledelse av Fisher.[8] Gulvpartiet rundt alteret er hevet et trinn over det øvrige gulv, og er av uregelmessige steinheller.
Alterring
Spissbuearkade av firkantjern bærer flat håndlist av tre som også fungerer som hylle for særkalkene. Knefallet trukket med naturfarget brunt skinn. Tegnet av Hans Gerhard Sørensen, antagelig 1950.
Kneleskammel. Enkel kasseform, trukket med naturfarget brunt skinn
Altertavle
Da kirken ble gjenåpnet i 1950 ble et trekrsuifiks brukt som altertavle (se Skulptur). Den ble erstattet i 1970 av et nytt kors. Korset er laget av mosaikk i en stålramme. Fargenyansene er de samme som i veggen, men med innslag av blått og gull. I midten er en mindre oppstanden Kristus. Laget av Britt Bakken. Høyde: 144 cm.
Døpefont
Døpefonten har middelalderinspirerte proporsjoner og hovedform, laget av kleberstein. Firkantet dyp kum som står på en tykk lavere fot. Foten består av en rund søyle med fire rettvinklede korsarmer. Kummen er montert med kulelager slik at den kan dreies. På kummens fire sider er motiver i dyp relieff. Billedmotivene: 1) Jesu fødsel, 2) Flukten til Egypt, 3) Lovsyngende engler, 4) Mødrene som bringer barna til Kristus. Inne i fonten er en plakett med teksten: "Gitt av skipsf. Johan Rytter og hustru Alice Horten Sparebank og Borre kommune". Høyde: 84 cm, bredde: 76,5 cm. Laget av Britt Bakken, 1959.
Prekestol med oppgang
Front og sider har stående furupanel som er sandblåst og svidd. I fronten et innsaget/skåret rutemønster. Hans Gerhard Sørensen, 1950-tallet.
Benker og faste stolar
Benkene er slette, i heltre med vanger som smalner oppover. Ryggbrettet er dannet av en ramme med fylling.
Skulptur
Polykrom trefigur som viser Jesus med en barnefigur som holder et kors. Antagelig 1800-talls, Utskåret tre, kridert og malt. Eldre malingslag under nåværende. Avskallinger både før og etter siste bemaling. Skal angivelig være kjøpt som antikvitet i København og stamme fra Italia. Høyde: 1,2 m.
Krusifiks. Utskåret tre, trehvitt. Henger i dag på nordre langvegg. laget i Østerrike og kom til kirken i forbindelse med gjenåpningen i 1950, der hang den over alteret til 1970 da den ble erstattet av dagens. Korset er 129 cm høit.
Tavle
Bilde, med polykrome figurer i relieff, forestiller Kongenes tilbedelse. Kan ha vært en del av en altertavle? 30 cm x 25 cm. 1700-talls? Befinner seg i dag på Marinemuseet i Horten.
Maleri
Votivmaleri. Skjenket av skipper Ole Lorentzen i Holmestrand i 1722. Tavlens hovedfelt er maleri av en korsefestelsesscene med tekst over og under. Maleriet har en indre ramme med to korintiske utskårne søyler som flankerer bildet, samt tekstfelt i topp og bunn. Den ytre rammen består av fire utsveifede vinger, en på hver side. Vingene har malte medaljonger og akantusblader. Medaljongen i toppfeltet viser en kirke med tårn og spir, plassert på en klippe, med sterk sjø rundt. Den nederste medaljongen viser et skip. De to sidemedaljongene har tekstfelt. Høyde: 160 cm, bredde: 130 cm. Maleriet lå lenge på loftet i Nykirke kirke, men er i dag på Norsk Folkemuseum.[9]
Klokker
Østre klokke. Dekorert med kristussymbol og dedikert "St. Martin". Olsen Nauen, 1956. Diameter 69 cm.
Vestre klokke.Bildemotiv St. Halvard. Olsen Nauen, 1956. Diameter 83 cm.
Orgel og andre instrument
Gråbeiset orgelhus fra Vestfold Orgelbygg, 1969.
Nummertavler
Enkel nummertavle med bondeblå treramme.
Møbler
6 enkle stoler i furu, trukket med rødt ullstoff på sete og rygg. Enkle utskjæringer på bindingsbrettet. 1950-talls.
Offerutstyr
Almissetavle av tre. Enkel utforming. Liten buet skuff med kort hank, innrisset årstallet 1662 på lokket. Marinemuseet, Horten.
Blokk. Smidd jern. Lakkert. Høyde: 24,5 cm.
Blomstervaser
Enkel blomstervase i sølv. Høyde: 17,5 cm.
Gravminner/kirkegård
Det er ingen skriftlige dokumenter som forteller om kirkelig gravlegging på Løvøy etter reformasjonen. Høsten 1989 ble det gjort utgravninger ved sørøstre hjørnet opp til klokketårnet i nordvest.[10] Da fant man at det hadde vært en kirkegård til kirken i alle fall på øst- og nordsiden av kirken. Men i 1994 ble det gjort funn i forbindelse med en drensgrøft (nytt toalettbygg) fra klokkestøpulen til nordøstre del av kapellet.[11] Materialet fra graver på kirkegården nord for kirken er radiologisk datert til 1650. Dette overraskende funnet må bety at området rundt kirken ble brukt til gravlegging på 1700-tallet. Samtidig er det vanskelig å forstå at det ble holdt begravelser på 1600-1700-tallet der når kirken var forfallen og prestene sa at det ikke var noen kirkelig aktivitet der.
- ↑ Navnet kommer av at man her var det så smalt at man kunne dra båten over sundet.
- ↑ Brendalsmo "Hvem bygde kirken på Løvøya?" her argumenterer han for at kirken må ha vært oppført etter 1223. I følge Håkon Håkonsson saga, ble Biskop Nikolaus overrasket av dårlig vær på seiltur til Oslo i 1223, og ble liggende værfast på Løvøy i tre dager. Dette var i romjula og det nevnes ikke noe om at biskopen deltok i noen kirkelige handlinger i en kirke der. Steinkirker av denne type blir gjerne datert til rundt 1300.
- ↑ Rian 1980: 167.
- ↑ Røgeberg 2005:344, 379.
- ↑ Hansen 1994:57.
- ↑ Helland 1914: 383.
- ↑ G. Fisher. Besigtelse 3. august 1924. Riksantikvarens arkiv A-78.
- ↑ G. Fisher. Besigtelse 3. august 1924. Riksantikvarens arkiv A-78, Hansen 1994: 17.
- ↑ Gloria Mundi. Kirkekunsten i Vestfold (2011): 65-73.
- ↑ Riksantikvarens arkiv A-78
- ↑ Brendalsmo 1994.