Korskirken
Fra Norges Kirker
| Korskirken | |
| Fylke | Hordaland fylke |
|---|---|
| Kommune | Bergen kommune |
| Prosti | Bergen Domprosti |
| Bispedømme | Bjørgvin bispedømme |
| Koordinater | 60.394908,5.327795 |
| Fellesråd | Bergen kirkelige fellesråd |
| Kirke-id | 120100301 |
| Soknekatalognr | 02080303 |
| Bygningsgruppe | Kirke etter kirkeloven (§ 17) |
| Vernestatus | Automatisk fredet (før 1650) |
Denne artikkelen er hentet fra bokprosjektet «Norges kirker». Artikkelen blir derfor ikke oppdatert eller endret. Enkelte artikler er ikke fullført. Referanse til artikler som er publisert i bokform, finnes nederst på siden.
Ellen Marie Magerøy, Hans-Emil Lidén
Bakgrunn
Korskirken ligger i området sørøst for den nåværende Vågsbotn med Torvet, ved krysset Kong Oscarsgt / Korskirkealmenning. Opprinnelig lå den på et fremstikkende nes ved Vågens østside, idet Vågen i byens første tid gikk helt inn til området vest og sør for den nåværende domkirke. Beliggenheten tilsvarer på mange mater Mariakirkens, og som denne er Korskirken anlagt på en morenerygg, bestående av grus- og leirmasser. Det senere tilbygde vesttårnet hviler derimot på fjell (Lorentzen 1952, s. 27. Kfr. Helle 1982 s. 24 f).
Kirken var viet Det hellige kors. Den omtales første gang i Sverres saga i forbindelse med begivenheter som fant sted i 1181, og da på en måte som sannsynliggjør at den var ferdigbygget og i bruk på dette tidspunkt. Noen av Kong Sverres menn søkte nemlig tilflukt i kirken da kongen ble overfalt av bondehøvdingen Jon Kutiza (Sverres saga,utg. 1920, s. 54).
Av kildene fremgår at kirken brant ved tre av de store bybrannene i middelalderen; brannene i 1198, 1248 og 1476 (kfr. bd. 1, s. 134). Den kan også ha brent i 1393 da vitalinerne brente engelskmennenes hus (i Vågsbotn?), og i 1413 da brannen oppsto i Engelskmannsgården. Absalon Pederssøn Beyer har, muligens med utgangspunkt i en tapt kilde, tatt med en opplysning om at kirken ble viet i 1319 av biskop Audfinn (N.M. I, s. 118). Det kan muligens dreie seg om en gjeninnvielse etter en større reparasjon (etter brann?). Etter reformasjonen brant kirken i 1582, 1623, 1640 og 1702.
Kirken var opprinnelig en langkirke, visstnok uten grunnmurt tårn. I 1500-årenes annen halvdel hadde den ifølge Scholeus-stikket to tårn i vest. En kilde fra samme tid (1580) nevner «die Thorn» med to spir (Spitzen) og fire gavler (N.M. I, s. 564). I 1593 ble det imidlertid utstedt et kongebrev til kirkevergene i Bergenhus len om å komme Korskirken til hjelp så den kan få et klokketårn oppmurt (N.R. III, s. 293). Tårnet må være bygget året etter og danner kjernen i det nåværende tårn, fordi årstallet 1594 var hugget inn i tårnportalens bue like til restaureringen i 1896 (kfr. årsb. 1868, s. 161). Etter brannene i 1623 og 1640 ble tårnet reparert. Sin nåværende form fikk det i 1720-årene etter at man i forbindelse med gjenoppbyggingen etter 1702-brannen først hadde forsøkt seg med en murt kuppel. Kirkens korsarmer ble bygget i 1600-årene. Søndre korsarm ble bygget i 1615, nordre korsarm i 1632. Det utseende kirken fikk etter 1702-brannen fikk den stort sett beholde til slutten av 1800-årene. Noen mindre interiørmessige forandringer ble foretatt i 1750-årene og i 1850-årene. I 1896 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Schak Bull, og i perioden 1939−50 ble Schak Bulls interiør modifisert noe i forbindelse med istandsettingsarbeider under og etter krigen.
Kirken var temmelig sikkert en av de «hovedkirker» som kong Sverre kysset etter seiren over Jon Kutiza og bondehæren i 1181 (Sverres saga, utg. 1920, s. 54). Den ble antakelig bygget som sognekirke for søndre del av byen. Den ene halvdel av dens innkomster var i 1200-årene lagt inn under kannikene ved bispestolen. I 1271 ble også den andre halvdelen lagt inn under kannikene (DN. V, 7). I 1271 var Kjetil prest ved Korskirken (DN. V, 8), i 1314 Atle (DN. VIII, 47), og i 1319 Ogmund (DN. I, 196). I 1319 nevnes Fredericus et Haquinus, canonici nostri et procuratores ecclesiarum sancte Crucis et beati Michaelis de Waghsbotn» (D.N. IV, 130). Endelig nevnes Sira Torstein, «leighuprest» ved Korskirken, i 1339 (DN. IX, 117). Disse brev og betegnelser peker mot at en av kannikene antakelig var sogneprest til Korskirken, men at embetet ble styrt av en vicarius eller leieprest.
I forbindelse med en tvist mellom noen av sogneprestene i Bergen og prestene ved Apostelkirken og noen klosterfolk, stadfester biskop Audfinn i 1320 de sognegrensene i Bergen hans forgjengere har fastsatt helt siden byen ble til. Hele Stranden sør for Vågen skulle sogne til Korskirken (DN. VII, 89). I samme brev stadfester biskopen at alle som bor og arbeider i kongsgården skal sogne til Lille Kristkirke. Etter at denne kirken ble revet i 1530, ser det ut til at Korskirken også har tjent som sognekirke for kongsgården, dvs. for lensherren og garnisonen. Den nevnes i 1582 som «kongens kapell» og får ved en anledning en gave fra kongen (N.R. II, s. 481). Fra 1600-årene og utover har den med avbrudd vært garnisonkirke like frem til vår tid (Lampe 1895, s. 162). I et skriv fra 1897 heter det at «Korskirken [var] fra gammel tid garnisonskirke, og der var gratis stolepladser til officerer, underofficerer og menige i nordre kors’ østre side, i alt 54 pladser, og til kommandanten og officersfruer i alt 15 pladser i østre kors».
At kirken var garnisonskirke, kan være årsaken til at lensherrene åpenbart har vært spesielt interessert i den. Det var antakelig de som var byggherrer for kirkens korsarmer. Over søndre korsarms portal sto if. Edv. Edvardsen lensherre Knud Urnes våpen (B.H.F.S. 55/56 s. 85) og på nordportalen finnes lensherre Jens Juels og hustrus våpen. Men samtidig var kirken stadig den ene av byens to norske sognekirker ved siden av Domkirken, (middelalderens fransiskanerkirke) som etter reformasjonen også fungerte som sognekirke ved siden av å være domkirke. Etter at Nykirken var bygget i begynnelsen av 1600-årene, ble grensene mellom Domkirkens, Korskirkens og Nykirkens sogn regulert i 1647. Korskirkesognet omfattet området fra Torvet og inn til Steinbroen vest for Domkirken og området oppover i fjellskråningen mellom Domkirken og sjøen (Vågen), bortsett fra de områder hvor de tyske kjøpmenn holdt til. Disse sognet til Mariakirken (N.R. IX, s. 71).
Sognegrensene fra 1647 sto ved makt til 1874 da Sandvikens og Mariakirkens sogn ble opprettet. I 1884 ble grensen regulert. Mindre justeringer av sognegrensene er også foretatt senere. Kirken hadde i middelalderen minst tre altere: Et Thorlaksalter (viet til den islandske biskopen Thorlak av Skålholt (1178−93). Dette alteret er nevnt i 1330. (DN. I, 208). Et Maria-alter nevnes 1504 (DN. IX, 458) og et alter viet til de 10 000 riddere nevnes 1517 (Bruns, s. 139). Den ble betenkt med gaver i Torfinn av Henriksgårds testamente fra 1320 (DN. VII, 94), i Arvid Ingjelssons testamente fra 1430 (DN. V, 597) og i en rekke tyske bergensfareres testamenter fra 1372 av (Bruns, registeret).
Middelalderkirken
Den opprinnelige Korskirke var en rektangulær, enskipet bygning som utgjør koret og langhuset i den nåværende kirke. Den var murt av bruddstein med utvendig kvaderkledning. Den totale innvendige lengde var 36,5 m, mens bredden varierte fra 8,7 m (koret) til 9,2 m (vestre del). Kirken var m.a.o. omtrent fire ganger så lang som bred. Koret kan ha opptatt omtrent 1/3 av kirkens totale lengde (se s. 124). Ifølge Schak Bull var det et tverrgående fundament i kirkens vestre del. Det markerer østsiden i det vestre av de fire kvadratene kirken er bygget opp over. Hva det kan ha båret er uvisst, men det er verd å nevne at arkitekt J.C. Ernst i sin innberetning til kongen etter brannen i Bergen i 1702 nevner at det i Korskirken sto «nogle øde Piller udj mitten, ganske forfaldne og overhengende som aldrig kunde blifve bestaaende till: men tiente de til intet andet end Kircken at mørkne og betage sin Prospect». Ernst lot pillene nedbryte. Spor av andre fundamenter som kan ha båret piller er ikke funnet i kirken. Det er derfor en mulighet for at pillene har stått på dette vestre fundamentet og har båret et galleri (tribune), om det da ikke har eksistert pillarer i åpningene mellom langhuset og de senere tilføyde korsarmene. De siste synlige rester av de gamle langmurene i åpningene inn mot korsarmene ble fjernet i 1743 (H. Meyer, s. 214).
Vi vet intet sikkert om portalplasseringen i middelalderen, men trolig har kirken hatt en portal i vest. Har den hatt portaler i sør og/eller nord, må disse ha stått i de deler av langmurene som ble revet i forbindelse med byggingen av tverrarmene, siden det ikke finnes spor av dem andre steder i langmurene. Den nåværende åpning til sakristiet på korets sørside kan være middelaldersk, og til og med opprinnelig dersom kirken har hatt en korportal. Den ble ombygget fullstendig ved restaureringen i 1896. Heller ikke noen av kirkens opprinnelige vinduer er bevart. Spor av tre middelalderske vinduer finnes i nordmuren, men samtlige av de eksisterende vinduer er fra nyere tid. I korets nordmur står en rundbuet nisje 1,7 m fra det nordøstre innerhjørne. Meget taler for at denne nisjen er et opprinnelig repositorium. Ennå i 1799 fantes det i sakristiet på kirkens sørside et gammelt skap som tidligere hadde stått «ved Alteret i Muren». Nisjens plassering viser at kirkens alter opprinnelig må ha stått enten opp mot østmuren eller like foran den, mens høyden over nåværende gulv (17 cm) viser at gulvet i koret opprinnelig må ha ligget adskillig lavere. Et hellegulv som er tegnet inn på arkitekt Bulls plan, kan være en rest av et middelaldersk gulv (s. 124).
Allerede i høy- eller senmiddelalderen ble det sannsynligvis bygget et sakristi på sørsiden av kirken (s. 124). Sakristiet nevnes for første gang i 1583 (N.R. II s. 529). Det er muligens det som sees på Scholeus-stikket og som fikk Nicolaysen til å tro at kirken var tre-skipet i 1580-årene (Nicolaysen 1858, s. 579).
Kirken fra reformasjonen til brannen i 1702
På Scholeus-stikket fra ca. 1580 er Korskirken tegnet med to vesttårn − ett på hver side av langhusgavlen. At dette ikke utelukkende er fri fantasi fra tegnerens side, synes som nevnt en samtidig kilde å bekrefte (kfr. s. 110). På den annen side har man aldri ved gravninger rundt langhusets vestre del i nyere tid støtt på fundamentrester som kunne gi noe arkeologisk bevis for to-tårnsfronten.
I kongebrevet fra 1593 sies at de «menige Sognemænd udi Korskirken ... have underd. ladet give os tilkjende, hvorledes de ere tilsinds udaf Grund og Muursteen at ville lade opmure et Klokketårn til forne Kirke, paa det at, dersom der ydermere kunde paakomme nogen Ildebrand der udi Byen, at forne Taarn da ikke aldeles skulle afbrænde, som ellers skee kunde, om det blev opsat af Tømmer...» (N.R. III, s. 293). Denne formulering kunne tyde på at de menige sognemenn hadde dårlige erfaringer; m.a.o. at Korskirken før brannen i 1582 hadde tårn som var bygget av tre (bindingsverk?). Slike tårn behøvde ikke fundamenteres på samme grundige måte som et grunnmuret tårn. Ihvertfall gjør brevet det klart at tårn bygget av tre ikke var ukjente i Bergen på denne tid.
Årstallet 1594 som sto innhugget over tårnportalen ennå i 1860-årene (Årsb. 1868, s. 161), bekrefter at det ble bygget et tårn i 1590-årene, og at deler av dette tårnet høyst sannsynlig er inkorporert i det nåværende tårn. Er dette riktig, må det eldre tårnet ha hatt samme bredde som det nåværende (8,3 m). Østmuren må ha vært reist over kirkens vestgavl slik det nåværende tårns østmur er. Lengden øst−vest ble på den måten bare 6,5 m. Innvendig må det eldre tårn ha vært tilnærmet kvadratisk (4,8 x 4,9 m), tilsvarende den nåværende tårnfot.
Tårnet fra 1590-årene ble antakelig skadet ved brannen i 1623, sammen med resten av kirken. Rimeligvis ble selve kirkebygningen istandsatt først, ihvertfall var det først i 1635 at det nye tårn på Korskirken sto ferdig. Det hadde, skriver Edv. Edvardsen «et konstigt Spijr med en Omgang», dvs. et Gallerie, tilføyer Hilbrandt Meyer (s. 196). Etter brannen i 1640 sto tårnet ferdig gjenoppbygd i 1642. Edvardsen beskriver det som «et saare høyt Taarn oc der paa et firekantet Spijr med fire Arcker, alle med Fløyer oc forgylte Ebler; Den største Fløy er giort som en Haffrue». (B.H.F.S. 55/56, s. 85). I 1681 var arkene så dårlige at de enten måtte fornyes eller fjernes.
I 1615 ble søndre korsarm bygget til langhuset. Utgangspunktet for dens plassering må ha vært sakristiets vestmur som inngår som en del av korsarmsmuren. I sørgavlen fikk korsarmen en portal med lensherre Knud Urnes våpen over. Bare deler av portalen er i dag bevart.
Nordre korsarm ble bygget i 1632. Uvisst hvorfor ble den ikke plassert rett overfor søndre korsarm. Dens vestmur er forskjøvet ca. 1,6 m mot vest i forhold til søndre korsarms vestmur, mens østmuren går inn mot langhuset ca. 2,5 m vest for søndre korsarms østmur. I murene skal det ifølge Edv. Edvardsen være brukt stein fra Hallvardskirken (B.H.F.S. 55/56, s. 85). I nordmuren står en stor portal med lensherre Jens Juells og hustrus navn og våpen samt et kronet kongemonogram over. Det er for øvrig ikke stort vi vet om kirkebygningen i 1600-årene. Edvardsen skriver at «Kircken den bagerste deel ofuer Choret oc Taarnet er tact med Skæfver, oc det andet med rød Tagsteen». (B.H.F.S. 55/56, s. 85). Korsarmenes skjeve plassering i forhold til hinannen sannsynliggjør at langhuset i 1600-årene hadde gjennomløpende gesims, og korsarmene lavere selvstendige tak. De «øde Piller» arkitekt Ernst nevner i 1702 (s. 111) kan ha båret (bue?) åpninger inn til korsarmene.
Kirken etter 1702- brannen og frem til i dag
Etter brannen i 1702 ble det også for Korskirkens vedkommende utarbeidet gjenreisningsplaner av arkitekt J.C. Ernst. Ernst planla bl.a. å flytte nordre korsarm østover så den fluktet med søndre korsarm. Han foreslo også at «Taarnets Muur kunde blive af dend gamle høide» (dvs. 5 etasjer) og utstyres med et lite spir. Kirkens vinduer ble «reguliere indeelet», dvs. de fikk den ensartede størrelse og form og den plassering de har beholdt til idag. I 1706 var istandsettingen gjennomført med unntak av tårnet. Ifølge besiktigelsen dette år var kirken da «overalt med Tage og tilhørende Carnisser forseed. Panderne (dobbelt glasserte) inlagd med Kalk. Muurene udenom beslagne og udrapped. Inden udi hvelvingerne ferdige og anstrøgne. Muurene dyncket». Kirken ble tatt i bruk igjen 2. juli 1706. Tårnet var på dette tidspunkt «forseed med Lofter og Trapper». Det ble gjenoppbygget etter byggmester Hans Martin Heintz’ plan. Ifølge denne planen skulle tårnet ha 5 etasjer over tårnfoten. Over 3. og 5. etasje skulle det bygges hvelv, og tårnet skulle tekkes av en dobbeltsvunget kuppel med fire arker for et tårnur og med et slankt, kjegleformet spir over. Både kuppel og spir skulle mures opp av kleberkvadre som i 1706 var nesten ferdig hugne. Denne løsningen viste seg umulig i det bergenske klima. Allerede i 1712 ble det klaget over at tårnet lekket, og i 1721 var tilstanden så alvorlig at man besluttet å erstatte den murte kuppelen med en koppertekket trekonstruksjon. Den sto ferdig i 1726, men på grunn av en feil med tekkingen, måtte sperreverket fornyes og ny tekking foretas allerede i 1743. Steinene fra Korskirkens kuppel ble brukt til en veite ved Domkirken.
Større endringer med selve kirkebygningen skjedde ikke i 1700-årene.
I 1746 ble «søndre Gavel» (søndre korsarms gavl) nedrevet og gjenoppmurt. På Reichborns tegning ser vi at «carnissen» etter denne gjenoppbygning var trukket tvers over gavlen. Over den fantes et halvsirkelformet vindu og årstallet 1705, samt kong Frederik IVs kronede monogram (Kfr. J J. Reichborns tegning fra 1768 s. 114). I 1758 fikk kirken et nytt benhus, visstnok identisk med tilbygget som ennå finnes ved tårnets nordside. I 1806 nevnes «et muret Material hus paa Taarnets nordre side tillige med Benhuset». En innmurt plate av kleberstein med dødninghode i relieff og årstallet 1713, kan stamme fra et eldre benhus eller gravkapell.
I 1806 ble det foretatt en hovedreparasjon av kirken, men allerede i 1817 trengte kirken igjen «høiligen til Reparation». I 1822 ble takene omlagt og utvendig murverk pinnet, spekket og hvittet. I 1829 ble kuppelen koppertekket, og kule og spir ble forgylt Også kulene på de tre små gavlkorsene ble forgylt.
I forbindelse med installering av et nytt orgel i kirken, gikk man i 1856 i gang med en større forandring av interiøret. Arbeidet, som ble ledet av arkitekt Chr. Christie, berørte også selve bygningen på en rekke punkter. De murte, såkalte «stuber» (vindfang/våpenhus) foran nord- og sørportalen ble fjernet og erstattet av doble dører. Portalen i nordre korsarm ble restaurert «saavidt muligt saaledes som den oprindelig har vært». Nye vinduer, etter tegning av arkitekt Schiertz, ble innsatt, og en ny vindusåpning brutt ut i korets sørmur vis-à-vis prekestolen. På grunn av det nye vindu i sørmuren måtte sakristiet, som tidligere hadde et pulttak som nådde opp til kirkens hovedgesims, få et nytt, lavere tak. Samtidig ble to av gravkapellene ved korets nordside revet, mens et tredje, midtre gravkapell ble ombygget til sakristi. I området hvor vestre gravkapell hadde stått, ble anlagt et fyrhus som i 1960 ble ombygget til transformatorkiosk. Kommisjonen som sto ansvarlig for arbeidene i 1856−57 foreslo å «sløife Vinduet i [øst-] Gavlen paa Kirken». Dette ble åpenbart gjort ved en indre avblending. Ennå i 1860-årene sto nemlig kirkens østgavl med et regulært rundbuevindu i eksteriøret, og omkring 1880 hadde gavlen fått nok et rundbuet vindu over det eldre vinduet. Først i forbindelse med at kirkens gamle altertavle ble erstattet av et alterbilde av Eilif Petersen i 1893, ble vinduene i gavlen gjenmurt (Kfr. s. 121). I 1920-årene ble spørsmålet om å gjenåpne det store vinduet i gavlen tatt opp, og i 1928 sto vinduet med et glassmaleri av Frøydis Haavardsholm ferdig.
Kirken ble forøvrig restaurert under ledelse av arkitekt Schak Bull i 1896. Arkitekten fremla først planer om et interiør i gotisk stil, men endret planene delvis etterat Fortidsminnesmerkeforeningens direksjon hadde protestert mot dem (Aarsb. 1895, s. 137, 1896, s. 150). Foreningen mente at kirken, tross sin middelalderske kjerne, i alt vesentlig måtte oppfattes som en kirke fra Christian IVs tid, og følgelig restaureres med dette som utgangspunkt. Man foreslo derfor bl.a. å beholde de eksisterende trehvelv, og eventuelt heve dem fremfor å innføre åpne takstoler slik arkitekten ville. Man var også i tvil om de brannherjete murene ville tåle sidetrykket fra en slik konstruksjon.
Resultatet ble likevel at arkitekt Bulls åpne sprengverkstakstol ble bygget. Den vanskelige oppgaven å bygge en slik takstol over det skjeve krysset ble løst på en meget elegant måte. Arkitekten endret derimot stilpreget i interiøret fra gotisk til romansk, i samsvar med dateringen av kirkens eldste deler. Romanske portaler, etter mønster av langhusportalene i Stavanger domkirke, ble innsatt i åpningen mellom langhus og tårnfot, og i åpningene mellom koret og sakristiene i sør og nord. Vestportalen i tårnfoten ble bygget om til en portal i stram klassisisme. Videre ble alle gulv i kirken fornyet, og jordmassene under dem ble fjernet. Det gamle tilbygg på tårnets nordside ble innredet med trapperom for tårntrappen og (noe senere) toaletter. I tiden like før og etter siste verdenskrig ble planer om en ny restaurering tatt opp, foranlediget av at store vedlikeholdsarbeider viste seg nødvendige. I 1938 måtte mesteparten av sperreverket i spir og kuppel fornyes i forbindelse med tekking av tårnet, og året etter ble det oppdaget store skader på kirkens øvrige tak. Det lot også til at grunnen under kirken stedvis hadde sviktet, og arbeidet med å forsterke fundamentene under deler av bygningen ble igangsatt. Krigen stoppet det videre arbeid, men i 1947 kunne arkitekt Rohde legge frem et omfattende forslag til istandsettelse som bl.a. innebar en gjeninnførelse av de trehvelv som kirken hadde før 1896. Planen innebar også anlegg av en ny hovedinngang i vestre del av langhusets sørmur (vest for søndre korsarm), senking av gulvene og riving av sakristiene både nord og sør for koret. Disse bygningene skulle erstattes av helt nye bygninger. Planene ble etterhvert redusert, og det endte med at kirken fikk beholde sitt interiør og eksteriør fra 1896, bortsett fra at galleriene i korsarmene ble revet og sakristiet sør for koret ble forkortet noe slik at korets sørvindu ble frilagt i sin helhet. Dessuten ble vindusåpningen som Christie i 1856 brøt ut i søndre langmur bak sakristiet, gjenmurt. Langs vestre del av langhusets nordmur ble terrenget allerede i 1941 senket ca. 1 m så kirkens opprinnelige profilerte sokkel kom frem i dagen. Etter istandsettelses- og ominnredningsarbeidene har kirken idag 775 sitteplasser.
Bygningsbeskrivelse
Den nåværende Korskirke har form av et uregelmessig, tilnærmet likearmet kors med et tårn som endepunkt for vestre korsarm. Kirkens lengde øst-vest er 46 m (tårnet medregnet), mens lengden nord-syd (korsarmene medregnet) er 37,2 m. Øst-vest-aksen divergerer fra geografisk øst-vest med ubetydelig avvik.
Steinmateriale og byggeteknikk
Middelalderkirken.
Fundamenter. Kirkens middelalderske murer hviler på solide fundamenter som ble blottlagt ved nedbrytningen av langmurene da korsarmene ble bygget til i 1600-årene. I 1748 kunne de iakttas selv om «vel Endeel Tid efter anden er optagen». (H. Meyer, s. 193), og de ble også registrert ved restaureringsarbeidene i 1896 (Kfr. arkitekt Schak Bulls grunnplan av kirken). Nordre korsarm er ikke fundamentert så dypt som selve langhuset. Ved en istandsettelse i 1939/40 viste det seg at murene hvilte på tømmer som var lagt på trekister antakelig fylt med stein. Under disse fundamenter fantes begravelser fra den middelalderske kirkegården.
Etter brannen i 1702 planla arkitekt Ernst å flytte nordre korsarm østover så den fluktet med søndre korsarm. Fundamenteringsarbeidet for de nye murene ble påbegynt ved at Ernst lot ramme ned peler som murfundamentene skulle legges på, men arbeidet stoppet opp etter Ernsts avreise, og ble aldri fullført. Pelefundamentene ble gjenfunnet ved restaureringsarbeidene i 1896 (Kfr. Bulls grunnplan).
Murverk. Kirkens murer er for det meste dekket av puss, men under istandsettelsesarbeidene i 1950-årene ble den gamle pusskappen avhugget så kirken i en periode sto med synlig murverk. Arkitekt Håkon Christie laget ved den anledning en beskrivelse av murverket som det i alt vesentlig bygges på i det følgende.
De middelalderske deler av kirken ble oppført av bruddstein med en utvendig kledning av klebersteinskvadre. Murene er l ,4−l ,5 m tykke. Innvendig er det opprinnelige murverk for det meste skjult av teglsteins påfôringer, antakelig fordi de gamle murliv er svært brannskadde. Utvendig består den middelalderske kvadermuren i de nederste deler av langhuset av stein som er opptil 150 cm lange. Skifthøydene varierer mellom 42 og 50 cm. Klebersteinen ser ut til å være av samme slag som i Mariakirken og Domkirken, med samme karakteristiske rustrøde årer eller striper. Denne type kvadermur kan følges i form av gjennomgående skift over hele nordmuren opp til en høyde av fire skift over sokkelskiftet. Tilsvarende gjennomgående kvaderskift finnes i de nedre deler av sørmuren, øst for søndre korsarm. På tre steder har langhuset kvadermur videre oppover, helt til gesimshøyde. Det er i partiene like ved nordmurens østre og vestre hjørne og i partiet bak sakristiet i sørmuren. På disse stedene er også kirkens opprinnelige gesimsfrise bevart. Kvadrene i disse partiene er gjennomgående noe kortere enn kvadrene i de nedre skiftene, men de har omtrent samme høyder. Skiftene er ikke gjennomgående p.g.a. forskjeller i steinhøydene innen ett og samme skift. Dette har ført til karakteristiske lapninger og utsparinger i kvaderhjørnene. Derimot korresponderer skiftene i nordmuren godt med skiftene i hjørnelisénene. Murverket er antakelig opprinnelig, men murt av et dårligere utvalg av stein enn de nedre deler av langmurene. Det minner om kvadermuren i Mariakirkens vestfront. Kirkens østgavl er murt av uregelmessige bruddstein, for det meste på høykant, og med vide, horisontalt utpinnede fuger. Skiftene er ikke gjennomgående. Murverket virker høy- eller senmiddelaldersk og stammer antakelig fra en ombygning, ettersom en må anta at gavlen opprinnelig har vært kvaderkledd i likhet med langmurene. Fra den øvre avslutning av den sørøstre hjørneliséne har østmuren spor som tyder på at det her har begynt en bue med meget stor radius. Den kunne i 1952 følges som en fuge i muren over ca. l m. Over langmurmvå er gavlen murt med bruddstein og villstein uten skiftegang. Taklinjen er avrettet med småfallen rød/gul tegl. Antakelig er gavlen ommurt i nyere tid.
Korets sørmur frem til partiet bak sakristiet er likeledes ommurt i nyere tid. Her står kleberkvadre fra det opprinnelige murverk side om side med uregelmessige bruddstein og en god del tegl. Ca. 40 cm vest for korvinduet springer murlivet frem 10−25 cm (25 cm oppe ved gesimsen) og nye 40 cm vest for dette spranget er det murt opp en kraftig totrinns støtteliséne som skjuler overgangen fra det ommurte parti til det opprinnelige, kvadermurte parti bak sakristiet. Lisénen er murt opp av småfallen rød/gul tegl.
På Reichborns tegning har sakristiet (som den gang hadde pulttak som nådde opp til langmurgesimsen) sin østgavl akkurat på linje med lisenens østliv. Det kan tenkes at lisenen er en rest av sakristigavlen som fikk sin liséneform da sakristitaket ble senket og ombygget.
Vestre del av søndre langmur (partiet vest for søndre korsarm) er også ommurt. Her står samme blanding av kleberkvadre, bruddstein og tegl i murlivet som lengst øst i muren. Også en del av langhusets vestgavl som ikke er skjult av tårnet, er murt opp av bruddstein. Murlivet flukter med den sørvestre hjørnelisénes vestside.
Når det gjelder nordre langmur, består murverket i partiet øst for nordre korsarm, østover til det lille bevarte partiet ved østhjørnet, for en stor del av kleberkvadre, men uten gjennomgående skiftegang. Kvadrene står tilfeldig i murlivet, noen på skrå, og muren er forøvrig flasket ut med tegl. Murverket er bundet sammen ved hjelp av jernankere. Ett sted i muren, like øst for et gjenmurt vindu som er blokkert av nordre korsarms østmur, står en liten rest av middelaldersk kvadermur intakt. Bortsett fra tre små partier i nordmuren er det altså bare i partiet bak sakristiet i sør at det opprinnelige murverk har fått stå urørt frem til vår tid. Dette skyldes antakelig at muren her har vært beskyttet av sakristiet, dvs. at denne bygning har dekket muren helt opp til gesimshøyde.
Korgavlen er antakelig ommurt etter en av brannene som herjet kirken i middelalderen, mens langmurene ser ut til å være ommurt senere − kanskje så sent som etter 1702-brannen. Dette fordi ingen av de store «reguliere indeelede» vinduene som arkitekt Ernst forsynte kirken med, later til å ha forstyrret murverket i de ombygde partier.
Artikulering av murverket. Kirken har hatt hjørneliséner, blindbuefrise under gesimsen og et profilert sokkelskift utvendig. I dag er bare deler av dette utstyret bevart eller synlig. Sokkelskiftet er antakelig bevart over store deler av nordre langmur, men det er skjult av jordsmonnet som har steget rundt kirken i tidens løp. Bare lengst vest er det synlig p.g.a. at terrenget er senket her. Sokkelprofilet er et dobbeltsvunget cyma recta av samme type som i Mariakirken og Domkirken.
To av de middelalderske hjørnelisénene, nemlig den nordøstre og den nordvestre, er bevart i full høyde, mens bare de nedre deler av den sørøstre og den sørvestre er bevart. Den nordvestre liséne er synlig i full lengde p.g.a. at terrenget rundt den er senket. Den har nederst et attisk baseprofil over bygningens dobbelsvungne sokkelprofil. Liséneskaftene er 109−110 cm brede på hver side og springer 12−13 cm ut fra murlivene.
Øverst har lisénene gått over i bygningens opprinnelige gesimsfrise; en totrinns blindbuefrise båret av konsoller som det bare er bevart deler av. Over blindbuefrisen står et skift kvadermur under nåværende gesims hvis profil består av (regnet nedenfra) sprang, kvartvulst, dobbelt sprang, karniss, sprang. Opprinnelig gesimshøyde (regnet fra sokkel til overkant blindbuefrise) er ca 8,4 m. Nåværende gesims er støpt i betong. Den ble laget i 1962 til erstatning for en gesims som var murt av småfalne rød/gule formtegl. Denne gesimsen var antakelig identisk med den «carnis» som bygningen ble forsynt med etter 1702-brannen.
Tilbygg fra nyere tid.
Tårnet. Kirken har et murt, kvadratisk vesttårn på fem etasjer, tårnfoten medregnet. Tårnets østmur er som nevnt bygget opp over skipets vestgavl, og dets nedre deler er antakelig identiske med tårnet som ble bygget i 1590-årene.
Murene er av bruddstein med hjørneinnfatninger av kleberkvadere. I tårnfoten er de gjennomgående 1,7 m tykke, bortsett fra østmuren som er 1,4 m tykk. I dag er murverket dekket av en pusskappe, men på foto tatt under istandsettelsesarbeidet omkring 1950 kan storsteinet murverk av «gotisk» type i sørmuren følges opp til et nivå som tilsvarer langhusets gesimsnivå. Videre oppover til et nivå som tilsvarer langhusets mønehøyde, er murverket mer småsteinet. I dette nivået ser det ut til å være et vannrett skille i tårnmurene. I partiet ovenfor skillet er vestmurens ytterliv trukket noe inn i forhold til murlivet under, og også på nordsiden kan et vannrett skille skimtes under pusskappen.
Innvendig er murene i tårnets nord- og sørmur avtrappet i trinn for hver etasje oppover slik at det dannes opplegg i murene for gulvbjelker. Tredje etasje mangler slike opplegg. Gulvbjelkene er for øvrig festet med jernankere gjennom murene.
Det er mulig at det sporbare skillet i tårnets vest- og nordmur kan markere et skille mellom et eldre, eller opprinnelig, tårn og et nyere påbygg. Dette påbygget er i så fall antakelig fra en av brannene i 1600-årene siden arkitekt Ernst etter 1702-brannen mente at «Taarnets Muur kunde blive af dend gamle høyde». Noe sikkert kan imidlertid ikke sies om dette da murverket ikke har vært tilgjengelig for undersøkelse. Tårnet har huggensteins sokkel med et dobbeltsvunget, utladende profil. Gesimsprofilet består av en kvart vulst mellom to rettvinklede sprang.
Oppgangen til tårnet går gjennom et tilbygg på tårnets nordside. Tilbygget, som antakelig stammer fra 1758, er murt opp av småfallen tegl. Dets lengde tilsvarer tårnsiden og bredden avstanden fra tårnet ut til langhusets nordvestre hjørne.
Søndre Korsarm er bygget til kirken noe vest for midten av langhusmurene. Den er 14,5 m lang og 12,9 m bred, utvendig målt. Murene er bare 1−1,1 m tykke. Både utvendig og innvendig er de slettpusset, og de står uten markert sokkel og synlig kvadersteinsinnfatning i hjørnene. Gesimsen tilsvarer langhusets, og står i tilsvarende nivå. Ifølge H. Christies undersøkelser er vest- og sørmuren murt opp av kleberkvadre, bruddstein og tegl om hverandre, mens det i østmuren nesten ikke finnes kvaderstein. Østmuren er dessuten murt opp av stein som gjennomgående har mindre formater enn steinene i vest- og sørmur. Innvendig er vestmuren trukket inn ca. 10 cm i en høyde av 3,6 m over gulvnivå. Dette er antakelig gjort for å skåne opplegg for bærebjelkene til et galleri.
Nordre korsarm ligger noe lenger vest enn søndre korsarm. Den er også litt smalere (12 m), og stikker bare 11 m ut fra langhusets nordmur. Murverket består dels av bruddstein, dels av kleberkvadre samt en del rød/gul tegl. Bygningen er innvendig og utvendig slettpusset uten synlige kvaderinnfatninger i hjørnene. Nederst har vest- og nordmur en fremspringende sokkel bestående av et skift kvaderstein av ulike høyder, så skiftet både i over- og underkant er avrettet med hellestein. Det er 70−90 cm høyt, målt fra overkant terreng, og det stikker ca. l0 cm frem i forhold til murlivet ovenfor. Gesimsen tilsvarer langhusets, og står i tilsvarende nivå. I gavlen er årstallene 1623 og 1705 satt inn (jernankere), sammen med kong Frederik IVs monogram.
Murbehandling, puss. Ved istandsettelsen etter brannen i 1702 ble murene «beslagne og udrapped» utvendig og «dyncket» innvendig. I 1732 ble kirken kalket overalt utvendig og hvittet innvendig. Slike oppussinger gjentok seg med omtrent 30 års mellomrom. (1758 og 1789). I 1822 ble det utvendige murverk pinnet, spekket og hvittet, men allerede i 1832 måtte murverket kalkes og hvittes på ny. Ved istandsettelsen i 1856 fikk det utvendige murverk en lys grå pusskappe (sementpuss?). I hvertfall i forbindelse med restaureringen i 1896 ble det brukt sementpuss. Denne ble hugget ned omkring 1950, hvoretter den nåværende puss ble påført. Tegl- og bruddsteinspartiene utvendig ble pusset og kostet mens kvaderpartiene ble kalkstrøket. Innvendig ble murene pusset og hvittet, senest i 1981.
Portaler og andre åpninger
Kirkens middelalderske portaler er sporløst forsvunnet. Korsarmene har portaler fra 1600-årene, mens de øvrige portaler i kirken stammer fra restaureringen i 1896 (se s. 12 7 f.). Foran portalene i korsarmene sto, frem til 1856, murte, såkalte «stuber». I 1824 ble alle portaler forhugget slik at dørene kunne svinge utover. Kirkens dører var alle beslått med kopper. I anledning av at det ble bygget et nytt galleri i søndre korsarm, ble i 1746 søndre vindu i korsarmens østmur delvis gjenmurt. I den forminskede rektangulære åpning ble innsatt en dør som førte inn til galleriet. Opp til døråpningen førte en utvendig, murt trapp som ennå kan sees på et fotografi fra 1863 s. 110. En tilsvarende trapp førte opp til en døråpning i søndre langmur, vest for korsarmen.
I 1870 besluttet man å rive den utvendige trapp ved søndre korsarms østmur og gjenmure døråpningen som førte inn til galleriet. Trappen vest for søndre korsarm ble derimot stående like frem til istandsettelsesarbeidene i 1950-årene. Den døråpning i langhusets sørmur som trappen opprinnelig hadde ført opp til (kfr. Reichborns tegning s. 114), var da forlengst gjenmurt, antakelig i forbindelse med byggingen av et nytt orgel og orgelgalleri i 1850-årene, men en ny døråpning ble brutt ut i søndre korsarms vestmur til erstatning for den. Den nye åpningen ble gjenmurt samtidig med at trappen ble revet i 1950-årene. I kirkens vestgavl, like over portalen som fører fra tårnfoten inn i langhuset, står en stor, rundbuet åpning midt i muren. Vanger og bue er murt opp av middelaldertegl. Åpningen er 3,65 m bred og 3,50 m høy og går tvert gjennom muren uten anslag for dør. Høyden fra langhusets gulv opp til bunnen i åpningen er ca. 3,55 m. Åpningen skjules i dag av orgelet som delvis er bygget inn i den, men den må være eldre enn noe orgel kirken har hatt. Om den er eldre enn tårnets nedre del (som må være fra 1590-årene), er uvisst. Den vide åpningen forutsetter en eller annen form for tilbygg vest for langhuset. Opprinnelig kan den ha ført inn til et vestgalleri (kfr. s. 112).
Like under langhusets møne står en åpning i tårnets østmur. Åpningen er i dag utformet som en døråpning som fører inn til langhustaket, men den har opprinnelig vært en glugge med ytteråpning mot øst, og viser at langhustaket har vært lavere tidligere.
Vinduer
I langhusets nordmur finnes spor av tre vinduer som alle må være middelalderske, selvom de neppe er opprinnelige. Av det østre vindu er den utvendige skrånende sålbenken med spor av to vindusposter, samt nederste del av østre vange synlige i en nisje under det nåværende nordvindu i koret. Vestvangen er sekundær, murt opp av tegl. Sporene viser at vinduet har vært tredelt og 127 cm bredt i lyset, postene medregnet. Hjørnet ytterliv/smyg har vært avfaset, og like innenfor fasen kommer glassfalsen i form av et rettvinklet sprang. Et tilsvarende profil har postene hatt. Vinduet er av en vanlig gotisk type, beslektet med vinduer fra skrudhuset i Domkirken i Bergen.
Det midtre vindu finnes det bare ubetydelige spor igjen av, i form av en loddrett kantlinje og en østre smyg som ved en pussavhugging i 1952 kunne følges over ca. 1,3 m. Vinduet er åpenbart blitt gjenmurt i forbindelse med byggingen av nordre korsarm, hvis østmur går inn mot det og står i forband med gjenmuringen.
Det vestre vinduet i nordmuren sto der hvor nordre tverrarms vestmur i dag går inn mot langhuset. Tverrarmsmuren har delvis blokkert vinduet, så bare vestvangen samt litt av buepartiet og sålbenken er synlig vest for hjørnet tverrarm/langhus. Den del av vindusåpningen som går fri av tverrarmens vestmur, er gjenmurt 25 cm innenfor ytre murliv.
Hjørnet murliv/smyg har et profil bestående av fas, hulkil og hulfas; de to siste skilt av et sprang. Profilet løper dødt mot sålbenken og over i buepartiet uten kapitél eller vederlagslist av noe slag. Selve vindusåpningen må ha sittet innenfor den nåværende gjenmuring. Detaljene peker mot at vinduet er senmiddelaldersk.
Kirkens vinduer i nyere tid. Skipet og tverrarmene har tilsammen 17 store rundbuede vinduer av ensartet utforming. Langhuset vest for tverrarmene har ett vindu i henholdsvis nord- og sørmur. Nordre tverrarm har to vinduer i gavlen samt to i hver langmur. Langhuset øst for tverrarmene har to vinduer i nordmuren og ett i sørmuren. Søndre tverrarm har to vinduer i gavlen, tre i vestre langmur og ett i østmuren, (østmurens andre vindu ble omgjort til døråpning i 1746 og fullstendig gjenmurt i 1870 (kfr. s. 120)). Alle disse vinduene fikk sin form etter 1702-brannen, men sprosseverket, som er av støpejern, støpt ved Strømmens Jernstøberi (Wingaard & Boully) og ved Laxevaag Værk, stammer fra istandsettingen i 1856. Det ble tegnet av arkitekt Schiertz, men hans utkast, som er bevart, viser at formen ble forenklet i den endelige utførelse, slik at det kom til å likne sprosseverket i Rosenkrantztårnet fra 1844.
Vindusbreddene (ytteråpningen) varierer fra 220 til 238 cm. Selve lysåpningene sitter ca. 65 cm innenfor ytterliv, og både innvendige og utvendige smyger er pusset. Utvendige sålbenker består av finhugne heller. I koret er innvendige sålbenker avtrappet i trinn. I området rundt buetoppen har samtlige vinduer en liten hulkil like innenfor ytteråpningen. Forøvrig har vinduene både innvendig og utvendig skarpkantede hjørner mellom smyger og murliv.
Et vindu av samme type ble ved istandsettelsen i 1856 brutt ut i korets sørmur like øst for søndre tverrarm (vis-à-vis prekestolen). Dette vinduet ble imidlertid gjenmurt ved istandsettelsen i 1950-årene i forbindelse med at taket på sakristiet sør for koret igjen ble hevet. Foruten disse vinduene har kirken et stort rundbuet vindu i østgavlen, sirkelrunde vinduer over korsarmsportalene og et rundbuet vindu i tårnfotens sørmur samt et tilsvarende vindu over portalen i vest.
På et foto fra 1863 sees korets østvindu. Det er litt lavere enn kirkens øvrige vinduer, og kan meget vel være eldre enn disse, dvs. fra tiden før brannen i 1702. Sider og buefelt var murt av røde og gule tegl. Vinduet var åpenbart avblendet innvendig (p.g.a. altertavlen), for i 1866 foreslår kirkevergen at det skal gjenåpnes, og «et vindu igjen indsættes». Som det fremgår av et foto fra ca. 1880 løste man problemet ved å bryte ut en ny vindusåpning over den gamle. Den sto til 1893 da begge vinduer ble gjenmurt både utvendig og innvendig (se fotos s. 110 og 122).
Det nåværende vindu i østgavlen er fra 1925−28, da Frøydis Haavardsholms glassmaleri ble innsatt i en vindusåpning som ble gjort større enn gavlens eldre, gjenmurte vindu. Vinduet er 285 cm bredt, målt langs innerliv. Det har lysåpning midt i muren og innfatning av maskintegl.
De sirkelrunde, skarpkantede vinduene i korsarmsgavlene ble antakelig brutt ut i 1860-årene. I et brev fra 1866 skriver kirkevergen at «for at faa mere Lys i Kirken, og samtidig at opfylde de retfærdige Klagemaal, der fremkomme fra Huseiere der have festet benkesæde i Kirkens nordre
Galleri, over Mørke i denne Del af Kirken, skal jeg i dag henstille til den ærede Inspection at indvilge i at der anskaffes et Vindue i det nordre Kors i Kirken i Lighed med det der forrige Aar blev indsat i det søndre». Samme brev omtaler korvinduet, og her ble kirkevergens henstilling åpenbart fulgt.
Før 1860-årene sto nordre korsarmsgavl uten andre vinduer enn de to rundbuede vinduene som flankerer portalen. Hvordan søndre korsarmsgavl sto i 1800-årene, vites ikke, men på arkitekt Reichborns tegning fra 1768 står sørgavlen med et halvsirkelformet vindu over karnissprofilet som er trukket tvers over gavlen. Helt oppe i gavltoppen har begge korsarmer små ovale glugger som går tilbake til 1700-årene.
Sørvinduet i tårnfoten og vinduet over vestportalen har samme form. De ble satt inn ved restaureringen i 1896. Bredde sørvindu målt langs ytterliv er 130 cm, og høyden til bueanfang er 165 cm. Vinduet over vestportalen er 20 cm bredere. Begge vinduer har sin lysåpning ca. 25 cm innenfor ytterliv. Den utvendige innfatning er av kleber. Kanten ytterliv/myg er avfaset, og innenfor fasen sitter en resess. Tårnets glugger er av tre typer. I første etasje over tårnfoten står små rundbuede, kleberinnfattede glugger i nord- og sørmuren. De har lysåpninger på ca. 75 x 25 cm i flukt med ytterliv, og smyger som åpner seg innad. Rundt ytteråpningene er hugget ut en liten rettvinklet fals for lem. Stabler for lemmen er fremdeles synlige. De øvrige glugger i tårnet, bortsett fra to større lydglugger i nordmuren, har ensartet form og størrelse. Også disse gluggene har rundbuet, kleberinnfattet lysåpning i flukt med ytterliv og fals for utvendige lemmer. Åpningen er gjennomgående ca. 1,5 x 0,7 m. I underkant av åpningsbunnene er murt inn dryppheller. Smygene åpner seg innad så inneråpningene gjennomgående er ca. 2,2 x 1,2 m. Bunnene er avtrappet i to trinn.
De store gluggene i nordmuren har rundbuede ytteråpninger som er 2,6 x 1,5 m, mens inneråpningene er 2,7 x 1,8 m. De sitter i 3. og 4. etasje over tårnfoten. Forøvrig har 2. etasje én ordinær glugge i nordmur, én i vestmur samt en gjenmurt glugge i sørmuren og en glugge som er omgjort til døråpning i østmuren (se s. 120). 3. etasje har, foruten lydgluggen, en glugge i vest, en i øst og en gjenmurt glugge i sør. 4. etasje har 2 glugger i vest, øst og sør. Den ene av de to søndre gluggene er gjenmurt, den andre er delvis gjenmurt så bare øvre halvdel er åpen. Alle gluggene har innvendige jernbeslåtte lemmer med runde vindusåpninger. Tilbygget på korets nordside har en oval, tilgitret glugge i nordmuren og to små rundbuede glugger i vestmuren.
Andre åpninger. I korets nordmur, l ,7 m fra det nordøstre innerhjørne, står en rundbuet nisje (antakelig et repositorium) som er 110 cm bred og 70 cm høy, mens dybden er 55 cm. Nisjens bunn ligger 17 cm over nåværende gulv.
Hvelv og takstoler, tårnets etasjeskiller og hjelm
Før restaureringen i 1896 hadde langhus og korsarmer tønnehvelv av bord. Hvelvene gikk ned på profilerte gesimser innvendig langs murkronene. Langs søndre korsarms østmur (og antakelig også langs nordre tverrarms vestmur) var gesimsen (p.g.a. korsarmenes skjeve plassering i forhold til hinannen) trukket frem fra murlivet så den fluktet med gesimsen i den motstående korsarm. Dette var gjort for å få i stand et regulært hvelvkryss. Gesimsen langs søndre korsarms østmur ble båret av «store svalede jernbærere», dvs. knekter eller konsoller av jern. Denne løsningen er antakelig den som arkitekt Ernst planla etter 1702-brannen.
Selve takkonstruksjonen før 1896 er ikke kjent. I 1741 og 1765 ble de grå dobbelbrente panner som ble lagt på takene etter 1702-brannen, skiftet ut med blåglasserte panner fra Holland. I 1822 ble takene omlagt.
Ved restaureringen i 1896 fikk kirkens hovedrom åpne sprengverkstakstoler av «stavkirketype». De er konstruert av arkitekt Schak Bull. Hvert annet sperrebind består av sperrer, 2 par saksesperrer og hanebjelke. Saksesperrene støttes av knestokker som går ned på fremstikkende knekter et stykke nedenfor murkronen. De mellomliggende sperreparene er uten bind. Takstolen har en underkledning av bord som er festet til øvre par saksesperrer. Mellom saksesperrene er det over murremmene satt inn dekorative bueknær i stavkirkestil, og mellom knektene er det under murkronen spart ut trepassbuer i murpussen.
Takkonstruksjonen over det uregelmessige krysset har Bull løst på en elegant måte idet han lar et diagonalt sperrebind spenne fra kryssets nordøstre hjørne til et punkt vest for kryssets sørvestre hjørne, og et parallelt likedannet bind spenne fra kryssets sørvestre hjørne til et punkt øst for nordøstre hjørne. Disse bindene kan kalles henholdsvis vestre og østre bind. De støttes av to halve bind som går inn rettvinklet mot dem fra henholdsvis nordvestre og sørøstre hjørne. Bindet fra det sørøstre hjørne krysser østre bind og ender mot vestre bind, mens bindet fra nordvestre hjørne krysser vestre bind og ender mot østre bind. Vestre skjæringspunkt ligger i nordre korsarms mønelinje, mens østre skjæringspunkt ligger i søndre korsarms mønelinje. Begge skjæringspunktene ligger i langhusets mønelinje. Sperrebindet nærmest krysset i de fire armene bæres av denne konstruksjonen.
Tårnet har fire etasjer over tårnfoten. I 2. og 4. etasje står fortsatt anfangene for de hvelv byggmester Heintz lot mure over og under klokkeetasjen etter 1702-brannen. Hvelvene ble revet i 1822 da man fant at de «istedenfor at gavne have svækket og udsprængt Taarnets murede Sidevegge».
Tårnet har i dag fire etasjeskiller i form av bordgulv på bjelker. Hvert etasjegulv bæres av to kryssende lag bjelker. Hverannen av bjelkene er festet med jernankere som går gjennom murene, bortsett fra etasjeskillet tårnfot/første etasje hvor de nord-syd-gående bjelkene er lagt opp på uttrapninger i murene uten feste i ankere.
Fjerde etasjes gulv bærer klokkestolen. For å fordele vekten av denne, støttes de tre øst−vestgående bærebjelkene nærmest gulvmidten av en bukk som står på bærebjelkene langs nord- og sørmuren i etasjegulvet under. Bukken består av fire skråstilte «bein» som er innbyrdes avstivet av vannrette bånd og krysstivere. I nord er satt inn et ekstra bein sekundært. På sørsiden er en vinde av tre med hull for løse spaker festet til bukken.
Selve klokkestolen er konstruert som en bukk, bestående av i alt 9 firhugne stendere som står på en ramme av tre parallelle bjelker bundet av innfelte tverrbjelker langs øst- og vestmuren. Stenderne bærer en øvre rektangulær ramme bestående av fire sammenlaftete bjelker. Stolen er støttet av skråstivere som går ned på fotrammen og av kryssbånd som er bladet sammen på halv ved. Den bærer de to største klokkene mens en tredje klokke er opphengt særskilt like innenfor den store gluggen som står i nordmuren i denne etasjen.
Hjelmen og spiret er bygget opp omkring en mast eller konge. De nederste 2,5 m av denne er firhuggen, resten er åttekantet. Masten hviler i en dobbel bjelkeramme. Den nedre ramme består av to øst−vest-gående og to nord−sør-gående bjelker som går inn i tårnmurene og er forankret med jernankere ca. l m under murkronenivå. Rammen bærer to tettstilte, parallelle bjelker som mastenden er tappet ned i. Mastenden avstives ytterligere av fire skråbjelker som midt på hver tårnside spenner fra masten mot innsiden av murremmene på murkronene.
Den øvre rammen består av i alt 8 kryssende bjelker som er felt inn over murremmene. Rammens fire innerbjelker danner en kvadratisk «innerramme» som er boltet sammen der bjelkene krysser hverandre. Innerrammen bærer to kryssende bjelketenger som er lagt inn mot masten. Den bærer også fire svakt skråstilte stendere som går til topps i spiret og danner sperrene for bordkledningen som kopperhuden er festet til. Hver av stenderne støttes av skråstivere på tre sider. Hjelmens øvrige sperrer støttes av skråstivere som spenner inn mot stendernes fotpunkter. Høyere oppe støttes de fire sperrene midt på tårnmurene av ytterligere fire vannrette bjelker som går helt inn til midtmasten og er naglet fast til denne. Vesentlige deler av spirkonstruksjonen kan gå tilbake til 1720-årene, men sperrer og kledning ble fornyet første gang allerede i 1743, og senest i 1939.
Gulv og grunnen under gulvene
Kirken har i dag plankegulv på bjelker i samme nivå i langhus, korsarmer og tårnfot. Gulvet ligger to trinn under nordre korsarms portalterskel. Gulvet i koret som i 1755 ble belagt med svenske fliser til erstatning for gravheller hentet fra kirkegården, er i dag av tre og ligger tre trinn (53 cm) over gulvet i resten av kirken. Gangen og sakristiet ved korets nordside har gulv i samme nivå, mens gulvet i søndre sakristi ligger 5 trinn (79 cm) lavere enn korgulvet. Fra sakristiet fører 5 trinn opp til utgangsdøren i øst
Under korgulvet fantes i 1896 rester av et gulv lagt av villheller (kfr. ark. Bulls plan, s. 112). Hvor gammelt dette gulvet var, vites ikke, bortsett fra at det må ha vært eldre enn gravkjellerne i koret siden gulvet ble ryddet bort ved anlegget av dem.
Ennå finnes det under korgulvet rester av fire gravkjellere som er murt av småfallen hollandsk tegl. (Se under kirkegård og gravminner s. 155 ff.).
Muligens er hellegulvet som er tegnet inn på arkitekt Bulls plantegning, en levning av et middelaldersk korgulv. Dessverre har ikke Bull angitt hvilken høyde dette gulvet hadde i forhold til nåværende gulv.
Hellegulvet var ifølge Bulls plantegning jevnt avrettet mot vest vel 12 m vest for korets østmur. Avslutningen av hellegulvet markerer etter alt å dømme skillet mellom kor og skip, og viser at koret kan ha hatt en utstrekning av ca. 1/3 av kirkens totale lengde.
Sakristiet på korets sørside
Sakristiet er en grunnmurt bygning. Det nevnes første gang i 1583 (N.R. II s. 529), men det må være bygget allerede i høy- eller senmiddelalderen. Rester av denne bygningen er inkorporert i det nåværende sakristi og i søndre tverrarms østmur hvor man ved istandsettelsesarbeidene i 1939 fant et gjenmurt gotisk vindu «med åpning mot vest» i den del av muren som danner sakristiets vestvegg. Videre fant man ved avdekking av den del av kirkens sørmur som danner nordveggen i sakristiet, et innhugget vederlag for et tønnehvelv i muren med rester av hvelvstein bevart. Disse var ifølge arkitekt Rohdes innberetning «tegl som har klosterformat», dvs. middelalderformat. Alt tyder derfor på at det allerede i middelalderen har eksistert et tønnehvelvet tilbygg på Korskirkens sørside. På den annen side er det klart at sakristiet ikke kan stamme fra kirkens anleggstid, da sørmurens utvendige, profilerte sokkel har løpt ubrutt langs hele muren. I partiet som i dag dekkes av sakristiet, er profilet borthugget.
Sakristiet ble delvis ombygget i 1600-årene. I et brev fra ca. 1680 gjør nemlig magister Oluf Storm oppmerksom på at «Huelfvingen udj Capitulet som Sal. Henrich Wessel hafuer ladet giøre er Brøstfeldig og befrøgtes at vilde indfalle». (Henrich Wessel var kjøpmann og tok borgerskap i Bergen i 1640). Antakelig har han erstattet det opprinnelige tønnehvelvet i sakristiet med de flate, ribbeløse krysshvelv som nå finnes der. Edv. Edvardsen opplyser at sakristiet «blev reparerit Aar 16 ... (de to siste sifrene mangler i teksten). (B.H.F.S. 55/56, s. 86).
Før istandsettelsen av sakristiet i 1950-årene hadde det et lite forrom foran inngangsdøren i øst. Dette ble bygget dl i 1856. I 1952 ble det revet, så sakristibygningen fikk tilbake sin opprinnelige form og størrelse. Under pussavhugningen i forbindelse med reparasjonsarbeidene kunne man skimte spor av sakristiets eldre pulttak i korsarmsmuren. Sporet kunne følges opp til langhusets gesimshøyde som det nådde ca. l m fra langhusmuren. I 1856 ble et nytt vindu brutt ut i korets sørmur. Av den grunn ble sakristitaket senket. Det ble belagt med sinkplater. I 1952 ble det på ny hevet, og fikk valmet tak. Det ble tekket med blå panner.
Sakristiet står i dag med pussede murer innvendig og utvendig. I sørmuren er det to kvadratiske vinduer med stikkbuer over. En femtrinns trapp fører opp til en rundbuet utgangsdør i østgavlen og en tilsvarende dør inn til koret. Døren inn til koret er utformet som en søyleportal på korsiden. Gulvet ble i 1825 lagt på tørr sand, planert med steinheller hvorover det skulle legges tregulv. Under gulvet var det graver. Sakristiets nåværede gulv er av tre på betongunderlag.
Tilbygg på korets nordside
I 1824 nevnes «Vaabenhuset eller Kirkens østlige Indgang ved Choret». Av en beskrivelse fra 1844 fremgår at «våpenhuset» nærmest var en overdekket passasje mellom to gravkapeller som hadde innganger fra passasjen. Det heter videre at «I de 2de Nischer i den nordre Endemuur anbringes 2de Fag Jernvinduer af en passende Størrelse ... Loftet, de 4 Døre, Vinduesrammer og Døren til Skranken [«Korets skranke»] males, Væggerne udbedres og hvidtes». (Visitasprotokoll).
I forbindelse med kirkens istandsettelse i 1856 ble «våbenhuset» revet sammen med ett av gravkapellene, mens det andre gravkapellet ved koret ble omgjort til sakristi. Det er en grunnmurt bygning, antakelig murt av tegl. Murene er gjennomgående ca. 50 cm tykke. Da bygningen ble omgjort til sakristi, ble det innsatt et vindu på hver side av inngangsdøren i nordgavlen. I dag er denne døren og vinduene gjenmurt og erstattet av et stort, kvadratisk vindu med stikkbue over, lik de to vinduene i sakristiet på korets sørside. Ytterdøren er nå plassert i østmuren. Den er uten anslag og har gangjern festet til murens ytterliv. Antakelig er den identisk med den gamle døren fra «våbenhuset» inn til gravkapellet.
For omtale av gravkapeller og andre bygninger på kirkegården, se Kirkegård og gravminner, s. 155 ff.
Bygningsfast skulptur
Nordportalen. Korskirkens nordportal er kirkens fineste. Den står i nordre korsarms nordgavl og er hugget av kleberstein. Døråpningen er rundbuet og flankert av to ornerte pilastre i rustica. Pilastrene bærer en profilert arkitrav, og går ned på postamenter med diamanterte bosser.
Over arkitraven er det en frise med skriftfelt flankert av to fremskytende, kantstilte kvadere som danner forlengelser av pilastrene. Frisen har forkrøppet, profilert kronlist som ytterst på hver side bærer kuler på svungne postamenter. Disse kroner portalens loddrette, bærende ledd samtidig som de flankerer toppstykket. Dette består av et rektangulært felt og en halvsirkelformet gavl som flankeres av obelisker og krones av et brennende hjerte (?).
Døråpningens rundbue har en kraftig, fremskytende sluttstein som samtidig tjener som konsoll for arkitraven. Sluttsteinen er smykket med et englehode. De øvrige buekvadrene og vangekvadrene har beslagornamentikk i flatt relieff på undersider og vangesider. Sviktene har trekantede felt med fliket løvornament.
Pilastrene har løve- og englehoder og blomsterornamentikk i høyt relieff. I frisens skriftfelt leses:
W: IENS IVELL W: IDDE
TIL LINDEBERG GOE
Midtpartiet kan ha inneholdt et årstall i kartusj. De to fremskytende kvaderstykkene som flankerer skriftfeltet, har våpenskjold med Jens Juells og hustrus våpen.
Toppstykkets rektangulære felt har Christian IVs monogram, flankert av beslagverk og med kongens valgspråk «Regna Firmat Pietas» innhugget på listen over feltet. Gavlen har en stilisert, vinget maske med palmettkrone og bred gavllist. En del av ornamentikken på pilastrene er ødelagt. Postamentene er delvis istykkerslåtte.
Sørportalen. Den nåværende inngang i søndre tverrarms dørgavl er rundbuet med kvaderinnfatning av kleberstein. Den inneholder rester av en portal fra 1600-årene. Edvard Edvardsen opplyser at «Beggis [dvs. de to lensherrene Knud Urnes og Jens Juells] Waaben staar ofuer dørrene» (B.H.F.S. 55/56, s. 85). Det må bety at sørportalen har hatt et felt med våpen (og innskrift) over portalbuen, noenlunde tilsvarende det som nordportalen fremdeles har.
Portalbuen er murt opp med korte og lange kvadre i regelmessig veksling slik det kan sees på en portal fra Korskirkens kirkegårdsmur som ble målt opp av Schiertz i 1836 (tegning s. 157). Opprinnelig må sørportalens innfatning ha vært temmelig lik portalinnfatningen som Schiertz målte opp, men bare sluttsteinen og de to tilstøtende lange buekvadrene samt en tredje lang buekvader har ornamenter eller spor av ornamentikk. To av vangesteinene (under vederlagsteinene) er også dekorerte. De øvrige innfatningssteinene må være fornyet. De nederste steinene i begge vanger er fornyet i sen tid. Sluttsteinen har løvemaske i høyt relieff, mens de tilstøtende lange buesteinene har svungne «dobbeltdrager» i flatt relieff og rester av beslagornamentikk på undersidene. De øvrige steinene har ornamentrester på under- og vangesider.
Portalene fra 1896. Døråpningen til skipet fra tårnfoten, døråpningen fra koret til sakristiet på kirkens sørside og døråpningen fra koret til gangen og sakristiet på nordsiden ble alle utformet som romanske portaler av huggen kleber ved restaureringen i 1896. Portalen mellom tårnfot og skip har sin åpning midt i muren med totrinns søyleresesser både mot tårnfoten og mot skipet. Søylene har terning- og foldekapitéler, og buene er utstyrt med chevroner.
Døråpningen inn til sakristiet i nord er mot koret utformet som en totrinns søyleportal med tilsvarende ornamenter, mens døråpningen i korets sørmur (til sakristiet der) mot koret er utformet som en ettrinns portal i samme stil.
Portalen i tårnets vestmur har arkitekt Schak Bull utformet i en strengt klassisistisk stil med rundbuet åpning kronet av en gavl. Portalen er murt opp av kleber. Hvordan denne åpningen var utformet tidligere, er uvisst.
Interiør
1600-årene
Edvard Edvardsen beskriver interiøret etter brannen i 1640 slik: «Jnden udj er Kircken hvalfd med Deeler [bord], som vel er formalet runden om med Apostlerne oc Propheterne; Choret er ved et Skillerum af Eeg, oc Alter Taflen af samme Materie oc konstig Billedsniderj; Disligeste Prædickestolen oc Funten med skiønne Historier udgraffuet». Om prekestolen opplyser Edvardsen videre at lensherre Jens Bjelke «forærede til Kaarskircken den idtzige Prædickestoel af Eeg oc med hærlig Billedsniderj er udhuggen». (B.H.F.S. 55/56, s. 132). «Foruden Stolerne i Choret til Præsterne oc Skolen, ere der 83. for Tilhørerne, af huilcke 46 ere for Mændene oc 37 for Quinderne, alle af Eeg, saa at i huer Stoel kand staa rumlig 8 á: 9 Mennisker oc fleere i Trang. Der er et smuct maadeligt Orgelværck med Pulpituet vel udstafferet, som 1640 in Decemb: kom fra Kiøbenhafn, − − − Disligeste 2 Pulpituer bygt 1672. aff Velb: Strænge Herre Her Johan Friderick Marskalck Vice Cancellario, oc det andet af Obriste von Hatten.» (B.H.F.S. 55/56, s. 86). Hilbrandt Meyer angir imidlertid at det ikke var hvelvet, men et brystpanel som var figurmalt «Inden udi, under Loftet, blev den hvælvet med Bredder og smukt malet. Desforuden var og Murene nogle Alen i Høiden, fra Gulvet at regne, overklædet med Snedker Værk, i hvis Fyldinger Apostleme og Propheterne vare malede, og det øvrige med adskillige Coleurer zirede» (H. Meyer s. 197).
Et fragment av en dekorasjon med engler som ble funnet i 1930-årene i bjelkelaget i eiendommen Kong Oscarsgt. 24, rett overfor Korskirken, er blitt tilskrevet enten Korskirken eller St. Martins kirke som også hadde slike malte hvelvdekorasjoner ifølge Edvardsen. (Agnethe Mohn i Bergens Tidende 2.12.1939). Fragmentet kan gi en idé om karakteren av dekorasjonene.
Interiøret etter 1702-brannen
Hilbrandt Meyer beskriver kirken som «just ikke meget høi, dog er den meget lys og vel indrettet». Ifølge en 1800-talls kilde hadde den et «Flatbuet hvælvet trætak med store svalede jernbærere paa det søndre tværskibs østre væg». Lysekronenes fester var markert av store «drueklaser» og midt i krysset var hvelvingenes krysningspunkt markert av fire «Bladfestons». (Kfr. s. 131). Koret var skilt fra kirken ved et høyt, gjennombrutt korskille. Prekestolen sto ved hjørnet mellom nordre korsarm og koret. Døpefonten sto opprinnelig i søndre korsarm, men i 1734 ble den flyttet til nordre korsarms nordøstre hjørne. Omkring 1830 ble den flyttet inn i koret − først midt i koret «omgiven af et Tralleværk», senere til korets sørside.
Orgelet var plassert på et galleri i vest. Like ved orgelet sto to «Gallerie Stole» ifølge Hilbrandt Meyer. I 1751−54 ble korets interiør endret. Det gamle korskillet var brøstfeldig og dessuten så høyt at det hindret menighetens innsyn til alteret. Maleren Mathias Blumenthal leverte en «ortographisch Afritzning» til et nytt korskille (tegn. s. 129). Hans forslag ble godtatt, og han fikk i oppdrag «Ornamenterne at afteigne paa Træet, hvorefter Snidkeren siden skal udskiære den det alt sammen efter Architecturen saavel mod Kircken som Choret», samt å male og forgylle korskillet. For dette fikk Blumenthal utbetalt 140 Rdlr. 21.12.1752.
I tillegg skulle Blumenthal også forbedre synsvirkningen av altertavlen og prekestolen ved å erstatte de sortmalte skyggekonturer på muren bak dem med malte baldakiner. For stafferingen av fire pulpiturstoler «samt for Baldachinerne om Alter Tavlen og Prædikestoelen, item Alter Tavlen her og der i Architecturet at Choesere», fikk Blumenthal i alt 315 Rdlr.
I forbindelse med at korinteriøret ble fornyet, ble også gulvet lagt om. Tidligere lå det i koret store gravsteiner som var tatt fra kirkegården. Nå ble det lagt «svenske slebne Fliiser» både i koret og et stykke utenfor kordøren.
I 1806 ble kirken istandsatt på ny. Ved den anledning fikk byggmester Armauer 403 Rdlr. for korets istandsettelse, men det oppgis ikke hva som ble gjort. Maler Johann Georg Müller fikk 1051 Rdlr. for å male kirken innvendig. Interiøret ble oppmalt i 1831.
I 1856 ble det gjennomført en større forandring av interiøret under ledelse av arkitekt Chr. Christie. Det gamle orgelet ble skiftet ut og pulpiturstolene ble nedtatt. Korskillet ble fjernet. Pulpiturstolene i vest («Den nuværende Kongestol eller Pulpiturstolene nr. l og 2») ble erstattet av et galleri som fikk forbindelse med tilsvarende gallerier i søndre korsarm og nordre korsarm. Vestgalleriet står fortsatt i kirken (se s. 144f). De løse benkene på gulvet ble fjernet, men de gamle lukkede stolestaderne ble beholdt. Gassbelysning (60 bluss i form av lysekroner og høye kandelabre på benkevangene) ble i 1858 installert sammen med gassovner som ga varme til kirken gjennom kanaler i gulvet. Korskirken ble derved byens første kirke med gassbelysning og -oppvarming.
I 1891 ble det bestemt at kirken skulle få nytt orgel, og i 1894 ble den gamle altertavlen erstattet av et nygotisk alterbilde. I 1896 ble så kirken restaurert under ledelse av arkitekt Schak Bull. Bull ga bygningen et nyromansk preg etter mønster av Stavanger domkirkes skip (se s. 116). Kirkens bordhvelving ble erstattet av en åpen sprengverkstakstol som ga rommet en helt annen karakter. Nytt klebersteinsalter ble oppsatt med tilhørende alterring og korstoler. Alterbildet fikk en rundbuet innfatning; ny prekestol med himling og en klebersteins døpefont i nyromansk stil ble installert. I tillegg fikk kirken nye benker og vinduene farget glass. Ifølge sogneprest A. Meyer (brev i Riksantikvarens arkiv fra 1911) var «kirkens inventar, særlig de nye Bænke, forarbeidet af Snedkermester Martinius Andersen, Lille Øvregade». Dekoren skal være skåret av Styrk Hirth, Vossestrand, ifølge meddelse fra sønnen i 1975.
Etter krigen 1940−45 ble kirken på ny istandsatt under ledelse av arkitekt H.W. Rohde (se s. 116f). I 1939 var det fremmet planer om en rerestaurering som bl.a. forutsatte at Bulls åpne takstol skulle erstattes av bordhvelv av samme type som kirken hadde før 1896. Da de antikvariske myndigheter ikke kunne godkjenne arkitektens forslag, ble tanken om en mere vidtgående restaurering oppgitt, og arbeidet redusert til en bygningsmessig istandsettelse og en oppussing og maling av interiøret. Galleriene i søndre og nordre korsarm ble fjernet. Kirken har i dag elektrisk oppvarming i form av rørovner under benkene. Elektrisk belysning.
Farger
I 1700-årene var kirken meget lys. Murene ble innvendig hvittet flere ganger. Maleren Johan Georg Müllers fargesetting i 1806 er ukjent. I 1831 ble takhvelvingene malt hvite. Til dette ble brukt engelsk reven sinkhvitt som skulle blandes i kirken så man kunne kontrollere at det ikke ble blandet kritt i malingen. Lysekronefestene og «Bladlisterne» i korsarmhvelvingene som før hadde vært hvite, foreslo kirkevergen malt lysegrønne siden hvelvingene nå skulle hvitmales. Benkene ble malt lyseblå. De fikk først et strøk med engelsk ureven sinkhvitt.
Til den store istandsettelsen i 1856 utarbeidet maleren J.L. Losting et fargeforslag for oppmaling av kirken. Veggmurene skulle skrapes for løs kalk og males «Snehvidt eller Pariserhvidt udtøndet i suur Melk eller Neuwein». Den malte baldakin på muren bak alteret skulle overmales. Takhvelvingene skulle males med «Bleghvidt og siden med Zinkhvidt reven i Olie og udtøndet med Terpentin». Den marmorerte karnissen skulle også hvitmales.
Inventaret skulle males «som Egetræ», bortsett fra steder som ikke var synlige fra kirken. Disse skulle gulmales. Prekestol, himling, gelendere og balustre skulle males som «lys Valbirk, Mahogny og Bronze med forgyldte Lister og Forziringer». Etter malingen skulle «alle de malede Træsorter — — — overdrages med en ekstra god Copalfernis» så de fikk utseende av lakkert trearbeide. Gulvet i koret skulle males «som Marmor-Mosaik eller Fliser».
Orgelet ville Losting male på tilsvarende måte som inventaret. «Alt udstaaende Gesims og Listeverk, Licéner, Postamenter m.m. males som lys amerikansk Valbirk» mens «Væggerne med de store Flader saavelsom Fyldinger og Fordybninger i Licenerne m.m. erholder en mørkere Farve i samme Maneer». De øvrige dekorasjonene skulle ha mørk mahogny farge, mens «Staner og Platter» og annet listverk skulle forgylles.
Arkitekt Christie utarbeidet imidlertid selv et fargeforslag som gikk ut på at murene skulle males med «en graa med gult blandet Vandfarve». Gesimser og loft (himlinger) skulle males med en grågul oljefarge; «Gesimset lysere end Muren, og Loftet lysere end Gesimset». Over gesimsen skulle males et 12 tommer bredt bånd med mørkere brune kanter. Båndet skulle også markere hvelvskjæringenes gratlinjer.
Inventaret skulle males i «en trægul Farve i tre aftoninger». Orgelet, rekkverket, prekestolen og alteret skulle males i samme farge som inventaret. All forgylling skulle renses, og alle gulv skulle oljes. Det er usikkert om det var Lostings eller Christies fargeforslag som ble lagt til grunn for oppmalingen i kirken. Bendixen (1905, s. 64) angir at interiøret ble malt etter Lostings forslag.
I forbindelse med restaureringen i 1896−97 ble kirken malt innvendig. Samtidig ble det satt inn glassmalerier i samtlige vinduer i kor, skip og korsarmer (17 gamle vinduer samt to nye, sirkelrunde vinduer i korsarmsgavlene). De gamle vinduene beholdt sine støpejernsposter og sprosser som gir dem en koplet form med sirkelrundt felt over underbuene. Sirkelfeltet («rosen») og sviklene som flankerer det, fikk rankedekor med perlestav som varierer noe fra vindu til vindu. Hvert av undervinduene fikk grisailleglass i små, rombeformede, blyinnfattede ruter omkranset av rankeborder med perlestav. Dekoren er i rødt, grønt, grisaille, gult og blått.
De sirkelrunde vinduene i korsarmsgavlene fikk tilsvarende rankedekor som omkranser et indre, udekorert rundt felt.
Det gjenmurte vindu i korets østgavl ble gjenåpnet og utvidet i 1928. Her ble innsatt et stort glassmaleri av Frøydis Haavardsholm. Maleriet er delt opp i 12 rektangulære felt og 3 øvre felt med buet overside. Feltene er delt opp av innvendige og utvendige smijernsbånd som holdes sammen av skruer og muttere. På utsiden er vinduet ytterligere sikret av vannrette sprosser av rundjern med ca. 20 cm mellomrom. Utenfor står et varevindu med sprosseinndeling tilsvarende maleriets feltinndeling. Innen feltene er glassmaleriets enkelte stykker innrammet av blysprosser som danner konturene i tegningen. Motivet er Golgata-scenen. Nedre halvdel av bildet er preget av uro og sterke følelser, uttrykt i farger, bevegelse og forkortninger, mens øvre del preges av dødens stillhet og mørke. Kristus og de to røverne har mørk grå karnasjon, opplyst av et dunkelt halvlys. Kristus har mørk rød glorie og lyst grått lendeklede. Skikkelsene fremtrer på dypblå bakgrunn som stråler ut fra Kristus. Himmelen over er helt mørk. Nedre del preges av sterke fargekontraster − branngult, gulgrønt, lyst grønt og karmosinrødt. Nederst til venstre soldat som stikker spydet med svampen opp mot Kristus. Nederst til høyre to soldater i sterkt forkortningsperspektiv som spiller terning om Jesu kappe. I midten en gruppe soldater med spyd. Over soldatene Maria på kne med oppstrakte armer. Hun har blågrå drakt på dyprød bakgrunn. Over henne Johannes − bøyd fremover med opprakte hender, og over ham engel (?) med glorie i lys grå kjortel og bølgende karmosinrød kappe. Nederst: «Komponert og utført av Frøydis Haavardsholm 1926−28». H. ca. 4,5 m. Br. 2,5 m.
I 1908−09 ble kirken malt på ny etter fargeforslag utarbeidet av maleren Arne Lofthus. Lofthus malte selv «Engle, Stridsengle, Fredsengle, Basunengle og atter andre» i ialt 28 felt i taket. Dessuten malte han to englefigurer på korets østmur — en på hver side av alteret. Prekestolens fire felter dekorerte han med evangelistene.
Lofthus’ dekorasjoner ble fjernet i 1950-årene i forbindelse med oppussingen av kirken etter krigen. Kirken ble senest oppusset til jubileet i 1981. Den står i dag med hvite murer, mørkt brunt takverk, gråmalt gulv. Benkene, prekestolen og galleribrystningen er mørkt trefargede etter at den opprinnelige oljeferniss er fjernet.
Sakristier
Sakristiet på kirkens sørside ble kalt «Capitulet» i 17- og 1800-årene. I 1778 fikk Conrad Armauer i oppdrag å «giøre Skillerum i Capitulet».
I 1896 ble sakristiet innredet som kapell. Det har hvitkalkede vegger og hvelving, samt tregulv.
Innredningen består av jærstoler, harmonium i nordøstre hjørne og skap for konfirmantkapper. Malerier fra kirkens gamle altertavle henger på veggene, og i en krok står en Johannesfigur, visstnok fra kirkens gamle døpefont.
Sakristiet på kirkens nordside har hvitkalkede veggmurer, mørkt bjelketak og tregulv. En del av rommet er avdelt for kjøkkenbenk og vask. Rommet har skrivebord og stoler tegnet av Schak Bull. Ved østmuren står en lesepult med knefall. Ved dørmuren står en (ny) sofa av empiretype, og ved vestmuren et paramentskap.
Inventar
Alter
Om kirkens middelalderske altere, se innledning, s. 111. Kirkens nåværende hovedalter er fra restaureringen i 1896−97. Det er et rektangulært blokkalter av kleber med et lavt retabel. I alteret er innredet skap med låsbar dør på alterets bakside. Alterplaten er 123 x 314 cm, og retabelet er 48 cm høyt over alterplaten. Fronten er delt opp i tre felt av fire søyler som bærer alterplaten. Hvert felt har portalmotiv med halvrund arkivolt båret av korte søyler som omrammer henholdsvis Alfa, kristogram og Omega. Detaljene er preget av nyromansk stil med chevroner, palmettborder, billets og foldekapitéler. Retabelet krones av et kors. På baksiden er innhugget 1897.
Alteret i sakristiet på korets sørside er et kassealter av tre på 204 x 61 cm med profilert alterplate, ramtrær i form av stiliserte hjørnepilastre og fyllinger av stående bord. Alteret står på en postamentlignende ramme av liggende bord. Det er malt mørkt grønt med marmorering. Anskaffet 1918.
Altertavle
Altertavlen som Edvardsen beskriver (s. 128), brant opp ved 1702-brannen. Etter brannen sto kirken uten altertavle i mange år. Først i 1727 ble arbeidet med en ny altertavle påbegynt. Den sto ferdig malt og staffert i 1731.
Altertavlen † ble laget av mestersnekker Poul Poulsen Døll, bilthugger Georg Christof. Schauer og maleren Sigismund Wagner. Dølls kontrakt ble inngått 18.11.1727, Schauers kontrakt 26.1.1728 og Wagners kontrakt 4.4.1730. Av Schauers kontrakt fremgår at han skal «forfærdige alle de Billeder som skal staa paa Kors-Kirckens Altertafle som ere i talled 13 støcker, nemblig: Christus i sin Herlighed paa Domstolen, tvende Engle med basuner, Christus i sin menneskelige Skikkelse, Adam med Æblet, de fiire Evangelister, de 4re store Propheter alle med sine Kiendemærker, saa og Englehovedet og de toe hengende festumer tilsammen 16 stk. som skall være efter Proportion af Altaflen (sic) i størrelse glattere og Smockere end de til Domkircken ere giorde».
Wagner skulle «mahle og udstaffere» fire malerier; «det store i dend nederste Etage, Nadveren, hvor Christus sidder eller efter den orientalsche Maade, ligger om Bordet med Disciplerne, og ligesom med Gebærder holder en Tale til dem hvorved de alle ligesom sidder som bedrøvede, og Johannes som i en Afmagt faldende op til Christi Brøst eller Skulder, men Judas sittende ret overfor Christus viiser sig med et frekt og forbitret Ansigt paa Bordet præsenterer sig ved Christum Brødet og Kalcken.
Det andet i den halve Bue over Nadveren, Christi Sveed i Urtegaarden, hvor 3de Discipler ligger sovende, og Sverdet ved Siden af Peder, hvor da en Engel kommer som størcker ham.
Det tredie i dend anden Etage Korsfæstelsen, dersom Rummet her hvor Korsfæstelsen skal skildres tillader det, var det meget Smugt, om Christi Moder, Johannes og Røverne kunde præsenteres, men skulde det da blive for smaat, haver Wagner heri sin egen Villie, at forestille Korsfæstelsen saasom han seer at Steden tillader.
Det fierde, i dend øverste Etage Opstandelsen skal all vere nætt og proper skildret efter Skriften og Historiens formæld, med differente Farver og Skatteringer. Det øfrige af Alter-Taflen i sig selv med Pillarerne, skal forestille en sort [?] eller graaaktig Marmor, hvilket Zirligst kand eragtes, foruden de fremmeste Piller paa alle tre Siderne som skal forgyldes samt Listerne her og der, hvor det nødig og Zirlig eragtis, men de udskaarne Billeder paa Siderne med det andet Billed-Snider Arbeide skal forestille en hvid Allabast, men Haared med Skiegged saavel som i Folderne og Sømmerne paa Klæderne, skal vel og Zierlig forgyldes. Samme forgyldninger tilforbindes Sn. Wagner at legge en god og sterk Olie Grund under at det kand vere bestandig.»
Dølls arbeid som også omfattet paneling av alterfoten og snekring av stolene i koret, ble betalt med 125 Rdlr.
Schauers arbeide ble betalt med 77 Rdlr. og Wagners arbeide med 280 Rdlr. samt 3 tønner rug og 3 tønner malt.
Planene for tavlen ble forandret noe underveis. I 1730 ble Døll og Schauer betalt for forandringer, mens Wagner ble betalt for «Skyggen bag Alteret og Moses at staffere».
Hilbrandt Meyer forteller at to tegnede utkast til altertavlen i første omgang ble godkjent − ett i to etasjer «efter Pozzi Maade», som Meyer mente hadde passet godt til kirkens takhøyde, og ett i tre etasjer etter modell av altertavlen i Domkirken (fra 1726). Det siste utkastet ble til slutt foretrukket.
Om dette utkastet skriver Meyer at «det maa tilstaaes, at Architecturen er ret net og Moderne, og i den henseende er nok saa smuk som Dom Kirkens». Likevel må det regnes som en hovedfeil at altertavlens statuer «ere for ilde proportionerede i det de ere alt for lave imod deres Tykkelse».
Altertavlens malerier var Meyer mere fornøyd med. «Anordningen (er) i et og alt tagen af Dom Kirkens Alter-Tavle, dog med den Forskiæl, at Maleren til disse Stykker, som var den her i Byen af sit Maler Arbeide velbekiendte Sigismundus Wagner, haver haft større Ferdighed og Videnskab i sit Arbeide, end den som arbeidede i Dom Kirken, hvorfor det nok for Kiendere kan lade sig see».
Når det gjaldt stafferingen og «Zirat Forgyldningen», skriver Meyer at den ble kritisert. Det ble fremhevet at «Den sorte Grund og Fyldninger eller Tavler som fandtes derpaa, var ei alleene alt for overflødig, men end og urettelig anbragte».
Derfor fikk Blumenthal i 1754 i oppdrag å forandre fargene til «Coleur af Serpentin Steen» og forsyne tavlen med «Fransk Muskel-Værk». Derved ble disse deler bragt «udi Conformitet med det øvrige, som efter hvidaktig Steen Farve er anordnet».
På predellaen var følgende innskrift anbrakt med forgylte bokstaver: «Hvert Menneske Prøve sig selv, og Æde saa af Brødet og drikke af Kalken», og på frontispisen over første etasje var malt Jehova med hebraiske tegn, omgitt av en glorie og ordene Hellig! Hellig! Hellig! Her skulle det ifølge kontrakten med Wagner opprinnelig ha vært et maleri av «Christi Sveed i Urtegaarden».
I 1806 «restaurerte» maleren J.G. Müller altertavlen. Ifølge J.C. Dahl, som på den tid var Müllers lærling, trengte tavlen kun til «at rendses og gives en Fernisz». Men de «to underste Malerier bleve bort fiernede. Den hellige Nadvær − med en herlig Lysvirkning lod − Mad. Møller − vaske ud i en Stamp-Vand for at benøtte det gode Lerred. Ogsaa jeg maatte her — — — afcontrafeje noget deraf». (Brev til Lyder Sagen 1841, gjengitt i tidsskriftet «Vidar» 1888, s. 537).
Altertavlen ble overmalt i 1856. I 1893 ble den fjernet. Maleriene som tilhørte altertavlens øvre og midtre etasje, finnes fortsatt i Korskirkens sakristi, men nedre etasjes maleri står som alterbilde i Børsa kirke i Trøndelag, i en nygotisk innramning. Noen av tavlens arkitektoniske felt er også i behold, likeså et fotografi av kirkens interiør fra tiden før restaureringen i 1896 som viser altertavlen stående på plass. På dette grunnlag kan den rekonstrueres i hovedtrekkene (fig. s. 136). Da ingen av de skulpterte figurene som Meyer omtaler vises på fotografiet, og da ingen heller er bevart, ser det ut til at figurskulpturen var fjernet fra altertavlen allerede før den ble tatt ned i 1893.
De bevarte deler av altertavlen er følgende:
l. Sirkelrundt maleri fra altertavlens midtre etasje malt av Sigismund Wagner. Oljefarger på lerret. Motiv: Korsfestelsen. Jesus med hodet bøyd mot sin høyre skulder. Flagrende lendeklede. Høyre fot naglet over venstre. Flankert av Maria med foldede hender til venstre, og Johannes med sin høyre hånd på brystet og venstre hånd strakt ut og ned i talegest til høyre. Mørk landskapsbakgrunn med bysilhuett. Bildet har en rekke trekk fra nederlandsk manierisme, uten at forlegget direkte kan påvises (kfr. S. Christie, 1973 b. 2, s. 132 f.) Farger: Mørk brunlig bakgrunn. Maria og Johannes har begge blå kapper og røde kjortler, Maria har hvitt hodelin. Jesus har hvitt lendeklede. Gullige karnasjoner. Enkel, profilert ramme, antakelig sekundær. Mål: Diam. (lysmål) 121 cm. Med ramme: 155 cm. Henger i dag i sakristiet på kirkens sørside.
2. Maleri fra altertavlens toppstykke av samme form som toppstykket med et øvre, halvrundt felt som via utsveifinger går over i en nedre, bredere, rektangulær del. Malt av Sigismund Wagner. Oljefarger på lerret. Motiv: Kristi oppstandelse. Svevende Kristus med flagrende kappe og lendeklede, i skykrans mot sterkt lysende himmel. Han holder korsfanen i sin høyre hånd og venstre hånd løftet. I bildets mørke forgrunn skimtes soldatene til venstre og den åpne graven til høvre. Om forlegget for Kristi «dansende bevegelse», se S. Christie 1973, b. 2 s. 170. Farger: Mørk brun bakgrunn, bortsett fra den lysende gulhvite himmel. Kristus har hvitt lendeklede og blå kappe. Korsfanen er blekrød. Soldatene har røde kjortler. Enkel ramme. Mål: Br. 97,3 cm. H. 95 cm (lysmål). Henger i dag i sakristiet på korets sørside.
3. Plakett. Furu. Rund plate med utskåret, pånaglet Guds lam som står på et alter. Lammet er forgylt. Korsfanen rød med gullkors. Alteret rødt med forgylt profilering. Sort bakgrunn med avfaset, forgylt ramme. Diam. 36,5 cm. Har stått under buegesimsen på altertavlens mellomstvkke mellom øvre og midtre etasje. (Kfr. nr. 5). Henger nå på korets nordmur.
4. Altertavlens toppstykke. Har dannet innfatning for maleriet av Kristi oppstandelse (nr. 2). Gavlparti i form av knekket bue med profilert kronlist og akantusbord som følger gavlens form. Gavlen har vært båret av to par søyler som har flankert maleriet. Ytre søylepar har stått ett trinn bakenfor indre par. Bare to av kapitélene (korintiske) er bevart. Mål: Br. 153 cm. H. 129 cm. Oppbevares på Historisk museum, Bergen. BHM N.K. 360.
5. Altertavlens mellomstykke mellom øvre og midtre etasje. Stykket har pålagt listverk som danner stikkbuen over et segmentfelt. Feltet med spor av en sirkelrund medaljong har dannet gavlen (frontispisen) over midtre etasje. Partiet over gavlen er på hver side avsluttet av volutter og har vært kronet av en list som har dannet fotlist for altertavlens toppstykke. Fotlisten har vært forkrøppet rundt to postamenter for toppstykkets indre søylepar. Stykkets underside har en buet utsparing for øverste del av midtetasjens sirkelrunde maleri. Spor av søyler som har flankert maleriet og båret gavlen, sees på hver side. Mål: Br. 222 cm. H. 67 cm. Oppbevares på Historisk museum, Bergen. BHM N.K. 360.
6. En del små fragmenter som med sikkerhet kan tilbakeføres til Korskirkens altertavle, befinner seg også på Historisk museum. Det dreier seg om tre korintiske kapitéler, en søyle og noen løse deler av listverk. Alt kom inn til museet i 1938 sammen med nr. 4 og 5, og har samme kat.nr. BHM N.K. 360. Altertavlens deler har ytterst et gråhvitt fargelag, derunder en okergul farge. Rankene er grå, derunder hvitgrå. Listverket nærmest maleriene og søylenes kapitéler og baser har vært forgylte.
Altertavlen fra 1731 ble i 1894 erstattet av et alterbilde, Kristus i Getsemane, malt av Eilif Petersen. Frem til restaureringen i 1896 hadde bildet en nygotisk innfatning med eselryggbue, men etter restaureringen ble det montert på muren bak alteret. Det fikk en ganske enkel, rundbuet ramme, men var omgitt av en bred ramme som var malt på muren. Under bildet var malt innskriften: «Fader er det mulig, saa tag denne Kalk fra mig». Da det gamle vindu i østmuren ble gjenåpnet og Frøydis Haavardsholms glassmaleri innsatt i 1928, ble alterbildet hengt opp i søndre korsarm. (Se under Maleri).
Alterring
Ifølge et fotografi av kirkens interiør fra før restaureringen i 1896, hadde kirken på det tidspunkt en enkel, rektangulær alterring med åpent tralleverk i form av søyler som bærer runde arkadebuer. Denne alterringen kan stamme fra arkitekt Chr. Christies istandsettelse av kirken i 1856. (Kfr. orgelgalleriet). Kirkens nåværende alterring er temmelig lik alterringen fra tiden før 1896, men må likevel være nyere. Den har et klart nyromansk preg, og må være tegnet av arkitekt Schak Bull til restaureringen i 1896. Søylene har terningkapitéler, og hjørnepilastrene har skaft med rankedekor og kapitéler med båndfletningsmotiver. (Kfr. prekestolen). Knefall og håndlist er trukket med naturfarget skinn. Treverket (furu) er naturfarget, men har spor av eikemaling. Alterringen skal være skåret av Styrk Hirth, Vossestrand, ifølge opplysninger fra sønnen i 1975.
I sakristiet på korets sørside sto fra 1896 til 1967 en hesteskoformet alterring tegnet av arkitekt Schak Bull. I 1967 ble den gjort om til en rett skranke med bibehold av håndlist, sprosser (i form av romanske søyler) og skinntrukket knefall.
Døpefont
Hilbrandt Meyer forteller at Korskirken fikk sin nye døpefont etter 1702-brannen i 1707. Den var skjenket av Hans Ottesen og hans hustru Anna Paulsdatter som også ga kirken et sølv dåpsfat (se under Rituelle kar). Ved siden av sølvfatet hadde kirken også et messing dåpsfat som nevnes i 1716, 1831 og 1851. Meyer beskriver døpefonten slik: «Den bestaar av et Bildthugger Gelænder Værk, hvorved dog intet synderligt hverken i Arbeidet eller Architecturen findes at lægge Mærke til». Fonten sto opprinnelig i søndre korsarms sørvestre hjørne. I 1734 ble den flyttet til nordre korsarms nordøstre hjørne.
Ifølge opplysninger i «Dagen» 15.6.1920, skal den såkalte Johannesfigur som nå står i sakristiet, ha vært en dåpsfigur. Er dette riktig, må fonten fra 1707 ha blitt fornyet en gang, kanskje i forbindelse med at dåpsfatet ble omarbeidet i 1801. (Se under Rituelle kar). I 1806 fantes ennå i kirken «4 Positurer og l Jernlænke af den gamle Døbefunt». I 1844 opplyses at døpefonten «der nu staar midt i Choret omgiven af Tralværk» flyttes til sørmuren. I 1848 ble det satt opp nytt gitter rundt fonten.
Dåpsfigur skåret av tre. l. halvdel av 1800-årene? Lett knelende, foroverbøyd mannsfigur av noe under naturlig størrelse. Lang, folderik kledning, lokket hår og skjegg. Figurens høyre hånd er dekket av kledningen, venstre hånd griper fatt om kledet over den tildekkede hånd. En liten rund plate av jernblikk er festet til den tildekkede arm med skruer. På denne platen har dåpsfatet vært plassert. Høyre kne hviler mot steinblokk.
Karnasjon og kledning hvit. «Steinblokken» sortmalt. H. 153 cm. Står i sakristiet på korets sørside.
Kirkens nåværende døpefont er av kleber. Den har en femsidet, rettvegget kum som innvendig er bolleformet. Kanten yttervegg/overside har bred fas. Kummen bæres av et rundt skaft omgitt av 5 frittstående søyler. De står på en rund base som igjen hviler på et femkantet fotstykke.
Fonten er dekorert i nyromansk stil. Kumveggene har rankedekor. De fem frittstående søylene har foldekapitéler og attiske baser. Basen har chevronbord, og fotstykkets fremstikkende hjørner har «spurs» i form av masker. Sidelengde, femkant oppe og nede: 59 cm. H. 102 cm. Over kumåpningen ligger en femsidet forsølvet messingplate med sirkelrundt hull tilpasset kirkens gamle dåpsbekken.
Fonten står i koret.
Korskille†
Etter 1702-brannen var det mellom kor og skip et «skillerum» som var 4 alen quarter høyt «med durchsichtig Tralleværk oven paa». I 1752 ble dette korskillet erstattet av et korskille tegnet av Mathias Blumenthal. (Se s. 131 og tegn.) Blumenthals korskille ble antakelig fjernet i 1856. I dag er det intet skille mellom kor og skip.
Prekestol
Om Korskirkens prekestol i 1600-årene, se s. 128. Ifølge Hilbrandt Meyer ble prekestolen satt i stand «til Fornødenhed» etter brannen i 1702, men sin dekor fikk den ikke før i 1730. Overskuddet av midlene til altertavlen skulle etter planen brukes til dekorering av prekestolen, og etter at altertavlen var ferdig «lod man strax begynde med Prædikestoelen, og som der, i det nøyeste er accorderet med Skildrer, Billedhugger og Snidker der i alt beløber sig til 250 rixdlr.» (Regnsk.).
Korskirkens prekestol† må ha vært lik prekestolen i Domkirken som ble dekorert 10 år senere.
«Den er ganske smuk og kan nok lade sig see», skriver Meyer. «Hvad Formen i sig selv angaar, da er baade Architecturen og Ziraterne ligesaa smukt som Domkirkens Prædike Stol. Men hvad Kronen [himlingen] og de 2de Portaler angaar, da er just ikke Arbeidet derpaa saa Moderne eller med saa stor Flid udført».
Dens utseende kan i hovedtrekkene rekonstrueres på grunnlag av et gammelt fotografi av Korskirkens interiør (fig. s. 130) og enkelte bevarte fragmenter som nå finnes på Historisk museum, Bergen.
Både prekestolen og himlingen var åttesidede. Hver av prekestolens sider var oppdelt i et storfelt og et nedre smalfelt. Hjørnene var markert av korintiske søyler på postamenter. Storfeltenes fyllinger var dekorert med ornamentikk i flatt relieff, innrammet av listverk, mens smalfeltene hadde maskeringer. Storfeltene på Domkirkens prekestol hadde ornamenter av samme type. Meyer kaller denne typen ornamentikk for «Mussel- Værk en bas reliefs udhuggen og over forgyldt». En prøve på typen gir akantusborden på altertavlens bevarte toppstykke (fig. s. 138).
Stolen ble opprinnelig båret av en Samsonfigur «som i sin ene hånd holdt et kjeveben». «Hvilken Anordning synes at kunde give Anledning til et eller andet artig Indfald», skriver Meyer. Figuren ble i 1856 skiftet ut med en søyle.
Den åttekantede himlingen var bygget opp i to avtrappende etasjer. Hver av etasjene var arkitektonisk oppbygget med storfelt innrammet av hjørnesøyler som bar forkrøppede kronlister. Øvre etasjes storfelt ser ut til å ha vært gjennombrutt. Selve lydhimlingen var utformet som et postament for etasjeoppbygningen. Dens kronlist hadde forkrøpninger for sveifede bøyler som støttet nedre etasje. Tilsvarende, men mindre bøyler støttet øvre etasje. Disse sto på nedre etasjes forkrøppede kronlist. Mellom de øvre bøylene og visstnok også langs øvre etasjes kronlist var gjennombrutt akantusløv plassert. Eksempler på begge typer bøyler og gjennombrutt akantusløv finnes på Historisk museum (se nedenfor).
Meyer skriver at «Paa Kronen er endeel fritstaaende og vel udarbeidede Genier anbragte, som forestiller nogle visse af Dyderne». En av disse figurene kan skimtes på fotografiet mellom bøylene som støtter himlingens nedre etasje. En stående figur med utstrakt arm som kroner himlingen, kan også skimtes på fotografiet. Den er etter alt å dømme identisk med en bevart Kristusfigur med globe (Salvator Mundi) som finnes på Historisk museum (se nedenfor).
Meyer nevner at prekestolen hadde to portaler. De to portalene tilsvarer antakelig de to portalene som fantes i Domkirken «ved Indgangen til Prædike Stolens Trappe». Den ene portalen sto mot trappen, den andre mot kirkegulvet. Den siste var finest utstyrt med to «fristaaende Pilarer av den Corintiske Orden. Oven paa dette Portal er anbragt 2de siddende Positurer, som holder imellem sig C6ti. Navn i et dobbelt Træk med en Krone over».
Meyer nevner også at det på prekestolen i et felt bak prestens rygg hang et «vel udarbeidet» krusifiks med følgende innskrift under: «Hvo som bekiender mig for Menneskene, den vil jeg bekiende for min Fader som er i Himmelen m.v.».
På Historisk museum i Bergen finnes følgende gjenstander som med sikkerhet kan sies å ha tilhørt prekestolen:
1. Stor bøyle fra prekestolhimlingen. Utformet som knekket bånd med tverr-rifler øverst. Nedre del er dobbeltsvunget med akantusløv som springer ut fra båndkantene og ender i en bladvolutt. En tilsvarende, men mindre volutt avslutter båndet øverst. I overgangen mellom bøylens øvre og nedre del sitter en stor klokkelignende blomst som springer ut fra rikt akantusløv. H. 115 cm. Br. 47 cm. BHM N.K. 360.
2. Liten bøyle fra prekestolhimlingen. Utformet som knekket bånd, men øvre del er uten tverr-rifler og nedre del er enkeltsvunget. Dekorert med akantusløv som skyter ut fra båndkantene og som øverst ender i bladvolutt, nederst i stort, foldet blad. H. 49 cm. Br. 50 cm. BHM N.K. 360.
3. Diverse fragmenter av akantusranker i to størrelser. Gjennombrutt arbeide. Rankefeltene har vært symmetrisk oppbygget, tilnærmet tresidet og har sprunget ut fra en tynn list som har vært påspikret himlingen. De store rankene har antakelig sittet på kronlisten som avsluttet himlingens nedre etasje, mens de mindre rankene har sittet på øvre etasjes kronlist. H., stort rankefelt: 35 cm. Br., stort rankefelt: 41 cm. BHM N.K. 360.
4. Figurskulptur som antakelig har kronet prekestolhimlingen. Kjortelkledt Kristus med sin høyre hånd løftet i talegest og med korsmerket globe i sin utstrakte venstre hånd. Hvitmalt H. 98 cm. Uten kat.nr. Tilvekstnr. 1966/67: 19.
Nåværende prekestol er fra restaureringens tid 1896−97. Den ble ifølge sogneprest A. Meyer «noget forbedret ved arkitekt Schou da kirken i 1909 blev oppudset og malt og dekorert» (brev i Riksantikvarens arkiv). Den skal «efter sigende» være skåret av Sivert Halaas, eller muligens Styrk Hirth som har skåret benkene. Den står på hjørnet mellom koret og nordre korsarm, er femsidet og båret av en midtpillar.
Murhjørnet bak prekestolen er avfaset og dekket av et panel som samtidig skjuler konstruksjonen som bærer himlingen. En syvtrinns trapp fører opp til prekestolen fra øst. Fra trappen fører en bro i korgulvshøyde videre østover til høykoret. Prekestolen er av furu som i dag står med mørk trefarge, men som visstnok opprinnelig har vært oljet. Fire av prekestolens fem sider har storfelt med «portalmotiv» bestående av profilert og ornert rundbue som bæres av søyler med foldekapitéler. I buesviklene rankedekor. Portalfeltene er i dag avblendet med kryssfinér, men under finéren finnes Arne Lofthus’ malerier av de fire evangelistene.
Prekestolhjørnene er markert av dobbelpilastre med akantusranker på skaftene og båndfletningsmotiver på kapitélene. Håndlisten er skinntrukket. Fotlisten er dekorert med chevroner og hundetannsornamenter.
Prekestolbunnen skråner innover mot sentrum på alle fem sider. Slik fremkommer fem trapésformede felt som er dekorert med ranker i gitterverk. Stolen bæres av en sentralt plassert knippepilar bestående av fem halvsøyler skilt av stående rekker med hundetannsornamenter. Halvsøylene har terningkapitéler og snodde skaft. De bærer en høy, kraftig utkragende dekkplate og står på et høyt, tikantet postament som øverst løses ut i postamenter for hver enkelt halvsøyle.
Oppgangen og broen har brystning med flate, rankedekorerte pilastre som bærer håndlisten. Mellom pilastrene er det gjennombrutte felt med midtsøyler med terningkapitéler som bærer runde dobbelbuer. Sviklene har innskårne sirkler som omrammer trepassfigurer. Håndlisten har hulkil, og under den en frise med chevron-motiv.
Prekestolhimlingen
Prekestolhimlingen er femsidet og flat. Tidligere var den kronet av et kors som nå er fjernet. Den er av furu og står umalt. Himlingens underside har fem radiært stilte bærebjelker fra sentrum ut til hjørnene. Sentrum markeres av en trykket kule med knopp som innskrives i en ring. Dens lave sidefelter har profilert listverk som innrammer rankefriser.
Panelet på murhjørnet bak prekestolen er delt inn i to felt − et nedre, lite rektangulært felt og et øvre stort felt med rundbuet overside. Det store feltet flankeres av pilasterstykker.
Lesepult. Moderne. Trefarget, lakkert. Lesebrett som bæres av to ben avstivet med tverrsprosser. Tverrstilte føtter. Høyde: 121 cm.
Benker, faste stoler
Pulpiturstolene som ifølge Edvardsen ble oppsatt i 1672 av Hr. Johan Friderick Marskalck og oberst von Hatten (s. 128), sto antakelig langs sørmuren i skipets østre del, øst for søndre korsarm. I regnskapene for 1681−90 nevnes «de trende Stoele i Kaars Kircken som hører til Slottet oc ere West ved Choret». Det anføres at «deris Himle eller Huelfving maate forhøyis lige med Tralleværcket ved Choret (korskillet) efter som hand ellers icke kand see Prædickestolen naar hand sidder i Choret». Ihvertfall en av stolene sto altså innenfor korskillet.
Etter brannen 1702 ble det bygget pulpiturstoler både i kirkens vestre og østre del. Like ved orgelet sto to «Gallerie Stole» ifølge Hilbrandt Meyer.
To tilsvarende stoler, opprinnelig tilhørende sognepresten og kapellanene, ble i 1729 innredet ved korets sørmur «lige overfor Prædike Stolen». Prestens stol ble i 1740 kjøpt av kirken og omgjort til kongestol.
Ved et skjønn i 1727 ble det bestemt hvordan tre «pulpituerede Stoele» kunne bygges ved koret. En tre alen bred stol kunne bygges «paa det Sødvæstre Hiørne» (hjørnet mellom kor og søndre korsarm) slik at man disponerte «fire Alen paa hver Side af Hiørnet till een Stoel». «Dend anden Stoel tvert ofuer fra Prædicke Stoelen, kand byggis fra Choret nest til Hiørnet paa Kaarset 12 ½ allen lang, og breden til 2 à 3 Persohner». Disse to stolene er åpenbart identiske med sogneprestens og kapellanens stoler som ble bygget to år senere.
En tredje stol kunne «byggis paa dend Nordre Hiørnet til Vinduerne 4 ½ allen i længden og i breden 3 ¼ allen». I 1738 ble det bygget en såkalt «magistratstol» i kirken, og i år 1800 testamenterte Elisabeth Both, enke etter Joachim Chr. Geelmuyden Rosenkrantz, 300 Rdlr. til oppføring av en pulpiturstol like overfor prekestolen. (Norske stiftelser s. 581).
Inne i selve koret fantes det i 1753 fire stoler, nemlig «Præste-Skrifte samt Hører- og Klocker Stoeler». I forbindelse med ominnredningen av koret samme år, fant man at de fire stolene måtte fornyes. De var gamle og brøstfeldige, særlig fordi de måtte tas fra hverandre og settes sammen igjen i forbindelse med begravelser under korgulvet. Maleren Mathias Blumenthal la frem et «Dessein» som ble godkjent. De nye stolene ble laget med tapper, vinkeljern og skruer som gjorde dem lette å demontere. Blumenthal fikk i oppdrag å tegne ornamentene «paa Træet efter hos følgende Afritzning» og utføre all staffering «slik at alt bliver lige og paa samme Maade som Indhegningen (korskillet) med vedhørende Colleurer og Guld elleveret». Mestersnekkerne Søren Floer og Arent Spirie fikk i oppdrag å snekre stolene.
Kirken beholdt sine pulpiturstoler frem til istandsettelsen i 1856. Da ble de fjernet. På det tidspunkt sto «den nuværende Kongestol, eller Pulpiturstolene no l og 2» i vest, ved orgelet, mens bispestolen sto i koret.
De lukkede stolestader ble beholdt frem til restaureringen i 1896. Da ble de nåværende benker, tegnet av arkitekt Schak Bull, anskaffet. I alt finnes 96 benker med rygg og ca. 15 benker uten rygg. De er laget av furu som i dag er mørkt trefarget, men de har opprinnelig vært oljet og fernisert. De har åpen rygg med profilert, vannrett nedre og midtre ryggbrett og toppstykke med salmebokhylle på baksiden. Benken har ben og ryggstolper ved vangene og på midten. I benkevangene er det i partiet mellom setefjel, forben og ryggstolpe satt inn et tresidet stykke med buet overside som avslutning på benken. Vangenes ryggstolper har trepassformet bekroning, mens forbenene ender i en øvre knopp. Ben og ryggstolper har rankedekor, setets sargbord en blindbuefrise, mens trekantstykket har en palmett.
Benkene skal ifølge sogneprest A. Meyer (1911) være laget av snekkermester Martinius Andersen, Lille Øvregate. Skurden skal være av Styrk Hirth, Vossestrand, ifølge opplysninger fra sønnen i 1975. H. 105 cm. Seteh. 48 cm. Benkene har ulik lengde.
Benkene på korets sørside og de fremste benkene på østsiden i søndre korsarm har utviskede innskrifter på salmebokhyllene. På første benk i koret står «Præsterne», på annen benk «Kommisionen». På første benk i korsarmen: «Albrigt Olsen, Lars O. Olsen, N. Aars Enke, Frk. A. Hesselman, Johan C. Martens, Johan D. Beyer». De øvrige innskrifter er uleselige.
Galleri
Kirken har antakelig hatt orgelgalleri i vest helt fra 1600-årene av. I 1746 ble det bygget et stort galleri i søndre korsarm med «68 sæder». Etter istandsettelsen i 1856 fikk begge korsarmene gallerier med trappeoppganger i bakkant. Disse galleriene sto like frem til istandsettelsen i 1950-årene.
I dag har kirken et kombinert orgel- og sangergalleri i vest, i skipets fulle bredde. Galleriet har buet front mot øst, og bæres av seks frittstående stolper samt to tresidede stolper langs nord- og sørmur. Stolpene er utformet som pilarer med postamenter, baser og korintiserende kapitéler. Fronten har brystning hvis nedre del er lukket, mens øvre del er gjennombrutt. Brystningen er delt inn i fem felt av brede pilasterstykker. Mellom disse har øvre del rundbuede arkader båret av slanke søylesprosser. Nedre del har gjennomgående blindbuefrise. De nå forsvunne galleriene i søndre og nordre korsarm var utformet som orgelgalleriet ned til minste detalj. Disse inventarstykkenes preg skiller seg klart ut fra det øvrige inventars nyromanske preg. Det er i denne sammenheng av betydning at spørsmålet om utvidelse av orgelgalleriet ble tatt opp i 1889 − bare 7 år før den store restaurering fant sted. Arkitekt Schak Bull foreslo å utvide galleriet «ved at løsne hele Galleriet fra Kirkemuren og derpaa skrue Galleriet samtidig med Orgelet frem i Kirken og paabygge Galleriet bagtil. Paa denne Maade vil Galleriet beholde sin tidligere runde Facade». Da denne måten å utvide galleriet på ville bli den billigste og mest praktiske, foreslo kirkevergen at Bulls anbud (på kr. 730,−) skulle antas. (Korskirkens Brev-Copie Bog 1841−91). Arbeidet må deretter ha blitt utført etter Bulls plan. Såvel orgelgalleriet som galleriene i korsarmene ble stående urørte ved den påfølgende restaurering. Det nåværende orgelgalleri er derfor i virkeligheten den eneste gjenstående rest av Christies interiør fra 1856.
Orgel
Eldre orgler †. I perioden 1640−1702 karakteriserte Edvardsen orgelet slik: «Der er et smuct maadeligt Orgelværck med Pulpituet vel udstafferet, som 1640 in Decemb: kom fra Kiøbenhafn» (B.H.F.S. 55/56, s. 86). I 1667 fikk Jørgen Hansen Bager bestalling som organist i Korskirken etter organisten Christian Hannemann.
Om kirken fikk et midlertidig orgel etter 1702-brannen, er ukjent. Belgetreder nevnes i 1721. I 1737 ble et orgel† som var til salgs i Holmen kirke i København, innkjøpt og satt opp i Korskirken. Opprinnelig var det antakelig bygget av orgelbyggeren Johan Lorentz sen. i 1646 (Kristen Øgaard). Det ble istandsatt og forbedret av en «her til Stædet forskreven Orgel-Bygger». (Gottfried H. Gloger. H. Meyer s. 174). 16. oktober 1738 ble orgelet «befunden, efter den med Orgel-Byggeren oprettede Contract fuldkommen istandsat». (H. Meyer). Orgelet hadde 17 stemmer fordelt med åtte i hovedverket, fire i brystverket og fem i pedalen.
I. Hovedverket
I. Principal, 8 fot, 2. Principal, 4 fot, 3. Trompeta, 8 fot, 4. Octava, 2 fot, 5. Octava supra, l fot, 6. Quint Fløite, 3 fot, 7. Siev Fløite, l ½ fot, 8. Mixtur, 3 fot.
II. Brystverket.
9. Fløite, 4 fot, 10. Fløite, 2 fot, 11. Cedecima, l fot,
12. Cimbel, 2 fot.
III. Pedalen.
13. Basun Bas, 16 fot, 14. Trompet Bas, 8 fot, 15. Ocatava Bas, 4 fot, 16. Sub Bas, 16 fot, l 7. Bordun Bas, 8 fot.
Pipene var forsølvet, men fremdeles ikke malt i Hilbrandt Meyers tid.
I 1750 ble orgelet reparert av Gloger. Han foreslo en hel utskiftning av orgelet og fjerning av stolene på hver side av orgelgalleriet for å kunne bygge et bredere orgel (H. Meyer), men denne planen ble åpenbart ikke bifalt av menigheten. Gloger fikk utbetalt 50 Rdlr. etter kontrakt (Regnsk.).
I 1851 ble det sluttet kontrakt med orgelbygger P. Albrechtsen om bygging av nytt orgel. Det skulle være på 24 stemmer, og prisen måtte ikke overstige 2500 Spdlr. På grunn av økonomiske vanskeligheter overlot Albrechtsen kontrakten til den danske orgelbygger Claus Jensen i 1854. Jensens orgel sto ferdig sommeren 1856 og hadde ca. 30 stemmer. Det kostet ca. 2000 Spdlr. Orgelfasaden var tegnet av arkitekt H. Stockfleth.
Det nåværende orgel. I 1891 ble det bestilt et nytt orgel til Korskirken fra orgelbygger Alb. Hollenbach i Neuruppin. Det sto ferdig i 1892 og hadde 38 stemmer. Prisen var 17 916 Riksmark. Stockfleths orgelfasade vek nå plassen for et nygotisk prospekt som igjen ble endret noe i nyromansk retning ved kirkens restaurering i 1896. («Dagen» 15.6.1920).
Det gamle orgelet ble delt i fire deler. Den største delen, på 14 stemmer, ble orgel i Leirvik kirke, Stord. Med en del endringer og utvidelser sto det der like til 1957 da det ble solgt til Storebø kirke. To mindre deler av orgelet havnet visstnok i Fitjar og Bremnes kirker, mens den siste fjerdedelen kom til Misjonshuset i Bergen. Da dette ble revet, ble orgelet flyttet til Nykirkens menighetshus hvor det ennå står, om enn i ubrukbar stand (Kristen Øgaard).
Det nye orgelet sto i sin opprinnelige stand frem til 1928−29. Da ble stemmetallet økt til 40, med plass til 10 stemmer til. Senere er l stemme kommet i tillegg, så orgelet nå har 41 stemmer. Orgelprospektet ble løftet ca. 30 cm og trukket lenger tilbake på galleriet. Det ble samtidig bygget ut i bredden med et nytt pipefelt på hver side. En del av pipene ble flyttet ut i tårnet. Elektrisk spillepult ble montert. Tidligere var orgelet mekanisk, slik de foregående instrumentene hadde vært. Ombyggingen ble utført av Walcker & Co., Ludwigsburg, representert ved firmaet Heggen & Ivers, Bergen. (Kristen Øgaard).
Kororgel. I 1981 fikk kirken et lite orgel (positiv) i gave fra Bergens Sparebank. Det er på 4 stemmer og er bygget av Paul Ott, Gøttingen. Det står i koret. I sakristiet på kirkens sørside står et harmonium levert av Jacob Knudsen, Bergen, ca. 1920.
Skulptur
Krusifiks. Eik. 1909? Utskåret, anatomisk korrekt frifigur på ornamentert kors. Korset er beiset rødbrunt, figuren ubehandlet. Henger på veggpanelet som dekker murhjørnet bak prekestolen. Visstnok identisk med kors utført av snekker Knag, og «krusifixfigur» utført av billedskjærer Knudsen i 1909 (budsjettinnst.).
Maleri
(Tidligere alterbilde). Olje på lerret. Eilif Petersen 1894. Jesus i Getsemane. På kne med utstrakte armer i blomstereng med påskeliljer og oliventrær. Til høyre gren av gammelt oliventre. I bakgrunnen muren rundt hagen med to sypresser utenfor. Engen er mørk grønnblå med gule påskeliljer. Bakgrunnen er mørk med sorte sypresser. Jesus iført gulbrun kjortel. Enkel, uprofilert, umalt treramme. (Fra etter krigen. Erstattet profilert ramme med rankefrise). H. ca. 4 m. Br. (lysmål) 2,9 m.
Rituelle kar
Alterkalker. a) Alterkalk ca. 1590, sølv. Kupa med lett svunget profil og munningsrand som sekundært har fått utbøyet tut. Profilert skaft med rund nodus, dekorert med drevne englehoder. Rundt, høyt svunget fotstykke med fint profilert og gjennombrutt fotkant. Spor av gravert dekor på fotstykket som på oversiden har et senere tilføyet IHS. På undersiden to opprinnelige våpenskjold, det ene delt i fire felter hvorav to diagonalstilte er skravert. Det annet viser en enhjørning. Initialene P.T./B.S. Ustpl. Gave fra lensherre Peder Thott og hustru Birgitte Skram som mellom 1589 og 1596 forærte Korskirken «en Kalk og Disk af Sølv, vektig 66 Lod, med deris Vaabener paa» (Norske stiftelser s. 580). Diam. fot: 16,2 cm. Diam. kupa: 14,4 cm. H. 25,5 cm. GBG. kat.nr. 937.
b) Alterkalk. Sølv. Bratt, dobbeltsvunget kupa med inngravert kors av nyere type (Kors med strålekrans mellom korsarmene). Skaft med geometriske ornamenter over og under nodus. Rund, noe flattrykt nodus med roser, skilt av loddrette rifler. Rundt, høyt svunget fotstykke med geometrisk bord rundt fotkanten. Mesterstempel: Liggende H med ring eller Å (med runding og tre prikker i underkant, P.). Diam. fot: 14,2 cm. Diam. kupa v/munningsrand: 13,1 cm. H. 25,1 cm.
Disker. a) Disk. 1700-årene. Sølv. Ganske enkel med rundbunnet, forsenket midtparti. Gravert hjulkors på randen. Utydelige bergensstempler fra tiden etter 1740. Diam. 17,4 cm. GBG kat.nr. 1082.
b) Disk. Moderne. Sølv. Enkel rund med forsenket midtparti. Udekorert Stpl. M.AASE 830 S. Diam. 12,5 cm.
Sognebudsett. a) (kalk og disk) 1762. Sølv. Kalken har enkel, skålformet kupa, skaft med nodus og profilert fotstykke med jevnt stigende midtparti som svinger opp mot nodus. Under fotstykket påloddet plate hvorpå 4 stempler. Disken er rund, ganske lav med såvidt forsenket midtparti. På undersiden er påloddet en oblateske med hengslet lodd.
Kalken har følgende stempler: Bergens byvåpen 1762, Guardeinmerke IK. Mestermerke I K 1762. Månedsmerke 10. Diam. fot: 8,4 cm. Diam. munningsrand: 7,5 cm. H. 13,6 cm. Diam. disk: 8,9 cm.
Settet er identisk med kalk og disk forært kirken av Henrik Farnau før 1716 og omarbeidet av gullsmed Jens Kahrs 1762. GBG kat.nr. 998.
b) Sognebudsett (kalk og disk i futteral) 1851. Sølv, innvendig forgylt. Kupa med dobbeltsvunget profil. Skaft med to ringformede vulster. Rundt fotstykke med stilisert bladbord, høyt stigende midtparti som går over i skaftet. På fotens understykke er påloddet et stykke fra en eldre kalk med innskrift som viser at den var en gave fra NA.S. Clim - B.P.D. Define, 1679. På fotens overside er fastloddet et rundt, forgylt skjold med gravert IHS, vel også fra den opprinnelige kalk.
Disken har en ganske enkel profil og er forsynt med gravert hjulkors.
Kalken ble omarbeidet i 1746 og fornyet i 1851. Både kalk og disk har bergensstempler fra 1851, mestermerket A.I.S. og SOELBERG. (Andreas I. Soelberg). Diam. fot: 7,3 cm. Diam. munningsrand: 7,3 cm. H.: 12,5 cm. Diam. disk: 8,6 cm. GBG kat.nr. 1072.
c) Sognebudsett (kalk og disk) 1879. Sølv. Disken har spor av forgylling. Enkel skålformet kupa. Skaft med kuleformet nodus. Rundt, dobbeltsvunget, profilert fotstykke med høyt svunget midtparti. På fotstykket, rundt nodus og under munningsranden er smale, riflede vulster påloddet. Kalken har ingen stempler, mens disken har 4 stempler: Bergen, M.H. 13 1/3, 79. (Marius Hammer 1879). Diam. fot kalk: 7,8 cm. Diam. munningsrand: 6,8 cm. H. 12,7 cm. Diam. disk: 8,3 cm.
Særkalker. Sølv. Kirken har 99 særkalker samt 2 kalker som er ødelagt. To typer: 44 stk. med vid og flat kupa, innvendig forgylt. Skaft med flattrykt nodus like under kupa. Høy, rund fot. 55 stk. har mere tradisjonell kalkform med bolleformet kupa som ikke er forgylt innvendig, nodus og rund fot. 25 særkalker ble anskaffet i 1920, 25 i 1921. 12 særkalker ble kjøpt i 1962.
Oblatesker. a) Oblateske. 1669. Sølv, innvendig forgylt. Rund, rettvegget med lavt kuplet lokk. Dekorert med drevet blomsterakantus på korpus og lokk. På lokkets midtplate inngravert: «Foræret af Claus Hauschen og Baltzer Thurman 1689». Stpl. kronet B. Mestermerke B.L. (Berent Lampe, borgerskap i Bergen 1667). I bunnen innrisset W 12 Lod. Diam. 10,2 cm. H. 7,1 cm. GBG. kat.nr. 117.
b) Oblateske. 1772. Sølv, innvendig forgylt Rundt, svakt dobbelsvunget korpus med dobbeltsvungne, drevne rifler. Lavt kuplet lokk med tilsvarende rifling. Lav, profilert fotkant, tilsvarende lokkrand. I lokkets midtplate gravert ovalt våpenskjold omgitt av symmetrisk anbrakt akantusløv som ender i drueklase under skjoldet. I skjoldet mannsfigur med knebukser, spiss hatt og lang stav. Skjoldet krones av tilsvarende figur. Under skjoldet inngravert «d. 20. April 1772». Ustpl. I bunnen prikket inn: «veyer 15 lod 3 q». Diam. 11 cm. H. 6,9 cm.
Identisk med oblatesken som sogneprest, titulærbiskop N.C. Friis skjenket Korskirken i 1772.
To vinkanner, 1851. Sølv. Urneformet korpus med halsparti som opprinnelig har vært til å skru av. Lavt skaft og rundt fotstykke. Høy svungen hank. Nedre del av korpus og skaft dekorert med drevne, radiære rifler. Nær skulderpartiet en rankebord. Fotstykket har bladbord. På den ene kannen gravert: «For Korskirkens Regning anskaffet 1851». På den annen gravert med 1800-talls skrift: «Herr Amtmand Lars Lindenow, Herr Kammerraad Hans Christ. Hjorth, Høiærverdig Dr. Niels Enevolds Randulf, Herr Oberst og Kommendant W. v. Coucheron, Sal. Herr Oberst B. v. Hatten, Herr Assistentsraad og Præsident G. Dysseldorf, Herr Kammerjunker I. von Ahnen/ Borgermester Peder Tragel, Borgermester Johannes Munthe, Borgermester Lauritz Sørensen, Raadmand Hans Nielsen, Byfoged Hans Henningsen Smith, Foged Johan Frimann, Capitain Henrich Greve, Sr. Caspar Wilken, Sr. Caspar Jordan, Sr. Cort Hønnecken, Sr. Jochum Jansen Gievers, Carsten Toche, Anno 1689/Mag. Niels Smed, Mag. Otho Schreuder, Mag. Peder Harboe, Herr Jochum Kaae, Herr Samuel Bugge, Mag. Søren Pedersen, Herr Hans Lydersen, Herr Mathias Andersen». / På fotstykket: «Omarbeidet 1851».
Begge kanner stpl.: Soelberg 1851. H. 39 og 40 cm. Diam. fot: 15 cm. GBG kat.nr. 1071.
Kannene inneholder sølvet fra 2 eldre kanner som ble omsmeltet i 1851. Kannen med innskriften «For Korskirkens regning anskaffet 1851» må inneholde sølv fra en kanne som gullsmed Bergmann omarbeidet i 1807, men som opprinnelig stammet fra 1620 da sogneprest til Korskirken Peter Nicolai Foss og hustru Dorothea Nielsdatter skjenket kirken en sølvkanne på 102 lodd. Den andre kannen inneholder sølv fra en kanne fra 1689 som veide 112 lodd. I regnskapet 1851 er under «udgår» oppført «l Kande hvorpaa Aarstallet 1689, l Ditto hvorpaa Aarstallet 1807». Begge kannene ble noe omarbeidet, bl.a. gjort 24 lodd tyngre i 1861 av gullsmed Mentz Rasmussen.
Dåpsfat. a) Sølv. Enkel skålform med jevn rundet bunn. Randen er ganske smal og smykket med perlebord. Gravert under bunnen: «den 25 November 1801». Ustpl. Diam. 39,8 cm. GBG kat.nr. 1087.
Identisk med dåpsfatet som ble skjenket Korskirken av Anna Poulsdatter Hans Ottesens i 1707 og omarbeidet i 1801, muligens av gullsmed Johan Bergmann. Fatet ble forandret, bl.a. utvidet, av gullsmed Soelberg i 1852.
b) Dåpsfat Messing. Kopi av sølvfatet. Diam. 39−40 cm. Må være identisk med «Et gammelt messing Funtebækken» som nevnes i 1831 og 1851.
Kanne til dåpsvann. 1916. Plett. Balusterformet korpus med nebb. Flatt lokk med nebbdekke og kuleformet knott med kors. Enkeltsvunget hank. Lav, rund profilert fot. Korpus har inngravert innskrift (fraktur): «Ecclesia Sanctæ Crucis 1916». Ustpl. Diam. fot: 11,8 cm. H. 28,8 cm.
Skjeer. a) Skje. Sølv, forgylt. Ovalt blad med silhull, langt, tungeformet skaft med liten knott øverst. Ingen dekor. 5 stempler: 7 kuler, 37, månedsstempel (utydelig), liggende H og P.S.K. (Paul Schnabel Kahrs, 1837). L. 18,3 cm.
b) Skje. Sølv. Tverrstilt rundt blad med nebb. Langt tynt skaft som ender i tungeformet avslutning som på forsiden har inngravert kors med krans, på baksiden kristogram. Stpl.: S 830 J. TOSTRUP 1919. L. 19 cm.
Foruten dåpsfatet av messing nevnt ovenfor, har kirken hatt følgende rituelle kar som ikke har vært av sølv: 1716: «It lidet Huus af Elfenben at forvare Oblater udi», samt en vinkanne av tinn.
Paramenter
Alterduk i hvitt lin med bord i venetiansk søm på tre sider. På baksiden brodert: «Gave til Korskirken 1953 fra kvinner i prestegårdens misjonsforening. Utført av Jenny Rasmussen». L. 347 cm. Br. 115 cm.
Alterløper, hvit, håndvevet dansk lin, med broderte motiver i gyllengult med sorte konturer. Ved kortsidene knelende Kristus som hyrde. Innskrift: «Herren er min hyrde». Gave fra Kirkeringen 1964. L. 378 cm. Br. 85 cm.
2 alterduker med heklet, tunget bord. For øvrig diverse duker, kalkduker, håndklær og servietter til bruk under altergang og dåp.
Etter 1702-brannen hadde Korskirken en gammel messehagel «med it Kaars paa» og en messehagel av «brunt slet Fløiel med it bardyret Crusifix paa». (Regnsk.). I 1742 fikk kirken en ny messehagel av fiolett fløyel forært av Christen Tunboe. I 1765 ble nok en messehagel anskaffet. Den var av blå fløyel og sydd av madame Schwarzkopf. I 1783 fikk kirken en messehagel av rød fløyel, schlesisk lerret, hollandsk drill, silke, gullgalloner, lisser og tresser. Den var sydd av Elisabeth von der Lippe. Messehagelen nevnes i regnskapet i 1806.
Ved opptellingen av kirkens utstyr i 1831 og 1851 nevnes en rød fløyels messehagel med gullgalloner.
I dag finnes følgende messehagler i kirken:
a) Messehagel. 1800-årene. Rød fløyel, rødt silkefôr. Både rygg og forstykke har kantbord av påsydde gullbånd som danner siksakmønster. Ryggstykket har et latinsk kors av gul silke innrammet av påsydde gullbånd. Dessuten er det inne i korset påsydd noe bredere, doble bånd som danner et «kjernekors». Korsstamme og korsarmer ender i kvadratiske felt med likearmede kors innskrevet i glorie og svakt passformede kranser. Et tilsvarende felt finnes også på korsstammen like under korsmidten. Korshjørnene har fire broderte iranske liljer diagonalt plassert. Forstykket er uten dekor utover kantborden. L. rygg: 107 cm. L. forstykke: 88 cm. Br. rygg: 71 cm. Br. forstykke: 61 cm.
b) Messehagel, 1800-årene? Fiolett fløyel. Helt maken til a).
c) Messehagel, visstnok fra mellomkrigstiden. Rød, grovtvevd silke, rødt silkefôr. Ryggen har brodert kors med kristogram, alfa og omega i korsmidten, forsiden kors med kalk. Muligens identisk med den messehagel som det ble bevilget penger til i 1932/33.
d) Messehagel 1951. Grønn/hvit, vendbar. Grovtvevd ull. Innvevd dekor. Ryggen har kors med dekorerte felter, bl.a. motstilte griffer, vinranke, fugl og engel. Forstykket har stolpe med tilsvarende motiver. Levert av Husfliden, Oslo.
e) Messehagel. 1950-årene. Grønn lin med grått silkefôr. På ryggen brodert Y-kors med kristogram i kvadratisk felt i korsmidten. Forstykket har tilsvarende kors uten kristogram. Levert av Husfliden, Oslo.
f) Messehagel. 1953−54. Fiolett fløyel, lyst grått silkefôr. Både rygg og forstykke har kantbord med sik-sak mønster. Enkelt, brodert kors med tornekrone rundt korsmidten på ryggen. Forstykket har brodert treenighetssymbol. Tegnet av Sigm. Hauken, brodert av Jenny Rasmussen.
Kirken har fem messeskjorter av hvitt bomullslerret, og fem pultkleder til prekestolen i liturgiske farger.
Lysstell
I kirkeregnskapet fra 1716 nevnes to par messing lysestaker til alteret. I 1768 fikk gjørtleren Conrad von Aach 2 Rdlr. for «Alterstagerne at forfærdige». I 1798 forærte sal. Herman Fæster kirken et par alterstaker av sølv, som veide 543 lodd. Disse ble omarbeidet i 1851 av gullsmed Andreas J. Solberg.
2 alterstaker 1851, sølv. Åttekantede fotstykker med høyt, dobbeltsvunget (klokkeformet) midtparti med drevne «ribber». Åttekantet, balusterformet skaft og tilnærmet urneformet øvre del med utsvaiet, krageliknende overkant. Stakene er sekundært blitt forsynt med avtagbare krager og lyspiper i ett stykke. Disse har rankedekor som gir både krage og pipe fliket kontur. Også selve stakene har inngravert dekor i pseudo-rokokko. Gravert innskrift: «Hermann Fester / Anna Fester». Gravyren og de avtagbare kragene/pipene er fra 1851. Selve stakene er uten stempler. Kragene/pipene er stemplet med bergensstempel 1851 SOELBERG. Diam. fotstykke: 27,7 cm. H. med krage/pipe: 71 cm, uten krage/pipe: 65 cm. GBG kat.nr. 1070.
I 1716 hadde kirken 6 messing lysekroner. En hang i koret. Den var forært kirken av sal. Anna Reissings arvinger. Den andre hang «i Chorets Opgang ... hvor Skilrummet stod». Den var blitt reddet ved brannen i 1702. Den tredje hang i krysset. Den var forært kirken av sal. Peder Sørensen. Fjerde lysekrone var forært kirken av sal. Arent Tolders enke. Den hang ved orgelet, mens de to siste lysekronene hang i korsarmene. Kronen i nordre korsarm var ifølge regnskapets inventarliste forært kirken av Adam Jolles, mens kronen i søndre korsarm var «foræret af Sn. Andreas Kold». Frimann (s. 248) oppgir at lysekronene var skjenket kirken av Herman Schrøder, Sr. Diderich Sinning, Peder Sørensen, Adam Jolles og Lauritz Axelsen. Lauritz Axelsen må opprinnelig ha skjenket en av kronene, mens Andreas Kold har sørget for inskripsjonen. (Se nedenfor).
I forbindelse med at man i 1856 gikk over til gassbelysning i kirken, ble det gamle lysstellet solgt. Av lysekronene ble to solgt til M. Lundgren. Han kjøpte også et par messing alterstaker og en av lysarmene til prekestolen. En krone ble solgt til Laxevaags Værk, to til kirkevergen Berent Vedeler og en til J. Wellin (Regnsk.). Kronene ble åpenbart solgt videre. B.E. Bendixen opplyser at «Kronerne — — — er solgte og findes i landskirker». W.H. Christie, som var klokker i Nykirken, opplyser i et notat fra 1911 at en av Korskirkens gamle messingkroner henger nå i en patronatskirke ved Horsens i Jylland, mens en annen ble kjøpt av kong Oscar. Lysekronen som Christie nevner, er antakelig identisk med en «meget flot 16-armet lysekrone» som henger i Nebel kirke i Voer herred, Skanderborg Amt, og som «efter traditionen [skal] være kommet fra «Tydskekirken» i Bergen». (De danske Kirker, b. 14, 1969 s. 211).
En av Korskirkens lysekroner henger nå på Akershus slott i Oslo. Den ble innkjøpt i Tyskland i 1953 av en kunsthandler i Oslo på vegne av Norges Rederforbund som forærte kronen til slottet. Lysekronen er bygget opp med armer i to kranser rundt en 83 cm lang, balusterformet midtstang som ender i en stor kule. Armene er utformet med dyrehoder og ender i masker under armenes feste i stangen. Lysekronen er ytterligere utstyrt med refleksblomster, og toppen av stangen er gitt form av en dobbelørn. Dobbelørnen flankeres av to skjold med graverte innskrifter: «Den efterlervende Leverer denne Crone Som Lauritz Axelsen og Anna Ols hans Kone har ydet til guds huus med villigt hierte hen. For saadant haver gud Nu Cronet dem igjen» og «Forfærdiget af Anders Cold Anno 1714 den 28de May».
Foruten lysekronene nevnes i 1716 et par messing lysarmer med piper til prekestolen. I 1770 anbraktes 3 messing lysarmer på det nye pulpitur ved koret. I 1851 nevnes foruten lysekronene lysarmer, hengeblakkerter, hengelampetter og 150 «Lysplater» til kirkestolene.
Den nye gassbelysningen besto av i alt 60 bluss i form av lysekroner og kandelabre anbragt langs benkevangene og langs veggene. Alterets to sølv lysestaker fra 1798 (omarbeidet 1851) ble foreslått omstøpt til «Stager med Gasflammer igjennem Rør». Modell ble utarbeidet av gullsmed Soelberg, men planen ble ikke gjennomført. Etter restaureringen i 1896−97 hadde kirken fortsatt gassbelysning. Elektrisk lys ble installert omkr. 1910−20.
Kirkens nåværende belysning består av lysekroner, lampetter og lyspunkter i taket. I korsmidten henger en stor lysekrone av messing. Barokktype, muligens 1700-tall, kommet til kirken etter 1950. Stor lysekrone med dobbeltsvungne armer i tre kranser over hverandre. Hver krans har 9 armer. Størrelsen på armene tiltar fra øverste til nederste krans. Armene er festet til balusterformet midtstang som nederst ender i en stor kule med profilert knott, øverst i et profilert, omvendt kjegleformet feste.
Over lysarmene sitter en krans bestående av 9 dobbeltsvungne armer eller «stilker» som bærer blomsterformede refleksplater. Over disse igjen, en åpen, spisstakket krone. Armene er festet til midtstangen med bøyler som er skrudd fast. De har midtledd i form av flattrykte, profilerte kuler og bærer runde lyskraver. Kronen er elektrisk montert med lysrør som illuderer vokslys.
En liknende, men mindre krone henger i tårnfoten. Oppe i tårnet ligger restene av to store kroner av barokktype − muligens fra 1897. Kronene hang i korsarmene frem til istandsettelsen i 1950-årene. De var montert med elektrisk lys, og armene var snudd så pærene hang i lyskravene.
Lampetter (lysarmer). Messing. Barokktype. Kirken har 18 vegglampetter hvorav 8 er trearmede og 10 er toarmede. Av de trearmede lampettene har 4 dobbeltsvungne (S-formede) sidearmer. Armene har midtledd i form av flattrykt, profilert kule og et påloddet blad som skyter rankeformig ut og ruller seg opp. De bærer runde lyskraver. Veggfestet er sirkelrundt. Lampettene er elektrisk montert med lysrør som illuderer vokslys. L. (fra vegg) 45 cm. Br. 77 cm. H. 40 cm. De toarmede lampettene har dobbeltsvungne armer. For øvrig tilsvarer utformingen de trearmede lampettenes.
Kirken er for øvrig opplyst av doble lamperekker med enkle, kjegleformede skjermer som henger like under taket.
I sakristiet på korets sørside står to alterstaker av messing med runde, profilerte føtter, søyleformede skaft som øverst svaier ut i krager og høye lyspiper. På den ene står inngravert: «Gud signe vort dyre Fædreland 1917», og på den andre: «Gave fra en gammel rekrut paa Ulven 1878». Diam. fot: 20,5 cm. H. 53 cm.
I sakristiet står også en stor, syvarmet begravelseslysestake av smijern på firedelt fot. Høyde: 134,5 cm. I sakristiet på kirkens nordside står to lysestaker av tinn med runde, profilerte føtter og balusterformede skaft som går over i krager. 1700-talls type, men laget i nyere tid. H. 26,5 cm.
En av kirkens gamle lykter befinner seg på Historisk museum, Bergen, (BHM NK 363). I museet finnes også en rosett for oppheng av lysekrone. Den er en høy, rettsidet profilert rosett av tre med flat underside. Form av 8-takket stjerne. Undersiden er dekorert med ringformet vinranke rundt opphengshullet Malt. BHM NK 360.
Klokker
Edv. Edvardsen forteller at det var to store og to små klokker i Korskirken i hans tid (før brannen i 1702) «af huilcke den ene er støbt paa Vor Frue Kirckegaard Anno 1660». (B.H.F.S. 55/56, s. 85).
I 1707 fikk kirken to klokker fra Holland. De var støpt av klokkemetall som var samlet opp etter l702-brannen. I tillegg var en av Domkirkens klokker overlatt til Korskirken mot at en klokke «av lige Godhed, Klang og Vægt» senere ble levert Domkirken. Dette skjedde i 1713. (H. Meyer s. 170).
I 1716 hadde Korskirken tre klokker: en stor, en middels stor (opprinnelig fra Domkirken) og en liten. To av disse klokkene befinner seg fortsatt i tårnet, bare den minste er erstattet av en klokke fra 1889.
a) Støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve, Amsterdam 1707. Krone med seks bøyler dekorert med englehoder. Profilert kroneplate. På klokkehalsen en øvre og en nedre bord som innrammer et innskriftsbånd. Øvre bord har musiserende putti mellom blomsterurner og blomstrende busker. Nedre bord består av lange, hengende palmetter. Innskrift: «CANTATE DOMINO CANTICUM NOVAM QUIA MIRABILIA FACIT: ME FECERUNT CLAES NOORDEN ET IAN ALBERT DE GRAEVE AMSTELODAMI A0 1707 †» (Syng Herren en ny sang for han gjør undere. Claes Noorden og Ian Albert de Graeve gjorde meg i Amsterdam år 1707).
På overgangen mot slagranden fem ringer. Profilert slagrand. Diam. ved slagrand 127 cm. H. ca. 125 cm.
b) Støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve i Amsterdam 1707, opprinnelig for Domkirken. Klokken har samme form og dekor som foregående. Innskrift: «LAUDATE PUERI DOMINUM LAUDATE NOMEN DOMINI CLAES NOORDEN ET IAN ALBERT DE GRAEVE ME FECERUNT AMSTELODAMI ANNO 1707»† (Pris Herren, små gutter, pris Herrens navn. Claes Noorden og Jan Albert de
Graeve gjorde meg i Amsterdam år 1707). Diam. ved slagrand 98 cm. H. ca. 98 cm.
c) Støpt av O. Olsen og sønn, Nauen. Krone med seks bøyler. På halsen innskriftsbånd med følgende innskrift: «STØBT AF O. OLSEN & SØN NAUEN PR. TØNSBERG 1889. No 160». Under innskriftsbåndet en gotiserende bord av tunger. Diam. ved slagrand 72 cm. H. ca. 65 cm.
Tårnur
Edv. Edvardsen beretter at Korskirken før 1702-brannen hadde «et Seyer-værck med wiiser til Byen, som slaar Quarteer, halfue oc heele Timer, er giort 1644». (B.H.F.S. 55/56, s. 85 f).
Når kirken fikk nytt tårnur etter 1702-brannen, vites ikke. Muligens skjedde det ikke før i 1780 da urmaker Sivert Schiøtz fikk 65 Rdlr. for et nytt ur i tårnet. Snekkeren Conrad Armauer leverte to urskiver av eiketre som ble beslått av mesterkopperslager Hagelsteen. I 1786 ble urskiven på tårnets sørside forgylt og en urskive av kopper anskaffet. Uret ble tatt ned i 1830 da det trengte til en hovedreparasjon. Listen over kirkens utstyr fra 1831 omfatter et ur, anskaffet i 1806, og et «Visuhr». I 1913 søkte Norges urmakerforbund om «at faa det gamle taarnur fra Korskirken til Urmuseet i Kristiania.» Søknaden ble anbefalt av kirketilsynet etter at Bergens museum hadde erklært «at taarnuret vil finde den bedste anbringelse som andraget».
Møbler
Kirken har i alt 16 stoler i kor og sakristi, hvorav 4 med armlener. Stolene er tegnet av arkitekt Schak Bull i forbindelse med restaureringen i 1896−97. Trefarget furu. Stolene er av barokktype, med skinntrukne seter. Lenestolene er høyryggede med skinntrukket rygg, de øvrige har lavere, gjennombrutt rygg. Dekoren er nyromansk med chevronborder, palmetter etc. H. lenestoler: 145 cm. H. øvrige stoler: 88 cm.
I tårnfoten står en rektangulær kiste med flatt lokk, laget av furubord som er l ½ ̎ tykke. Kisten er gråmalt Lokket har en 10 cm høy sarg og er forsynt med to tverrgående jernbånd samt et midtre låsbeslag. I tillegg har lokket bøyler for to hengelåser. Alle hjørner er jernbeslåtte. Kortsidene har hanker. Kisten har leddik. Den står på et nyere understykke med hanker på fremre langside. Nederst krager understykket ut og går over i en fot. Overgang kiste/understykke er markert av en pålagt profilert list. Kisten er gammel, men understykket er antakelig tegnet av arkitekt Schak Bull som en pendant til understykker for to skap som står i tårnfoten (se nedenfor). L. 102 cm. Br. 70 cm. H. 60 cm. H. understykke med fot 44 cm. En kiste av samme type (uten understykke) står på orgelloftet. L. 99 cm. Br. 53 cm. H. 66 cm.
Skap, to like, med to dører og skuff. Beiset furu. Kronet av listverk med krenelering. Dørene har fyllinger med nøklehullsform og gangjernbeslag som er utformet som drager. Skapene står på understykker tilsvarende understykket for kisten i tårnfoten (se ovenfor). Skapene med understykker er antakelig tegnet av arkitekt Schak Bull. I tårnfoten. L. 105 cm. Br. 52 cm. H. ca. 230 cm.
Blomstervaser
Kirken har to blomstervaser av sølv. De har rund fot, kjegleformet korpus med lett utsvunget munningsrand som er loddrett riflet. På korpus inngravert: Korskirken 1936. Mrk. 830 S og liggende timeglass (beger). H. 27,7 cm.
Offerkar
I regnskapene nevnes en fløyels pung med sølvklokke, forært av Christen Sørensen (1716). En tilsvarende pung ble forært av Tomas Nevermann og Christian Ørbech. En pung med sølvklokke ble brukt ved innsamling til de «Huus-Arme». Dessuten nevnes kirkens store beslagne pengeblokk og en blokk med to låser.
I 1770 fikk kirken ny almissetavle. I 1786 nevnes kirkens tavle med sølvklokke og bokstavene K K i perlemor. I 1789 ble en ny tavle med sølvklokke og bøyle forært kirken.
I 1831 hadde kirken fire tavler av messing, en tavle med klokke og en klokke uten tavle. I 1851 nevnes 8 bøsser «til Huus-Arme» med 24 hengelåser.
På Historisk museum i Bergen finnes en almissebøsse av kopper som skal stamme fra Korskirken. Den er rund, har svakt konisk korpus (størst diam. nede) og kappelokk med beslag og sprekk til mynter. Enkelt svunget hank. Den kan låses med hengelås. (BHM NK 217).
I koret står to kasseformede, kvadratiske bøsser av furu på høye ben med fotbrett. De er dekorert med utskåret kristogram, treenighetssymbol (tre ringer), alfa- og omega-tegn på sidene. Umake. Anskaffet 1961. L. og Br. 41 cm. H. med ben: 85 cm.
Diverse
Tekstiler. I koret rødt teppe innenfor alterringen, for øvrig grønt, heldekkende teppe. Dyprøde løpere i midtgangen.
Kirkegård og gravminner
Kirkegård
Utstrekning og form på middelalderens kirkegård er ukjent, men det er rimelig å tro at den i nordøst var begrenset av Skredderstredet (den senere Domkirkegaten, nå Kong Oscarsgt.) mot nordvest og vest av Korskirkeveiten (som i dag bare er bevart lengst i nord), og i sør og sørøst av Skomakerveiten (senere Korskirkesmuget, nå en del av Nedre Korskirkealmenning). I tidens løp ble deler av kirkegården bebygget. Sør for kirken, mellom denne og Skomakerveiten, lå før brannen i 1583 de 3 såkalte «Benkestokkgrunnene». Etter brannen ble området regulert, og Benkestokkgrunnene gikk inn i den nyanlagte Korskirkealmenning (kfr. Steinnes i B.H.F.S. 67, s. 87). På nordsiden av kirken ligger fortsatt bebyggelse (Kong Oscarsgt. 3−7) på et område som antakelig er gammel kirkegårdsgrunn. Når denne bebyggelse første gang ble anlagt, er ukjent.
I 1846 ble kirkegården oppmålt av stadskonduktør P. R. Høegh. Hans oppmåling viser at den gamle Korskirkeveiten da ennå eksisterte, men på Krumms Opmaalings Kart over Bergen fra 1879, er den nåværende bredere plass vest for kirken tegnet inn. I 1879 hadde Nedre Korskirkesmug sør for kirken ennå sin opprinnelige bredde. Senere ble det utvidet, bl.a. med fortau mot kirken, så gaten i dag tangerer kirkens søndre tverrarm. Fortsatt er det likevel et betydelig skille i bredde mellom den egentlige øvre og nedre Korskirkealmenning og gatepartiet langs kirken.
Mur/gjerder, porter.
Ihvertfall fra 1600-årene av var kirkegården inngjerdet av en mur. I 1758 var kirkegårdsmuren og de fire portene «gandske forfaldne» så de måtte mures fra nytt av med «Muursteen og Kalck — — — saasom de ikkun bestaar af løs Steen-Gierde, uden og inden med Kalck beslagen». Arkitekt Reichborn leverte tegning til nye kirkegårdsporter, (kfr. illustr. s. 156), men portene ble bygget med hvelv som ved de øvrige bergenskirkene. (Kfr. Dreiers tegning s. 156). Det fantes en nordlig port ved kjøpmann Ordemanns hus (mot Kong Oscarsgt.). en mindre port ut mot Korskirkesmuget og to store porter, en på vestre og en på østre side av kirken. I 1823 foreslåes at nordre port og porten mot Korskirkesmuget sløyfes når det lages ny kirkegårdsmur.
Det anføres at muren skulle være tørrmur og opp til 3 alen høy. Branntakst-protokollen fra 1846 nevner kirkegårdsmuren som en ringmur med pannetaks bedekning 320 alen lang, og med to porter. I 1848 ble imidlertid muren og portene revet. I stedet fikk kirkegården støpejernsgjerde, levert av G.C.C.V. Prahl som mottok 636 Spd. «for det nye Jerngitter til Hegn omkring Kirkegaarden». (regnsk). Gjerdet var tegnet av ark. Stockfleth.
Den ene av portene som ble revet i 1848, stammet fra 1600-årene og må kalles en portal. Den sto i kirkegårdsmurens vestmur, like ved sørvestre hjørne, ut mot nedre Korskirkealmenning. I 1836 ble den tegnet av arkitekt Schiertz. (fig. s. 157). Ved rivningen i 1848 ble «endeel Snirkelværk eller Billedhuggerarbeide af Vegsteen af den ned revne Kirkeport» tatt vare på, «hvilket som Antiquiteter opbevares for om muligt senere at kunne anbringes». I 1849 ble imidlertid steinene «der have udgjort et portrum mod nedre Korskirkealminding ved Indgangen til Smuget langs Korskirkens Ringmuur» overlatt Bergens museum.
Schiertz’ tegning viser at portalen stilmessig lå nær opp til de to øvrige 1600-talls portalene i kirken. Dens bue og vanger var murt opp av kvadere i rustica-teknikk. Lange kvadere vekslet regelmessig med korte kvadere som skjøt noe frem fra murlivet. Langkvadrene var dekorert med beslagornamentikk, mens buens korte stein, blant dem selve sluttsteinen, var dekorert med hoder i relieff. I svikkelfeltene mellom portalbuen og frisen som kronet portalen, var englerelieffer satt inn, og mellom frisens triglyfer var innskriften ANNO 1661 anbragt.
På Historisk museum oppbevares følgende stein fra portalen:
1. To svikkelsteiner med englehoder i relieff. H. 72 cm. BHM u. nr.
2. Tre korte buestein, a) sluttstein med hode uten hodebekledning. L. langs overside: 46 cm. H. 30 cm. b−c) To steiner med turbanprydede hoder. L. langs overside: 37 cm. H. 34 cm. BHM kat.nr. X 130.77.
3. Lang buestein m. beslagornamentikk. L. langs overside: 80 cm. H. 28 cm. BHM u. nr.
4. Triglyf-stein med tre utsparte rifler. BHM u. nr.
Alle steiner er av kleber.
I forbindelse med istandsettelsesarbeidene etter krigen og utvidelsen av gateløpet sør for kirken, ble kirkegårdsgjerdet i sør og sørvest fjernet.
I tillegg til selve kirkegården fikk Korskirken i 1736 overta St. Martins kirkegård som fattigkirkegård. I 1750 ble kirkegårdsområdet utvidet mot Vetterlidsalmenning. Etter 1823 var den ikke lenger i bruk som gravplass. Den hadde da «tvende Avdelinger». Den største ble lukket i 10 år fordi den var fullt besatt. Den mindre del var fattigkirkegård og lå til nedfalls. Kirkegården ble nedlagt i 1839. I 1872 ble den ryddet i forbindelse med at det ble bygget ny bygning for Kristi krybbe skole.
9. desember 1809 ble «Fredens bolig» på Krohnengen innviet som assistenskirkegård for Korskirken. Den kom visstnok aldri i alminnelig bruk, og allerede i 1820-årene var den forfalt. I 1837 ble et stykke av Lungegårdens eng like sør for Stadsporten tatt i bruk som ny assistenskirkegård. Høeghs oppmåling fra 1843 viser at den var tilnærmet rektangulær og målte 68 x 113 alen. I koleraåret 1848 ble en parsell nede ved Lungegårdsvannet tatt i bruk som kirkegård, og senere ble de to kirkegårdene slått sammen. Etter 1874, da Møllendal kirkegård ble tatt i bruk, ble
Korskirkens kirkegårder nedlagt som gravplasser.
Gravkapeller, og andre bygninger på kirkegården
Langs kirkens nordmur har det antakelig like fra 1700-tallets begynnelse, om ikke tidligere, ligget gravkapeller. Nøyaktig når disse bygningene ble oppført, er det ikke grunnlag for å fastslå. En tegning av Frantz Bøe fra 1839 (s. 159) viser tre murte kapeller vegg i vegg i området mellom nordre korsarm og koret. Det vestligste har pyramidetak og en oval glugge i nordmuren, av samme type som den som ennå finnes i tilbygget ved tårnfoten. Det midtre gravkapell har valmet tak og en rundbuet inngang i nordmuren. Denne bygningen er identisk med det nåværende sakristi. Lengst øst ligger en mindre, kjelleraktig bygning med pulttak og en liten oval glugge i nordmuren.
Et av disse kapellene tilhørte slekten Meyer. Så sent som i 1820-årene ble kjøpmann Johan Meyers datter bisatt i «Korskirkens likkjeller» ubalsamert. Av Departementets skrivelse om saken fremgår at det må dreie seg om et gravkapell anbragt ved kirkens yttervegg.
Ved istandsettingen i 1856 ble midtre gravkapell omgjort til sakristi. De to øvrige bygninger, «Den Meyerske Grav Kjælder» må ha vært den ene, ble revet.
Forøvrig nevnes «Borger Repræsentant Peter Lexaus Begravelses Kielder paa Korskirkens Kirkegaard» i 1825. Et nytt benhus ble bygget i 1758. I 1806 nevnes et «muret Materialhus paa Taarnets nordre Side tilligemed Benhuset». Det er mulig at materialhuset og benhuset er identisk med det nåværende tilbygg ved tårnets nordside. Det er murt av småfallen tegl. Kirkens materialhus lå i 1800-årene sør for koret: «mod Siden af Korskirkens Sacristi-Huus staaende». Det ble revet i 1841. Ved siden av materialhuset lå et sprøytehus.
Inne i Korskirken fantes i 1600-årene ifølge Edvardsen «tuende Adels Liig som i mange Aar hafuer staaet ofuer Jorden». Ifølge Frimann fantes i 1700-årene følgende «murede Kieldere og Arvebegravelser» i kirken:
I sakristiet på korets sørside: «en muret Kielder, Gelmeydens Arvinger tilhørende.» I koret: «En Dito under Alter-Foden, tilhørende Kirken, hvori Præsterne begraves. Under Skriftestolen, paa den søndre Side af Alteret, een Dito, Mariagers Arvinger tilhørende. Under Præstestolen en Dito, Felgenhauers Arvinger tilhørende.
Under Hørerens Stol een, Kirken tilhører. Ligesaa midt i Choret een, Kirken tilhører. Hr. Friderich Hoswinchels dito under Gulvet». (Friman, 1774, s. 249). Ennå finnes det under korgulvet rester av fire gravkjellere som er murt av småfallen hollandsk tegl. To av kjellerne er fullstendig bevart. De er ca. 2 x 3 og 3 x 3 m i flatemål. Bunnen i disse kjellerne ligger ca. 1.5−1.7 m under korets nåværende gulv. I søndre kormur er det brutt ut hull for en luftsjakt inn til dem. Dette ble ifølge regnsk. gjort i 1755 i forbindelse med omlegning av korgulvet
Frimann anfører også at «i det søndre Kaars paa Gulvet» finnes det en gravkjeller som tilhører Schreuders arvinger. I våpenhuset var det på østsiden en «muret Kielder, tilhører Hr. Hans Jochum Jordan. Paa nordre Side een Dito, tilhører Mad. Siemers og Holtermandene».
Ved restaureringen i 1896 ble det fjernet ca. 1700 begravelser fra kirken. De fleste ble funnet under gulvene i langhuset og korsarmene. Alle rester ble ført til Assistenskirkegården ved Stadsporten.
Gravminner
Registrert av A. M. Wiesener 1915, Domenico Erdmann ca. 1930, Sigrid Christie 1947 og Helge Johnsen i 1950-årene. På kir- kegården ved korets østside står en bautastein på en haug omgitt av 6 jernstøtter i form av kanonrør kronet av kuler. Støttene bærer jernlenke som danner en innhegning rundt bautaen. På bautasteinens ene side er innhugget: «STENEN SATTE VAABENBRØDRE TIL MINDE OM JENS HANSEN, KJØBENHAVN, TORBJØRN KNUDSEN, SOGN, GUTTORM HAUGLAND, VANG, JOHAN BEUM, LEIRDAL, LARS ANDERSEN DROTNINGSVIK, FALDNE I KAMPEN VED ALVØEN 15: MAI 1808». På andre siden: «FOR KJÆMPER DER MED SEIR GIK HJEM / BLEV STENEN SAT AF NORSKE MÆND».
På kirkens nordside, i muren ved sakristidøren, er festet en støpejerns tavle med profilert sokkel og profilert gesims som krones av svungen gavl med volutter og toppurne. Over innskriftsfeltet to svevende engler som bærer kors, anker og hjerte. Under: svevende engel eller genius med krans. Forgylt innskrift: «HER HVILER / DE JORDISKE LEVNINGER / AF KJØBMAND / JOHAN JOACHIM MEYER / FØDT 15 AUGUST 1772 / DØD 21 SEPTEMBER 1849 / OG HUSTRUE LYDIA BERENTINE / MEYER, FØDT JORDAN / FØDT 9. FEBRUAR 1784 / DØD 5. OCTOBER 1853/1 DERES 44 AARIGE ÆGTESKAB / SKJÆNKEDE GUD DEM 10 SØNNER / OG 10 DØTTRE, AF HVILKE 2 SØNNER / OG 4 DØTTRE MODTAGE DEM HISSET / HERRENS FRED OG VELSIGNELSE / HVILE OVER EDERS MINDE / 1854.» Mål: 92 x 164 cm. Tavlen sto opprinnelig ved inngangen til den «Meyerske Gravkjælder» ved kirkens nordside.
På skipets sørmur, like ved tårnfoten, står en høy minnetavle av grå kalkstein festet til muren. Monumentet er i to deler, en nedre, rektangulær del med buet innsparing med gitter i underkant, og en øvre trekantet del som krones av en marmor-urne og hviler på to marmor-kuler som skiller de to delene. Øvre dels ene hjørne avslått. Øvre del har innskriften: «HERUNDER STØVET AF / FORDUM BRANDDIRECTEUR / OG BRADBÆNKMESTER I BERGEN / RASMUS ROLFSEN / FØDT I CHRISTIANSAND D. 21. JANUAR 1760 / DØD I BERGEN D. 21. MAY 1808 / SKIBSBYGGER SAADAN SOM TIL DEN TID / INGEN I NORGE / REDELIG OG GOD / SAADAN SOM TIL ENHVER TID / KUN FAA I VERDEN». Mål: 155 x 121 cm. På underpartiet: «OG HERUNDER STØVET AF HANS HUSTRUE / ELSEBE SOPHIE ROLFSEN FØD KRAMER / F. 6. APRIL 1746 DØD D. 17. OCT. 1816 / SPØRG LÆSER HENNES BØRN: HVAD HUN SOM MODER VAR / OG TAUG DA LÆBEN END SKAL STUME TAARER SVARE / HUN HERI HAVDE FAA, SOM HENDES LIGE VARE / O HVOR HUN MODERNAVN MED HÆDER, ÆRE BAR». Mål: 121 x 72 cm.
Jernplate, med skriftfelt kronet av gavl med palmett. Står på postament dekorert med urne i nisje. Over skriftfeltet korslagt gren og fakkel. Innskrift: «HER HVILER / DET FORKRÄNKELIGE AF / BAGEMESTER / DITLEF MARTENS / DØD 1815 GAMMEL 61 AAR / HANS FØRSTE KONE / ELEN BREDER MARTENS / DØD 1815 OG 41 ½ AAR / HANS BØRN SEVERINE, DØD 1788, GAMMEL l AAR / DAVID BREDER, DØD 1799, GL. 19 UGER / HANS DITLEF DØD 1810 GL. 27 AAR / CATHARINA MARIE, DØD 1812, GL. ... AAR / HANS SØNNEDATTER CATHARINA LUCIE, DØD 1843, GL. 10 AAR / FRED MED EDERS STØV». Jernplaten er festet til sakristiets sørmur, på korets sørside. Mål 160 x 77 cm, høykant.
På nordre sakristis mur er oppsatt en stor kalksteinshelle over Alida Fischer med følgende innskrift: «HER GJEMMES EN TIDLIG UDSPRUNGEN FULLMODEN, MEN HASTIG VISNED ROSE, ALIDA FISCHER F. BRUN DEN 5 FEBRUAR 1785 DØD 10 MAI 1801. ELSKED HUSTRU FOR JOH. AD. FISCHER. KJER DATTER AF OG GLAD MODER TIL EN JOHAN NORDAHL HUN SNEG SIG LETT OG RASK BAG OM ALLE SORGER, GJENNEM LIVETS KORTE MEN BEDSTE GLÆDER NED UNDER DENNE STEEN. PAA DEN LOD MANDEN INDHUGGE DETTE NATURENS SKJØNNESTE ORD: MIN FØRSTE KJERLIGHED.» Mål 187 x 111 cm, høykant.
På kirkegården nord for kirken ligger for øvrig 40 gravheller i gresset i tre rekker. De fleste er av gneis eller kvartsitt. Følgende har lesbare innskrifter:
1. Fragment av helle med bokstavene T.R./ G.R.
2. Høker Nils Andersen 1784−1834.
3. Helle i to deler. Johanne ... 1796−1835.
4. Anna Blix Jürgensen f. Hvid 1755−1817 og Karen Jürgensen 1819−1845.
5. Madme J. M. Roscher 1791−1823 og sønnen J. Roscher d. 1815.
6. Madam Anne Kristianare Mekelsen, f. Kristiansen 1789−1819, John Christiansen (sic) d. 1821 og Marthe M. Christiansen d. 1838.
7. Helle med innskrift: L.H.B. / MMB / A0 1733. Nederst: H(?) C.R.H... / 18/7.
8. Marmorhelle, Madame Petriche(?) Frich f. Johansen 1806−1838 og sønnen (?) David Frich 1832−1841.
9. ... frue, oberstinde Marie Sophie Synnestvedt f. Tauenzien 1761−1823.
10. Madme Karen Maria Nielsen f. Hauge 1796−1840.
11. Helle med innhugget stele, kronet av urne. Jomfru Gertrud Elisabeth Erichsen 1807−1822.
12. Bødtkermester Lars Jensen 1779−1843.
13. Helle med bokstavene J(?) AS. / M.S.D.D. / 1710 /J.C. Kroepelien / 1800.
14. Anna Cathr. Hoff, f. Helleman 1787−183-
15. Helle med delvis uleselig innskrift... 807(?) / Maria Ese... / 1812l/. Med snudde bokstaver: S.N. / MAD. nederst: Me Dedichen/ 1805.
16. Helle med bokstavene I.O.S. / Anno
17. Helle med bokstavene B.B.M. / A.B.M.S. / 1710.
18. Helle med innskriften ARST / Karen L / NN / 7.
19. Elisabeth Eliassen 1818−1839 og Rasmus Eliassen 1827. Md. Elen Serene Eliassen f. Rasmussen 1790−1840(?).
20. Stor helle med opphøyet innskriftsfelt A. M. Böhmer d. 1810 og E M Böhmer d. 1830.
21. Anna S. Schnelle, d. 1807.
22. Helle med innskrift M.H.S.V. / L.J.D. / 1728.
23. Maria N. Toftegaard f. Grip 1769−1818.
24. Helle av sandstein. Bagermester Wollert Dankertsen Jordan 1780−1827.
25. Helle av sandstein. Madame Johanna Lydia Jordan 1788−1831.
26. Helle av marmor, tettskreven med skjønnskrift, delvis uleselig. Nederst: Retskaffen og virksom Borger ... Muligens Kjøpmann Carl Claus Henr. Steineger 1791 − 1819.
27. Helle av marmor. Kjøpmann Herman Friele 1763−1843 og madame Bergitha Friele f. Morur 1766−1826.
Vest for nordre korsarm ligger 2 rekker gravheller i gresset (i alt 9), hvorav følgende har dekor og/eller lesbar innskrift:
1. Sandsteinshelle. Skriftfelt omgitt av krans med timeglass og vinget dødninghode. Anno 16 ... resten av innskriften uleselig.
2. Helle med innskrift P.L.V... / død 1809.
3. Helle med innskrift H.P.S. / RJ.D. / 1707 / A.KS./ 1784.
4. Helle med ovalt innskriftsfelt. Friederich Cis (sic) Joh. Hi... liger (?) 1789 gift med Sophie Hjelle... 1815, død.... 182-.
5. Helle med ovalt innskriftsfelt. Madame Anne Laurenze Tonning f. Nacell 1746−1823.
6. Anne Elisabeth Kling 1766−1840.
7. Fiskevejer Jeremias Kling 1766−1846. Utenfor søndre korsarms portal ligger en stor gravhelle i hellelegningen med utvisket innskrift ... Benzon ...
På kirkegården nord for kirken står tre gravstøtter.
1. Støtte av rød sandstein med innskriftstavle av hvit marmor. Støtten har profilert postament og toppstykke med segmentformet avslutning med hvit marmorstjerne. Under innskriftsfeltet urne i nisje. Innskrift: «HER HVILER/ CLAUS PAVELS/ BISKOP OVER BERGENS STIFT/ FØDT l. AUG. 1769/ DØD 16. FEBR. 1822.» H. 157 cm.
2. Støtte av polert granitt. Den har et gotisk buefelt kronet av vimperg med kors og profilert sokkel. Innskrift: «HENRIK GREVE, RES. KAP. TIL KORSKIRKEN, f. 1830 − d. 1876». På baksiden: «Menighedens Kjærlighed og Taknemmelighed reiste ham dette Minde.»
3. Støtte over sogneprest J. C. Hammer 1798−1877.
Dessuten et enkelt gravsted med støpejerns karm som er brukket, gjennombrutt støpejernskors og to løse navneplater med innskrift over Frands Dekke Beyer 1835−1843 og Thora Benedicte Beyer 1837−1846.
Ved siden av gravstedet står et støpejernskors uten innskrift. Ved korset ligger en liten løs marmorplate med innskrift MIKAEL MEYER.
Av tidligere registrerte, men nå forsvunne gravminner kan nevnes:
1. Enkelt støpejernskors med sommerfugl i relieff.
2. Støpejernsplate med innskrift: «WIBECKE NICOLAYSEN FØD JANSON FØD DEN 16de MAI 1805, DØD DEN 5te MARTS 1843» over korslagt gren og fakkel.
3. Innhegnet gravsted med oval minneplate innrammet av krans og båret av postament med svakt skrånende sider. Innskrift, minneplate: «CORPSMAJOR AF INFANTERIET NILS ALSTRUP DAHL. R. AF S.O. FØD 31 AUGUST 1777, DØD 10. JUNI 1834. AGTET OG ELSKET. FAMILIEFADER, BORGER OG EMBEDSMAND». På postamentet to nedadvendte fakler i kryss.
I tillegg til gravminnene er det satt opp minneplater tre steder på kirkens murer.
1. På korets nordmur: En oval minneplate av kleberstein med innskriften: «EIDSVOLDSMANDEN JENS ROLFSEN 1765−1819 / 17. MAI 1914.» Rolfsen ble begravet på Korskirkegården, men graven er forlengst slettet.
2. Relieff av bronse av Hans Nielsen Hauge på søndre korsarms vestmur.
3. Relieff av bronse av Hans Egede og Gjertrud Rask på tårnets sørmur.
Inne i nordre sakristi står innmurt en klebersteins tavle med to våpenskjold og bokstavene H.G. og D.O.D.
Kilder
Utrykte kilder
- Riksarkivet. Norske innlegg 13.2. 1722, 28.8., 24.9. 1723. Danske kansellis supplikk-protokoll 1721 ZZ nr. 480. Kanselliets skapsaker, skap 8, pk. 80. Kirkedepartementet, journalsaker A, juli-aug. 1820, okt. 1828. Kirkedept, brev til stiftsdir. 6.1. 1896.
- Statsarkivet i Bergen. Biskopens arkiv: Reg. I, pk. 6. Stiftamtmannens arkiv: Regnskap 1716−1723. Stadsportarkivet: Regnskap 1806−1816, 1824−1836, 1847−1856. Brev til inspeksjonen 1816−1836, 1836−1868. Kopibok for inspeksjonen ved Korskirken 1821−1835, 1835−1848. Forhandlingsprotokoll vedr. Korskirkens istandsettelse 1826−1831. Brev til kommisjonen for Korskirkens istandsettelse 1827−1832. Journal for Korskirkens inspeksjon 1821−1832, 1832−1848. Diverse dok. 1832−1857. Branntakstprotokoller.
- Universitetsbiblioteket i Bergen. Manuskripter MS 537/86, 537/87, 539, 632, 838, 959/12.
- Bergen kommune. Kirkeseksjonen. Fortegnelse over graver på Korskirkegården, påført dødsdatoer.
- Bergen byarkiv. Kirkeverge Helge Johnsens samlinger. Korskirken. Arkivboks 1−10 (1645−1892). Skriv vedr. Bergens kirker 1895−1899, tilvekstnr. 379/2, 381/8.
- Det antikvariske sentralarkiv. Riksantikvaren, Oslo. Håkon Christies undersøkelsesdagbok, Korskirken. Brev fra sogneprest Meyer 1911. Registrering av gravminner ved Domenico Erdmann 1930, ved Sigrid Christie 1947. Korrespondanse. Registrering av inventar ved kunsthistoriestudenter 1970−1972. Opplysninger ved organist Kristen Øgaard.
Trykte kilder
- Christopher Frimann, Stiftelser og Gavebreve i Bergens Stift, I, Kbh. 1774.
- Diplomatarium Norvegicum.
- Norske Stiftelser, ved N. Nicolaysen, III, Chra. 1858, s. 578−583.
- Norske magasin, I−III, Utg. N. Nicolaysen, Chra. 1858−1870.
- Aarsb. 1868, s. 161, 1895, s. 137, 1896, s. 150.
- Norske Rigsregistranter, Chra. 1861−1891.
- N. Nicolaysen, Norske fornlevninger. Kra. 1862−66.
- [J. C. Dahl,] «To breve fra professor Dahl», Utg. av Thorvald Boeck, Vidar 1888, s. 529−42.
- Johan Fredrik Lampe, Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen, I, Kra. 1895.
- Friedrich Bruns, Die Lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900.
- [Hilbrandt Meyer,] Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse ved Borgemester Meyer. Første bind skrevet udi Aaret 1764. Utg. B.H.F.S. ved B. E. Bendixen, Bergen 1904.
- B. E. Bendixen, Bergenske klokkestøbere, B.H.F.S. 10, 1904, VIII.
- B. E. Bendixen, Tillæg og Rettelser til Hildebrand Meyers Bergens Beskrivelse, Bergen 1905.
- Innstillinger fra Bergens kirketilsyn med menighetsstyrebeslutninger, 1908−09.
- B. E. Bendixen, «Johan Conrad Ernsts beretning til kongen om Bergens gjenbygning efter branden 1702», B.H.F.S. 18, II, Bergen 1912.
- «Korskirken i Bergen», Dagen, 15/6 1920.
- Sverris saga etter Cod. AM 327 4°, Utg. Gustav Indrebø, Kra. 1920.
- Vestlandske Kunstindustrimuseum, Gammel bergensk gullsmedkunst. Katalog over utstillingen av Thv. Krohn-Hansen, Bergen 1937. Tillegg, Vestl. Kunstindustrimuseums årbok, 1941.
- Agnethe Mohn, «Et englefragment», Bergens Tidende, 2/12 1939.
- Tora Sandal, «Bergenske portaler fra renessanse til empire», B.H.F.S. 49. Bergen 1943, s. 189−262.
- Edvard Edvardsen, «... Bergen udi Norrige... Første Part,... Til Annum 1694», Utg. B.H.F.S. ved Olav Brattegard, B.H.F.S. 55/56, 1949/50, Bergen 1951, s. 85 f.
- Bernt Lorentzen, «Gård og grunn i Bergen i middelalderen», Hans. mus. skr. Nr. 16, Bergen 1952.
- Jan Hendrich Lexow, «Korskirkens historie», Bjørgvin.
- Årbok for Bjørgvin bispedømme, 1956, s. 119−43.
- Asgaut Steinnes, «Husgrunnar og folk på Hollendarstretet i Bergen», B.H.F.S. 67, Bergen 1968.
- De danske Kirker, Red. Erik Horskjær, bd. 14, Kbh. 1969.
- Sigrid Christie, Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800, I−II, Oslo 1973.
- Knut Helle, Bergen bys historie, I, Oslo 1982.