Stein kirkeruin

---

Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.

---

Sigrid Marie Christie, Håkon Christie

Bakgrunn

Kirken ligger inntil sydvestsiden av tunet på Stein gard, ca. 300 m vest for Steinsfjorden og ca. 5 km øst for Hole kirke. På en bratt fjellknaus ca. 100 m syd for kirken har det vært en bygdeborg, og på et jorde nord for kirken ligger den såkalte Halvdanshaugen hvor en part av Halvdan Svarte skal være gravsatt.

Kirken er oppført av sten, men er blitt totalskadet ved brann og har ligget i ruin i flere hundre år. Den har rektangulært skip, smalere og meget kort kor med apsis i øst. Murverket og bevarte arkitektoniske detaljer tyder på at den tilhører en gruppe romanske stenkirker som ble bygget fra annen del av 1100-årene. I et matjordlag under skipets hellegulv ble det 1924 funnet en myntskatt bestående av 55 sølvmynter som antas å være nedsatt etter 1023 og ikke meget senere enn 1030 (Skaare). Dersom det er tilfelle, må myntskatten være nedsatt før den kirken ble reist som nå står i ruin.

Kirken var ute av bruk i annen del av 1500-årene, og i Pouel Huitfeldts stiftsbok for 1574—77, meddeles at kirkens «Ornament och Inuentarium» er avlevert til Hamar domkirke.

Ved biskop Nils Glostrups visitas i Hole 1621, ble det fremsatt planer om å sette Stein kirke i brukbar stand. I hans visitasbok heter det om Hole prestegjeld: «Her er ett Annex, heder Stenekircken, som er huggen aff graa Kamp stattlig op och begierrer bønderne, att dennem maatte saa meged bevillges som arbeidtzlønnen sig kand beløbe, aff hoffvidkirckens indkombst vil di selffuer de andre necessaria forschaffe . ..». Det er mulig at kirken var nedbrent på dette tidspunkt og at de fremsatte planer omfatter en gjenreisning av kirken. I 1663 gjentas nemlig ansøkningen om at noe av hovedkirkens midler kan benyttes til gjenreisning av den for mange år siden nedbrente kirke «Ettersom Jeg Underschreffne Olle Nielsen boende paa Steen Udj Hoelle prestegjeld paa Ringerige, Underdanigst andrager, hvorledes her Udj Giellet ehr bestaaende ehn Kierche Kaldes Steens Kierche, som for Mange Aar siden dees Verre ehr Offrgaaen Jldebrand, Saa thagit med Andet Thræfang, Gandsche med mehre ehr Opbrent, och Intet Uden den bare Mur Igjen ehr bestaaende, Huilchen Mur ehr af Goed Steen Opbygd och Well Ved Magt, Alleniste fattis Nogen Hielp med Kalch Thræfang och Anden reparation om Hans Excell: Gunstigen Vill be Velge at samme affbrente Kierche maatte Niude Nogit af Houffuit Kierchens Jndkomst, effter som der Haffues J. behold Vell saa megit at der Kand Hielpe den Anden sig Sielff Uden schade, Vill jeg da thage mig offuer samme Kierche Næst Gudtz Hielp Jgien at Lade Opbyge, och aff Min egen Miedeller thillige Saa megit ieg Kunde haffue Raad thill, Sampt och formoeder at Andere goet folch der omKring Schulle och Lade dennem samme Bygning betaile och Komme thill Hielp . . .».

Det ser ikke ut til at Olle Nielsens initiativ førte til at kirken ble gjenreist. I 1704 ble det nemlig holdt synsforretning i kirkeruinen for å bringe på det rene hvor meget trematerialer som trengtes til reparasjon av kirken «hvoraf alleneste Muurene ere i behold». Synsforretningen var kommet istand fordi almuen i Hole hadde søkt kongen om fritt tømmer til istandsettelse av kirken mot at de selv skulle bære de øvrige omkostninger. Den erfarne «Taarnebyggeren Niels Oensager» var med på å vurdere hvor meget tømmer som ville gå med til tak, tårn og gulv. Heller ikke denne gang lyktes det å få gjenreist kirken, og i 1700-årene grep forfallet om seg. I Ivar Wiels beskrivelse fra 1743 heter det: «Ved Gaarden Steen findes en Kirke, opmurt af net og glat huggen Graasteen. Stenene omkring Dørene ere listhøvlede, og det har været en meget smuk gammeldags Bygning. I denne Kirke blev for 70 Aar siden holdt Gudstjeneste hver St.Hansdag, hvilket ophørte, da den for 60 Aar siden blev antænt af Lynild og forbrændt; og som den ikke siden er bleven repareret, er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden, saa den nu er ilde ruineret . . .». Dersom Wiels datering av kirkebrannen til ca. 1680 skulle være riktig, forutsetter det at kirken var blitt gjenreist i tiden etter 1663, men det kjennes ingen andre opplysninger som tyder på det.

Kirken var altså «ilde ruinert» allerede 1743, og fortallet fortsatte godt hjulpet av folk som trengte bygningssten. På den danske maler Erik Pauelsens tegning fra 1788 av kirkeruinen sett fra sydøst står apsis i nesten full høyde med sitt østvindu i behold. Korets sydmur har tilnærmet full høyde med sydvindu. Skipets sydmur har portal nær vestenden, og i murens avrevne øvre del sees rester av et vindu.

En akvarell av ruinen sett fra nordvest utført 1811 av P. A. Brandt viser at kirkens nord- og vestmurer var revet nesten til grunnen. En noe mer skjematisk tegning som L. D. Klüver utførte 1823 av ruinen sett fra syd, viser at den sto i noenlunne samme tilstand som da Erik Pauelsen tegnet den. Da hovedbygningen på Stein gård ble ombygget i 1830-årene, skal det være tatt sten fra kirkeruinen, og både grunnmurene på gårdens hus og de høye forstøtningsmurer som omgir haven inneholder adskillig kirkesten. Tegninger av kirkeruinen fra annen del av 1800-årene og gode fotografier fra 1916 viser at vestre del av skipets sydmur var blitt revet til og med sydportalen, mer enn halvdelen av apsiden var revet og skipets og korets sydmurer var blitt berøvet det meste av ytre murliv og noe av murkronen.

Kirkeruinen var altså tidlig blitt observert som historisk minnesmerke og var blitt beskrevet av Wiel, Palludan og Klüwer, men forfall og ødeleggelser fikk likevel gå sin gang. Da Johannes Solberg var blitt eier av Stein gård, ba han i 1878 Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring om å sende en arkitekt som kunne undersøke ruinen og fremlegge tegninger som viste kirkens opprinnelige utseende. Hans plan var nemlig å «... gjenopbygge Kirken i dens gamle Stil saa nær som det var muligt å komme denne . . .». Foreningens arkitekt H. Thorsen foretok samme år en oppmåling av ruinen og leverte dessuten «... tre Blade med Tegninger, som vise, hvorledes Stens Kapel fra først af antagelig har seet ud ...».

Solbergs gjenoppbyggingsplaner ble ikke realisert, og 1897 ga han Fortidsmmnesmerkeforeningen tinglyst erklæring om at gårdens eiere ikke skal skade kirkeruinen og at Foreningen skal ha fri adgang til å reparere den. Først 1922—24 ble en slik reparasjon gjennomført under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer, som samtidig gjennomførte bygninghistoriske undersøkelser. Ved denne anledning ble fundamentene under korets sydmur og apsiden reparert og det utrevne ytre murskall på skipets og korets sydmur og apsiden gjenoppmurt. Alle murer fikk avdekning med sten lagt i sementmørtel. Skipets hellegulv ble utbedret og lagt i sementmørtel på kultpakning. Denne gulvreparasjon førte til at myntskatten ble funnet. Planene om gjenreisning av kirken i dens opprinnelige form ble på ny fremmet gjennom herredsstyret 1958, og en del kirkesten som hadde vært brukt i muren på Stein gård, ble hentet frem, men planene fikk ikke de antikvariske myndigheters tilslutning.

Murer

Kirkens murer er oppført av lokal brunrød sandsten og gråblå kalksten. Stenmaterialet har god kløv og er murt som liggere. Sand- stensmaterialet er tatt ut i lave blokker som gir 10—15 cm høye skift. Kalkstenen er for det meste hugget eller tuktet, mens sandstenen, som har rette og rene bruddflater, stort sett er anvendt rå. Til muråpningenes innfatninger, murenes hjørner og apsidens ytre og indre murliv er det fortrinnsvis benyttet huggen eller tuktet kalksten, men sandsten forekommer også. I rette murflater er det for det meste brukt sandsten. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I hjørnene er det derimot dårlig bånd mellom murene. Korets sydmur går således inn i skipets østmur, som bare har et par bannsten til kormuren. Murene er ca. 1,25 m tykke. De har utvendig sokkel som springer frem i to rettvinklede skift. Sokkelskiftene er for det meste murt av huggen kalksten, men sandsten forekommer også. Enkelte av apsidens bevarte opprinnelige sokkelstener har profil på den loddrette flaten. På H. Thorsens oppmålingstegning fra 1878 er profilet tegnet sammensatt av to grunne hulkiler adskilt med rille. Korets murer har ikke synlig sokkel innvendig, men skipet har innvendig sokkel bortsett fra søndre del av vestmuren. Nordmurens sokkel er opptil 40 cm høy over gulvet og springer ca. 30 cm frem. Den kan ha vært innkledd med tre og tjent som benk. Skipets sydmur har en utvendig lisene i østre hjørne. Den springer 5—10 cm frem fra sydmuren. Bredden er 1,20 m og tilsvarer østmurens tykkelse, slik at lisenen flukter med skipets østmur. Nedentil avsluttes lisenen mot sokkelen, som går rettlinjet uten tilsvarende sprang. Murene har i dag ikke spor etter andre lisener. Da Gerhard Fischer undersøkte ruinen 1922, var det meste av skipets sydmurs ytterliv fjernet, men han anfører at det i ett skift ca. 2,60 m over sokkelen satt tilbake to stener som sprang 2—3 cm frem foran murlivet. Han tenkte seg muligheten av at de to stenene var rester av et vannrett, dekorativt murbånd. Det skal nevnes at både Pauelsens og Klüwers tegninger, som viser ruinen før murskallet ble revet, har en vannrett markering i samme nivå.

Noen av kirkestenene som er benyttet i murene på Stein gård, har innhugne kors. Det er observert 6 stener med kors som springer frem fra stenflaten. Det er malteserkors som er ca. 15 cm høye og brede. Dessuten har noen stener enklere kors som er hugget inn i stenflaten. Et slikt kors finnes på en sten i skipets sydmurs innside ca. 3 m over gulvet. Skipets sydmur har også enkelte utsparte hull i indre murliv. De sitter i to nivåer, de nederste ca. 2,5 m over gulvet, de øverste ca. 1,5 m høyere. Det kan være hull for stillasbjelker som ble benyttet da muren ble reist.

Apsisåpningen i korets østmur er ca. 20 cm smalere enn koret, ca. 4,80 m bred. Bare nedre del av apsisåpningens sider er bevart. De går rett inn mot øst ca. l m til korets østside, hvor apsismuren springer ca. 25 cm inn. Apsisåpningens sider har antagelig båret en bue, likesom apsismurene har båret et halvkuppelhvelv. Wiel nevner 1745 at fordi kirken har stått i ruin «... er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden . . .».

Koråpningen i skillemuren mellom skip og kor er også falt sammen, men sydsiden er bevart i full høyde med vederlagssten av huggen kalksten. Vederlagsstenen er skadet, men synes å ha hatt vulst over hulkil, slik den er tegnet av Thorsen på hans oppmålingstegning fra 1878. Åpningen er 3,25 cm bred, og høyden er ca. 4,65 fra gulv til vederlagets overside. Man må anta at sidene har båret en rundbue, som i så fall har hatt sin topp ca. 6,25 cm over skipets gulv.

Portaler

Av skipets vestportal er de to nederste skift av sidene bevart. Portalen har hatt utvendig anslag; bredden i anslaget er ca. l ,20 m, bredden innenfor anslaget ca. l ,90 m. Anslaget er ca. 35 cm bredt og dypt. Sokkelens øverste sten har i begge portalsider et profil med hulkil over vulst.

Et stykke av en søyle med kapitél, som sto løs ved vestportalen inntil ca. 1950, antas å ha tilhørt vestportalen. På sin oppmålingstegning fra 1878 har H. Thorsen en gjengivelse av søylefragmentet, som viser at det var ca. 60 cm langt og ca. l7 cm bredt. Søylefragmentet har halsring under terningkapitél, og på den ene skjoldflate har kapitelet en innhugget seksbladrose. Følgende tekst er påført tegningen: «Kapitælene blot huggene paa 2 sider». Flertallsformen tyder på at det den gang fantes flere kapiteler ved kirken. Skulle anslaget ha søyle, måtte det helst være en halvsøyle i ytre hjørne. Halvsøylen ville da være satt sammen av korte stykker engasjert til de blokker som danner anslaget. Det søylefragment som kjennes fra tegningen og senere fotografier er imidlertid en frisøyle som neppe kan ha sin plass i en portal av vestportalens type. Opplysningen om at kapitelet bare var hugget på to sider kan tyde på at søylen har stått i en rettvinklet resess, men det kjennes ingen spor etter en åpning med denne form i kirken. Det skal nevnes at det finnes en annen huggen sten ved kirkeruinen som heller ikke lar seg innpasse i dette bygg, nemlig en 18 cm høy og 55 cm lang kvader med hulkilprofil langs to sider som danner rett vinkel med hverandre. Den kan ha dannet sokkel eller vederlag i en åpning. Dessuten finnes det en løs kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag. Denne løse stenen kan ha dannet vederlagssten i vestportalen, men den kan også ha tjent som sokkel eller vederlag i skipets sydportal.

Skipets sydportal ble revet i 1830-årene, og nå er bare noe av østsidens nedre del bevart. Spor i den bevarte østsiden tyder på at denne portalen også har hatt utvendig anslag, og den omtalte løse kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag, kan høre hjemme i sydportalens anslag. Portalens vestside er fullstendig revet. Med støtte i de utgravninger og undersøkelser som Fischer foretok 1923 kom han til at portalen kan ha vært ca. 1,30 m bred innenfor anslaget. Pauelsen og Klüwer tegnet portalen som en enkel, rundbuet åpning. I flukt med østre anslags innside har muren et ca. 2,50 m dypt bomhull ca. 1,30 m over gulvnivå. Bomhullet viser at døren har sittet på innsiden av anslaget og har kunnet stenges med bom.

Vinduer

I Palludans beretning fra 1744 heter det: «... i Choret har det været 3-de Vinduer, Nemlig i Nord, Øst og Sønden, og i selve Kirken et Vindue i Nord, og et i Sønden . ..». I annen del av 1700-årene må skipets nordmur være revet, men 1825 sto fremdeles så meget av ruinen at R. A. Faye så 4 vinduer. På Pauelsens tegning fra 1788 har apsiden østvindu, og både hans og Klüwers tegning fra 1823 viser korets sydvindu. Dessuten viser de at skipets sydvindu var delvis bevart med utsiden utrevet. Dette vindu satt noenlunde midt på skipets sydmur, hvis vestre del senere er revet til og med vinduet.

Korets sydvindu er det eneste som er bevart. Noen av de utvendige og innvendige innfatningsstener som var revet ut ble erstattet med nye 1922. Vinduet har rundbuet overdekning og smyg både utvendig og innvendig. Lysåpningen er altså snevrest midt i muren, her er den ca. 48 cm bred og ca. 130 cm høy. I lysåpningens snevreste parti har sidene en ca. 7 cm bred og ca. 5 cm dyp fuge som antagelig har gitt plass til en vinduskarm av tre. Sidene og buene har utvendig og innvendig innfatningssten av huggen kalksten og sandsten. Buestenene er tilhugget kileformet og har noenlunde samme høyde.

Gulv

Kirkens gulv består av sandstensheller. Da hellegulvet ble fullstendig fremgravet i 1920-årene, var hellene så sprukne at en reparasjon ble ansett nødvendig. De mest skadede heller i skipet ble skiftet ut med nye i 1924. Samtidig ble hellegulvet rettet opp og lagt i sementmørtel på kultplanering. Ved denne anledning ble det påvist at hellegulvet tidligere lå direkte på matjord, og i denne matjorden ble myntskatten funnet. I kor og apsis ble gulvene reparert og supplert med noen nye heller 1972. Skipets gulv ligger i nivå med vestportalens bunn og syd- og østmurens sokkel. I koråpningen er det to trinn opp til korgulvet, og i apsidene er gulvet hevet ytterligere to trinn.

Kilder

Utrykte kilder

1. Statsarkivet, Oslo. Buskerud Amt, arkivalia 1704.
2. Riksarkivet. Stattholderarkivet, indkomne saker 1663, pk. 4. Fayes samlinger pk. 22 VII, ms.
3. Kjeldeskriftarkivet. Beskrivelse over Ringerige og Hallingdal af Sorenskriver Christian Palludan 1744. KF, ms. nr. l 79. Avskr. etter original i Kallske saml. Kbh. nr. 206 fol.
4. Riksantikvaren, Antikvarisk arkiv. L. D. Klüwer, Antiqvariske iagttagelser paa en reise gjennem Dele af det norden- og søndenfjeldske Norge i Aaret 1823. Avskrift.
5. Gerhard Fischer, notater fra besikt. okt 1934.
6. Diverse. U. F. Kierulf, ms. 1810 (UB fol. 1056 VI).
7. Korrespondanse (FNFB).

Trykte kilder

1. Oslo og Hamar bispedømmes jordebok 1574—77, Oslo 1929 (Pouel Huitfeldts stiftsbok), s. 195—96.
2. Ivar Wiel, Beskrivelse over Ringeriges og Hallingdals Fogderi. Oslo 1970. Faksimileutg. (Utdrag av Top. journ. Chra. 1802—05.)
3. Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574—1597, utg. Kra 1885, s. 17, 279.
4. Biskop Nils Glostrups Visitatser i Oslo og Hamar Stifter 1617—1637, utg. Chra. 1895.
5. L. H. Bing, Beskrivelse om Kongeriget Norge, Kbh. 179b.
6. Illustreret Nyhedsblad 1857 nr. 36. N. Nicolaysen, Norske Fornlevninger, Kra 1862—66, s. 136—37, 759.
7. Skilling- Magazin 1868, Ruinene «St. Olafs Kirke» på Ringerike.
8. H. M. Schirmer, «Kirken paa Kapitelsberget ved Skien og paa Stein paa Ringerike». FNFB årsb. 1899, s. 17—33.
9. Gunnar Tveiten, Hole herred, Kra. 1914, s. 291.
10. Eivind S. Engelstad, Fortidsminner på Ringerike. Oslo 1930, s. 35—36.
11. A. Fonahn, «Notes on a Hoard of Medieval Coins found at Stein Ringerike, Norway», Numismatic Cronicle, Ser. 5, Vol VI, 1926.
12. Erling Bjørke «Stein kirke», Ringerikes Blad 20.12.1932.
13. Kolbjørn Skaare, Coins and Coinage in Viking-Age, Norway, Oslo 1976.

Avbildninger og oppmålinger

1. Erik Pauelsen 1788, tegning. Ruinen sett fra sydøst.
2. P.A. Brandt 1811, 2 akvareller.
3. L.D. Klüwer 1923, tegning. Ruinen sett fra syd.
4. Kaltenborn. akvarell, udatert.
5. Xylografi Illustreret Nyhedsblad sept. 1857. Ruinen sett fra syd
6. Litografi i Skilling-Magazin 1868. Ruinen sett fra vest.
7. H. Thorsen 1878, oppmåling, l blad.
8. O. Øgar Svendsen 1960, 3 blad.